HØRINGSINNSPILL FRA AMMEHJELPEN

Programkategori 10.10. Kapittel 714 Folkehelse. Post 79 Andre tilskudd  

 Vi ber om at bevilgningen til Ammehjelpen økes til 3 millioner kroner i 2023. Driften av organisasjonen kan vise til flere år med underskudd. Underskudd blir det også i 2022, og i enda større grad i 2023 - noe som tapper organisasjonen for frie midler. Vi kan ikke driftes på 1,5 millioner kroner i året.  

Vi ble nødt til å samle inn penger til ny nettside ved 50-årsjubileet vårt i 2018 fordi vi ikke hadde råd til å betale for den selv. I sommer opplevde vi en ny økonomisk krise, og vi måtte igjen be om hjelp i sosiale medier til å betale nødvendige regninger. Vi fikk inn hele 3,8 millioner.  

Vi kan ikke være avhengige av å måtte trykke på den store, røde knappen i sosiale medier for å sikre penger til drift av Ammehjelpen i framtida. Ett av våre mest grunnleggende prinsipper er at det skal være gratis å få hjelp av oss.   

Vi trenger minst tre millioner kroner i årlig støtte fra det offentlige for å kunne holde liv i tjenestene våre og sikre en bærekraftig drift av Ammehjelpen. Dette er en svært liten sum i forhold til hva vi sparer det norske samfunnet for - både i akutt hjelp til ammende, og som forebyggende folkehelsearbeid.  

Ammehjelpen svarer på over 30 000 henvendelser hvert eneste år, og nettsiden vår har 800 000 brukere pr år. Dette er mye, tatt i betraktning at det ble født ca 56 000 barn i Norge i 2021.  

Vi har anslått at Ammehjelpen sparer det norske samfunnet for minst 10 millioner kroner per år, hvis vi regner om antall frivillige timer til 17,5 årsverk med startlønn for helsesykepleiere. I tillegg til dette kommer en ukjent millionsum som det norske samfunnet sparer på at et stort antall kvinner ammer - takket være oss.  

Vi blir ofte tatt for å være større og sterkere enn det vi egentlig er. Vi har 0,7 (!) fast ansatte i tillegg til ca 200 frivillige ammehjelpere.  

Vi kan med dagens økonomi ikke lønne ansatte i tråd med gjennomsnittlig norsk lønnsnivå, ha fast ansatte i nødvendige posisjoner, eller opprettholde hjelpetjenestene vi tilbyr gjennom ammehjelpen.no, epost, telefon og sosiale medier.   

 Kostnadsøkningen i Norge gjennom det siste året har vært usedvanlig stor. Ammehjelpens kostnader øker i samme takt, og med en realreduksjon i tilskuddet de siste årene vil det være umulig å opprettholde dagens nivå på driften gjennom 2023.  

 I debatten som oppsto i mediene i kjølvannet av innsamlingsaksjonen vår (2) nevnte statssekretærene Ole Henrik Krat Bjørnholt og Karl Kristian Bekeng at det er tradisjon for at frivillige organisasjoner bidrar «på toppen av det offentlige tilbudet».  

Dette viser at de ikke ser det enorme hullet som Ammehjelpen dekker over i barselomsorgen, og at vi i stedet bidrar som et grunnleggende tilbud for ammende mødre og for helsepersonell som skal hjelpe ammende.   

 Ammehjelpens frivillige innsats kan dessuten ikke alene dekkes av gode intensjoner. Å spre oppdatert fagkunnskap og gjøre denne tilgjengelig for alle med interesse for amming krever en grunnleggende infrastruktur og betydelig innsats fra organisasjonens medlemmer som er langt utover det som er rimelig å forvente av frivillig innsats.  

 Forrige uke stilte vi følgende spørsmål til følgerne våre i sosiale medier: Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes? Flere hundre kvinner, både mødre og helsepersonell, tok seg tid til å svare (1). Disse temaene går igjen:   

- Primærhelsetjenesten mangler kunnskap om ammeveiledning  

- Ammehjelpen tilbyr kunnskap som mangler i primærhelsetjenesten  

- Ammehjelpen.no er en kilde til faglig oppdatert kunnskap  

- Helsepersonell bruker Ammehjelpen.no ved veiledning av mødre, og som et «leksikon»   

- Helsepersonell henviser til Ammehjelpen når deres egen kunnskap kommer til kort  

- Mødre skriver at de ammer takket være Ammehjelpen   

 I en annen spørreundersøkelse vi nylig gjorde svarte 99 prosent av over 3000 respondenter at de «mange ganger» (86%) eller «noen ganger» (13%) har funnet info hos Ammehjelpen som gjorde at de slapp å kontakte fastlege, helsestasjon eller legevakt. I tillegg til alt det andre vi bidrar med, så avlaster vi altså en hardt presset primærhelsetjeneste i betraktelig grad.  

 Amming er et neglisjert område i den norske barselomsorgen. Paradokset er at amming frontes som det beste alternativet, men mødre får samtidig jevnt over for dårlig veiledning når de opplever problemer.  

 Årsaken til dette er kompleks. En viktig årsak til problemet er at helsepersonell som skal hjelpe ammende mødre nesten ikke har undervisning om amming eller ammeveiledning i løpet av studiet.   

 En lege har ofte ikke mer enn 0-1 timer, mens en helsesykepleier eller jordmor er heldige hvis de får 2-3 dager undervisning. Dette gjelder altså helsepersonell som er de som i hovedsak skal hjelpe mødre med ammeproblemer - som mødrene ser på som ammekyndig helsepersonell.  

 Ansvaret er spredt mellom mange ulike profesjoner. Ingen har hovedansvaret. Det finnes ikke ansatte ammespesialister - IBCLCer (4) - ved norske barselavdelinger og helsestasjoner. 

 Fastleger og helsesykepleiere er generalister som henviser videre til spesialister hvis utfordringen som pasienten har overstiger kompetansen de har på området. Problemet er bare at det i ammingens tilfelle ikke finnes noen spesialister å henvise videre til.  

 Som dere blant annet kan se av de mange hundre svarene fra mødre og helsepersonell i kommentarfeltene våre (1), så er det Ammehjelpen som i stor grad fungerer som denne «spesialisthelsetjenesten».  

Helsepersonell bruker nettsiden vår når de ikke har svaret selv, og mødrene «henvises» til oss hvis kunnskapen hos helsepersonell kommer til kort.  

  At kvinner får hjelp til å amme slik de ønsker bidrar til bedre psykisk helse og en friskere befolkning generelt, og dermed lavere trykk på offentlige helsetjenester.  

Et barn som ikke får morsmelk kan ha økt risiko for ulike infeksjoner, overvekt, krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes type 1 og 2.  

Å ikke amme kan øke risikoen for brystkreft, eggstokk-kreft og ulike livsstilssykdommer. Morsmelk er bra for miljøet, og det gir matsikkerhet for våre aller minste og mest sårbare innbyggere. Norske kvinners morsmelkproduksjon er verd mer enn ni milliarder kroner i året (3).  

 Ammehjelpen fungerer i stor grad som en «spesialisthelsetjeneste» for primærhelsetjenesten, og vi gjør det tilnærmet gratis. Vi ønsker ikke å ha denne rollen. 

 At vi likevel har denne posisjonen må gjenspeiles i at den offentlige støtten gjør oss i stand til å drive en bærekraftig organisasjon i årene som kommer.   

 «Egentlig burde Ammehjelpen være en krykke eller et rekkverk for den offentlige helsehjelpen, men i stedet er de blitt bærebjelken. Takk og pris for Ammehjelpen, det offentlige burde prise seg lykkelige over at noen gidder å gjøre alt de ikke selv klarer - og det på frivillig basis, helt gratis, dog ikke kostnadsfritt. Derfor trengs Ammehjelpen, og derfor trenger de den økonomiske støtten de ber om.»   

(1)  

-- 

 Vedlegg og referanser.   
  (1) Svar fra mødre og helsepersonell på spørsmålet: Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?  Alle svarene ligger her:   https://www.instagram.com/p/CjcY8EyIa_O  

 https://www.facebook.com/ammehjelpen/posts/pfbid02WacKHCTqkDknb89xDJ12wUH1YW4X71vHe7B6aRgWeR5DavB6NPGe2iFHTmC7xFi5l    

(2) Vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen – og det fikk vi!: https://ammehjelpen.no/reddammehjelpen/ 

(3) Kronikk: Verdien av dette kvinnearbeidet vises ikke i noen regnskaper: https://www.dn.no/innlegg/arbeid/foreldrepermisjon/amming/kronikk-verdien-av-dette-kvinnearbeidet-vises-ikke-i-noen-regnskaper/2-1-1219121 

(4) En IBCLC er en internasjonalt godkjent ammeveileder med helsefaglig utdanning tilsvarende sykepleier, minst 90 timer ammerelatert undervisning og minst 1000 timer klinisk praksis med ammeveiledning FØR hun i det hele tatt får lov å ta eksamen. En IBCLC må resertifiseres hvert femte år. I Norge er det pr i dag ca 14 IBCLC’er, som enten jobber privat eller ved Enhet for amming ved FHI.