Ny boklov: Høringsinnspill fra Grafill – norsk organisasjon for visuell kommunikasjon
Grafill er interesseorganisasjonen for alle som arbeider eller utdanner seg innen design og illustrasjon i Norge. Våre 1700 medlemmer dekker i dag alle de visuelle kommunikasjonsfagene: Grafisk design, illustrasjon, tegneserieskaping, animasjon, digital design og tjenestedesign.
1. § 1: Lovens formål
Grafill støtter helhjertet lovens formålsbestemmelse. Vi er svært takknemlige for at «visuelle kunstnere» nå er løftet frem på lik linje med forfattere og oversettere og blitt inkludert i formålsbestemmelsen. Dette viser tydelig at illustratører hører naturlig hjemme blant de aktørene som loven skal ivareta interessene til. Inkluderingen av «visuelle kunstnere» i lovens formål er også en viktig og kjærkommen anerkjennelse av det visuelles rolle i litteraturen. Det visuelle kan både komplementere og berike det skrevne ord, men bidrar også til å uttrykke meninger, følelser og sammenhenger utover hva skriftspråket selv kan formidle. Vi er glade for at lovgiver anerkjenner og fremhever dette gjennom å løfte denne gruppen skapere frem i lovens formålsparagraf.
2. § 4: Normalkontrakter
2.1. Illustratørers rett til å forhandle normalkontrakter
Vi er svært glade for at illustratører nå – på lik linje med forfattere og oversettere - gis en lovfestet rett til å samarbeide med utgiverne om normalkontrakter. Vi vil også takke for at det kommer så tydelig frem av forarbeidene at illustratørbegrepet skal tolkes vidt, slik at det blant annet omfatter både bokdesignere, billedkunstnere, grafikere og tegneserieforfattere.
Grafill representerer et stort mangfold av aktører. Illustratører – i ordets vide forstand – har mange flere typer leveranser til et forlag enn eksempelvis en forfatter har. Det kan blant annet omfatte antologier, lærebøker, barnebøker, enkeltillustrasjoner, omslag, mv. Derfor vil det for noen være naturlig med en royalty-modell, mens det for andre er mer hensiktsmessig med for eksempel engangshonorar. Dette er etter vårt syn ikke til hinder for at det kan fremforhandles normalkontrakter som favner disse variasjonene. Det er en stor fordel for denne gruppen skapere at de kan benytte normalkontrakter uavhengig av om de mottar royalties eller engangshonorar. Det er også vel så viktig at alle illustratører nå vil kunne nyte godt av de øvrige vilkårene som normalkontraktene kan inneholde; for eksempel regler om gjenbruk, rettighetsoverdragelse, navngivelse, endringsrett mv.
Hva som blir innholdet i normalkontrakter mellom illustratører og utgivere er ikke gitt på forhånd; det avhenger av hva partene kommer frem til gjennom forhandlinger. Grafill mener derfor at det ikke er hold i argumentet om at normalkontrakter i mange tilfeller vil utløse et lavere honorar enn det illustratører oppnår i dag.
Bruk av normalkontrakter kan sikre likhet og trygghet for de som skaper litteraturen, og er essensielt for å oppnå lovens formål om mangfold og bredde i litteraturen. Vi ser frem til å starte forhandlinger om slike kontrakter, som kan bidra til å sikre rettighetene og arbeidsvilkårene for illustratører.
2.2. Hjemmel til å pålegge bruk av normalkontrakter
Vi setter stor pris på at lovgiver ser viktigheten av normalkontrakter. Vi skulle imidlertid gjerne sett at det opprinnelige forslaget om å lovfeste en hjemmel til å vedta forskrift om plikt til å anvende slike kontrakter ble opprettholdt.
Det opprinnelige lovforslagets § 4 annet ledd lød: «Departementet kan gi forskrift om særlige tilfeller hvor normalkontrakter skal anvendes.» Denne bestemmelsen er etter høringsrunden fjernet fra lovforslaget. Etter vår vurdering er dette uheldig.
For det første fjerner det muligheten for å kunne sikre visse minimumsrettigheter for alle skapere innen litteraturfeltet. Illustratører har tradisjonelt blitt ansett som selvstendig næringsdrivende på vårt felt. Vi ser nå en dreining – både nasjonalt og innenfor EU/EØS – i retning av å knytte plattformøkonomien og kunstnerøkonomien mer opp mot prinsippene og retningslinjene som gjelder innenfor arbeidsrettens område. Årsaken til dette er blant annet at man ser at det på disse områdene er behov for å sikre den svake part i avtaleforholdet. EU-kommisjonens retningslinjer om kollektive forhandlinger for selvstendig næringsdrivende av 30.9.22 er et eksempel på dette. Det samme gjelder Konkurransetilsynets uttalelse av 19.10.22 om disse retningslinjene.
Normalkontrakter kan betraktes som vårt felts «tariffavtaler». En forskriftsfestet plikt til å benytte hele eller deler av fremforhandlede normalkontrakter, vil samsvare med systemet for allmenngjøring av tariffavtaler innenfor arbeidslivet. I medhold av allmenngjøringsloven, kan hele eller deler av tariffavtaler gjennom forskrift gjøres gjeldende for alle som arbeider innenfor et fag eller virksomhet, slik at alle sikres et visst minimum av lønns- og arbeidsvilkår. Dette er ikke nødvendigvis til hinder for at arbeidstakere kan ha bedre vilkår enn det som følger av allmenngjøringsforskriften. Det er dermed gode grunner for å anvende samme modell på normalkontrakter.
For det andre mener vi det vil være lite inngripende å lovfeste en forskriftshjemmel slik det opprinnelig var foreslått. Bestemmelsen vil kun gi adgang til å pålegge at hele eller deler av fremforhandlede normalkontrakter tas i bruk av andre aktører enn de som i utgangspunktet er bundet av disse. Spørsmålet om det skal vedtas en eller flere slike forskrifter, hva som skal reguleres og hvem som er omfattet, vil måtte bero på en konkret vurdering fra lovgivers side dersom problemstillingen aktualiseres.
Departementet skriver i proposisjonens punkt 7.4.4 at et pålegg om bruk av normalkontrakter vil kunne føre til en begrensning i partenes mulighet til å inngå andre avtaler med bedre vilkår for opphaverne. Vi er ikke enige i denne vurderingen. Ved en eventuell vedtakelse av forskrift, vil lovgiver etter vårt syn ha full anledning til å utforme forskriftsbestemmelsene på en slik måte at de ikke er i strid med de rammene som følger av åndsverkloven, konkurranseretten og den alminnelige avtalefriheten.
Innføring av en forskriftshjemmel i loven handler først og fremst om å sikre muligheten for å ivareta den svake parten i avtaleforholdet gjennom adgangen til å forskriftsfeste konkrete bestemmelser om minimumsrettigheter. Hvilke rettigheter som sikres, avhenger av hva som konkret reguleres i forskrift. Pålegg om bruk av normalkontrakter kan for eksempel også gjelde i forholdet mellom et norsk forlag og en utenlandsk illustratør, og sikre sistnevnte et minimum av rettigheter med hensyn til honorar og andre vesentlige betingelser.
Vi er av den oppfatning at lovens formål bedre oppnås dersom normalkontrakter – helt eller delvis – tas i bruk som standard for alle aktører. Det vil skape en helt ny trygghet for forfatterøkonomien og rettighetene til alle aktører som bidrar til å skape litteratur.
Vi ber derfor om at det opprinnelige forslaget til § 4 annet ledd vedtas. Eventuelt med følgende tillegg:
«Departementet kan gi forskrift om særlige tilfeller hvor hele eller deler av normalkontrakter skal anvendes.»
Vennlig hilsen
Lene Renneflott
Daglig leder Grafill