Høringsinnspill til lovforslag om endringer i straffeloven (konverteringsterapi)
1. Innledning
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er et trossamfunn med over 4 500 medlemmer i Norge med menigheter i de fleste store byer. Vi takker for at vi får gi høringsinnspill i denne saken.
Vi tar full avstand fra såkalt konverteringsterapi og metoder for å påtvinge noen til å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og synes forslagets intensjon er god. Imidlertid er forslaget basert på vage kriterier som skaper usikkerhet om forbudets rekkevidde, og som skaper urolighet blant våre menigheter og medlemmer med hensyn til å utøve, undervise og gi uttrykk for vår tradisjonelle religiøse tro.
Hvis Stortinget velger å gå videre med et eget forbud mot konverteringsterapi – til forskjell fra vurderingen i Sverige – kan og bør forbudet presiseres av hensyn til forutberegnelighet og for å minimere risikoen for uforholdsmessige inngrep i religionsfriheten og andre menneskerettigheter, og for å motvirke en såkalt "nedkjølende effekt" på vanlig religiøs praksis. Våre betenkeligheter angår særlig begrepet "religiøst baserte metoder", som vi foreslår at tas bort eller endres til f.eks. "inngripende religiøst baserte metoder".
2. Forholdet til religionsfriheten
Regjeringens opprinnelige forslag ble kritisert for å være vagt og utgjøre et for stort inngrep i menneskerettigheter. Blant kritikerne var Riksadvokaten, Advokatforeningen og NIM samt en rekke trossamfunn. Selv om forslaget nå er noe justert, står innvendingene seg stort sett ved lag.
Proposisjonen viser at det er en høy terskel for at noe skal anses som konverteringsterapi, og at hovedformålet ikke er å ramme trossamfunns religiøse lære om seksualitet, samliv og kjønn. F.eks. ligger det i kjernen av vår tro at Gud skapte mennesket til to kjønn, mann og kvinne, og at ekteskapet mellom mann og kvinne er en gudgitt ordning som utgjør rammen for familielivet og et seksuelt samliv. Ei heller er hovedformålet å ramme religiøs praksis som bønn, forkynnelse, samtaler, veiledning, trosopplæring eller krav til å delta i menigheten. Menighetsledere, foreldre og andre kan gjerne havne i samtale eller veiledning med personer, på både over og under 18 år, som har vanskeligheter med eller er opptatt av spørsmål om seksualitet og kjønn, eller med å leve evangeliets læresetninger. For mange troende vil det ligge i kjernen av deres kall å stille opp på slike samtaler, eller til å kunne uttrykke sitt religiøse syn på slike spørsmål, herunder i samtaler med en LHBT-person, der en oppmuntrer vedkommende til å leve i samsvar med religiøs lære og til å be om styrke til å gjøre det.
Hvis forbudet omfattet slike religiøse aktiviteter, vil dette utgjøre et uforholdsmessig inngrep i religionsfriheten, som er vernet av EMK art. 9 og Grunnloven § 16 og har forrang over vanlig lov, jf. menneskerettsloven § 2. I kjernen ligger friheten til å gi uttrykk for sin religion offentlig og privat, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. Det skal svært mye til før straffebelagte begrensninger av denne friheten vil være forholdsmessig og følgelig lovlig, jf. EMK art. 9 og EMDs praksis, slik f.eks. NIM har vist til.
Videre tilsier legalitetsprinsippet at et straffebud bør utformes så klart som mulig slik at en ut fra loven skal kunne forstå hva som er straffbart og kunne innrette sin atferd deretter, slik Riksadvokaten og NIM påpeker. På religions- og ytringsfrihetens område har klarhetskravet en tilleggsdimensjon ved at usikkerhet om grensene for det straffbare kan gi en "nedkjølende effekt" (EMD: "chilling effect") på ellers lovlige handlinger og ytringer, dvs. at en oppgir lovlige handlinger/ytringer fordi en legger inn en sikkerhetsmargin pga. uklarheten. Selv om det noen ganger vil være behov for skjønn i straffelovgivningen, bør altså skjønnsinnslag holdes til et minimum og det som faktisk er nødvendig. Dette har en ikke lykkes med her etter vårt syn.
Slik Riksadvokaten viser til er det i liten grad begrunnet hvilket reelt problem en vil adressere med forslaget som ikke allerede rammes av alminnelige straffebud, som tvang (§ 251), kroppskrenkelse (§ 271), frihetsberøvelse (§ 254) mv. Samme spørsmål ble nylig utredet i Sverige, og der ble konklusjonen at det ikke var nødvendig med et selvstendig forbud. Det er vanskelig å se hvorfor situasjonen skulle være annerledes i Norge. Hvis handlingene en vil ramme verken er utbredte og – hvis de først forekommer – alt er straffbare, er det grunn til revurdering.
Hvis Stortinget likevel velger å gå videre med lovforslaget, ønsker vi å komme med noen forslag til hvordan usikkerhet kan reduseres – og menneskerettslige krav bedre kan ivaretas.
3. Endringsforslag
3.1 Ta bort "religiøst baserte metoder" eller juster til "inngripende religiøst baserte metoder" e.l.
Selv om "religiøst baserte metoder" kvalifiseres av andre deler av bestemmelsen, gir ordlyden en unødig usikkerhet og urolighet om hva som skal til for at religiøs praksis omfattes. Uttalelser i proposisjonen og menneskerettslige krav tilsier at det skal svært mye til, men dette kommer ikke godt frem av ordlyden. En justering virker fullt mulig uten at forbudets intensjon svekkes.
Begrepet kan primært tas bort siden det alt konsumeres av øvrige alternativer i bestemmelsen. Alternativt bør det kvalifiseres gjennom et tillegg som "inngripende religiøst baserte metoder" eller "ekstraordinære". Dette vil harmonere med Riksadvokatens innspill, som nettopp foreslo at "inngripende" ble lagt til før metoder for å sikre forutberegnelighet og overholdelse av menneskerettslige krav.
3.2 Ta bort spesialreguleringen i § 270 andre ledd eller kvalifiser ordlyden "utsetter"
Forslaget bygger på en forståelig intensjon om at mindreårige generelt trenger et sterkere strafferettslig vern og lettere kan bli utsatt for et utilbørlig press. Følgelig skal det mindre til før konverteringsterapi overfor mindreårige er ulovlig versus voksne. Dette kunne imidlertid alt ha vært fanget opp av § 270 første ledd, siden det skal mindre til for å "krenke" en mindreårig enn en voksen, herunder fordi en mindreårigs samtykke ikke nødvendigvis kan gis samme vekt. Følgelig synes spesialreguleringen i andre ledd å være overflødig og kunne tas bort. Lovteknisk vil dette holde straffebudet kort og presist, men samtidig fleksibelt, der en i større grad vil kunne vekte inn f.eks. alder. Det er f.eks. ikke opplagt at ungdommer over 15 år bør eller kan behandles likt med noen under 15, slik den religiøse myndighetsalderen på 15 år illustrerer.
Hvis andre ledd beholdes, bør den vage ordlyden "utsetter" kvalifiseres. Selv om proposisjonen fremhever at et samtykke fra en mindreårig i seg selv ikke kan føre til at en situasjon som kvalifiserer som konverteringsterapi blir straffri, er sistnevnte et viktig premiss – det må dreie seg om konverteringsterapi etter første ledd og hensiktskravet må være oppfylt. I dette ligger en terskel der intensitet, press, utnyttelse, skadepotensial, systematikk, gjentakelse mv. er viktige momenter. Den korte reguleringen og korte omtalen i proposisjonen av andre ledd, fører likevel til at situasjoner som involverer mindreårige havner i et uklart lys, og det er fordelaktig om terskelen også var synliggjort bedre i lovteksten i andre ledd. En kvalifisering kan f.eks. være: "På samme måte straffes den som utsetter en person under 18 år for metoder eller fremgangsmåter nevnt i første ledd ved utilbørlig press eller på andre utilbørlige måter".
4. Avsluttende kommentar
I alle tilfeller håper vi at komiteen i sin anbefaling knytter noen kommentarer til det ovennevnte og til at det kun kan dreie seg om helt ekstraordinære tilfeller for at såkalte religiøse metoder kan være omfattet av forbudet, der nevnte faktorer som f.eks. intensitet, press, skadepotensial og systematikk må stå sentralt. Etter vårt syn bør det også presiseres at bønn, trosopplæring, veiledning, uttrykk og formaninger om religiøse syn mv. aldri vil være omfattet, verken når personer over eller under 18 år er involvert. Dette vil ligge i kjernen av religionsfriheten.