Høringsnotat fra NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus

NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR) stiller seg bak notatet fra Norsk Sykepleierforbund (NSF), og ønsker i tillegg med dette notatet å utdype. SPoR takker for muligheten til å komme med innspill. SPoR representerer sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse og rus, som strekker seg fra barn og unge til voksne og eldre innen både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Sykepleiere og spesialsykepleiere er den største faggruppen i både psykisk helsevern og i kommunale psykisk helse- og rustjenester

Overordnet

SPoR støtter at det er behov for en langsiktig plan for å styrke psykisk helse, både forebyggende og hjelp som ytes til mennesker som er i behov av det. Opptrappingsplanen fra regjeringen har mange gode intensjoner, men også noen vesentlige mangler. Retning er det vanskelig å være uenig om, og vi ønsker å minne om forrige opptrappingsplanen for psykisk helse, som også var tverrpolitisk, med betydelig finansiering og  som virkelig ga et løft. Vi ønsker å bidra til å spesielt belyse to områder vi mener trenger ytterligere tydeliggjøring:

1.   Internasjonale forpliktelser

Opptrappingsplanen for psykisk helse forholder seg i meget liten grad til internasjonale forpliktelser og føringer. Vi jobber sammen med andre sykepleierforbund internasjonalt for å få psykisk helsetjenester som jobber personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert. En slik retning fremmes av den internasjonale sykepleieorganisasjonen International Council of Nurses (ICN), FN, WHO og Europarådet, og er i tråd med konvensjonen for rettighetene til mennesker med funksjonshemminger (CRPD).

Opptrappingsplanen for psykisk helse innleder med å si at tilslutning til forpliktende overnasjonale strategier i regi av WHO og EU gir klare føringer for utvikling på feltet. Samtidig er begrepet «menneskerettigheter» nevnt kun en eneste gang i Opptrappingsplanen, og den beskriver i liten grad konkrete tiltak for å følge opp internasjonale forpliktelser. I ifølge WHO skal helsetjenestene i større grad forankres i en personsentrert, rettighetsbasert og recovery-orientert tilnærming. Sykdomsmodellen, som i dag setter sitt preg på det meste av behandlingen som tilbys, får en mindre dominerende posisjon.

I recovery-orienterte tjenester er ikke det primære behandlingsmålet symptomreduksjon, men å hjelpe mennesker som strever med å etablere meningsfulle og fullverdige liv basert på deres individuelle verdier. Mange mennesker kan få god hjelp til en meningsfull hverdag med langt større fokus på funksjon og mestring enn rene diagnostiske tilnærminger, fokuset må være hjelp som hjelper på brukerens premisser. Spesialisthelsetjenesten er nesten utelukkende diagnosestyrt, mens kommunene har fokus på livet, hvordan hjelpe mennesker når det akutte er over og gode liv skal skapes der de bor. Vi mener det er uheldig at Opptrappingsplanen utelater flere sentrale internasjonale føringer og forpliktelser.

Videre ser vi at Opptrappingsplanen vektlegger forebygging av tvang i psykisk helsevern. Det er lovende at regjeringen fortsetter dette viktige arbeidet. Men innholdet i dette kapitlet fremstår som vagt og lite forpliktende. Bortsett fra en henvisning til nasjonale faglige råd, presenteres det ikke noe som kan fungere retningsgivende og forpliktende for tjenestene når det gjelder reduksjon av tvangsbruk.

Med veilederne fra WHO og Europarådet som grunnlag har norske myndigheter og fagmiljø nå muligheten til å lage en opptrappingsplan som kan gjøre Norge til et foregangsland i internasjonal sammenheng i tråd med den globale utviklingen.

2. Kompetanse og utdanning

Det er tverrpolitisk enighet om styrking innen psykisk helse og rus, det har det vært i mange år  – også når det kommer til kompetanse, men konkrete tiltak og virkemidler mangler. Kompetanse koster. Forrige nasjonal helse og sykehusplan (forrige regjering), og dagens regjering har fastsatt Master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet. Men denne er uten prioriterte virkemidler. Vi vet at kompetanse ikke kommer av seg selv, det må prioriteres, og politikere har her et ansvar for denne prioriteringen. Noen høgskoler har prioritert å jobbe for å tilby utdanningen blant annet Høgskolen i Molde og Lovisenberg diakonale høgskole. De avventer tilbakemelding fra NOKUT, som for tiden har meget lang behandlingstid.

Bakgrunnen var at denne kompetansen er sterkt etterspurt av tjenestene jf kartlegging av kompetansebehov gjort av helsedirektoratet i 2016. Kompetansen er også avgjørende knyttet til samfunnets ambisjoner om å utvikle kostnadseffektive og bærekraftige tjenester på feltet, herunder samhandlingsteam som ACT/FACT team. I primærhelseteam vil denne kompetansens bidrag være med på å gi bedre tjenester spesielt for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og deres nære. I tillegg har pilotprosjekt med primærhelseteam vist at henvisninger til spesialisthelsetjenesten også har gått ned, ved bruk av spesialsykepleiekompetanse i primærhelseteam. Kompetansen representerer både en  bredde og en spisskompetanse som vil være anvendelig i alle tjenester som møter mennesker med psykiske problemer, og spesielt et tilskudd ved legevakter, ø-hjelpstilbud, lavterskel psykisk helse tilbud, samt samhandlingsteam. 

Utdanningen skal bidra til bedre helse, inkludering og mindre stigma for mennesker som har sammensatte psykiske og rusrelaterte problemer. Et åpenbart virkemiddel for å motvirke sosial ulikhet i helse. Sykepleiere med en slik spesialkompetanse vil bidra til bedre tjenester og bedre ressursbruk både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Kompetansen er avgjørende knyttet til politiske ambisjoner om å utvikle kostnadseffektive og bærekraftige tjenester på feltet. Sykepleiere med en slik spesialkompetanse vil bidra til bedre tjenester og bedre ressursbruk om den prioriteres og brukes riktig. Ved å benytte mulighetene som ligger i bruk av spesialsykepleierkompetansen, vil man kunne bidra til å følge opp forslagene Helsepersonellkommisjonen fremla i sin rapport, samt avgjørende for å skape gode helsetjenester for mennesker med psykisk problemer over hele landet. Det vil være både samfunnsøkonomisk og bærekraftig å satse på denne spesialistkompetansen i sykepleie.

Utdanningen er i tråd med internasjonale føringer, blant annet ICN «guidelines for mental health nursing» fra 2023. 

Derfor mener vi det bør:

• lages en tilskuddsordning som stimulerer tjenestene til å sende sykepleiere på denne masterutdanningen
• styrke og stimulere utdanningskapasiteten for samme utdanning, slik at høgskoler og universitet får rammer for å tilby utdanningen
• innføre en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning for master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet

Oppsummert

Det er politiske ambisjoner innen psykisk helsefeltet og tverrpolitisk enighet om at dette er et område som må styrkes. Det bør i større grad utvikles roller og ansvar som bidrar til at kompetansen brukes bedre, i en tverrfaglig tjeneste. Det er særlig behov for bedre koordinering av forløp og tjenester til brukere med langvarige og sammensatte behov. Ved å stimulere til utdanning av spesialsykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet, vil dette kunne sikre befolkningen tjenester av høy faglig kvalitet i hele helsetjenesten. Utdanningen bør prioriteres gjennom øremerkede studieplasser og rekrutteringstilskudd. Spesialistgodkjenning for sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet må på plass for å sikre god ressursbruk samt pasienter og pårørendes tilgang til rett kompetanse til rett tid. I tillegg vil denne kompetansen bidra til å utvikle pasientbehandlingen, omsorgstilbudet og helsetjenestetilbudet gjennom fagutvikling og forskning. Vi vil på det sterkeste anbefale helsemyndighetene om å sørge for at kunnskapsgrunnlaget for utvikling av psykisk helsetjenester i 2023-2033 bringes i takt med tiden og det som skjer internasjonalt.