Avgift kveler norsk avfallsforbrenning

Vi viser til den foreslåtte opptrappingen av avgiften på avfallsforbrenning i Norge med 85,3 prosent. Opptrappingen vil både spenne beina under samfunnskritisk infrastruktur og ramme energiforsyningen – uten at den gir utslippskutt.

Vi ber derfor Stortinget om å

• Fjerne dagens forbrenningsavgift
• Endre innretningen på avgiften slik at den gjelder alt norsk restavfall uavhengig av hvor det forbrennes
• Legge til rette for mer, ikke mindre, utnyttelse av overskuddsvarme

Formålet med avfallsforbrenning er å destruere restavfall som ikke kan eller bør materialgjenvinnes. I forbindelse med at Norge, som et av de første landene i verden, innførte et deponiforbud for restavfall i 2009, ble den norske forbrenningskapasiteten sterkt utvidet og dekker nå rundt to tredeler av alt norsk restavfall. Foruten strenge rensekrav, er anleggene pålagt å gjenvinne mest mulig av overskuddsvarmen fra forbrenningen.

Det har ført til at omlag 3 TWh overskuddsvarme fra avfallsforbrenning årlig utnyttes til fjernvarme i byene der anleggene er plassert, som er en dobling fra nivået da deponiforbudet ble innført. Overskuddsvarmen er en svært viktig ressurs for forsyningssikkerheten i energisystemet, ettersom den er tilgjengelig også den kaldeste dagen det kaldeste året.

I Statsbudsjettet for 2022 innførte Regjeringen en avgift på det fossile utslippet fra avfallsforbrenningen i Norge, som i praksis skyldes plastinnholdet i restavfallet som sendes til forbrenningsanleggene. Ifølge Skattedirektoratet er formålet med avgiften å bidra til

«kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagasser, og slik bidra til at Norge innfrir sine internasjonale forpliktelser på klimaområdet».  

Avgiften skal ifølge Klimakur 2030 gi insentiver til økt utsortering og materialgjenvinning gjennom investeringer i innsamlings- og/eller ettersorteringsløsninger, og ved å gi husholdninger insentiver til økt utsortering. Avgiften skal også bidra til å gjøre CO₂-fangst mer økonomisk attraktivt.

Avgiften, slik den i dag er innrettet, leverer ikke på noen av disse målene.

Årsaken er at prisene på forbrenning av restavfall settes i et annet marked enn det norske, nemlig i Sverige. I motsetning til i Norge har Sverige stor overkapasitet på avfallsforbrenning og de svenske aktørene har helt andre rammebetingelser enn de norske anleggene. De svenske aktørene kan prise sin overkapasitet på forbrenningstjenester svært lavt i det norske markedet, godt hjulpet av høyere energiinntekter og et generelt lavere kostnadsnivå enn i Norge. At svenske anlegg er inkludert i det europeiske kvotesystemet endrer ikke på dette.

De norske anleggene kan derfor ikke kreve inn forbrenningsavgiften fra sine kunder, ettersom kundene da velger å kjøpe forbrenningstjenesten i Sverige. Avgiften gir derfor verken insentiver til å sortere ut mer plast fra restavfallet eller økt lønnsomhet for materialgjenvinning, ettersom prissignalet ikke treffer avfallsbesitteren.

Avgiften bidrar heller ikke til å finansiere CCS, ettersom penger som burde brukes på dette, forsvinner til staten gjennom forbrenningsavgiften. Ingen anlegg har i dag karbonfangst. Forhåpentligvis vil det komme på plass om fem til ti år, men da vil anleggene uansett konkurrere med svensk overkapasitet.

Istedenfor å gjøre noe med innretningen på avgiften, har Regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2024 foreslått å heve avgiften på avfallsforbrenning til 882 kroner for hvert tonn fossil CO₂ som slippes ut, en økning på hele 85,3 prosent. Dette er en oppskrift på nedbygging av norsk forbrenningskapasitet, ettersom avgiften sammen med øvrige kostnader fjerner lønnsomheten for anleggene. Det er begrenset hvor lenge selv kommunalt eide anlegg kan drive med underskudd.

Konkurser og nedleggelse av anlegg vil bety mer eksport av restavfall ut av landet og dermed også overskuddsvarmen fra forbrenningen. I byene det gjelder, vil dette gi store konsekvenser for strømnettet, ettersom denne varmen i praksis da må erstattes av strømbasert oppvarming.

Foruten å svekke forsyningssikkerheten i energisystemet, vil nedleggelser også ramme den lokale avfallsberedskapen. Evnen til å destruere smittefarlig avfall er viktig i krisesituasjoner som under pandemien eller fugleinfluensaen, noe Norge har fersk erfaring med.

Vi anerkjenner og støtter prinsippet om at fossile CO₂-utslipp skal ha en kostnad, noe som også bør gjelde forbrenning av fossil plast. Men for at en CO₂-avgifter skal virke, må den føre til faktiske utslippskutt. Regjeringen anerkjenner selv av de anslåtte, svært lave, utslippskuttene fra avgiften er «svært usikre».

Løsningen er å innrette den norske forbrenningsavgiften slik at den treffer fossile utslipp fra alt norsk restavfall som leveres forbrenning, uavhengig av hvor forbrenningen finner sted. Norsk Fjernvarme har både utredet en modell for hvordan dette kan gjøres og fått verifisert at modellen er i tråd med EØS-retten. Foruten å kunne oppfylle intensjonen med dagens løsning, vil utvidelsen av avgiftssubjektet i tillegg øke avgiftens proveny med om lag 50 prosent.

Vi møter gjerne komiteen til et eget møte for å legge fram de to utredningene.

 

Med vennlig hilsen

Trygve Mellvang Tomren-Berg,
Daglig leder 

Oda T. Gipling
Seniorrådgiver

Norsk Fjernvarme representerer 50 selskaper innen produksjon og distribusjon av varme og kjøling, og 80 selskaper fra leverandørindustrien. Medlemmene står for over 90 % av fjernvarme-produksjonen i Norge.