KS' innspill til: Klima i endring - sammen for et klimarobust samfunn. Meld. St. 26 (2022-2023)

Regjeringens stortingsmelding om klimatilpasning har mange gode intensjoner. Det er positivt at det nå utvikles en handlingsplan for perioden 2024-2028 som fornyes når neste stortingsmelding foreligger om fire år.  Samtidig er det viktig at dagens melding følges opp med konkrete forslag som utløser nye tiltak ute i kommunene. Det er dessverre lite spor av dette i årets forslag til statsbudsjett for 2024.

Kommunesektoren er en viktig aktør med betydelig ansvar i klimatilpasningsarbeidet. KS erfarer imidlertid at utfordringene knyttet til klimatilpasning i liten grad bare kan løses gjennom retningslinjer, forskrifter og veiledere fra ulike statsetater med delansvar. Klimatilpasning må skje gjennom en mest mulig koordinert og bred innsats på tvers av sektorer, der kompetanse, kapasitet og tiltaksrettede økonomiske ressurser tilføres lokalt, ikke minst til små og mellomstore kommuner og spesielt utsatte kommuner.   

I innspill til ny melding til Stortinget om klimatilpasning vektla KS bl.a. behovet for å bygge kompetanse og kapasitet i kommunesektoren samt å få avklart ansvar og finansiering med vekt på overvannshåndtering og naturfare. 

Innen kompetanse og kapasitet mener KS det er behov for å:

• Opprette og finansiere drift av regionale klimatilpasningsnettverk i alle fylker (samarbeid mellom SF, FK og KS regionalt) etter mal fra Klimasats

Det er behov for et systematisk kompetanseløft i alle fylker med nettverk som ikke bare tar for seg ROS-analyser som beskrevet i meldingen, men også omfatter en bredere og mer helhetlig tilnærming til klimatilpasning. I dag har kun tre fylker i samarbeid mellom Statsforvalter og fylkeskommune egne nettverk for klimatilpasning.

• Styrke utdanning for relevant fagkompetanse innen bl.a. planlegging, geologi, hydrologi, økologi og VA- sektoren

Meldingen omtaler i liten grad kompetanseutfordringer. KS mener at det må være et nasjonalt ansvar å sikre at landet har tilstrekkelig tilgang på nødvendig kompetanse. De minste kommunene har oftest de største problemene med å få tilgang på nødvendig kompetanse. Det er ikke nødvendigvis riktig at hver kommune skal besitte kompetanse, der det faktisk også kan være nasjonale kapasitets-begrensninger. 6 av 10 kommuner finner det vanskelig å rekruttere ingeniører og sivilingeniører. 35 % av kommunene mangler planfaglig kompetanse (KS’ arbeidsgivermonitor 2023).

Innen ansvar og finansiering av overvannshåndtering mener KS det er behov for å:  

• sikre et enhetlig regelverk der overvann og overvannsanlegg defineres i vass- og avløpsanleggsloven og ikke i forurensningsloven.

Dette er ikke omtalt i meldingen. Overvann er i utgangspunktet ikke forurensning med mindre det blir det gjennom kontakt med forurenset terreng eller blir ledet sammen med spillvann. Overvannsproblemet er i utgangspunktet knyttet til mengden vann. For å minimalisere forurensningen og satse på naturlig rensing må det legges til rette for økt bruk av naturbaserte løsninger. Dette krever at slike anlegg ikke defineres i forurensningsloven med et objektivt ansvar for de som eier overvannsanleggene, offentlig som private. Å unngå det objektive ansvaret, vil i seg selv være et insitament for å etablere slike anlegg framfor å blande det med spillvann ved å sende det i avløpsanlegg.

• Å avklare avgiftsfinansiering som stimulerer til bedre overvannshåndtering.

KS merker seg at KLD har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utrede ulike gebyrmodeller og foreslå lov- og forskriftsendringer ila 2023. KS har støttet forslaget om å innføre et eget finansieringsgebyr, men mener det ikke er regningsvarende å ha en variabel del som foreslått av overvannsutvalget, da dette vil kreve komplekse og ressurskrevende systemer for å beregne og forvalte gebyrer. KS støtter også utvalgets forslag til statlige tilskudd til forebygging og sikring for større og komplekse overvannstiltak.

• Å avklare en nasjonal overvannsmyndighet

KS registrerer at meldingen ikke omtaler dette til tross for at omfanget og kompleksiteten til overvannshåndtering tilsier et behov for én koordinerende nasjonal myndighet som kan sikre samordning og ivareta de mange forutsetninger som overvannsutvalget la til grunn i 2015, og som danner grunnlag for at kommunene skal kunne ta et større ansvar. KS’ medlemmer har over tid gitt en tydelig tilbakemelding om at fraværet av én, overordnet nasjonal overvannsmyndighet gjør kommunens arbeid med forebygging, akutt skadehåndtering og reparasjon i ettertid unødvendig komplisert og tidkrevende.

Innen ansvar og finansiering av naturfare er det behov for å: 

• Avklare et nasjonalt ansvar for havnivåstigning og stormflo

Det er i dag ingen statlig etat som kan veilede i sikring mot havnivåstigning og stormflo og ei heller har ansvar for forebyggende fysiske sikringstiltak mot naturfare. Kun ansvar for å frambringe kunnskapsgrunnlag samt overvåkning og varsling er plassert. Utfordringene med stigende havnivå og andre forhold som stormflo og bølgeoppskylling mv i kystsonen vil bare bli større i årene som kommer. Flere kommuner, eksempelvis Stavanger, savner en faglig forankring på statlig nivå som bistår i arealplanlegging og som har ansvar for en ordning som ivaretar forebyggende sikringstiltak i kystsonen. KS har siden forrige Stortingsmelding om klimatilpasning fra 2013 bedt om en nasjonal avklaring og mener tiden er overmoden for å få dette på plass.

• Øke betydelig bevilgningene til forebyggende sikringstiltak mot flom og skred som sist beskrevet i Gjerdrum-utvalgets anbefalinger.

Meldingen viser til kommende melding til Stortinget om flom og skred som kommer våren 2024. KS mener at vi allerede vet mer enn nok til å handle. En oversikt KS har utarbeidet viser at det i perioden 2011 – 2022 er brukt nærmere 15,5 milliarder kroner i forsikringsutbetalinger, skjønnsmidler, og over post 25 i NVEs budsjetter til reparasjon og opprydding etter naturhendelser. I samme tidsrom er det brukt knappe 4 milliarder til forebyggende sikringsarbeid over NVEs budsjett. Forebyggende tiltak har en samfunnsøkonomisk gevinst på mellom 1,5 og 8 med et snitt på 3. Allikevel viser oversikten at vi har brukt om lag fire ganger mer til å reparere skader enn til å forebygge mot flom og skred. Erfaringer etter «Hans» viser oss at skadeforebyggende tiltak nytter. Eksempelvis førte sikringstiltakene i Nord-Fron kommune etter flommene i 2011 og 2013 til at boligområdene denne gang gikk skadefri.

Oppsummert svarer stortingsmeldingen i liten grad ut kommunesektorens tre viktigste behov; økt kompetanse, økt bemanning og flere økonomiske ressurser til klimatilpasningstiltak lokalt.

• På den positive siden ser vi at regjeringen holder fast ved prinsippet om solidarisk og likt premienivå i naturskadeordningen. KS støtter også at regjeringen vil hensynta klimaendringer ved reparasjon etter skade for å unngå gjentagelse av samme skade. Det tror vi er klokt og vil bidra til reduserte kostnader.
  
  
• Skjønnsmiddelordningen må da også utvikles til å innbefatte gjenoppretting med nødvendig standardheving til å tåle neste ekstremvær.
  
  
• For øvrig merker KS seg at regjeringen ikke planlegger en helhetlig gjennomgang av eventuelle finansieringsordninger for kommunesektorens tilpasningsarbeid.

I en nasjonal spørreundersøkelse KS gjennomførte i 2021 etterlyste 9 av 10 kommuner økt rammetilskudd og/eller statlige finansieringsordninger til å kunne gjennomføre klimatilpasningstiltak.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024 holdes tilskuddsordningen til klimatilpasning uforandret på 6,4 millioner kroner for niende år på rad. Til sammenligning koster det Stavanger kommune 200 millioner kroner å få analysert ett kystområde på en kilometer mht. konsekvenser av klimaendringer. Samlet støtte for klimatilpasning i perioden 2016-2023 har vært 51 millioner kroner, mens støtten til Klimasats (utslippsreduksjoner) i samme periode har vært nær 1,2 milliarder kroner. Dette gir etter KS’ oppfatning svært ulike vilkår for de to politikkområdene til å gjennomføre tiltak.

Norge trenger også en Klimatilpasningssats!