ICJ-Norges innspill til Prop. 126 L Universitets- og høyskoleloven

Rettssikkerhet for studenter

En av universitets- og høyskolelovens viktigste oppgaver er utdype studentenes grunnleggende rett til utdanning, og sikre praktisk gjennomføring ved institusjonene. Dette innebærer å klart definere rettens praktiske betydning, og tydeliggjøre hvor mye en institusjon må gjøre og ha påvist før den kan gripe inn i denne. ICJ-Norge støtter §§ 12-9 og 12-10, og forslår at disse på prinsipielt grunnlag dekker prøving av alle vedtak som griper inn i studenters grunnleggende rettigheter, i det minste når konsekvensen av et vedtak er egnet til å påvirke studieprogresjon, som individuell studieplan, godkjenning og evt. læringsmiljø.  

Felles for flere tvister mellom studenter og utdanningsinstitusjoner det siste halvåret er et utydelig regelverk som praktiseres ulikt blant utdanningsinstitusjonene. Dette synes å ha ført til uforholdsmessig strenge reaksjoner i mange tilfeller, samtidig som studenter blir utsatt for lange og krevende prosesser. For å sikre samfunnets tillit til utdanning og utdanningsinstitusjonenes integritet bør universitetene og høyskolene ha gode rutiner og systemer for å ivareta studenters rettsikkerhet. Dette anses ikke i strid med, men grunnleggende sett en del av den akademiske friheten.  (Se nærmere Sivilsamfunnets Rettsstatsmelding 2023 punkt. 9.7.)

ICJ-Norge foreslår:

• «Sikre studenters grunnleggende rettigheter til [...]» fremgår tidlig som del av § 1-1 Formålet med universiteter og høyskoler», hvor lovens rettighetsbestemmelser presiseres.
• «Sørge for at studentene er kjent med sine rettigheter og plikter» inngår som del av § 2-1 Universiteters og høyskolers oppgaver.
• Rettsikkerhet inngår som del av § 3-5 Kvalitetssikring, slik at første ledd første punktum lyder «Universiteter og høyskoler skal ha et tilfredsstillende internt system for å sikre og videreutvikle utdanningskvaliteten og ivareta studenters grunnleggende rettigheter.»
• § 1-2 Lovens virkeområde tredje ledd bokstav d bør kobles til § 2-2 Akademisk frihet og ansvar annet ledd, slik at § 2-2 annet ledd lyder «Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammene som er fastsatt i eller med hjemmel i lov eller avtale med en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon.»
• §§ 12-9 og 12-10 utvides til å omhandle «saker som gjelder grunnleggende rettigheter»

Klagenemndene

Klagenemndene har ikke fungert bra nok som effektive garantister for studenters rettsikkerhet. Flere grunnleggende studentrettigheter nedfelt i universitets- og høyskoleloven faller i dag utenfor de nasjonale klagenemdenes virkeområder, og har hittil ikke blitt prøvd for domstolene.

Vedtak fattet av klagenemndene ved de enkelte institusjonene publiseres ikke offentlig, og er i praksis ikke etterprøvbare. Det rettslige innholdet i flere sentrale studentrettigheter er uavklart, og det mangler systemer for å sikre enhetlig praktisering av disse rettighetene på tvers av institusjonene. Selv med nemndledernes formelle juridiske kompetanse blir ikke uavklarte juridiske problemstillinger alltid tilstrekkelig utredet som del av nemdas vedtak. Forholdet kan henge sammen med hvordan institusjonene kompenserer nemndene for deres arbeid (e.g. fastpris per klage).

ICJ-Norge foreslår:

• § 14-1 Institusjonens nemnd for studentsaker første ledd suppleres med et tredje punktum: «Nemdenes vedtak skal offentliggjøres.»
• §14-2 Nasjonale klagenemnder endres til «Departementet skal opprette nasjonale klage-nemnder som skal behandle klager på enkeltvedtak og andre avgjørelser som angår sentrale studentrettigheter» som utestenging, læringsmiljø, opptak, godkjenning mv.

Begrepet «fusk»

Studenter som er mistenkt for fusk må sikres et godt rettsvern, god oppfølging og rask behandling; de bør normalt ikke imot eget ønske holdes tilbake i studieløpet før saken er ferdigbehandlet.

Lovgiver bør gi en definisjon av fusk som samsvarer bedre med alminnelig språkbruk og akademiske etiske normer. En noe forbedret definisjon framgår allerede i forarbeidene, på side 245. Men fortsatt mangler det mest sentrale elementet i en handling som fortjener betegnelsen «fusk», som etter omstendighetene kanskje vil kunne utgjøre «straff» ifølge menneskerettighetene. Både etter vanlig språkbruk og akademiske normer kreves det at en handling for å kunne anses som fusk eller uetisk er klanderverdig eller subjektivt sett kritikkverdig ut fra felles normer for akademisk virksomhet.

Dommen i HR-2015-1875-A har virket uheldig inn på studenters rettssikkerhet i fuksesaker, nettopp ved å frakople fuskebegrepet fra et krav om personlig klanderverdighet eller subjektiv kritikkverdighet. 

En klargjørende definisjon av fusk bør derfor tas inn i lovteksten. Ett av elementene i definisjonen bør være at vedkommende med sannsynlighetsovervekt har handlet bevisst (forsettlig) for å oppnå en regelstridig fordel, i det minste grovt uaktsomt. Bevisproblematikken ved en slik presisering bør ikke overdrives. En slik definisjon ville avskjære mange av de gråsonetilfellene som i dag behandles som fuskesaker hvor resultatene fremstår som uforutsigelige både for studenter og samfunnet omkring, og som sektoren er av avhengig av tillitten til. 

ICJ-Norge foreslår:

• Fusk defineres i § 12-4 som «brudd med tydelig angitte regler for gjennomføringen av den obligatoriske aktiviteten eller eksamenen som mest sannsynlig bevisst eller grovt uaktsomt fra studentens side har gitt et uberettiget fortrinn eller resultat for studenten selv eller en annen».
• Departementet utarbeider enhetlige nasjonale veiledere for institusjonenes behandling av fuskesaker.
• Loven presiserer institusjonenes ansvar til å sikre at studentene selv har tisltrekkelig kunnskap om hva som er tillatt i den konkrete prøvingssituasjonen.

Godkjenning av ekstern utdanning

Det grunnleggende problemet med dagens godkjenningsbestemmelser er at de ikke får frem at godkjenning er kvalitetsfremmende. Regelverket skiller ikke mellom en tydelig hovedregel og konkrete unntak. Resultatet er fragmenterte bestemmelser, og varierende språkbruk om, og når, godkjenning er en rettighet eller et privilegium.

Det sentrale er om studenten har oppnådd et tilsvarende læringsutbytte, ikke hvor eller hvordan dette har skjedd. Når rettighetsbestemmelsen i ny § 9-1 begrenses til norsk utdanning, skapes en unødvendig frakopling fra godkjenning av annen utdanning. § 9-3 starter som en «kan» bestemmelse, før den i annet ledd er en «skal» bestemmelse for utdanning gjennomført i konvensjonsland. Hvis § 9-1 er hovedregelen, fremstår § 9-3 første ledd som et unntak, hvorpå § 9-3 annet ledd er et unntak fra unntaket. Hittil har det ikke alltid vært klart for institusjonene at «unntaket fra unntaket» leder tilbake til hovedregelen, slik departementets behov for å «understreke» terskelen for godkjenning av norsk utdanning viser (ibid.).

Det er en svakhet ved begge bestemmelsene at terskelen for å nekte godkjenning ikke er presisert, selv om definisjonen framgår i proposisjonen. Lovforslaget viderefører også et rettsikkerhetshull, ved at intern mobilitet ikke er omfattet av godkjenningsbestemmelsene (ibid.) 

Stortinget har nå muligheten til å betydelig forenkle og tydeliggjøre godkjenningsreglene og sikre likebehandling ved å rendyrke § 9-1 som en rettighetsbestemmelse for godkjenning av utdanning, med definerte unntak. Behov for nærmere definerte unntak fra en klar hovedregel kan med fordel reguleres i forskrift.

ICJ-Norge forslår:

• § 9-1 rendyrkes som rettighetsbestemmelse, der innholdet i Norges folkerettslige forpliktelser (e.g. offentliggjøring, behandlingstid, alternativer til avslag, mv.), gjengis i lovteksten. 
• «Betydelige forskjeller» defineres i loven som «forskjeller som sannsynligvis vil hindre søkeren i å lykkes i den ønskede aktiviteten, for eksempel videre studier, forskningsaktiviteter eller arbeidsmuligheter». Særlige unntak fra hovedregelen bør reguleres i forskrift.
• Departementet utarbeider enhetlige nasjonale veiledere for institusjonenes behandling av godkjenningssaker.