Virke innspill til Meld. St. 5 (2023-2024)

Virke leser denne meldingen som et oppriktig forsøk på å lære av erfaringene og ikke minst oppsummeringen fra Koronakommisjonen rapporter, men også som et ønske om å styrke helseberedskapen slik at vi er bedre stilt til å forebygge og håndtere fremtidige kriser.

For å styrke helseberedskapen vil regjeringen etablere en ny helse-beredskapsmodell. Modellen omfatter arbeidet med helseberedskap i helse- og omsorgssektoren og klargjør roller og ansvar. 

Virke som landets største arbeidsgiverorganisasjon for blant annet private ideelle og frivilligheten hilser meldingen velkommen, men understreker at det er behov for ytterligere konkretiseringer for å oppnå full effekt av modellen som foreslås. Det betyr blant annet mer tydelige roller, oversiktlige kommandolinjer og involvering av øvrige ressurser som ikke inngår i den offentlige tjenestelinjen.

Virke viser til at det er gjennomført flere utredninger, gjennomganger og vurderinger av helseberedskapen bare siden 2021. Virke kommenterer her et utdrag av noen enkelte momenter.  

Frivillighet og beredskap

Viser til Frivillighet Norges politiske plattform og deres hvor det heter frivillig sektor i beredskapsarbeidet: Også organisasjoner som ikke har beredskap som hovedformål kan bidra til mobilisering i en krisesituasjon. Forskjellige deler av frivillig sektor er del av det offentliges beredskapsplaner, og mange steder bør dette arbeidet forankres bedre. Å være klar til å bidra i beredskapsarbeid krever ressurser også utenfor krisesituasjoner, uavhengig av om det er innen søk og redning, omsorgsberedskap eller andre former for beredskap. 

Virke mener ideelle aktører og frivillige organisasjoners vil kunne være avgjørende viktig i den nasjonale helseberedskapen. For at frivillig sektor skal bli bedre integrert i helseberedskapen, og at dette skjer i praksis, må det gå fram av planverket hvem som skal ha ansvaret for dette. Frivilligheten på helseområdet består av mange ulike aktører, det finnes ikke en klar definisjon av hva som er «helsefrivilligheten» og det finnes ikke en sentral instans i dag som koordinerer samarbeidet mellom frivilligheten på helsefeltet og det offentlige. 

For å styrke frivillige organisasjoner som bidragsytere i beredskapsarbeidet, må: 

• Beredskapsviljen ikke tas for gitt. Den må bygge på gjensidig respekt mellom aktørene og inneha mekanismer for forutsigbar involvering og rullerende planlegging som oppdateres årlig. Det bør legges til rette for at tiden brukes mest mulig til trening og innsats, og minst mulig til byråkrati.
• Det må utarbeides en mer konkret definisjon av hva helsefrivillighet skal være.
• Virke støtter opprettelse av et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser og hilser velkommen at det skal innhentes vurderinger ideelle aktører, frivillige organisasjoner og næringsliv.
• Et økt trusselbilde krever at disse aktørers bidrag ved helsekriser må finansieres og legges til i overordnet planverk. Jf innspill fra Norske Kvinners Sanitetsforening. 

Virke mener den femårige nasjonale førstehjelpsdugnaden «Sammen redder vi liv», er et godt eksempel på hvordan vi bygger helsekompetanse og motstandsdyktighet, og samtidig styrker totalberedskapen i et trepartssamarbeid mellom det offentlige, frivillige organisasjoner og de private. Frivilligheten bidro til økt førstehjelpskompetanse i hele befolkningen ved at de hadde særskilt gode forutsetninger til å møte ulike målgrupper i et livsløpsperspektiv. 

Private ideelle og avtalepartnere

De private og ideelle tilbydere og avtaleparter i helse- og omsorgstjenester har mye å bidra med i helseberedskapen. For eksempel har ideelle også ansvar for innbyggerne på «permanent» basis, som sårbare eldre i boliger og institusjoner, bostedsløse i botiltak, flyktningmottak, krisesentre, barneverninstitusjoner, boliger for særskilte grupper med store hjelpebehov uten egne tilbud i det offentlige, som personer med multiple sansetap, som døvblinde, i tillegg til sørge-for-ansvar for en befolkning hos de store ideelle sykehusene. Her er det personer i en svært sårbar og utsatt situasjon i utgangspunktet, hvor det i kriser og beredskap må finnes særskilte prosedyrer og planer for disse, hvor ideelle må være godt integrert i planlegging, planverk og beredskapsråd. 

Avtalepartene er gjerne satt opp litt ulikt fra de offentlige, men innehar likevel viktige ressurser for å bidra ved kriser. De har viktig kompetanse og kapasitet, som ved riktig planlegging og bruk kan bli en del av løsningen. Med utgangspunkt i erfaringsbasert kunnskap, må vi peke på hele kjeden. Private ideelle avtalepartnere omtales i liten grad som en del av hele kjeden. Disse har en større sårbarhet ved kriser enn de offentlige helseforetakene, hvis de står utenfor forsyningsnettverket. Disse aktørenes tidligere erfaringer kan beskrives som opplevelser av «å måtte banke på dører i kriser for å si at de finnes og kan bidra».

Ideelle sykehus har som eksempel ulike roller avhengig av hvilke regioner de svarer til, og deres rolle ved kriser viser seg å variere. Det må unngås å bruke tid under kriser på å finne ut hvordan dette skal gjøres.  

Vi foreslår

• De private og ideelle avtalepartnerne må videre være en del av de nasjonale ordningene med smittevernutstyr og medisiner. Dette bør også gjelde privat ideelle leverandører som leverer helse- og omsorgstjenester på kommunalt nivå.
• Virke mener de private og private ideelle må ha forutsigbare rammevilkår og forventninger med uttalte krav i oppdragsbrevene til hva de skal bidra med i kriser.

 Ivaretagelse av de mest sårbare gruppene

Pasienter med rus og psykisk helse lever 15-20 år kortere enn gjennomsnittsbefolkningen. Det underbygges enda tydeligere hvor sårbare disse pasientene var under siste helsekrise i en nylige publisert forskningsartikkel fra Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusbruk og psykisk lidelse ved sykehuset Innlandet- NKROP.  Mange av disse ble ikke smittet av Korona, men hadde likevel en høyere dødelighet, mest sannsynligvis som følge av bortfallet av tjenester, mener forskerne. Virke mener dette ikke må skje ved håndtering av nye helsekriser.

Erfaringene fra siste pandemi tilsa omdisponeringen av personell gikk for tregt og at uavklarte spørsmål om avlønning forsinket oppbemanning og relokasjon. Koronakommisjonen fant at gjeldende lover, forskrifter og avtaler gir ikke gode nok rammer for å mobilisere og omdisponere personell under langvarige kriser som rammer helse- og omsorgstjenesten. Virke mener dette må på plass, som et føre var premiss. 

Vi foreslår

• Ideelle aktører og leverandører som har ekstra sårbare pasienter må skjermes tilstrekkelig i kriser, slik at disse pasientene ikke lider overlast. Basert på modellen om helseberedskapsrådets funksjon, så må dette hensynet tas inn i arbeidet med å avdekke risiko og sårbarheter samt når det skal utarbeides scenarioer for risiko.
• Helseberedskapssekretariatets arbeid med å etablere ekspertutvalg må raskt ta høyde for at kompetansen fra ideelle og frivilligheten blir inkludert.
• Virke støtter intensjonen med gjennomgang av beredskapsplanene og at de må inkludere systemer for fleksibilitet for ulike scenarioer knyttet til blant annet behov for omdisponering og økning av antall senger, personell og arealer, fleksibel bruk av personell, kompetanse og arealer, samt medisinske mottiltak, hjemmeoppfølging og samarbeid på tvers mellom helseforetak og helseregioner. 

Samarbeid med næringsliv

I meldingen heter det. «Utvalgene i den nye helseberedskapsmodellen skal ha i sitt mandat å sørge for kontakt og samarbeid med aktuelle deler av næringslivet for aktuelle risikoområder der det er relevant.» Virke støtter dette og bidrar gjerne med representasjon fra våre medlemmer i handel- og tjenestenæringen. * 

Virke ber komiteen om å merke seg innspillene om både samarbeid med næringslivet og helseberedskap i kriser som ble avgitt i forbindelse med høringen på Totalberedskapskommisjonens rapport. NOU 2023:17 www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-202317-na-er-det-alvor-totalberedskapskommisjonen/id2985496/