Høringsnotat nasjonal helse- og samhandlingsplan fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener:
- Et robust og godt sammenhengende akuttmedisinsk system utenfor sykehusene er en forutsetning for at sykehusene skal virke etter intensjon. SNLA ønsker en offentlig-ideell organisering av luftambulansen for å sikre offentlig styring, særlig med hensyn til nasjonal beredskap og overordnet samhandling mellom offentlige etater.
- Det er nødvendig med økt satsing på samvirke mellom nødetatene, for å styrke vår beredskap og felles helsetjeneste.
- Beslutningsstøtteverktøy, erfaringsutveksling og nasjonale standarder kan bidra til økt kvalitet og at flere kan behandles lokalt, med gevinst for pasientene og pressede sykehus.

Stiftelsen norsk luftambulanse (SNLA) er en ideell stiftelse som har til formål å fremme avansert prehospital akuttmedisin. For SNLA er det viktig å se helsetjenestene våre i sammenheng og som én helhet med komplekse behov og begrensede ressurser. SNLA har derfor som mål å bidra til å øke kompetanse og trygghet i hele det prehospitale systemet, samt å bedre samhandling på tvers. Vårt bidrag er i tråd med det offentliges interesser og forankres gjennom samarbeid med helseforetak og andre offentlige institusjoner.

En fremtidig organisering av luftambulansetjenesten bør forankres i et offentlig-ideelt samarbeid. Et styrket samarbeid med det offentlige vil tilrettelegge for gode samhandlingsmønstre og en videreutvikling av tjenesten, til det beste for et helhetlig akuttmedisinsk system. Norsk luftambulanse er operatør for legehelikoptrene. Det har vært avgjørende for store deler av vårt bidrag. Når vi er tett på den operative tjenesten, har vi mulighet til å kartlegge hvilke særlige utfordringer som preger hverdagen til de operative og deres samhandlingspartnere. SNLA bruker årlig nær 300 millioner kroner av innsamlede midler på kompetanse, forskning og utvikling til det beste for hele tjenesten. Dette er midler som ligger utenfor vår kontrakt med staten.

Bedre prioritering og beslutningsverktøy
Det er nødvendig med en tydeligere prioritering og en mer treffsikker triagering for å sikre fremtidens akuttmedisinske tjenester. Tjenestene må monitoreres, struktureres og dimensjoneres til det beste for den enkelte pasient og med hensyn til den store sammenhengen. Det er behov for representative kvalitetsindikatorer og datafangst på tvers av foretak og system. Spredt bosetting og sentraliserte tjenester betinger økt satsing på prehospitale tjenester. Samtidig må man forvente at både prehospitale ressurser og store sykehus vil være presset på kapasitet. Pasienter som kan behandles lokalt, bør behandles lokalt. Dette krever igjen kontinuitet og bærekraft i primærhelsetjeneste og lokalsykehus. Av dette følger økt satsing på generalistkompetanse og legevakt. Mindre, perifere og uerfarne miljøer må settes i stand til å klare seg selv. Dette krever utvidet samhandling, så vel lokalt som med en mer spesialisert part. Beslutningsstøtteverktøy, erfaringsutveksling og nasjonale standarder kan bidra til kvalitet og trygghet i en mer sammenhengende og enhetlig tjeneste.

SNLA har utviklet flere beslutningsstøtteverktøy, herunder videoløsning via nødnett med smartelefon. Videoverktøy kan brukes på tvers av ulike nivå i helsetjenesten og fasilitere beslutningsstøtte gjennom konferanse med eksperter. Et annet eksempel er hjerneslagappen eSTROKE, som har til hensikt å sette ambulansepersonell i stand til å bedre gjenkjenne hjerneslagssymptomer, og sørge for raskere behandling.

Samhandling for beredskap
SNLA jobber med å forbedre premissene for luftambulansehelikoptrene slik at de skal ha best mulig forutsetning for å nå frem til pasientene, også i dårlig vær. SNLA utvikler, videreutvikler og drifter beredskapsløsninger utenfor kontrakt med staten, samt tar alle kostnader. Herunder gjelder blant annet værkamera, GPS-baserte ruter, dronevarsel, avanserte landingslys, kart for potensielle hinder i terreng, mm. Disse løsningene har stor betydning for kvaliteten i tjenesten og bidrar til å gi oss en luftambulansetjeneste i verdensklasse. Beredskapsløsningene våre er også benyttet av forsvar og politi og regnes som et vesentlig bidrag til å øke luftfartsikkerheten i Norge. Til tross for en betydelig satsing på å øke fremkommelighet for luftambulansen, avvises stadig hvert tiende oppdrag på bakgrunn av vær. Det finnes i dag løsninger som kan bedre fremkommelighet for helikoptrene, men som er avhengig av statens prioriteringer.

Det må legges til rette for et utbredt samarbeid på tvers i en beredskapssammenheng; før krisene inntreffer. Forsvar, helsevesen og andre relevante parter må sees i sammenheng når det gjelder trening og planlegging for krig og katastrofer. Det eksisterer et betydelig uutnyttet potensial i samhandlingen innad i det offentlige, og mellom det offentlige, ideelle og frivillige. Samhandlingstrening har store positive ringvirkninger, ikke minst for pasientene. Derfor er det en særlig prioritet for SNLA å utvikle og fasilitere konsepter som fremmer samarbeid på tvers. SNLA mener at det i større grad bør stilles krav om samtrening og samarbeid, særlig mellom sykehus og nødetater. Helsetjenestene har i liten grad ressurser til å initiere eller inngå i slike samarbeid. Vi ser behov for at slik samhandling blir fremført som et obligatorisk krav for helsepersonell slik at det skal bli prioritert; herunder gjelder eksempelvis at PLIVO bør være obligatorisk for luftambulansepersonell.

Mange kriser er ikke direkte helserelaterte, men har betydelig innvirkning på helsetjenestene våre og som stiller store krav til samhandling. Dette er kriser som rammer asynkront og som fordrer regional- og lokal robusthet. Helsetjenestene må ses i lys av totalberedskap. Eksempelvis er bevaring av kortbaneflyplasser er viktig for luftambulansetjenesten og avgjørende i et totalberedskapshensyn – samtidig som forsvaret er avhengige av at helsevesenet kan svare på deres behov, både i freds- og krigstid. Sykehus er også utsatte mål for krigshandlinger. Alt henger sammen og SNLA mener at offentlig-ideell organisering av luftambulansen er særlig fordelaktig for nasjonal samhandling og beredskap.

Samhandling rundt særlige pasientgrupper
SNLA vil peke på noen særlige pasientgrupper der samhandlingen i dag oppfattes suboptimal. Dårlig ressurstilgang i distrikt og på legevakt vil senke terskelen for innleggelse i sykehus, også der en sykehusinnleggelse kanskje ikke er det mest hensiktsmessige for pasientene. Spesielt eldre løper en vesentlig risiko ved belastende transport og overflytting til sykehus – og det er rimelig å spørre om skjøre eldre, særlig demente og sykehjemspasienter, faktisk oppnår vesentlig helsegevinst ved overflytting. Med hensyn til både pasienter og en begrenset sykehuskapasitet, kan det være hensiktsmessig at man i større grad tilrettelegger for lokale behandlingstiltak, eksempelvis gjelder dette antibiotikabehandling i sykehjem, mm.

Rus og psykiatri utgjør en vesentlig andel av det prehospitale pasientgrunnlaget, også i luftambulansetjenesten. Det må gjøres mer for disse pasientene før de ender opp i et akutt behandlingsforløp. I 2022 døde det ca ti ganger så mange i selvmord og overdose, som i trafikkulykker. Mange av disse er unge mennesker.

I Helse Nord ligger det an til en ytterligere sentralisering av tjenester, der pasienter kan få en fremtidig reisevei på over 50 mil til DPS. En endret funksjonsfordeling i foretakene, både akutt og elektivt, vil få konsekvenser for prehospitale tjenester. Terskelen for elektiv innleggelse vil øke når avstanden til behandlingstilbudet er stor og behandlingskapasiteten er liten. Dette vil medføre økt sannsynlighet for at disse pasientene vil havne i et akutt behandlingsforløp med behov for prehospital omsorg og transport. Mye tyder dessuten på at helsetjenestene ikke lykkes i møte med disse pasientene når de først kommer i kontakt med de akutte helsetjenestene.