Arbeid på veteranfeltet

Prop. 87 S har god dekning og gode intensjoner på veteranfeltet, og dette verdsettes av Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO). Det store spørsmålet er alltid om det følger ressurser med intensjonene. Videre er det interessant om proposisjonen følges opp av opposisjonen og om det er vilje til å gå lenger enn regjeringen.

En utfordring i veteranarbeid opp mot langtidsplanen er at mange av utfordringene i god veteranivaretakelse ligger innenfor andre sektorer som ikke omfattes av langtidsplanen for Forsvaret.

Det er sagt at oppfølging av veteraner er et samfunnsansvar, og det er viktig at det tverrdepartementale ansvaret gjøres gjeldende slik at man får den innsatsen som er nødvendig for å løse oppdraget med veteranivaretakelse på best mulig måte.

Proposisjonen sier at frivilligheten spiller en viktig rolle i totalforsvaret, og peker på erfaringer fra Ukraina viser hvordan frivillige organisasjoner kan bidra til å øke samfunnets motstandskraft. Dette har NVIO hevdet er et viktig område hvor man kan utnytte erfaringene og kompetansen veteraner har bygd opp, og vi er klare for å støtte operasjonaliseringen av tiltaket. Ikke minst vil dette kunne bidra til vedlikehold og bygging av forsvarsvilje som en egenskap som støtter opp om forsvarsevne. Begrepet forsvarsvilje er brukt syv ganger i proposisjonen.

I forhold til Ukraina har både NVIO og Veteranforbundet SIOPS tatt til orde for at det er mulig å gjøre mer for å støtte Ukraina. Dette sammenfaller også med forrige avsnitt og hensikten til disse veteranorganisasjonene har vært å tilby regjeringen en kapasitet innen veteranarbeid som kan tilbys Ukraina, både i Norge og i Ukraina. Svarene her lar vente på seg.

Et område som har skapt diskusjon i veteranmiljøet er at Regjeringen åpner for å inkludere personell fra internasjonal innsats i de tiltakene de skal iverksette. NVIO mener grepene som foreslås er positive, men ser at det er kommunikasjonsmessige utfordringer da enkelte føler at det er en utvanning av dagens status. Operasjonsmønsteret til Forsvaret har endret seg med årene, og skillelinjene på operasjoner er ikke like klare som man ønsker å fremstille det – noe som gir utfordringer i å definere hva som er hva og hvilke rettigheter skal følge med. Vi må tørre å snakke om å anerkjenne og ivareta dem som setter et politisk oppdrag foran seg selv og sin familie. 

Det foreslås en revidering av Oppfølgingsreglementet som skal tydeliggjøre hvilke ordninger som gjelder personell med ulik tjenesteerfaring, og Forsvarets ansvar foreslås økt fra et til to år. Dette er viktig, spesielt når man vet at psykiske senskader kan ha sen debut. En slik økning har ikke bare personellmessige konsekvenser for apparatet som følge dette oppdraget i to år i stedet for et, men ved å si at late-onset er et fenomen må man ta dette inn over seg hva dette egentlig medfører – ikke bare i helsevesenet, men også i det øvrige hjelpeapparatet som eksempelvis NAV og SPK. Utfordringene kan komme mange år etter tjenesten, og da må støttesystemene ha en forståelse for hva utfordringene kan skyldes og at de har forståelse for opprinnelsen. Støttesystemene synes ikke dimensjonert eller skolert for alle oppgavene. Dette gjelder ikke bare for den som har tjenestegjort, men også for de som har vært hjemme – foreldre som barn. 

Hvis veteranen etter hvert går til det skritt at vedkommende søker erstatning for en skade påført i tjeneste for Norge skulle det være unødvendig at man skal gå gjennom årevis med klager og anker før saken er opp og avgjort. Slik prosessene er i dag tar dette altfor lang tid. Man ser at det tidvis tar både fire og fem år før man får avgjort en erstatningssak, og da skal man egentlig være frisk for å kaste seg inn i en slik kamp mot Staten.

Nyere forskning viser at familiene kan ha vel så store utfordringer, om ikke større, enn den som tjenestegjør i en operasjon i utlandet. Det er sagt at Forsvaret skal utrede tiltak for ivaretakelsen av disse. Den beste støtten en veteran kan ha eller få er familien, og rakner dette kan deployeringer få større negative konsekvenser enn nødvendig. Her er det viktig at man ser bredere enn veteranfamilien da operasjonsmønsteret til Forsvaret har endret seg og medført lengre fravær av den forsvarsansatte. At Forsvaret da har bygd ned familiekoordinatornettverket er synd, og dette er en ordning man må få på plass igjen. Dette var og er en viktig ordning for ivaretakelse av familien, og må gjenoppbygges. 

I kort er det en ting det står på; øremerking av midler for god veteranivaretakelse slik at Staten og Forsvaret forvalter personellet på best mulig måte. For at man skal få på plass dette er det viktig at man ser tverrdepartementalt og -etatlig på tiltakene da de fleste veteraner og deres familier bor utenfor Forsvaret og militære leire.God ivaretakelse er også et grunnlag for at personell står lenger i stilling, og man kan på den måten bidra til at Forsvaret beholder kompetanse som har kostet tid og penger å bygge opp.

Regjeringen har sagt at «Anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner og deres familie er et samfunnsansvar som Regjeringen er seg bevisst». NVIO er fornøyd med at Regjeringen påpeker sitt ansvar for ivaretakelse av veteraner gjennom langtidsplanen, og nå er det opp til Stortinget å støtte opp om, eventuelt øke, ambisjonsnivået.