Forsvarets langtidsplan bør redusere atomvåpens rolle i vår sikkerhetspolitikk

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon i Midtøsten er et tydelig eksempel på at atomvåpen ikke gir økt sikkerhet. Til tross for å ha en troverdig evne og vilje til å ta i bruk atomvåpen for avskrekking, har Israel den siste tiden blitt utsatt for en rekke angrep. Samtidig er det en stor fare for at terskelen for bruk senkes i Israel. Folkeretten undergraves, og ødeleggelse av en massiv skala legitimeres. Det er også en risiko for at viljen til å anskaffe atomvåpen i Iran øker. 

Hvis vi ser på situasjonen i Europa, er det enda mer grunn til å være bekymret. Krigen i Ukraina og Russlands gjentatte trusler om bruk av atomvåpen har senket terskelen for bruk av atomvåpen betraktelig. Atomtabuet står for fall.

Det er høyere risiko for bruk eller uhell som involverer atomvåpen, enn det noen gang har vært, selv under den kalde krigen. Dette må Norges forsvar være forberedt på, noe det ikke er i tilstrekkelig grad i dag. 

Norge kan ikke forberede seg på morgendagens trusler, når vi samtidig holder fast ved at “atomvåpen forblir den ultimate sikkerhetsgarantien for Nato”, slik det nå heter i Forsvarets langtidsplan. Vi vil aldri være i en situasjon der det på et realpolitisk plan gir mening for USA p forsvare Norge med atomvåpen. Det finnes ingen vilje til bruk av atomvåpen mot Russland i det amerikanske lederskapet eller i den norske befolkningen. Avskrekkingen med disse våpnene vil som følge aldri være troverdig. 

Det er med konvensjonelle våpen Norge kan forsvares, og på dette punktet bør langtidsplanen være tydeligere.

For å oppnå en slik tydelighet, er det avgjørende at Norge nå bidrar til en ny sikkerhetspolitisk orden uten trusler om bruk av atomvåpen. Internasjonalt nedrustningsarbeid bør få en mer sentral rolle i Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk de neste tiårene. Når regjeringen slår fast at den norske kombinasjonen av avskrekking og beroligelse skal stå fast, så betyr det i vÃ¥r tid at vi må ta konkrete steg bort fra kjernefysisk avskrekking i vår sikkerhetspolitikk og innta en aktiv rolle for kjernefysisk nedrustning, ikkespredning og avspenning.

Samtlige atomvåpenstater vil i overskuelig fremtid modernisere sine atomvåpen, og vi er derfor inne i et kvalitativt våpenkappløp. Kappløpet består av nye, raskere atomvåpen som skaper ustabilitet og reduserer varslingstiden mellom atomvåpenstatene. Dermed øker også faren for ulykker og utilsiktet bruk av atomvåpen. Når nye atomvåpen utvikles, åpner dette også for nye måter å bruke atomvåpen på. Dette må motarbeides for at atomvåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken ikke skal øke. Videre ser vi også en økning i antall atomvåpen, hvilket også åpner for nye kvantitative våpenkappløp, da med utgangspunkt i Kina, India, Nord-Korea og Pakistans pågående opprustning.

Våpenkappløp er et uttrykk for gjensidig mistillit mellom atomvåpenstatene. Det er akutt behov for tiltak for tillitsbygging, mer åpenhet, forbedrede varslingsrutiner og gjensidig begrensninger om doktriner, beredskapsnivå og utplassering. Dette er en viktig utfordring som Forsvaret må bidra til i sin virksomhet.

Vi vil se hyppigere øvelser, økt etterretningsaktivitet, overvåking og maktdemonstrasjoner av relevans for atomvåpen i norske nærområder. For å redusere spenningen mellom stormaktene i våre nærområder, bør Norge jobbe for lokale avspenningssoner. Slike soner vil forebygge at mindre hendelser kan utvikle seg til kriser, der atomvåpen i verste fall kan bli tatt i bruk. Når atomvåpen normaliseres og får større plass i sikkerhetspolitiske doktriner, må Norge, med våre allierte, øke innsatsen for å stigmatisere og delegitimere atomvåpen. Norge bør være tilstede der nedrustning diskuteres og løfte frem de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Derfor bør også Norge tilslutte seg FNs atomvåpenforbud (TPNW). Norge bør søke å styrke alle multilaterale arenaer for nedrustning og ikkespredning av atomvåpen. Det klarer vi ikke hvis vi fortsatt forutsetter at atomvåpen er grunnsteinen for vårt sikkerhetspolitiske rammeverk. 

Vi kan ikke si at vi ønsker nedrustning, samtidig som vi slår fast at atomvåpen har en positiv verdi for Norge. 

Som alliert har Norge et særlig ansvar for å redusere atomvåpens rolle i Natos sikkerhetspolitiske doktrine. Innføring av ikke-førstebruk av atomvåpen som prinsipp i Nato bør prioriteres i denne sammenheng. Det vil være et viktig tiltak for å øke forutsigbarheten rundt bruk av atomvåpen, og dermed redusere atomvåpnenes sikkerhetspolitiske rolle, med umiddelbar effekt.

Etter Nei til Atomvåpens mening er det ikke i norsk sikkerhetspolitisk interesse å bli forsvart med atomvåpen. Norsk forsvarsplanlegging må fokusere på å unngå både konvensjonelle angrep og atomangrep på norsk jord. Et moderne norsk forsvar må derfor forsvare norsk suverenitet uten trusler om bruk av atomvåpen. Norge er best tjent med å bygge sitt forsvar på konvensjonelle krigsmidler, og ikke på våpen som ved bruk vil utløse en humanitær katastrofe og være et brudd på krigens folkerett.

Nei til Atomvåpen anbefaler følgende tiltak:

• Styrke nedrustningsarbeidets rolle i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
• Arbeide for at prinsippet om ikke-førstebruk av atomvåpen blir del av Natos strategi.
• Samarbeide med land i og utenfor Nato om å redusere atomvåpens rolle i sikkerhetspolitikken.
• Styrke dialog, tillitsbygging, åpenhet og varslingssystemer i Nordområdene.
• Sikre at norsk suverenitet kan forsvares med konvensjonelle midler, uten bruk av atomvåpen.
• Arbeide for etablering av lokale avspenningssoner for å forebygge bruk av atomvåpen.
• Norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud.