Innspill til Meld. St. 18 (2023-2024) fra Hardangervidda villreinutval

Det trengs NY politikk og klare signaler for å bedre forholdene for villreinen. Målrettede tiltak må iverksettes raskt. De foreslåtte tiltakene innebærer å «fortsette som før» og er utilstrekkelige. God kvalitet må nås innen år 2050.

Tilstanden i villreinområdene er trolig langt verre enn det klassifiseringen etter kvalitetsnormen tilsier, spesielt for delnorm 3 leveområde og menneskelig påvirkning. Når delnorm 3 er satt til «ikke godkjent», så er store funksjonsområder / viktige trekkveier mer enn 90% ute av bruk. En må strekke seg etter god tilstand raskt, siden god tilstand kun betyr at viktig viktige funksjonsområder / trekkveier er mindre enn 50% ute av bruk. Bedring av delnorm 3 må prioriteres, da utfordringer i de andre delnormene i hovedsak skyldes problemer i delnorm 3. Forvaltning av villreinarealene krever langsiktig tenking. For bedring av den alvorlige situasjonen for villreinen må det imidlertid handles raskt og kraftfullt i løpet de neste 3 år. Tiltakene må få virke over tid (10-20 år) da tradisjonsbærere hos dyra er borte og det kan ta tid å endre arealbruken selv om forstyrrelsene er borte. Meldingen har et altfor svakt og uforpliktende tidsperspektiv frem til år 2100.

Villreinen er redd folk og dette grundig dokumenter gjennom erfaringsbasert kunnskap og forskning. Vannkraftmagasiner og hovedveier/jernbane er det vanskelig å gjøre noe med på kort sikt, men det er mulig. Den store negative påvirkningsfaktoren som det kan gjøres noe med raskt, er menneskelig ferdsel. Et edderkoppnett av merkede stier- og løyper kombinert med andre moderne friluftslivsformer gir store arealunnvikelser og barriereeffekter. Gjennom stengte trekkveier og skremsel hindres dyra i å benytte de beste beiteområdene gjennom året. Høyt energibruk pga. flukt kombinert med dårlig arealbruk og mattilgang, gir lave vekter, høy parasittbelastning og dårlig dyrehelse. Bare på Hardangervidda dør i snitt 2 dyr daglig (utenom jaktuttaket) pga. sult og parasittbelastning pga. manglende arealbruk. Årsaken er kjent – menneskelig ferdsel.

NINA har dokumentert og konkludert med at den ikke-motoriserte ferdselen langs merkede stier alene er så stor at reinen er forhindret fra å bruke de beste kalve- og oppvekstområdene på Hardangervidda. Det er den ikke-motoriserte ferdselen som i dag ikke styres av forvaltningen, men som får utvikle seg helt fritt. Driveren i dette systemet er Den Norske turistforenings nett av stier og løyper, samt hytter i villreinfjella. Uten en omfattende endring sti- og løypenettet og reduksjon i ferdselen, vil det aldri kunne bli bedring for dyra. Motorisert ferdsel i villreinfjellet er i utgangspunktet forbudt og har et omfattende regelverk. Forvaltningen har alle muligheter til å forvalte dette til beste for villreinen. Tilrettelegging og markedsføring for masseturisme og næringsaktører innen friluftslivsopplevelser er uten forvaltningsmessig styring. Her er regelverket fraværene og dette må endres.

Det er ikke allemannsretten og muligheten til å gå til fots eller på ski som skal forbys eller reguleres. Det er en forvaltningsmessig styring av tilretteleggingen av stier- og løyper for ferdsel / masseturisme, som må på plass. Dette i tillegg til en forvaltningsmessig styring av forstyrrende ferdselsformer som kiting, hundekjøring, elvepadling, sykling mm. Meldingen foreslår å løse problemene med ferdsel langs stier og løyper i villreinfjellet gjennom frivillighet og «auka tilrettelegging av villreinvennleg ferdsel» . Å løse problemet med stor ferdsel gjennom tilrettelegging av ytterligere ferdsel vil aldri virke. Økt tilrettelegging, kanalisering  og markedsføring vil kun gi større samlet belastning for villrein og annet naturmangold. Nye stier- og løyper i villreinfjellet må kun tillates der dette er et ledd i nedleggelse av andre problematiske stier- og løyper. Frivillighet vil ikke virke for friluftslivs- og næringsaktører med store økonomiske interesser i å opprettholde / øke sin aktivitet. Så godt som alle forsøk på frivillige løsninger har de siste 30 årene strandet, såfremt aktørene selv ikke har økonomisk interesse av endring.

Det er signalisert at «ingen skal bidra med alt, men alle skal bidra med litt». I villreineområdene er det kjente problemstillinger og årsaken til utfordringene er kjent. Tiltak for å bedre situasjonen må derfor være målrettet for det enkelte problem og område. Det har ingen hensikt å gjøre mange mindre tiltak om det er ett kraftfullt tiltak som er avgjørende. «Ostehøvelprinsippet» vil kun medføre at alle tar ubetydelige grep, med liten kostnad for den enkelte og ingen effekt for villreinen. Tiltak må være målrettet og kraftige nok for å løse de konkrete problemene i villreinfjellene.

Andre innspill

• Meldingen legger ikke opp til ny politikk som kreves for bedring for villreinen. Det foreslås i realiteten 0-alternativet, dvs. fortsette som før med utredinger og gode intensjoner.
• Meldingen underslår kunnskapsgrunnlaget om friluftslivsferdselen sin negative påvirkning i villreinfjellet, dvs. arealunnvikelser og barriereeffekter.
• Meldingen signaliserer ingen forvaltningsmessig styring av tilretteleggingen for ikke-motorisert ferdsel og regulering av friluftslivaktivitet som utgjør et problem .
• Det må gis sterke og klare signaler om at stier- og løyper med for stor og for villreinen skadelig ferdsel, må legges ned / legges om.
• Tiltaksdelen er upresis og gir rom for tolkning som gir liten styringseffekt.
• Målene har så lang tidshorisont at det ikke har noen verdi - «alt kan gjøres senere».
• Områdevern er ikke effektivt tiltak for å ta vare på viktige leveområde for villrein, jfr. bl.a. Hardangervidda. Dette skyldes manglende regelverk og vilje til styring og regulering av friluftslivsferdselen og tilretteleggingen for dette. Verneområdene tiltrekker mer folk.
• Meldingen må selv vektlegge og signalisere tydelig at forvaltningen skal være kunnskapsbasert.
• Det må presiseres at det kun kan legges til rette for friluftsliv og lokal verdiskaping i verneområdene så lenge det ikke går utover sårbare verneverdier som villrein. Tradisjonell høsting- og landbruksnæring må prioriteres fremfor tilrettelegging for masseturisme.
• Nivå på ferdsel i villreinområdene må tilpasses og holdes på et nivå som ikke er skadelig for villreinen. Det er forstyrrelsen av villrein som må reduseres, ikke bestandsstørrelsene som skal tilpasses høy grad av menneskelig ferdsel og forstyrrelse.
• Spillemidler til løyper og overnattingshytter i fjellet (32 mill. kr i 2024) og som DNT har delegert myndighet for å forvalte, må brukes til nødvendig omstilling av turistforeningenes virksomhet i villreinområdene.
• Turistforeningene må underlegges gjeldende lovverk (NML § 11 og 12) om at den som skader naturmangfoldet skal betale.
• Konkretisere bedre hjemler for å regulere tilrettelegging av ferdsel, samt regulere ferdselsformer som ikke er til fots/ski. Det må forankres at vedtatte kommunale / regionale sti- og løypeplaner må følges av alle aktører.
• Det må presiseres grunneiers rett til å nekte tilrettelegging av merka stier og stikka løyper, samt motorferdsel over egen eiendom, uten at Miljødirektoratet kan overkjøre, når det er sårbart område for villrein.
• Det må settes av nok ressurser for iverksetting av tiltak som kan bedre forholdene for villreinen.
• Ved godkjenning av tiltaksplaner er det viktig at kunnskapsgrunnlaget vektlegges og at de for villreinen viktigste tiltakene prioriteres.