Innspill til høringen om Stortingsmelding 25 om Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2023

Amnesty International i Norge takker for muligheten til å delta i denne høringen. Vi ber om unnskyldning for at det skriftlige innspillet vårt kommer etter tidsfristen.

Gaza-krigen har gjort tydelig at det å være i et forsvarsfelleskap ikke nødvendigvis betyr at Norges allierte deler verdiene våre. Mens Norge jobber hardt for å få til en våpenhvile i Gaza, og er tydelig i sin kritikk av Israels brudd på folkeretten i krigføringen, spiller våpen fra USA og flere andre NATO-land en avgjørende rolle for at krigen og krigsforbrytelsene fortsetter. Tidligere i år fjernet USA begrensninger for våpeneksport til Saudi-Arabia og Egypt som var begrunnet med faren for folkerettsbrudd, fordi de to landene er blitt så viktige for USAs strategiske interesser i regionen.

Norsk eksportkontroll tillater ikke eksport av militært materiell til Israel, Saudi-Arabia eller Egypt, men det er reell risiko for at norske våpendeler som eksporteres til USA, og produkter av datterselskaper til norske bedrifter der den norske staten er medeier, havner i alle disse landene.

Samarbeid mellom aktører i flere land om utvikling av våpensystemer er en stadig viktigere del av den globale våpenproduksjonen. Dette bidrar til å fragmentere og usynliggjøre ansvaret for våpeneksport i strid med folkeretten. USA, som er den viktigste partneren for norsk forsvarsindustri, anerkjenner ikke en gang FN-traktaten om våpenhandel (Arms Trade Treaty) som forbyr eksport av våpen til mottakere som bruker dem til å bryte folkeretten. USA har sine egne regler for våpeneksport og et strengt kontrollregime – men dette er primært basert på USAs strategiske og politiske interesser, mens respekt for menneskerettigheter og humanitær folkerett kommer på en desidert andreplass.

Tidligere i år prøvde avisen Fri Fagbevegelse å undersøke risikoen for at norske komponenter til F 35-kampfly havner i Israel og er med på krigsforbrytelser mot palestinere. Selskapene som produserer disse komponentene enten nektet å svare, eller svarte at de ikke hadde oversikt over hva som skjer videre med komponentene de leverer. Heller ikke UD kunne gi et tilfredsstillende svar, bortsett fra at det ikke fantes noen bevis for at norske komponenter var med i Gaza-krigen.

For en måned kunne Danwatch dokumentere at F35-kampfly med danske komponenter hadde gjennomført bombeangrep mot en humanitær sikkerhetssone i Gaza som kan ha kostet mellom 50 og 150 sivile liv.

Det som kan virke som ansvarsfraskrivelse fra både myndighetenes og bedriftenes side, er delvis basert på retningslinjene for eksportkontroll, som fastslår at man ikke trenger å kreve dokumentasjon om sluttbruk for «norske deler, delsystemer eller komponenter» som inngår i våpen produsert i land i landgruppe 1, dvs. NATOs medlemsland, nordiske land og andre land som myndighetene definerer som «særlig nærstående», forutsatt at «det ferdige produkt ikke fremstår som norsk». Det samme prinsippet gjelder for norsk teknologi som er med i våpensystemer laget andre steder.

I lyset av hvordan våpenproduksjon foregår i dag, er denne regelen utdatert og farlig nær en utvanning av Norges uttalte intensjon om at norske produkter ikke skal bidra til å bryte folkeretten og undergrave den internasjonale rettsordenen.

Undersøkelsen til Fri Fagbevegelse peker også på et annet problem: Det kan virke sånn at norske våpenprodusenter ikke gjør en god nok jobb med å foreta egne vurderinger av om det de eksporterer kan bidra til folkerettsbrudd.

Vi har ingen grunn til å tro at norske produsenter av militært materiell med viten og vilje eksporterer til tross for reell fare for at produktene deres er med på brudd på folkeretten. Problemet er at næringslivet heller mot å skive fra seg ansvaret ved å påpeke at det er staten som foretar de nødvendige vurderingene. Det er i strid med både internasjonale prinsipper og norsk rett som er tydelig på at næringslivsaktører har et selvstendig ansvar for å forsikre seg at deres virksomhet ikke bidrar til å bryte menneskerettighetene.

Ifølge regjeringen skal det nyopprettete Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) bidra til mer kapasitet for eksportkontrollarbeidet og tydeligere veiledning for norske bedrifter om hva slags eksporter er innafor eller utafor. Det er bra, men norske myndigheter må være tydelige på at det ikke fratar norske våpeneksportører, akkurat som resten av norsk næringsliv, ansvaret for å foreta selvstendige aktsomhetsvurderinger.

Amnesty oppfordrer Stortinget til å

• Kreve at regjeringen innfører sluttbrukererklæring for eksport av norsk forsvarsmateriell til alle land, inkludert NATO-medlemmer og andre land som vurderes som «særlig nærstående»
  
  
• Be regjeringen endre Retningslinjene for behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell ved å fjerne unntaket fra krav om dokumentasjon av sluttbruk for komponenter til våpensystemer som eksporteres fra andre land i landgruppe 1
  
  
• Be regjeringen få på plass en mekanisme for å kontrollere i hvilken grad norsk forsvarsmateriell, inkludert norske komponenter i våpen som ferdigstilles et annet sted, bidrar til brudd på internasjonal humanitær rett eller brudd på menneskerettighetene

Bergdis Joelsdottir                                                                 Ingrid Westgaard Stolpestad
Politikk-og samfunnssjef                                                        Kampanjesjef