Legeforeningens skriftlige innspill til forslag til ny abortlov

Lovens formål
Legeforeningen støtter forslag til ny formålsbestemmelse, som i større grad er i samsvar med lovens virkeområde og bestemmelser. I forslaget understrekes det at loven skal sikre gravide likeverdig rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte. Likeverdighet og tilgjengelighet er grunnleggende prinsipper i helsetjenesten, og bør også ligge til grunn i en lov som omhandler abort. Respekten for den individuelle vurderingen og råderetten knyttet til egen helse og eget liv, men også respekten for det ufødte liv, er Legeforeningen enig i at står helt sentralt. Tydeliggjøringen av dette i forslaget til ny formålsbestemmelse ivaretar dette på en god måte.

Rett til selvbestemt abort
Legeforeningen velger ikke å ta stilling til forslaget om utvidet selvbestemmelse. Det finnes ingen tungtveiende medisinske faglige argumenter verken for eller mot en utvidelse av selvbestemmelsen til uke 18. Dette er, slik Legeforeningen ser det, først og fremst et etisk og moralsk spørsmål der vi som forening ikke er samlet om ett svar.

Fosterantallsreduksjon
Legeforeningen ser ingen faglige grunner til at fosterantallsreduksjon skal behandles annerledes enn abort av ett foster og støtter forslaget om ikke å lovregulere dette særskilt. Legeforeningen mener bestemt at kvinner som skal gjennomgå fosterantallsreduksjon må få grundig informasjon om inngrepet og om hvilke risikoer dette medfører for gjenværende foster eller fostre. Det er likevel etter vår mening viktig å skille behovet for informasjon og veiledning fra kvinnens rett til selvbestemmelse, som man gjør ved ordinær abort i lovforslaget for øvrig. 

I Norge er fosterantallsreduksjon sentralisert til Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital i Trondheim. Før inngrepet blir kvinnen undersøkt med ultralyd, og får informasjon om hvordan inngrepet blir utført og risiko knyttet til det. Det er med andre ord ikke slik at en kvinne kan få gjennomført en fosterantallsreduksjon uten på forhånd å ha en grundig samtale med en erfaren lege. Kvinnens autonomi står dermed ikke i veien for å sikre at hun mottar god informasjon om risiko ved inngrepet. 

Det finnes en viss risiko for spontanabort av gjenværende fostre ved fosterantallsreduksjon, men denne risikoen er ikke så stor at den kan begrunne nemndbehandling. Det er heller ikke mulig å identifisere risikofaktorer på forhånd som indikerer at fosterantallsreduksjon ikke kan gjennomføres. Det er ingen gravide kvinner i Norge som har fått avslag på tvillingreduksjon i nemnd fordi prosessen ble ansett som for risikabel for mor eller for det gjenværende fosteret. Men kanskje det viktigste: som helsepersonell opererer vi under forsvarlighetskravet, et grunnleggende prinsipp i norsk helserett. Som leger vil vi med andre ord verken ved fosterantallsreduksjon eller andre aktuelle inngrep gjennomføre inngrepet med mindre det er medisinsk forsvarlig. 

Rett til informasjon, veiledning og oppfølging
Legeforeningen støtter tydeliggjøring av den gravides rett til informasjon og veiledning i forkant av avgjørelsen og oppfølging i etterkant av abort, og av helsevesenets plikt til å gi dette tilbudet. Dette fordrer imidlertid styrket opplæring av helsepersonell, samt god kunnskap om, og tid til, kommunikasjon i alle ledd. Dette er opplæring som derfor også må inngå i grunnutdanningen for leger. 

Fastlegen er sentral i svangerskapsomsorgen og i oppfølging av kvinner etter fødsel og abort, både på kort sikt og i et livsløpsperspektiv. Legeforeningen mener derfor at det faglig sett kan være riktig å legge ansvaret for oppfølgingssamtaler etter en abort til fastlegene, og anerkjenner at dette kan være viktig for tilgjengeligheten av helsehjelp for kvinner. Samtidig kan ikke fastlegetjenesten pålegges flere oppgaver uten at kapasiteten økes. En slik oppgave krever også kompetansehevende tiltak for fastlegene. Dersom økonomi, kapasitet og kompetanse bedres er det imidlertid både naturlig og hensiktsmessig at fastlegene tar et større ansvar for oppfølging etter abort. Det må fortsatt være slik at den enkelte kvinne selv bestiller time hos fastlegen for oppfølging, eller får bistand av sykehuset der aborten gjennomføres til å bestille time for oppfølging. Det er et grunnleggende prinsipp at personer som ønsker hjelp hos fastlege selv bestiller time.

De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for tilbud om abort
Legeforeningen er enig i at loven ikke bør stenge for et eventuelt fremtidig tilbud om abort utenfor sykehus, for eksempel hos avtalespesialister, og støtter dermed lovforslaget slik det foreligger. Dersom det i det videre skal inngås avtaler mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten om utførelse av medikamentelle aborter, vil det være behov for en nærmere utredning av et slikt tilbud, med tydelig ansvarsfordeling og finansiering for gjennomføring og oppfølging, først. Legeforeningen støtter med andre ord en pilotering og utprøving av tilbud om medikamentelle aborter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Behandling av krav om abort
Legeforeningen ser behovet for å samle kompetanse i slike saker, og at nemndsarbeidet derfor sentraliseres, men i fortsatt tilknytning til helsetjenesten. Samtidig er tilgjengelighet helt sentralt for at kvinner i alle deler av landet skal ha lik tilgang og rettigheter. Ved reduksjon av antall nemnder er det derfor viktig at man samtidig sørger for et godt og likeverdig tilbud uavhengig av bosted. 

Det foreslås at nemndene, i tillegg til en lege som leder, skal ha ytterligere ett medlem med helse- eller sosialfaglig kompetanse. Legeforeningen vil fremheve viktigheten av relevant kompetanse for nemdenes medlemmer, og at medisinskfaglige vurderinger er sentrale i behandlingen av søknader om abort. Dette kan gjerne presiseres knyttet til det tredje medlemmet som per nå fremstår som relativt vidt definert.

Legeforeningen støtter en rendyrking av nemndenes rolle i å behandle søknader om abort etter grensen for selvbestemmelse, og ikke i tillegg være ansvarlig for informasjon til den gravide, så lenge både veiledning og informasjon tydelig ivaretas utenfor nemndene der kvinnen har behov for det.