Kunstsentrene i Norge (KiN)

Kunstsentrene i Norge (KiN) ønsker å kommentere Kap. 320, post 74: Tilskudd til organisasjoner og kompetansesentre.

Først vil vi takke for økningen i Statsbudsjettet i fjor på kr. 600 000 til styrking av det administrative og faglige arbeidet som utføres i KiN med forvaltningen av Regionale prosjektmidler for visuell kunst! Vi erfarer umiddelbart verdien av og effektiviteten i en styrket administrasjon. Vi er nå godt rigget for forvaltningen av denne statlige ordningen, som vi ser på som en viktig oppgave for å direkte styrke kunstnerøkonomien.

Vi setter også stor pris på omtalen både KiN og våre femten medlemsinstitusjoner fikk i Meld. St.22 (2022-23) Kunstnarkår, kap.13.9 (s.126).

Kunstsentrene former en vesentlig institusjonell infrastruktur og styrker ytringsmangfoldet i alle landets regioner, fra Agder kunstsenter i sør til Samisk senter for samtidskunst og Nordnorsk kunstnersenter i nord. Som både visningssted og regionale ressurssentre, bidrar kunstsentrene til å utvikle kunstnerskap og styrke kunstkompetansen, hos fagmiljøene og for den lokale befolkningen. Slik er kunstsentrene brobyggere mellom de profesjonelle kunstnerne og samfunnet gjennom sin aktive utstillingsproduksjon og kunstformidling. I tillegg er vi regionale kompetansesentre for kunst i offentlig rom (KiOR) og vi samarbeider godt med Kulturtanken og Den Kulturelle Skolesekken.

Som kunstnerstyrte sentre er vi organisert slik at de regionale grunnorganisasjonene til Norske Billedkunstnere (NBK) og Norske Kunsthåndverkere (NK) sitter i våre styrer og faglige organer. KiN har derfor også et tett samarbeid med NBK og NK sentralt: Vårt felles mål er å bedre rammebetingelsene for kunstnerne, for produksjon, visning og formidling av samtidens profesjonelle kunstproduksjon i hele landet.

KiN har derfor følgende innspill til Statsbudsjettet 2025:

Kap. 320 Post 74: I forslaget til Statsbudsjett 2025 fremgår det ingen oppfølgende satsning på eller økning av KiNs Regionale prosjektmidler for visuell kunst. Prosjektmidlene er en søkbar ordning for alle kunstnere som har inngått en utstillingssavtale med en norsk kunstinstitusjon. Midlene, som administreres av KiN, stimulerer til profesjonell utstillingsaktivitet i hele landet og går uavkortet til  utstillingsproduksjon. (Stipendet på kr. 5,1 mill. er innbakt i KiNs driftsmidler og fremgår derfor som ett samlet beløp i Kap. 320, post 74).

Stipendpotten, på magre 5,1 mill., har stått uendret siden 2019, med unntak av ekstra Korona-midler tildelt i 2021. Vi etterlyser med dette en tydelig plan for en solid økning av Regionale prosjektmidler for visuell kunst og vi gjentar forventningen om en snarlig økning på kr. 15 mill. Innspillet kommer også parallelt fra kunstnerorganisasjonene NBK og NK. Ref. tekstens innledning: med en økning i KiNs driftsmidler for 2024 er kommunikasjon, synliggjøring og forvaltningen av denne ordningen allerede godt sikret. En solid økning av stipendet må, som forventet, være neste steg. I 2024 var søkt beløp 26 millioner kroner, noe som også er en økning de sneste år.

KiN ser et tydelig behov for oppfølging og bedre synliggjøring av det kunstfaglige arbeidet som utføres av våre medlemsinstitusjoner regionalt. Behovet for en bedre statlig sikring av de regionale kunstsentrene er her helt sentralt:

• Øremerkede midler til utstillingshonorar (Kap. 337 post 71): Økningen er et ledd i en opptrapping til en varig og forpliktende avtale om honorar til alle utstillere ved statlig finansierte visningssteder. KiN samarbeider med kunstnerorganisasjonene NBK og NK i det strategiske arbeidet med å styrke kunstnerøkonomien og samtidskunstens posisjon i samfunnet. Dette innebærer blant annet å implementere reform for utstillingsøkonomi, som da gjelder vederlag, honorar og produksjonsmidler. Så langt står 13 av våre 15 kunstsentre uten statlig finansiering. Merknad: Nordnorsk kunstnersenter er i år foreslått flyttet fra Kulturrådet til Post 75. Samisk senter for samtidskunsts driftsmidler tildeles av Sametinget. KiN representerer derfor pr. i dag 13 kunstnerstyrte kunstinstitusjoner som da må ta fra egne drifts- eller utstillingsbudsjett for å imøtekomme kravet om utstillingshonorar.

• Regionale kulturfond (kap 325 ny post 60): Slik vi forstår det, er dette friske regionale midler, men pr. i dag er forskriften som kommer om forvaltningen av disse fondsmidlene ukjent. KiN mener at kunstsentrene faller innenfor formålet med dette fondet. Spesielt ettersom kunstsentrene har fått avslag på driftsøknader til Kulturrådet på prinsipielt grunnlag. Jf. referat fra Arrangørstøtte-utvalget i 2023.

KiNs arbeid med å styrke vårt landsdekkende institusjonsnettverk:

KiN har over tid erfart et stigende gap mellom kunstsentrenes inntekter versus de oppgaver og ansvarsområder sentrene er pålagt i henhold til gjeldende kulturpolitikk på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå. Situasjonen er svært kritisk for samtlige av kunstsentrene. Et statlig direktiv til Fylkeskommunene om en solid grunnfinansiering er essensiell for å sikre den landsdekkende infrastrukturen kunstsentrene representerer innen visning og formidling av billedkunst og kunsthåndverk.

På bestilling fra KiN utkom (i mars 2024) MENON-rapporten utført av Leo Grünfeld og Tore Slaatta, med tittelen: SENTER – NETTVERK – INSTITUSJON: KUNSTSENTRENES REGIONALE OG NASJONALE ROLLER OG POLITISKE ØKONOMI. Rapporten i sin helhet er overlevert til Kulturdepartementet, Kulturdirektoratet, Kulturtanken og KORO. Vi avslutter med dette vårt innspillsdokument til Statsbudsjettet 2025 med følgende sitater: 

Slaatta s.4:
"I lys av det foreliggende forslag til ny kulturlov, mener vi det ligger en klar samfunnsgevinst i å tydeliggjøre de regionale sentrene som nasjonal og regional infrastruktur og kompetansesentra for samtidskunst. Det vil kreve en jevnere finansieringsprofil for sentrene."

Slaatta s.5: "Det vil ha en klar samfunnsmessig verdi om kunstsentrene utvikler seg som infrastruktur og nasjonal institusjon. Motsatt, kan vi tape den, om noen sentre må gi opp og faller fra. Å drive et kunstsenter krever basis-ressurser som går med til å fylle faste oppgaver. Når senterets budsjett blir lite, reduseres derfor senterets evne til å aktivere andre ressurser, både i form av tilskudd, oppdrag og investeringer fra andre aktører. I sentrene med lavest budsjett ser vi klare tegn til at midlene kaster lite av seg, rett og slett fordi sentrene ikke er i stand til å aktivere andre midler og ressurser. Slik blir en krone spart for fylkeskommunen og staten til mange kroner mindre visuell samtidskunst i regionen. Det er dårlig samfunnsøkonomi."

Slaatta s.18:
"I forslaget til den nye kulturloven ligger det altså gode intensjoner som kan få betydning for hvordan kunstsentrenes oppdrag og rolle forstås regionalt, i lys av den nasjonale kulturpolitikken. Både ansvaret for infrastruktur, ytringsfrihets- og mangfoldssaspektet, samt det viktige hensynet til armlengdes avstand-prinsippet, vil med den nye kulturlova gjøres klart gjeldende for fylkeskommunene og kommunene. Men spørsmålet om de regionale kunstsentrene dermed blir ivaretatt på en måte som sikrer dem som en nasjonal infrastruktur, forblir uavklart."

KiN presiserer: Det enkelte kunstsenter representerer sin unike institusjonshistorie og er i dag et resultat av både lokale, regionale og nasjonale føringer som har vært lagt for de mellomstore kunstinstitusjoner de siste 50 år. Vi håper en fremtidig kulturpolitikk vil styrke den landsdekkende infrastruktur kunstsentrene representerer, og tilgodeser KiNs forvaltning av Regionale prosjektmidler for visuell kunst og kunstsentrenes regionale og NASJONALE rolle og politiske økonomi.