Høringssvar fra Foreningen for human ruspolitikk.

Foreningen for human ruspolitikk er en brukerorganisasjon på rusfeltet. En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for rettighetene til, rusmiddelbrukere.

Takk for at vi får delta på høringen. Det gjorde godt at stortingsmeldingen MELD. St. 5(2024-2025). “Trygghet, fellesskap og verdighet: Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del 1 ble lagt fram 25. oktober.

Den har vært etterlengtet i tiden etter at Solberg-regjeringens rusreform ble nedstemt, fordi det er mange som har det vanskelig og som ruspolitikken berører. Vi opplever en sterk nedskalering av hjelpetilbud på alle nivåer, antallet overdoser er høyere enn på 23 år og samtidig har de aller fleste ruspolitiske innspill de siste tre årene blitt besvart av regjeringens representanter med at det skal komme en “ny og bedre” reform.

I stortingsmeldingen står det at regjeringen peker retning for den framtidige rusmiddelpolitikken gjennom en reform som legger vekt på at Norges menneskerettslige forpliktelse til å sikre den høyest oppnåelige helsestandard også gjelder for mennesker med rusmiddelproblemer og avhengighet. 

Det er en tydelig og informert stortingsmelding som beskriver utfordringsbildet godt og har gode intensjoner og mål som vi støtter. Hvis forslagene kan vedtas og følges opp med konkrete tiltak, så ville det, sammen med en rusreform der samfunnet går bort fra straffesporet for bruk og besittelse til egen bruk, gitt oss en god og kunnskapsbasert ruspolitikk.

På pressekonferansen 25. oktober erkjente helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre at samfunnet på flere områder har sviktet mennesker med rusmiddelproblemer. Og at deler av ruspolitikken har vært feilslått. Vi er takknemlig for at Vestre snakker om å bryte ned stigma og bygge opp tillit, men fortsatt bruk av straff vil opprettholde stigmaet. Og vi vil minne om anbefalingen til Norges institusjon for menneskerettigheter om at myndighetene bør utrede om rusprøver, som vilkår for påtaleunnlatelse, egentlig har ønsket effekt.

Samtidig er vi glade for at helse- og omsorgsministeren, på LAR-konferansen 03. november 2024, sa klart og tydelig at “Vi skal aldri tilbake til en tid der norske borgere kunne bli utsatt for tiltak fra myndighetene som ikke var forholdsmessige." Og videre at “når regjeringen skal klargjøre hvilket handlingsrom en har så er det minst like mye for å sørge for forutsigbarhet, forholdsmessighet, at en aldri velger tiltak som har minst inngripende virkning og selvfølgelig at alt det som skjer i Norge skal være meget godt innenfor menneskerettighetene.”

Det er gledelig at regjeringen vil foreslå endringer i brukerromsforskriften, som tar sikte på å gjøre det lettere for kommunene å etablere brukerrom ved behov. Samtidig finner vi det bekymringsfullt at det som fremkommer i stortingsmeldingen er at SERAF skal evaluere brukerrommene i Oslo og Bergen. Et slikt evalueringsarbeid er tidkrevende, vi håper på en rask endring i brukerromsforskriften som ikke tar utgangspunkt i storbyenes brukerrom. 

Brukerromsforskriften bør endres til en brukerromsfunksjonsforskrift slik at allerede etablerte tiltak i kommuner kan innføre brukerromsfunksjonen uten å måtte opprette et brukerrom som sådan. Brukerrommet i Bergen koster rundt 18 millioner kroner i året å drifte. De færreste kommuner har råd til noe sånt, men kan uten større kostnader innføre brukerromsfunksjon på egne tiltak, så raskt forskriften kan åpne for dette. 

Blant våre største bekymringer er manglende tilgang på substitusjonsbehandling for personer med rusmiddelavhengighet. Norge har riktignok et velutviklet substitusjonsbehandlingsapparat med opiater, men som det antydes i stortingsmeldingen er det flere i målgruppen som ikke mottar slik behandling fordi LAR kan oppleves utilgjengelig for personer som er “hard to reach”.

Samtidig åpner regjeringen for studier på substitusjonsbehandling ved andre alvorlige avhengigheter, som til benzodiazepiner og til sentralstimulerende midler. Da som randomiserte kontrollerte multisenterstudier for substitusjonsbehandling. Vi anser dette som en banebrytende endring av substitusjonsbehandlingen som vil ha enorm betydning. Samtidig er det bekymringsfullt at det kun skal studeres på et så høyt nivå over flere år og kun i behandlingsøyemed.

I stortingsmeldingen pekes det på at det har vært gjort forsøk på å etablere såkalt lavterskel LAR, men at det er usikkert om disse forsøkene har vært tilstrekkelige. Regjeringen påpeker at kommunale lavterskel skadereduserende tiltak ikke har tilgang til alle medisinske behandlinger som pasientene kan ha behov for. På den bakgrunn foreslår de opprettelse av nærklinikker som yter spesialisert behandling for personer med sammensatte tjenestebehov i samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. For å legge til rette for at en større gruppe personer med alvorlige ruslidelser kan motta nødvendig helsehjelp. 

Vi verdsetter dette forslaget. I stortingsmeldingen står det at nærklinikker skal tilby spesialisert behandling for rusmiddellidelser og kommunale tjenester for sammensatte tjenestebehov og multiavhengighetsproblematikk. Samtidig bør det påpekes at dette skal gjelde substitusjon for alle alvorlige avhengigheter, i stabiliseringsøyemed. Slike nærklinikker kan fungere som det bejublede tiltaket til Kirkens Bymisjon, 24sju som nå er styrket, effektivisert og omgjort til Gateklinikken med ytterligere fokus på rettighetsarbeid. Sverre Eika ble en nasjonal helt for sin legegjerning der og grunnleggeren Kirsten Frigstad har mottatt Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid. Dette handler om å gi øyeblikksomsorg og bistå folk i å komme i posisjon til å profitere på ordinære helsetjenester. 

Vi anbefaler at nærklinikker utformes etter inspirasjon fra 24sju/Gateklinikken. De bør ikke kun fungere som tiltak for lettere tilgjengelig substitusjonsbehandling, men også for behandling av somatiske og psykiske lidelser. 

Samtidig er det et dilemma hvis LAR og lavterskel LAR skal operere videre som nå og noen særklinikker skal kunne operere på en annen måte. Hvis det kan finnes finanisering til slike klinikker. Da vil det fremdeles være noen som faller utenom ordningene, særlig (som det påpekes i meldingen) utenfor storbyene der det kun oppfordres til samarbeid mellom kommunale lavterskeltiltak og spesialisthelsetjenesten, uten noen innretning som legger opp til slikt samarbeid.

Styreleder i Rusfeltets hovedorganisasjon, Kine Haugen, har tidligere problematisert dilemmaet med at myndighetene bidrar til et rotete medisinsk landskap der private, ideelle aktører på usikre stønadsordninger gir individuelt tilrettelagt substitusjonsbehandling til personer utenfor LAR samtidig som de utarbeider retningslinjer for LAR som ikke harmoniserer med praksisen hos de private.

På denne bakgrunn er vi særlig glade for at regjeringen skal sette ned et utvalg som skal utrede samhandling, oppgavedeling, innretning og innhold i framtidig behandling for rus- og avhengighetslidelser. Utredningen skal omfatte en vurdering av LAR med sikte på at pasienter får tilgang til riktig medikamentell behandling for sine rusmiddellidelser.

Vi er også svært positive til nye tiltak i overdosearbeidet, som nå blir en dynamisk handlingsplan. Her er det mye som er jobbet med over tid og vi ser frem til at det opprettes et helhetlig system for monitorering av rusmiddelsituasjonen, forhåpentlig også av overdosesituasjonen og at det innføres en beredskapstenkning på rusmiddelområdet.

Vi ser også veldig fram til at det etableres rusmiddelanalysetjenester og vil anbefale en ny forskrift om at man straffefritt kan være i besittelse av ulovlige rusmidler i livreddende øyemed og at det innføres utenom brukerromsforskriften, slik at det ikke kun blir personer med omfattende rusproblematikk, i storbyer, som får analysert rusmidlene sine.