Høringsinnspill til Meld. St. 5 (2024-2025) Trygghet, fellesskap og verdighet

Innledning

Norsk narkotikaforebyggende forening har ca. 2000 medlemmer fra politiet, tolletaten, kriminalomsorgen, påtalemyndigheten, forsvaret og andre naturlige samarbeidspartnere. Felles for de fleste av våre medlemmer er at de daglig jobber med konsekvenser av rusutløst atferd.

Vi støtter at mennesker med rusmiddelproblemer har rett til et verdig liv uten diskriminering og rett til nødvendig helsehjelp, uavhengig av hvilke rusmidler de bruker, og at de skal tilbys helsehjelp og ikke møtes med straffereaksjoner for sin rusmiddelavhengighet. Samtidig er vi glad for at regjeringen er tydelig på behovet for etterspørsels- og tilgjengelighetsreduserende tiltak og at det ikke er aktuelt å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika til egen bruk.

 

Vi jobber gjennom vårt rus- og kriminalitetsforebyggende prosjekt «Bry Deg – si nei til narkotika» for at færrest mulig barn og unge skal begynne å bruke eller eksperimentere med rusmidler. Derfor vil vi rose regjeringen for å prioritere forebyggende innsats og kommentere på noen forbedringspunkter.

Tallfeste målsettinger

Et klart og overordnet mål for regjeringen er at forbruket av rusmidler skal holdes så lavt som mulig. Dette samsvarer med totalkonsummodellen lagt til grunn for alkoholpolitikken i Norge som også er gyldig for bruk av illegale rusmidler: sammenhengen mellom tilgang og sosial aksept, forbruksnivå og skadeomfang.

 

Norge har tradisjonelt hatt et lavt forbruk og lav sosial aksept for narkotika i befolkningen. Dette bildet utfordres av at bruken av cannabis og kokain øker blant unge, men også bruken av alkohol for denne aldersgruppen øker. Vi støtter Actis sine mål i sitt innspill:

 

• andelen 15-16 åringer som har brukt cannabis siste måned skal reduseres til under 2 % (3,8 % i 2024).
• andelen 16-64 år som har brukt cannabis siste måned skal være under 1 % (2,9 % i 2024)
• andelen 16-30 åringer som har brukt kokain siste år skal ikke overstige 2 % (5,2 % i 2024)
• 75 % skal ikke ha drukket alkohol før fylte 17 år.

Inkluderende fritidsaktiviteter og fritidsklubber

Like muligheter for alle til å delta i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter og møteplasser i form av fritidsklubber løftes i liten grad opp som forebyggingstiltak. Barns rett til å være aktive på fritiden sammen med andre er nedfelt i FNs barnekonvensjon, artikkel 31. Inkludering av barn og unge i fritidsaktiviteter kan gi økt livskvalitet gjennom meningsfylt aktivitet, mestring, kreativitet og fellesskap. Det bidrar også til redusert utenforskap og beskytter mot rus og kriminalitet.

 

Fritidserklæringen som bygger på FNs konvensjon om barnets rettigheter er undertegnet av blant annet regjeringen og dens mål er at alle barn, uavhengig av foresattes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta i minst en organisert fritidsaktivitet sammen med andre barn. Det er en utfordring at barn og unge fra familier med dårlig råd, lav utdanning og lite nettverk i mindre grad deltar enn dem som har flere ressurser. Dette gjelder også barn og unge med innvandrerbakgrunn. Etter inspirasjon fra Islandsmodellen bør det innføres et fritidskort som gir alle barn opp til 18 år rett til minst en gratis fritidsaktivitet som inkluderer utstyr og utgifter til turer, konkurranser og lignende som hører med. Erfaringer fra Island viser at barn og unge som deltar i organiserte fritidsaktiviteter er mindre tilbøyelige til å bli involvert i destruktive aktiviteter og rusbruk.

Tjenestetilbud i kommunene – barn og unge

 

Det er alt for stor variasjon i tjenestetilbudet til barn og unge med rusmiddelproblemer. Mottaks- og oppfølgingssenteret for unge (MO-Ung) i Stavanger kommune er et tilbud for ungdom og unge voksne mellom 15-25 år med rusproblemer, med eller uten samtidig psykiske plager, og deres familier. Det er kommunens lavterskel- og behandlingstilbud som skal gi rask hjelp – uten krav til henvisning eller formell søknad på tjenesten. Man er som innbygger i kommunen sikret time innen to virkedager. Hvis man er bosatt i nabokommunen Sandnes så kan man risikere å havne i ventekø i opptil tre måneder for å få en avtale med Ungdomsteamet, som er kommunens tilbud til ungdom i alderen 12 til 18 år.

 

Det er svært uheldig at ungdom flere steder ikke gis tilbud om oppfølging når de er motivert for det, og da av kapasitetsmessige og/eller økonomiske årsaker. Vi ønsker i likhet med Actis nasjonale faglige retningslinjer for den kommunale oppfølgingen overfor unge som avdekkes for rusbruk.   

Foreldreinvolvering

 

Foreldre er de viktigste rusforebyggerne og må være oppmerksom på og bevisst sin funksjon som rollemodell og mulighet til å påvirke sine barns liv. Vi er derfor glad for at Helsedirektoratet er i gang med å gi både ungdom og foreldre/foresatte bedre tilgang til informasjon om helseskader og konsekvenser av rusmiddelbruk gjennom det nasjonalt rusmiddelforebyggende programmet. Likevel savner vi et større fokus fra regjeringen på foreldre som rusforebyggere og det holdningsskapende arbeidet som foreldre bør være en del av. Mange foreldre har dessverre for lav kunnskap om illegale rusmidler og ungdommer må forventes å oppleve foreldre som kompetente rådgivere. Samtidig må foreldre vite hvem de kan kontakte for rådgivning og hjelp. Rådgivende enhet for russaker kan være et egnet kontaktpunkt og samhandlingsaktør for andre aktører i helsevesenet.     

 

Etablering av rusmiddelanalysetjeneste

 

Vi er prinsipielt ikke imot etablering av rusmiddelanalysetjeneste, men det vil kunne skapes en falsk trygghet ved at tjenesten setter et godkjentstempel på at man tar i bruk ett stoff som kan være dødelig i seg selv. Det avgjørende for vår del er hvordan en slik tjeneste innrettes for å ivareta formålet; forebygge overdoser og inngå i system for monitorering av rusmiddelsituasjonen lokalt og nasjonalt. Kan vi imidlertid være sikre på at tjenesten fanger opp alle typer farlige stoffer? Hvem skal denne tjenesten være tilrettelagt for? I tilknytning til brukerrom, festivaldeltakere og andre? Senter for rusmiddel- og avhengighetsforskning (Seraf) har ikke funnet studier som tilsier at en slik tjeneste vil utgjøre den store forskjellen med tanke på å endre overdoseproblematikken i Norge og møte utviklingen med nye potente syntetiske opioider. Vi mener at analysetjenesten er et overvurdert tiltak for å redusere risikoen for overdoser. Det vil være grenser for hvor mange steder slike analyser kan utføres, og den overveldende majoritet av narkotikabruk vil finne sted langt unna analysetjenester. Tjenesten må etter vår mening være faglig forankret hvor man også tar høyde for negative effekter. Det er etter vår mening en begrunnet frykt for at analysen vil kunne fungere som en misforstått «garanti» for at stoffet er ufarlig. Rusmiddelanalysetjenesten må hvis det skal etableres legges i tilknytning til brukerrommene, og driftes av det offentlige og ikke av private aktører som har en egeninteresse i å drifte tjenesten.   

Oddgeir Høyekvam

Generalsekretær

Norsk narkotikaforebyggende forening