Statlig erstatning til ofrene etter Alexander L. Kielland-ulykken

Anders Helliksen, overlevende og styreleder i Kielland-nettverket, begrunner her hvorfor ofrene etter Kielland-ulykken må få statlig erstatning, både de etterlatte etter de 123 som mistet livet, og de 89 som overlevde, merket for livet.

- 123 av mine arbeidskamerater døde, jeg var en av 89 som overlevde. Hadde regelverket vært fulgt, ville med stor sannsynlighet langt flere ha overlevd. Det gjør meg trist og oppgitt på vegne av de mange som mistet en ektemann, en far, en sønn og en bror.

- Vi har fått ny kunnskap om Alexander L. Kielland-ulykken de siste årene, senest etter et forskningsprosjekt som ble avsluttet med en rapport overlevert til energiminister Terje Aasland i februar i år.

Forskerne har avdekket flere forhold som viser at myndighetene har forsømt sin oppgave, blant annet når det gjelder godkjennelse og kontroll av boligplattformen som kantret på rekordtid etter å ha mistet et av sine fem bein i opprørt sjø på Ekofiskfeltet.

Forskerne har i sitt arbeid fått tilgang til dokumentasjon som til nå ikke har vært kjent, og de fastslår blant annet:

• Alexander L. Kielland-plattformen var ikke godkjent som boligplattform.
• Påtalemyndighetene neglisjerte solid dokumentasjon som tilsier at ulykken skulle ha vært etterforsket som uaktsomme drap. 
• Hadde dører og skott vært stengt, slik regelverket tilsa, ville riggen ha holdt seg flytende rundt 90 minutter lenger enn det den faktisk gjorde. Da ville langt flere med stor sannsynlighet ha overlevd.
• Sentrale dokumenter etter ulykken var utilgjengelige for granskningskommisjonen, og dokumentasjon forsvant.   
• I en regjeringskonferanse kort tid etter ulykken ble det i et dokument erkjent at sikkerhetsnivået i oljevirksomheten ikke var på et akseptabelt nivå, men etter fem dager ble dokumentet erstattet av et annet der kritikken mot sikkerheten var fjernet. 

Generelt var regelverket for godkjennelse, drift og kontroll av plattformer som ble benyttet på norsk sokkel mangelfullt i 1980, og det var også uklare roller knyttet til myndighetenes tilsyn med virksomheten. Blant annet var det kun fem av de 212 om bord på Alexander L. Kielland som hadde gjennomført sikkerhetskurs, og på ulykkesdagen viste det seg at det ikke var nok redningsvester på riggen – og livbåtene lot seg ikke bruke.

Disse opplysningene følger i kjølvannet etter en annen rapport som viser hvordan myndighetene forsømte sitt ansvar og sin ivaretakelse av de overlevende og etterlatte etter ulykken. Bak denne rapporten står Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som for snart et år siden avsluttet sin helseundersøkelse av de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken. 

Både forskningsrapporten og helseundersøkelsen kom som en følge av Stortingets behandling av Riksrevisjonens rapport om Alexander L. Kielland-ulykken i 2021. Da kom Riksrevisjonen med alvorlig kritikk av myndighetenes manglende oppfølging av de etterlatte og overlevende, og et samlet Storting beklaget på det sterkeste den urett som rammet Kielland-ofrene.

Rapporten fra NKVTS bekrefter og forsterker grunnlaget for den alvorlige kritikken Riksrevisjonen kom med, og viser at Kielland-ofrene strever med uforholdsmessig mye helseplager og lavere livskvalitet sammenlignet med den generelle befolkningen.

Det viser seg også å være store mangler ved identifiseringen av de omkomne. Ingen ble obdusert, og alle ble kategorisert med «antatt drukning» som dødsårsak. Øyenvitner konstaterte at arbeidskamerater omkom som følge av skader de ble påført om bord på riggen, og følgelig ikke av drukning. I tillegg ble det for eksempel i en rapport fra Gades institutt ved Haukeland Universitetssykehus opplyst at person NN ble funnet søndag, mens samme person ankom sitt hjemsted i kiste på lørdag. Dette har ført til ytterligere bekymring og usikkerhet blant de etterlatte. 

• - Kielland-nettverket arbeider for sannhet, rettferdighet og forsoning – og vi håper at ofrene skal få sin rettmessige erstatning. Vi er takknemlige for at et samlet Storting sterkt har beklaget den urett de overlevende og etterlatte er blitt utsatt for, og vi er glade for at myndighetene bevilget midler til å gjennomføre helseundersøkelsen i regi av NKVTS og dokumentasjonsprosjektet som inkluderer det nye forskningsarbeidet. De svarene disse to prosjektene har gitt understreker sakens alvor og myndighetenes forsømmelser av sitt ansvar. Det må få konsekvenser, også økonomisk for de mange som ofret liv og helse for Norges oljerikdom.

 

Åse Kringlebotn
Begrunnelse for kompensasjon, med fokus på Kielland-barna

Notat fra forfatter Åse Kringlebotn

Aldri har så mange norske barn mistet pappa på samme dag. De var mellom 3 og 400. Og de visste ikke om hverandre. Ikke mødene heller. 

Dagen var 27. mars 1980. Det er nå 45 år siden. Barna mistet pappa da boligplattformen Alexander L. Kielland kantret den stormfulle marsnatten. Det er fortsatt vår aller største industri-katastrofe i fredstid.

127 menn døde. De fleste hadde kone og små barn hjemme.

89 overlevde, men selv mange av deres barn har fortalt at de fikk en helt annen pappa hjem. Så, de mistet pappa på en måte allikevel.

I boka UTEN PAPPA, som jeg nettopp har levert manus på til forlaget, er 35 av Kielland-barnas historier samlet. Jeg har møtt dem alle og fått deres historier. "Barna" er i dag mellom 45 og 65 år. Boka kommer 1. august.

Ingen av barna fikk noen hjelp fra storsamfunnet. Det har berørt meg sterkt å høre fortellingene, der de deler av sin sorg, sin smerte, sitt savn og sitt vemod. Og sitt sinne og følelsen av svik. Men også av sin livsglede og håp om endelig forsoning og indre ro etter Kielland.

I Riksrevisjonens dokument 3:6 82020-2021), Offentliggjort 09.03.2021,

«Undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken»,

står det i avsnitt 2.5.1 i oppsummeringen:

Sitat: Riksrevisjonen mener det er alvorlig at Sosialdepartementet valgte å ikke sørge for oppfølging av de etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken. Gjennom det medisinske fagmiljøet var departementet godt kjent med at de etterlatte hadde behov for oppfølging.

Undersøkelsen viser at det medisinske fagmiljøet allerede dagen etter ulykken påpekte at de etterlatte hadde behov for hjelp og oppfølging. Styringsgruppen, som var opprettet for å følge opp de overlevende, forsøkte å få til et oppfølgingsopplegg for de etterlatte også. Sosialdepartementet prioriterte imidlertid ikke å bruke ressurser på dette, og prosjektet ble aldri gjennomført. Sitat slutt.

I 2022 fikk Kielland-ofrene en beklagelse fra Stortinget ved Stortingspresident Masud Gharahkhani. Alle partier stilte seg bak beklagelsen.

Etter Riksrevisjonens rapport, vedtok Stortinget å bevilge 2 millioner til en helseundersøkelse av Kielland-ofrene. Denne ble, via Helsedirektoratet, gjennomført av NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) i samarbeid med Kielland-nettverket.

I NKVTS sin rapport «Studie om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken» i 2024, lyder konklusjonen:

 Sitat: De berørte av Kielland-ulykken strever med uforholdsmessig mye helseplager og lavere livskvalitet, sammenliknet med den generelle befolkningen. Sitat slutt

Forord i Boka UTEN PAPPA

v. Anne Lie Andreassen, Forskningsrådgiver i NKVTS,

Seksjon for traumer, katastrofer og tvungen migrasjon - barn

Hvorfor er det viktig å snakke med barn etter traumatiske tap? Hvordan kan det gå med barn som ikke får hjelp? 

Når barn mister en pappa, spesielt under en katastrofe som Alexander L. Kielland-ulykken, er det ikke bare en person de mister – det er en kilde til trygghet, kjærlighet og fremtidshåp.

I denne boka kan du lese historiene til de som opplevde et slikt tap, og forstå hvor viktig det er å snakke med barn etter traumatiske hendelser. Åpen kommunikasjon med barn etter et traumatisk tap er ikke bare en trøst; det er en nødvendighet. Når vi snakker med dem, gir vi dem et verktøy til å forstå og bearbeide det umulige. Vi gir dem en stemme for deres sorg, og vi viser dem at de ikke er alene. Taushet kan skape en mur av isolasjon, men samtale kan bygge broer av forståelse og støtte.

De aller fleste barna forteller at verken de eller familien fikk noe hjelp i etterkant av katastrofen. Hvordan det har preget barndommen, oppveksten og deres voksne liv og helse i dag kommer tydelig fram i boka. Det sies at en god barndom varer hele livet, det gjør kanskje en vond barndom også?

Når vi leser deres historier, må vi også huske at vår evne til å snakke med barn om sorg og tap ikke bare påvirker deres fremtid, men også vår felles evne til å bygge et samfunn basert på empati og forståelse.

Denne boka deler barnas sine personlige historier – historier som ikke bare handler om sorg, men også om styrke, mot og håp.

 ***

Til slutt noen sitat fra boka UTEN PAPPA: (Alder oppgitt er den alder de hadde da pappa døde på Kielland.)

Min søster Ellen var ikke sterk psykisk. Hun fikk fem barn, men slet mye, og prøvde flere ganger å ta livet sitt. Da den yngste var åtte, gjorde hun det. Hun orket ikke mer, savnet og den ubearbeidede sorgen etter pappa ble for mye.  Eva 18 år

Jeg visste om en annen Kielland-sønn som var skikkelig "ute og syklet", langt utpå, med dop og greier. Det var ikke jeg. Bare litt småkriminell, det var et spesielt liv de åra.  

Da jeg passerte 42 år, som var pappas alder, fikk jeg en reaksjon. Jeg gikk i veggen og måtte søke hjelp utenfra. 

Så kommer Kielland-saken opp i mediene hvert år; det er så slitsomt! Jeg skulle ønske vi kunne få fred, det er mitt råd til myndighetene. Da ville jeg få en ro jeg aldri har hatt. Gi meg innvendig ro! Magne, 16 år

Mamma har fortalt at lørdag 29. mars, til frokost, da satte jeg meg på pappas pass. 

Midt i 40-åra gikk jeg på veggen. Alt ble stadig mørkere rundt meg, så jeg gikk til legen. 

Jeg har kjent mye på ensomhet. 22. juli 2011, da blacket jeg helt ut, jeg satt i sofaen og gråt i to uker. Såret ble revet opp. Hele resten av den sommeren ble svart, helt grusom. Øyvind 13 år

Ingen snakket med meg, jeg husker bare noen klemmer fra onkler og tanter, og de sa ikke mer enn "stakkars deg!"  Johnny 12 år

Jeg fortsatte å håpe at han kanskje levde et annet sted. Disse hemmelige tankene hadde jeg veldig lenge.

Tidligere kunne jeg få gråte-utbrudd på fester hvis jeg drakk. Da følte jeg meg veldig svak, og ble lille Johnny på 12 år igjen. Jeg fikk aldri noen hjelp. Johnny 12 år

Men jeg fortsatte å håpe og vente. Han var jo alltid mye borte, men han kom alltid hjem igjen. Jeg følte meg veldig alene.

Og så er det noe mer... jeg hadde ikke noe godt utgangspunkt da pappa døde, for jeg ble seksuelt misbrukt fra jeg var fem-seks år. Men, det er uhyre viktig for meg å understreke at det ikke var pappa som misbrukte meg, pappa var tvert imot tryggheten selv. Og så forsvant han. Så hadde jeg ingen. Marianne 11 år

Så kan jeg huske at presten kom, at han tok meg i hånda, den store hånda som slukte min lille. Så sa han bare:" Dette var trist". Ikke noe mer. Og da... da husker jeg ikke mer etter dette... på lang tid.  

Jeg gikk i 2. klasse da pappa døde, og jeg husker ikke resten av barneskolen.

Jeg forteller dette for å si til andre, at selv mange år etter Kielland, er det ikke for sent å få hjelp! Det går ikke an å gjøre opp for den urett og det svik vi ble utsatt for da vi var små, men oppsøk hjelp nå! Are 8 1/2 år

Pappa ble aldri funet. Ingen andre snakket til meg. Faktisk så husker jeg ikke barndommen min. 

Feiret vi jul? Jeg kan overhodet ikke huske at vi satt rundt et middagsbord. I mitt hode er det ingen juleminner. Jeg husker ingen bursdager heller. 

Veldig snart kom en mann inn i livet mitt, en mann som ikke var snill. Jeg ble utsatt for stygge ting, overgrep. Jeg slo ham, slo ham i hodet for å komme unna. Jeg tror mamma må ha hatt store problemer på den tida. Hun var jo selv et offer, og har nok fortrengt dette også. Catharina 8 år

Jeg bestemte meg for å glemme pappa, å viske ham ut med et stort viskelær inni meg. Tom Michal, 8 år

Jeg måtte ta vare på de voksne, de måtte ikke bli lei seg. Så, jeg spurte ikke om alt det jeg lurte på om pappa. Elin, 7 år

Det var oss fire mot verden. Ingen tok kontakt, ikke noen fra kommunen heller. Hege 6 1/2 år

Helt opp i 30-åra var jeg suicidal. Rune, 5 år

Min lillebror ble født kort tid etter. Mamma har sagt at rett etter ulykken sluttet han å  sparke i magen. Thomas 3 1/2 år

Jeg ble født 6. juni 1980, inn i en stor sorg. Jeg har lenge kjent på en dødsangst om kvelden. Da jeg fikk egne barn, ble tanken på døden veldig mye sterkere. Ståle, i mammas mage