Sametingets plenumsvedtak om ny minerallov - 14 mars 2025
Sametinget viser til at siden vedtak av mineralloven i 2009 som Sametinget ikke kunne gi sitt samtykke til (jf. vedtak i Sak47/08), så har det vært vanskelige betingelser for mineralvirksomhet i samiske områder. Sametinget har forstått det slik at evalueringen av mineralloven i 2018, nedsettelsen av et offentlig utvalg i 2020 og lovproposisjonen nå i 2025 i stor grad er begrunnet i at gjeldende lov ikke er i samsvar med folkeretten om urfolk, og derfor noe Sametinget ikke har gitt sitt samtykke til.
Sametinget merker seg at utkastet til lovproposisjon nå sidestiller samiske rettigheter i hele det tradisjonelle samiske området. Dette skjer ved at vektleggingen av hensynet til samisk kultur mv. samt at konsultasjonsbestemmelsene i sameloven gjelder for all mineralvirksomhet i hele det tradisjonelle samiske området. Dette er et framskritt i forhold til gjeldende minerallov.
Sametinget finner det lite framtidsrettet at utkastet til lovproposisjon ikke har regler som sikrer en vinningsavståelse til samiske rettighetshavere ved drift på grunneiers mineraler, og at det ikke foreslås bestemmelse om avtalekrav med samiske bruksrettshavere for undersøkelser, prøveuttak og drift av mineraler. Slike bestemmelser ville være viktige insentiv for å kunne oppnå enighet med samiske bruksrettshavere og dermed mulighet for samvirke mellom mineralvirksomhet og tradisjonelle samiske næringer.
Sametinget mener det er problematisk at Nærings- og fiskeridepartementet ikke vil lovfeste terskelen for hvilke inngrep som bryter menneskerettighetene etter SP artikkel 27. Mineralvirksomhet har potensielt store direkte og indirekte areal- og miljøkonsekvenser for samisk fiske, utmarksbruk og reindrift. En synliggjøring av inngrepsterskelen for menneskerettsbrudd ville gitt tiltakshavere og myndigheter større oppmerksomhet og årvåkenhet om hva som kan tillates av mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder. En slik synliggjøring i mineralloven er ekstra viktig når regjeringen ikke vil fremme forslag i en sektorovergripende lov som klargjør hvordan man unngår at tiltak bryter menneskerettighetene ved at de har vesentlige negative virkninger på naturgrunnlaget for samiske kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.
Sametinget viser til at staten i loven avgjør hvordan utbetalingen av vederlag for drift på mineraler staten holder eiendomsretten til skal fordeles til direkte berørte samiske rettighetshavere, ved at 75 prosent av vederlaget alltid skal gå til berørte reindriftssidaer. Sametinget konstaterer at Nærings- og fiskeridepartementet mener staten skal avgjøre hvordan et internt samisk fordelingsspørsmål skal skje, og at de mener staten vet best hva som er bra for det samiske samfunnet. Sametinget viser til at dette er i strid med samenes rett til selvbestemmelse med retten til selvstyre i interne saker, slik det følger av SP/ØSK artikkel 1 og FNs erklæring om urfolks rettigheter artikkel 4, jf. artikkel 3. Det vises i den forbindelse også til at FNs menneskerettighetskomite har gitt uttalelser i Sara v. Norway (CCPR /C/141/D3588/2019) og Sanila-Aikio v. Finland (CCPR/C/124/D/2668/2015) hvor Sametinget som representativt organ for det samiske folk skal ha det avgjørende ordet i interne samiske saker.
Sametinget gir på denne bakgrunn og etter en samlet vurdering ikke sitt samtykke til forslaget til ny minerallov. Dette innebærer at Sametinget som utgangspunkt heller ikke kan gi sin tilslutning til de aktiviteter lovforslaget søker å regulere. Sametingets plenum gir sametingsrådet fullmakt til å vurdere dette annerledes dersom det i Stortingsbehandlingen gjøres endringer av lovforslaget slik at det er i samsvar med folkerettens regler om urfolks rett til selvbestemmelse og selvstyre i interne saker. Dette knytter seg til sak om intern fordeling av vederlag til samiske rettighetshavere for drift på mineraler staten holder eiendomsretten til.
Sametinget viser til at departementets lovproposisjon har vesentlige svakheter ettersom FNs erklæring om urfolks rettigheter ikke er brukt aktivt i det lovforberedende arbeidet. Urfolkserklæringen gjenspeiler de rettslige forpliktelser som er knyttet til menneskerettighetsbestemmelsene i FN-pakten, ulike multilaterale menneskerettighetstraktater og sedvanerett. Erklæringen bygger videre på statenes generelle menneskerettighetsforpliktelser og er forankret i grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som ikke-diskriminering, selvbestemmelse og kulturell integritet, som er innlemmet i bredt ratifiserte menneskerettighetstraktater. I tillegg knytter erklæringen seg til et konsekvent mønster i internasjonal og statlig praksis.
Norges Høyesterett slår i Nessebydommen (HR-2018-456-P) fast at FNs erklæring om urfolks rettigheter “må anses som et sentralt dokument innenfor urfolksretten, blant annet som følge av at den reflekterer folkerettslige prinsipper på området og har fått støtte fra svært mange stater. Sametinget understreker særlig erklæringens bestemmelser om urfolks rett til et fritt og forhåndsinformert samtykke er særlig sentralt når det gjelder arealinngrep i naturgrunnlaget for samisk kultur. Fritt og forhåndsinformert samtykke ivaretar ikke bare samenes rettigheter, men det gir også en plattform for myndigheter, utbyggere og investorer til å samhandle med samene. Sametinget beklager at Nærings- og fiskeridepartementet ikke har implementert samenes rett til et fritt og forhåndsinformert samtykke, og dermed ikke har gitt seg selv et verktøy og en plattform for samhandling med samene, som samtidig gir samene et trygt rammeverk for samhandling.