Framtidstro og trygghet som erfaring, heller enn sikringstiltak

Innspill til Stortingets familie- og kulturkomité om oppvekst, relasjon og barn og unges handlingsrom

Takle – foreningen for folkehelse og livsmestring ønsker å fremme en oppvekstkultur der barn og unge mestrer og lærer gjennom å finne og følge egne grenser. En oppvekst der barn deltar aktivt i eget liv. Våre om lag 80 medlemmer jobber direkte med barn og unge, de utdanner voksne, de forsker på hva som virker, de er skoleledere, de jobber i helsevesen og barnevern. Det er organisasjoner og kommuner som tror på bedre balanse mellom kontroll og autonomi gjennom medvirkning og deltakelse. Sammen drømmer vi om å være et verdibasert og relevant fagmiljø for alle som jobber med barns oppvekstvilkår. 

Barn og unge omtales i oppvekstmeldingen som den viktigste ressursen vi har for framtida. En stabil og trygg oppvekst beskrives som avgjørende for barns mulighet til å utvikle seg, lære, mestre og skape gode liv. Dette er sterke formuleringer, og vi deler denne forståelsen. Det ligger et tydelig håp her, om et samfunn som vil barna vel, og som ønsker å legge til rette for at de kan vokse inn i framtida med tillit til seg selv og til verden rundt seg.

I opplæringslovens formålsparagraf ligger visjonen om at utdanningen, i samarbeid med hjemmet, skal åpne dørene mot verden og framtiden. I Plan for Norge frem mot 2029 sier regjeringen at «alle barn skal møte voksne som ser dem, en skole som utfordrer dem og et samfunn som tror på dem».

Dette er visjoner som forplikter, ikke bare til handling, men til et tydelig menneskesyn. Meldingen har et bredt forebyggingsperspektiv og viser hvordan vi må ha en felles innsats for å oppfylle visjonene.

Spørsmålet blir hvordan vi faktisk oppfyller disse intensjonene i barns hverdag. Hvordan ser trygghet ut i praksis, i de mange små og store møtene mellom barn og voksne. Vi ønsker å bidra til denne samtalen med erfaringer fra Takle og vårt medlem Trygg av natur, og samtidig invitere til en litt bredere refleksjon om hva trygghet og gode oppvekstvilkår kan være.

Vi deler absolutt ambisjonene i meldingen, men vi opplever et paradoks i rammene rundt barn og unges oppvekst. Jo sterkere ønsket er om å sikre barn og unge gjennom strukturer, programmer og kompetanseheving, jo større er risikoen for at det levende menneskemøtet kommer i bakgrunnen. Relasjon blir noe vi antar vil oppstå når systemene er gode nok, heller enn noe som gis plass i seg selv. Vi ønsker at barn i mindre grad skal være mottakere av innsats, og heller være aktive deltakere i egne liv.

Vi ser en tendens til at trygghet forstås som noe som kan sikres utenfra. Som fravær av risiko, av feil, av uforutsigbarhet. Men barn lever ikke livene sine på papiret. De lever i møte med andre, i lek, i konflikt, i utforsking, i motstand og mestring. Det er her trygghet enten vokser eller uteblir.

Vår erfaring er at trygghet aldri er det samme som å bli skjermet fra livet. Trygghet handler om å få delta i det, sammen med voksne som er til stede, men som ikke tar over. Når systemene blir for tette, og tiltakene for mange, kan det i verste fall oppstå en avstand mellom intensjon og erfaring. Barn blir mottakere av innsats, heller enn aktører i egne liv.

Det er her vi mener samtalen trenger å bli bredere. Ikke flere tiltak nødvendigvis, men et tydeligere menneskesyn. Et syn som tar på alvor at barn utvikler seg gjennom erfaring, og at erfaring forutsetter tillit, handlingsrom og tilhørighet.

Våre erfaringer kan sammenfattes i noen grunnleggende bevegelser vi stadig vender tilbake til.

For det første ser vi at tillit gir mestring. Når barn og unge blir møtt med tillit, ikke som noe de må gjøre seg fortjent til, men som et utgangspunkt, skjer det noe. De vokser med ansvaret. De tar eierskap. Ikke fordi de alltid lykkes, men fordi de opplever at noen tror på dem også når de strever. Tillit gjør noe med selvbildet, den skaper en indre opplevelse av «jeg kan», som ingen ytre tiltak fullt ut kan erstatte.

Videre ser vi hvor viktig det er å la barn finne sine egne grenser. Barn som får anledning til å kjenne etter, prøve, justere og erfare, utvikler en dypere trygghet enn barn som hele tiden får grensene definert for seg. Å lære egne grenser å kjenne er en livsferdighet. Det handler om selvregulering, om å forstå egne behov, kapasitet og ansvar. Når barn får utforske egne interesser, i sitt tempo, med støtte når det trengs, øker både engasjement og lærelyst. De lærer ikke bare hva de liker, men hvem de er.

Dette henger tett sammen med folkehelse. God folkehelse starter med medbestemmelse. Barn og unge som opplever at de har reell påvirkning på egen hverdag, står sterkere psykisk. Følelsen av kontroll og autonomi er grunnleggende for god psykisk helse. Når barn får være med og forme hverdagen sin, enten det er i skole, barnehage eller fritid, ser vi mindre stress, mindre press og større grad av indre ro. Ikke fordi kravene forsvinner, men fordi de oppleves som meningsfulle.

Læring er også tett knyttet til dette. Vi ser gang på gang at lystbetont læring varer livet ut. Når læring drives av indre motivasjon, av nysgjerrighet og utforskertrang, blir kunnskapen både dypere og mer varig. Barn er født nysgjerrige. Når de får følge interesser, stille spørsmål og undersøke verden på egne premisser, utvikler de ikke bare fagkunnskap, men læringsstrategier de tar med seg videre i livet. Læring blir noe man gjør, ikke noe man får.

Alt dette forutsetter voksne som tør å gi litt slipp. Trygge voksne som ikke forveksler ansvar med kontroll. En god voksenrolle handler for oss om å være tilgjengelig uten å overstyre, til stede når det trengs, helst ikke før. Voksne som stoler på barns evne til å ta gode valg, også når valgene innebærer risiko, skaper tryggere barn. Samtidig ser vi at voksne som får rom til å være i denne rollen, også opplever større trivsel selv. Når voksne ikke hele tiden må gripe inn, forklare eller korrigere, kan de være mer til stede som mennesker.

Trygg av natur har i felleskap med flere tusen barn og unge, og voksne som jobber med barn, erfart at det hjelper å spørre, lytte og anerkjenne den du vil hjelpe. Altså inkludere den enkelte og gruppa du har ansvar for i både små og store valg. Vi har erfart at når dette gjøres på ekte, altså med risiko for at det ikke blir akkurat slik du har planlagt på forhånd, da oppstår det trygge relasjoner som genererer deltakelse og ikke minst spørsmål – sosiale, faglige, praktiske, som gir deg (den voksne som vet og har tenkt på alt før) plass til å svare, dele av din kunnskap og erfaring – fordi de spør.

Stikkordet alle folkevalgte må få med seg er: Nysgjerrighet.

Skal vi hjelpe må vi være nysgjerrig på dem vi vil hjelpe. Vi må være nysgjerrig på de som etter normen ikke får det til. De som ikke innfrir forventningene.  

Til slutt vender vi alltid tilbake til tilhørighet. Tilhørighet styrker både individ og fellesskap. Barn som opplever at de hører til, at de er ønsket og har en plass, lærer å ivareta både egne og andres behov. Balansen mellom autonomi og tilhørighet er avgjørende, både for livsmestring og for å forebygge utenforskap. Når barn får erfare at de er en verdifull del av et fellesskap, utvikler de ikke bare selvtillit, men også empati, ansvarsfølelse og evne til samarbeid.

Dette er ikke løsninger i tradisjonell forstand. Det er ikke programmer som kan rulles ut, eller tiltak som kan krysses av. Det er en måte å forstå barn, voksne og fellesskap på. En måte å ta visjonene i oppvekstmeldingen på alvor, ved å la dem få leve i praksis.

Takle ønsker å bidra til en oppvekstpolitikk som ikke bare spør hva vi skal gjøre for barn og unge, men hvordan vi er sammen med dem. Vi ønsker oppvekstarenaer der barn og unge deltar aktivt i eget liv. Vi ønsker barn og unge som lærer å takle alle livets oppturer, farer og ubehageligheter.  

Derfor mener vi at barn og unge ikke først og fremst trenger flere tiltak rundt seg. De trenger voksne som tror på dem, fellesskap de får delta i, og rom til å bli den de er i ferd med å bli.