Post 79 Andre tilskudd

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig, frivillig, humanitær organisasjon. Vi jobber for at alle som ønsker å amme skal få den støtten de trenger.

Ammehjelpen har to fast ansatte og ca 300 frivillige ammehjelpere. Til sammen når vi ut til svært mange:

Nettsiden vår har rundt 400 000 brukere pr år. Ammehjelpsgruppen på Facebook har over 50 000 medlemmer, og vi har 40 000 følgere på Instagram. Frivillige ammehjelpere svarte i fjor på ca 40 000 henvendelser via telefon, epost og sosiale medier.

Ammehjelpen har i snart 60 år vært et er et sikkerhetsnett for den offentlige helsetjenesten.

Vi trenger et stabilt økonomisk grunnlag for å få ro til å planlegge langsiktig og sikre en bærekraftig drift av organisasjonen. 

Vi takker for forslaget om at tilskuddet til oss opprettholdes på minst 5,2 millioner i årene som kommer.

Hva er status for ammeveiledning i den offentlige helsetjenesten?

Det er viktig for både folkehelse, utjevning av sosiale helseforskjeller, økonomi, bærekraft og matsikkerhet at mødre får den hjelpen de trenger til å amme så lenge de ønsker. Offentlige helsetjenester må derfor ha kunnskapen og ressursene som trengs for å sikre at mødre får kvalifisert ammeveiledning.

Dette er dessverre ikke tilfelle i dag.

Ammeveiledning er et neglisjert område i den norske barselomsorgen. Det er svært varierende kompetanse på ammeveiledning blant helsepersonell som arbeider med barselkvinner. Det fører til sprikende råd, frustrasjon, og psykisk uhelse i form av unødvendig ammestrev og uønsket ammeslutt.

Jordmødre og helsesykepleiere har per i dag ingen muligheter til videreutdanning i ammeveiledning i Norge på universitets- og høgskolenivå. 

En god del av dem kontakter derfor Ammehjelpen i stedet.

Vi hjelper gjerne der vi kan, men vi er en frivillig organisasjon som gir mor-til-mor-støtte. Vi er ingen spesialisthelsetjeneste.

Vi er derfor glade for at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede muligheten for å gjenopprette en tjeneste helsepersonell kan kontakte hvis de står i kompliserte ammecaser utenfor deres kompetanseområde.

Men dette er ikke nok.

Da Enhet for amming ved FHI ble nedlagt i 2024, ble det opprettet et team i Helsedirektoratet som har det faglige ansvaret for amming og ernæring for mor og barn 0-2 år. De fikk et bredere mandat, men med betydelig færre ressurser til arbeidet for å beskytte, fremme og støtte amming i tråd med WHOs anbefalinger.

I forslaget til statsbudsjett har dere fremhevet oppgavene de har med å utarbeide retningslinjer og veilede og evaluere helsestasjoner og sykehus som vil bli godkjent ammekyndige og mor-barn-vennlige.

Men dere må også sørge for at de får nok stillinger og ressurser til gjøre jobben. Det har de ikke i dag.

Både vi og helsepersonell i barselomsorgen er helt avhengige av å ha et sterkt offentlig fagmiljø i ryggen.

Hvorfor har det nå blitt enda viktigere at dere tar dette på alvor?

Amming, som i morsmelk rett fra puppen, er den tryggeste kilden til mat og beskyttelse mot infeksjoner for sped- og småbarn.

Dette gjelder spesielt hvis tilgangen på vann blir begrenset, hvis strømmen går og det blir vanskelig å sterilisere flasker og annet utstyr, og hvis det blir mangel på morsmelkerstatning i butikkene.

Verden rundt oss er dessverre mer utrygg enn på lenge. Vi etterlyser derfor en beredskapsplan for hvordan det skal sikres at de yngste innbyggerne våre har tilgang til trygg og tilgjengelig ernæring i krisesituasjoner.

Det er vanligvis trygt å gi morsmelkerstatning i Norge. Men hvis krisen rammer Norge, er det grunnleggende viktig for sped- og småbarns liv og helse at så mange mødre som mulig kan amme barna sine.

Tilgangen til kyndig ammeveiledning både før, under og etter en krise må være sentral i en beredskapsplan.

Det er alltid viktig å sikre at mødre har tilgang til den kvalifiserte veiledningen de har behov for knyttet til å mestre amming. Men dette er ekstra viktig i den tiden vi lever i nå.

Spedbarnsernæring legger grunnlaget for spedbarnets helse gjennom et livsløp. Tiltak rundt dette er derfor en essensiell prioritering de 1001 første dagene av et barns liv, noe vi har med oss inn i samarbeidet med det nyoppstartede initiativet 1001-alliansen.

Amming har også innvirkning på mors helse, blant annet redusert risiko for brystkreft, som henger sammen med antall måneder og år hun produserer melk.

Samfunnet har dermed alt å vinne på å legge til rette for at alle mødre har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming, uansett hva de jobber med, hvor de jobber, og hvilken ulik og økonomisk status de har.

Hva skal til for å sikre at flest mulig får nødvendig ammeveiledning?

Amming, melkeproduksjon og ammeveiledning må anerkjennes som et eget fagområde. Ansvaret er i dag delt mellom grupper av helsepersonell i barselomsorgen, men ingen av disse er i kraft av sin utdanning spesialister på ammeveiledning.

Vi trenger en videreutdanning i ammeveiledning på universitets- og høyskolenivå, sterke nasjonale fagmiljøer og reelle muligheter for henvisning videre i spesialisthelsetjenesten.   

Helsepersonell som ønsker å arbeide dedikert med ammeveiledning, må få mulighet til å utdanne seg, og tid til å bruke kompetansen gjennom økt grunnbemanning ved føde- og barselavdelinger og helsestasjoner.

Vi trenger i tillegg øremerkede stillinger for ammeveiledere ved føde- og barselavdelinger og ved helsestasjoner.  Disse skal komme i tillegg til - ikke erstatte - jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere eller andre som allerede gir ammeveiledning, og som har helt sentrale roller i den helhetlige barselomsorgen.   

Alt helsepersonell som møter familier i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, må ha oppdatert grunnleggende kompetanse i ammeveiledning og spedbarnsernæring. Det krever tydelige læringsmål i grunnutdanningene, og det må stilles krav til vedlikehold og oppdatering av kunnskap etter endt utdanning. 

Alle norske føde- og barselavdelinger, nyfødtintensivavdelinger og helsestasjoner må være godkjent i tråd med WHO/UNICEF Mor-barn vennlig standard. I november 2025 var det kun ca 40 prosent av kommunene som hadde godkjente ammekyndige helsestasjoner. Helsedirektoratets kapasitet til å følge opp dette må derfor styrkes.

Universitets-og høgskolesektoren må få i oppdrag å etablere en videreutdanning i ammeveiledning. Dette er pr i dag kun tilgjengelig på fagskolenivå.

Ammeveiledning må anerkjennes som nødvendig helsehjelp. Mødre skal kunne forvente å få kyndig hjelp til amming når de henvender seg til primærhelsetjenesten, og kunne bli henvist videre til en spesialisthelsetjeneste for ammehelse ved behov. Ammeproblemer er ofte akutte, og mødre skal kunne forvente hjelp innen rimelig tid, også utenom helsestasjonens åpningstid.

Ammefri må bli en reell rettighet. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ammefri er pr i dag ikke etterlevd av store deler av norsk arbeidsliv, spesielt der hvor mange kvinner i reproduktiv alder er ansatt i turnusordninger.

Ammeveiledning skal være gratis og ikke avhengig av sosioøkonomisk status. Slik situasjonen er nå finnes de aller fleste ammespesialister med IBCLC-sertifisering i det private helsevesenet. Dette mener vi både er bekymringsverdig og grunnleggende feil. Denne ekspertisen må være tilgjengelig for ALLE mødre.

Dere som politikere har ansvar for å bidra til at den offentlige helsetjenesten kan gi mødre den ammeveiledningen de trenger. 

Det er ikke umulig, men det krever at dere har kunnskap om hvorfor det er viktig, hva som skal til, og at det faktisk blir gjennomført.

Fram til dette blir virkelighet, er det essensielt at Ammehjelpen finnes.

Å sørge for et framtidig stabilt og tilstrekkelig tilskudd til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvert fall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer, både i den norske offentlige barselomsorgen og ute i den store verden.