Høringssvar til Stortingsmelding om Nasjonale minoriteter – Meld. St. 12 (2020–2021)

Fra:

Nasjonale Minoriteter i Norge
Taternes landsforening
Landsorganisasjonen for romanifolket
Skogfinske interesser i Norge
Norsk-finsk forbund/Norjalais-suomalainen Liitto
Taterne/romanifolkets menneskerettsforening
Romanifolkets/taternes rådgivningstjeneste
Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto

1 Innledning

Nasjonale Minoriteter i Norge (NMN) ble stiftet i 2019 som en nettverksorganisasjon for de nasjonale minoritetenes organisasjoner. Den skal arbeide for å synliggjøre, ivareta og styrke de nasjonale minoritetenes interesser og rettigheter, og være talerør overfor samfunn og myndigheter i saker av felles interesse og betydning.

Romanifolkets/taternes rådgivningstjeneste ble stiftet i 2019 etter initiativ fra tidligere ansatte og styremedlemmer i Romanifolkets/taternes senter.

Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto ble stiftet i 1987 og er en landsdekkende organisasjon som ivaretar kvenske interesser.

Tilsluttet NMN er organisasjoner fra taterne/romanifolket, skogfinnene og kvenene/norskfinnene. De som mottar grunnstøtte av disse, er Taternes landsforening, Landsorganisasjonen for romanifolket, Skogfinske interesser i Norge (fellesorganisasjon) og Norsk-finsk forbund/Norjalais-suomalainen Liitto. I tillegg er Taterne/romanifolkets menneskerettsforening tilsluttet. NMN har kontakt med representanter for jødene og rom.

Til tross for omkvedet «en positiv utvikling de siste 20 årene» i den nye stortingsmeldingen har det vært flere store tilbakeslag. For eksempel har antall grunnskoleelever som tar finsk/kvensk, falt fra 1073 til 470 i samme periode.¹ Det viser at gjeldende politikk på området kommer til kort.

En alvorlig mangel i dagens politikk overfor nasjonale minoriteter er tilsidesettingen av artikkel 15 i rammekonvensjonen. Prinsippet om effektiv deltakelse i artikkel 15 er en grunnpilar i konvensjonen; ikke bare fordi det er en forutsetning for demokrati, men fordi det gir de nasjonale minoritetenes kultur en naturlig plass i samfunnet. Medbestemmelse styrker selvtilliten til den enkelte og gir motivasjon til å bevare og hevde minoritetskulturen i hverdagen – selve grunnarbeidet som skal til for å gjøre konvensjonens intensjon til virkelighet.

Eksempelet med finsk/kvensk språk ovenfor viser klart behovet for reell og effektiv deltakelse for denne nasjonale minoriteten; de må få være med på å forme den kulturelle hverdagen sin på en slik måte at språket kan fortsette å spille en viktig rolle. Nedgangen for romanispråket i Norge er en viktig påminnelse om hva som kan skje: Mange tatere videreførte ikke språket til barna sine. For noen var det frykt for forfølgelse eller tap av omsorgsretten som lå bak, men mange så ikke verdien i språket fordi de oppfattet det slik at det ikke lenger var rom for kulturen og språket deres i samfunnet.

Stortingsmeldingen fra 2000 fremhevet medbestemmelse (nynorsk «medstyring») som en viktig og sentral del av effektiv deltakelse, i tråd med det rammekonvensjonen sier. Den nye stortingsmeldingen forsøker derimot å omdefinere effektiv deltakelse slik at det ikke lenger skal omfatte medbestemmelse. Ettersom dagens operasjonelle politikk har sviktet her, kan en si at dette skiftet ikke medfører noen umiddelbar endring i faktisk politikk. Likevel markerer dette en ny politisk kurs som er dramatisk og vanskelig å overdrive. Regjeringens feilslåtte forvaltningspraksis skal nå gjøres til offisiell politikk.

I sin Fjerde uttalelse om Norge har Europarådet (Den rådgivende komité for rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter) kommentert den norske forvaltningspraksisen slik:

«I tillegg merker rådgivende komité seg med bekymring at minoritetene selv ikke er involvert i beslutningsprosesser knyttet til tildelingen av midler [...]. Alle beslutninger på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå bør tas i nært samråd med minoritetsrepresentanter, slik at de tar hensyn til deres prioriteringer, for eksempel museumsprosjektet som skogfinnene har foreslått» (2016: s. 14–15).

2 Telemarksforskings gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter

Telemarksforsking la i fjor frem en rapport som gjennomgikk politikken overfor de fem nasjonale minoritetene.² Rapporten er en viktig redskap for å forstå feltet, og viser at minoritetenes opplevelser av politikken ikke er så ulike. Funnene i rapporten avliver myten om at «de fem nasjonale minoritetene er svært forskjellige fra hverandre»³ og dermed svært forskjellige fra folk flest og veldig vanskelige å forholde seg til.

Rapportens styrke er at den forholder seg til minoritetene som til alle andre. Den tar ikke den vanlige, fordomsfulle tilnærmingen at det er «lite kunnskap om nasjonale minoriteter» og at mer kunnskap alltid er nødvendig før noe kan gjøres.

KMD valgte Telemarksforsking blant fire kandidater til å gjennomgå regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter i perioden 2000–2019 som en del av KMDs arbeid med stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter.⁴

KMD vurderte Telemarksforsking som svært kompetent, og pekte på at Telemarksforsking skilte seg spesielt ut fra de tre andre leverandørene i sin «oppdragsforståelse».⁵

Telemarksforskings oppdrag gikk ut på å gjennomgå «virkemidlene i politikken overfor nasjonale minoriteter, spesielt departementets samordningsrolle, dialogformer/-arenaer mellom sentrale myndigheter og nasjonale minoriteter og tilskuddsordninger», samt «utviklingen av virkemidlene over tid».⁶

I lys av KMDs gjennomgående positive vurdering av Telemarksforskings kvalifikasjoner og tilnærming til oppdraget var det derfor overraskende at KMD valgte å komme med sterk kritikk av rapporten og i praksis avviste hovedfunnene. I sin femte rapportering til Europarådet på rammekonvensjonen skriver KMD (s. 26):

«Rapporten som forelå i mars 2020 har dessverre flere metodiske og teoretiske svakheter, spesielt i omtale og analyse av politikk og forvaltning. Rapporten viser imidlertid til at en del miljøer blant de nasjonale minoritetene er sterkt kritiske til departementets forvaltning og arbeid for øvrig, og at disse miljøene har lav tillit både til departementet, og til offentlige myndigheter mer generelt.»

Hva disse svakhetene går ut på, går ikke KMD nærmere inn på, til forskjell fra KMDs fyldige og gjennomgående positive vurdering av Telemarksforskings kvalifikasjoner og tilnærming til oppdraget. Også påstanden at «disse miljøene har lav tillit […] til offentlige myndigheter mer generelt» synes grunnløs, ettersom rapporten i det aller vesentligste tar for seg kritikken mot KMDs utøvelse av politikken. KMD karikerer her kritikken mot seg selv og pakker den inn som en generell mistillit til «staten», som om kritikken ikke vedkom KMD (SAMI) som sådan. Det er dessverre vanlig å tenke at minoriteter og andre «utgrupper» er negativt innstilt til «øvrigheta», men en slik fordomsfull generalisering er likevel ikke noe en skulle forvente i den norske stats rapportering på Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

På denne måten unngår KMD å forholde seg til den nær samstemte og spesifikke kritikken fra taterne/romanifolket, kvenene/norskfinnene og skogfinnene (jf. rapporten, s. 81).⁷

I stortingsmeldingen heter det at «rapporten har primært rettet oppmerksomheten mot hvordan representanter for minoritetene oppfatter tiltak og virkemidler» (s. 7). Ordvalget gir inntrykk av at Telemarksforsking hovedsakelig valgte informanter blant minoritetene. Det er ikke tilfelle. En oversikt over informanter er presentert i rapporten (s. 12):

Minoritetsrepresentanter E-post 0, Ansikt til ansikt 10, Telefon 8, Samlet 18
Fagpersoner E-post 0, Ansikt til ansikt 13, Telefon 0, Samlet 13
Ansatte KMD (SAMI) E-post 0, Ansikt til ansikt 5 Telefon 0, Samlet 5
Ansatte andre dep./direktorat E-post 1, Ansikt til ansikt 0, Telefon 6, Samlet 7

Telemarksforsking foretok 43 dybdeintervjuer i perioden mai–september 2019 (s. 11). Telemarksforsking hadde et bredt sammensatt utvalg av informanter blant minoritetene, fagmiljøene, KMD (SAMI) selv og forvaltningen forøvrig.⁸ KMDs kritikk synes derfor ubegrunnet.

Rapporten viser til ansatte i KMD (SAMI) som klager på høy grad av detaljstyring fra politisk og administrativ ledelse. Dette omfatter selv banale oppgaver som den praktiske gjennomføringen av dialogmøter og møter med referansegrupper (s. 76).⁹

En fagperson som er referert til, sier at KMD (SAMI) ikke engasjerer seg i organisasjonsutvikling for nasjonale minoriteter. Og ulikt forvaltningen forøvrig forholder de seg heller ikke profesjonelt til organisasjonene når de arbeider med minoriteter. I stedet forholder de seg til enkeltpersoner og avskjærer organisasjoner som har synspunkter de ikke liker.¹⁰

En annen fagperson var nådeløs i sin kritikk: «Arbeidet til KMD er virkelig en katastrofe. De er ikke villige til å gå i dialog. De vet ikke hva dialog betyr.» (s. 12).

KMDs grunnløse kritikk av rapporten kan tolkes som et uttrykk for en vedvarende uvilje til dialog.

Telemarksforsking kom til at «det viktigste hinder for at de politiske intensjonene nås» er «et samordningsdepartement som ikke fungerer optimalt, og som har lav tillit i feltet». Telemarksforsking tok «derfor til orde for en radikal omlegging av det statlige ansvaret for politikkområdet»; i praksis en nedlegging av SAMI (s. 89).¹¹

Telemarksforsking plasserte også ansvaret for kontroversene rundt NOU 2015: 7 og avviklingen av Stiftelsen romanifolket/taternes kulturfond hos KMD. Ifølge Telemarksforsking hadde ikke KMD fulgt opp Stiftelsen på en tilstrekkelig god måte (s. 91).¹²

Vi vil komme tilbake til rapporten fra Telemarksforsking utover i høringssvaret.

3 Klientifisering

Funnene i forskningsrapporten (jf. pkt. 2 over) bekrefter vår egen erfaring av et tydelig mønster der KMD (SAMI) systematisk arbeider for å undergrave organiserte strukturer i de nasjonale minoritetene, og i stedet bruker ad hoc-nettverk i sin omgang med dem. Vi har allerede nevnt en fagperson som er sitert i rapporten på at KMD (SAMI) ikke driver med utvikling av organisasjoner for nasjonale minoriteter, og i motsetning til vanlig forvaltningspraksis heller ikke forholder seg profesjonelt til organisasjoner når de jobber med minoriteter. I stedet forholder de seg til enkeltpersoner og avskjærer organisasjoner som har synspunkter de ikke liker (jf. fotnote 10).

Denne praksisen kan vi kalle klientifisering, dvs. et system der medlemmer av nasjonale minoriteter blir behandlet som klienter av et statlig organ som antar myndighet til å håndtere de nasjonale minoritetenes anliggender til deres påstått eget beste. Dette systemet med klientifisering er dypt forankret i SAMI, og forårsaker den mangel på effektivitet og tillit som er beskrevet i rapporten (jf. pkt. 2.3). I det følgende vil vi ta opp flere måter denne klientifiseringen arter seg på.

Ifølge rapporten fra Telemarksforsking har «[b]ruk av referansegrupper […] vært myndighetenes fremste metode når det gjelder å involvere minoritetene i utforming av politiske dokumenter som gjelder dem» (s. 44).

I den forbindelse trekker rapporten frem arbeidet med Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk som eksempel på hvordan minoritetene opplever bruk av referansegrupper. Ifølge rapporten er dette illustrerende eksempler:

«Der har vi hatt ett møte, men de visste ikke hva de skulle bruke gruppa til. Det var liksom et orienteringsmøte om andre saker som KMD jobber med. Gruppa hadde ingen mandat. Jeg frykter at arbeidet ikke fører fram. Det oppleves som at vi har møter for da kan det krysses av at de har hatt det, men det leder ikke fram til noe.» (s. 45)

Om referansegruppa for handlingsplan for kvensk språk sier den samme informanten: «Vi fikk ikke saker [dvs. saksliste, sakspapir osv.] på forhånd og da er det jo vanskelig å forholde seg til en sak» (s. 45). Den sistnevnte referansegruppa var knyttet til Troms fylkeskommune og viser at det er behov for økt kompetanse også på dette forvaltningsnivået når Finnmark og Troms fylke forvalter tilskudd til kvener/norskfinner fra 2020.

Et medlem av referansegruppen for oppfølging av NOU 2015: 7 (2018) hadde denne opplevelsen, fremlagt i et høringssvar:

«Departementets avdelingsdirektør [...] bestemte allerede på første møte et "diskusjonsgrunnlag" for referansegruppen [...] Departementets regi forhindret [...] medlemmene av referansegruppen å presentere sine primærstandpunkt.

Departementet oppnevnte personer til referansegruppen som [...] flere ganger har tatt til orde for at den kollektive erstatningen skal fjernes, folkegruppens organisasjoner skal forbys og at kulturen ikke skal synliggjøres. Departementet lar marginale standpunkt fremstå som representative i folkegruppen, noe som er udemokratisk og sterkt konfliktskapende.

Liten kunnskap i storsamfunnet om folkegruppen og dens organisasjoner gjør at Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan fremstå som en faginstans særlig kvalifisert til å uttale seg om folkegruppens situasjon og videre presentere det outrerte og konflikt som noe iboende og normalt i folkegruppen.»¹³

Et annet medlem av samme referansegruppe uttalte seg slik, fremlagt i et annet høringssvar:

«SAMI har en nedbrytende rolle som konfliktskaper blant romanifolket/taterne. Det seneste eksempelet er SAMIs rolle som oppretter og leder av referansegruppen for en ny forvaltningsmodell for den kollektive erstatningen til romanifolket/taterne. […] SAMI la frem "fire forslag til ny forvaltning av den kollektive oppreisningen til romanifolket/taterne" som referansegruppen skulle drøfte. To av forslagene var ikke egnet til annet enn å skape konflikt – forslaget om å bruke den kollektive erstatningen til individuelle erstatninger og forslaget om å trekke tilbake den kollektive erstatningen. SAMI vekket her til live gamle, men i dag helt marginale problemstillinger. Konflikten bidro til å ta oppmerksomheten bort fra reelle problemstillinger.»¹⁴

KMDs bruk av referansegrupper til egen fordel kommer godt frem i et brev til kommunalkomiteen. Her hevdet KMD at et flertall i referansegruppen støttet forslaget om å legge ordningen «den kollektive erstatningen» permanent under Kulturrådet.¹⁵ Et flertall av referansegruppens medlemmer gikk ut og benektet dette i et leserinnlegg i Vårt Land.¹⁶

I brevet presenterte dessuten KMD gruppen som en referansegruppe for å følge opp NOU 2015:7, noe som ga inntrykk av at gruppen kunne ta opp en rekke saker i den forbindelse. Saken om «den kollektive erstatningen», omtalt i brevet som «[d]en første saken som ble tatt opp», var imidlertid den eneste saken som ble tatt opp. Ordlyden KMD valgte, var klart misvisende. Denne forskjellen mellom hva referansegruppa har sagt og hva KMD sier at den har sagt, viser hvor lett en referansegruppe kan misbrukes.

Europarådet har kritisert bruken av ad hoc rådgivende strukturer som referansegrupper: «In relation to Norway, the Advisory Committee suggested that ad hoc consultative structures should be transformed into permanent bodies and processes.»¹⁷ Dette er med referanse til artikkel 15, jf. rapport fra Ekspertkomiteen (DH-MIN) om effektiv deltakelse for nasjonale minoriteter:

«The basic standard which was established by the Advisory Committee as a “general rule” for consultative mechanisms to meet the legal obligation from Article 15 is the requirement of establishing a “permanent dialogue” through “institutionalised consultative mechanisms.” So, whenever a government met with national minority representatives on an ad hoc basis […], this was criticized by the Advisory Committee connected with the recommendation to establish a “permanent dialogue on an institutionalised basis.”»¹⁸

KMD (SAMI) har derimot gått motsatt vei og økt bruken av ad hoc rådgivende strukturer, særlig «referansegrupper», i sin håndtering av saker som er viktige for de nasjonale minoritetene. Denne politiske endringen ble varslet i NOU 2015:7, som foreslo å etablere «nettverk som kan samle tatere/romanifolk også uavhengig av de etablerte organisasjonene» (s. 136). Romanifolkets/taternes organisasjoner advarte mot en slik tilnærming i sitt høringssvar (s. 11):

«Det ligger i et nettverks oppbygning at det er mindre formelt og demokratisk, og ofte mindre åpent. Videre er det slik at den som står for etableringen, saksforberedelsen og finansieringen, gis stor innflytelse. Det vil derfor være alvorlig når et nettverk får politiske og praktiske konsekvenser for folkegruppen i en prosess som har krav på en åpen og demokratisk ramme. En prioritering av nettverksbygging kan føre til at folkegruppens organisasjoner svekkes, og at maktbalansen mellom folkegruppen og myndighetene forskyves ytterligere.»

Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og myndighetene ble opprettet i 2003 etter oppfordring fra Europarådet. Ifølge stortingsmeldingen har forumet hatt en viss positiv utvikling.¹⁹ Derimot viser Europarådet til at de ble «informert av uavhengige organer og sivilsamfunnsorganisasjoner om at dette forumet ikke anses for å være særlig effektivt når det gjelder å fremme nasjonale minoritetsinteresser.»²⁰

Også rapporten fra Telemarksforsking viser til misnøye blant minoritetene om mangel på dialog, mangel på resultater og liten mulighet for deltakerne fra de nasjonale minoritetene til å ta opp saker. Et slående eksempel gis fra møtet i Kontaktforum der Europarådet var til stede i 2017, da minoritetsdeltakerne møtte flere begrensninger:

«Vi ble stoppa da vi stilte spørsmål. Vi fikk jo ikke lov til å spørre om det og det. Vi ble diktert. Vi sa vi ville ta ting opp i Europarådet, men da fikk vi stopp. [...] Og at vi kunne få bruke talerstolen, vi også. Vi får bidra med en sang, liksom. Så er det politikerne og de som får stå og snakke.»²¹

Som allerede nevnt, har Europarådet kritisert bruken av ad hoc-strukturer under henvisning til artikkel 15. Kritikken gjelder i grunnen forståelsen av begrepet «effektiv deltakelse» og hva det innebærer.

I den forbindelse har Europarådet oppstilt regler for sammensetningen av rådgivende organ, jf. Ekspertkomiteen (DH-MIN):

«Secondly, the Advisory Committee criticized in several cases (such as Austria) the composition of consultative bodies for not being “representative” enough when the members are not elected by the affected minorities themselves, but appointed by the government or in the case of “mixed” bodies composed of minority representatives and government appointees. In this respect the rule was established that at least 50% of the members of consultative bodies must be selected by the minorities themselves.»²²

Også her har KMD (SAMI) gått imot Europarådets anbefalinger ved selv å oppnevne en stor del av medlemmene i rådgivende organer. I minst ett eksisterende tilfelle, Norsk kulturråds faggruppe for «den kollektive erstatningen» til romanifolket/taterne, er bare 2 av 6 medlemmer oppnevnt av folkegruppen selv.

KMD har nok selv vurdert at egen praksis vil bryte mot rammekonvensjonen, idet stortingsmeldingen inntar det standpunkt at «Europarådets tilbakemeldinger og anbefalinger på bakgrunn av statenes rapporter om gjennomføringen av rammekonvensjonen og minoritetsspråkpakten, er ikke rettslig bindende for statene. Norske myndigheter foretar en konkret vurdering av Europarådets anbefalinger før de eventuelt følges opp» (s. 12). Selv om dette teknisk sett kan tenkes å være riktig, vil Europarådets anbefalinger materielt sett være bindende dersom manglende oppfølging av anbefalingene innebærer brudd på konvensjonen. KMD må derfor like fullt vise til hvordan deres praksis er i samsvar med rammekonvensjonen, og kan ikke omtolke konvensjonen vilkårlig under dekke av «skjønn».

Om artikkel 15 skriver Malloy at den teknisk sett «has an overarching role in securing the rights of national minorities»²³ idet den «aims to empower persons belonging to national minorities to take ownership of the rights enshrined in the Framework Convention». Myndighetenes oppgave er her å sikre «effektiv deltakelse» for nasjonale minoriteter, særlig i saker som berører dem. Hva som ligger i «effektiv deltakelse», drøftes nærmere av Ekspertkomiteen (DH-MIN):

«It is not sufficient that single persons have a right to address state bodies and a right to get an answer to their petitions. “Effective participation” requires to recognize that members of national minorities form groups like political parties which represent political ideologies or interest organisations lobbying for their economic interests. In this regard “effective participation” cannot be understood without a group-oriented dimension.»²⁴

Forrige stortingsmelding viste konkret til effektiv deltakelse og artikkel 15 som en forutsetning for utformingen av politikken overfor nasjonale minoriteter.²⁵ I nåværende stortingsmelding er effektiv deltakelse stort sett redusert til et spørsmål om økonomisk støtte til organisasjonene.²⁶ Det oppmuntres ikke lenger til å involvere nasjonale minoriteter i politiske prosesser, eierskap og effektiv deltakelse i den betydning som er omtalt ovenfor; det er nå redusert til et spørsmål om «dialog» uten faste kriterier, alt visstnok «i tråd med norsk tradisjon».

Denne holdningsendringen viser seg også i nåværende stortingsmeldings målsetninger for nasjonale minoriteter, som KMD skriver er «utledet» fra Norges forpliktelser etter rammekonvensjonen.²⁷ Når det gjelder målsetningen om effektiv deltakelse, går stortingsmeldingen langt i å begrense betydningen av dette prinsippet, idet den klart og tydelig sier at rammekonvensjonen ikke gir rett til medbestemmelse, men bare rett til å «komme med innspill» og «bli hørt».²⁸ Det skiller seg klart fra forrige stortingsmelding, som bruker begrepet «medbestemmelse» (dvs. nynorsk «medstyring») i sin forståelse av effektiv deltakelse.²⁹

KMDs standpunkt i stortingsmeldingen er svar på et ønske fra minoritetene om «mer innflytelse og involvering» samt på Telemarksforskings rapport, som peker på behov for mer medbestemmelse for å oppnå effektiv deltakelse. Men Telemarksforsking gjør ikke annet enn å vise til forrige stortingsmelding³⁰ og Europarådet³¹ her, og legger ikke egne fortolkninger til grunn for sin forståelse av medbestemmelse. Det er ikke særlig sannsynlig at KMD ikke skulle ha dette klart for seg. Slutningen må bli at KMD ikke har hatt noe ønske om å klargjøre sitt ståsted i forhold til forrige stortingsmelding eller Europarådet.

KMD begrunner sitt standpunkt kort ved å vise til prof. juris. Lundberg,³² som i 1998 skrev en betenkning om rammekonvensjonen.³³ Sitatet KMD presenterer, synes imidlertid å være feiloversatt. KMD skriver:

«Begrepet effektiv deltakelse innebærer ikke at minoriteter skal ha medbestemmelse [engelsk co-decision, co-determination], men de skal være i stand til å påvirke sin egen situasjon og det skal tas behørig hensyn til deres interesser i det kulturelle, sosiale og økonomiske livet og i det offentlige liv.»

I den engelske originalteksten heter det derimot (s. 40):

«The notion of effective participation does not imply that minorities should have a decision-making power [norsk beslutningsmyndighet, avgjørelsesmyndighet], but they should be able to influence their own situation and due account should be taken to their interests in cultural, social and economic life and public life.»

Forskjellen mellom originalen og oversettelsen er her så stor at meningen endres og KMDs poeng bortfaller. KMD bygger dermed i beste fall sin forståelse av artikkel 15 på ren ønsketenking.

Uansett motsies det som stortingsmeldingen sier om dette, klart av rammekonvensjonens forklarende rapport (Explanatory Report), som gir nærmere veiledning om hvordan effektiv deltakelse kan oppnås; rapporten legger vekt på rådgivningsmekanismer for minoriteter, samt mandat og funksjoner for disse. Allerede tidlig i forarbeidene til retten til effektiv deltakelse i det offentlige liv ble rådgivningsmekanismer for minoriteter spesifikt fremhevet.³⁴

Grunnleggende strukturer som trengs for å sikre effektiv (dvs. substansiell og reell) deltakelse for minoriteter, kan omfatte et tydelig mandat, tydelige oppgaver, tilgang til saksdokumenter og dagsorden på forhånd, mulighet til å legge frem felleserklæringer, omforente referat og permanente strukturer. Slike strukturer utgjør en eller annen form for medbestemmelse. Knapt noen av disse grunnleggende strukturene for effektiv deltakelse er å finne i KMDs tilnærming.

Lederen for Norske kveners forbund har påpekt at denne nye tilnærmingen i regjeringens politikk «er å snu saken på hodet, da de internasjonale forpliktelsene i realiteten er et minimum av hva som må til for å sikre kvener mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår».³⁵ Det må likevel legges til at det her ikke er snakk om å legge seg på, men under et minimum.

I stedet for å ta inn over seg det politiske og sosioøkonomiske innholdet som følger av effektiv deltakelse etter artikkel 15, vektlegger KMD det språklige og kulturelle innholdet i artikkel 5, og lar til og med den vektleggingen styre sin forståelse av artikkel 15. Dette kommer bl.a. frem av påstanden i stortingsmeldingen om at effektiv deltakelse etter rammekonvensjonen vil si at minoritetene skal kunne «fritt gi uttrykk for sin identitet».³⁶ Denne formuleringen erstatter den tidligere formuleringen om at minoritetene skal kunne «ta aktivt del i alle delar av samfunnslivet, og da særleg i avgjerdsprosessane i spørsmål som vedkjem dei spesielt».³⁷

Telemarksforskings rapport viser til en offentlig ansatt (utenom KMD) som bemerker at KMD (dvs. SAMI) «går langt i å ta imot henvendelser fra enkeltpersoner, [lengre] enn det vi gjør på dette feltet. Vår kontakt går via interesseorganisasjoner, vi er ikke en førstelinje».³⁸ Dette er i tråd med synet til fagpersonen som ble sitert i pkt. 2.2 på at KMD/SAMI, ulikt forvaltningen forøvrig, ikke forholder seg profesjonelt til organisasjonene når de arbeider med minoriteter. I stedet forholder de seg til enkeltpersoner og avskjærer organisasjoner som har synspunkter de ikke liker. Med en slik framgangsmåte blir det vanskelig å skille minoritetens meninger fra SAMIs oppfatninger.

Når KMD (SAMI) forholder seg til enkeltpersoner og ikke organisasjoner, fratas minoritetene muligheten til å utvikle en organisert tilnærming til saker som gjelder dem. Den enkeltes mening er ikke nødvendigvis avhengig av organisasjonstilknytning, men enkeltmeninger er mindre representative og vil derfor ha mindre vekt i møtet med et offentlig organ, som vil stå friere til å fortolke og relativisere det uoversiktlige mangfoldet av enkeltmeninger.

I tråd med denne praksisen med individuell kontakt åpnet KMD (SAMI) i sitt høringsbrev om NOU 2015:7 opp for anonyme høringsuttalelser, uavhengig av innholdet i høringsuttalelsen, f.eks. dersom vedkommende «ikke ønske[t] å være åpen om [s]in bakgrunn som romani/tater»,³⁹ men i realiteten av hvilken som helst grunn. Dette innebar også at én og samme person kunne sende inn flere høringsuttalelser. Nesten halvparten av høringsuttalelsene til NOU 2015:7 var anonyme eller pseudonyme. Slik anonymitet er egnet til å skjule motiver som en åpen prosess kan avdekke. Likevel viste KMD (SAMI) uten forbehold til anonyme høringsuttalelser i sitt videre arbeid med NOU 2015:7.

Mange av de anonyme høringsuttalelsene som ble publisert på regjeringens og departementets nettsted, inneholdt svært grove beskyldninger, herunder realinjurier om grov økonomisk kriminalitet. I ett tilfelle også trusler. SAMIs publisering på regjeringens og departementets viktigste publiseringskanal, nemlig hjemmesiden på internett, har videre utstyrt dette materialet med et offisielt preg.

Noen eksempler:

«Liv kan gå tapt da det åpenbart ikke er mulig å snakke 'familiebedriften' [en organisasjon] til fornuft om å selv gå ut av arbeidet»⁴⁰
«Dere på Stortinget har gitt dem [organisasjonene] lov til å gå i arkiver på sykehus, Gaustad sykehus, Misjon blant hjemløse, trygdeetaten, skatteetaten, barnevern [..]»⁴¹
«Nei, skal dere gi oss en ordentlig oppreisning så gi oss det på ordentlig med et pengebeløp til alle og enhver, og ikke det pengesluket som dere driver på med nå for å holde noen personer med en luksustilværelse [... Stiftelsen] kunne bruke 2,5 millioner kroner på en helg på Holmenkollen hotell [...]»⁴²

Det gir seg selv at slike «høringsuttalelser» aldri ville ha blitt publisert i en annen sammenheng. Åpenbart gjelder andre standarder for noen minoriteter.

Likevel var kanskje en annen type høringsuttalelse enda verre. I en senere høring, om den nye tilskuddsordningen for «den kollektive oppreisningen» i 2019, forfattet en tidligere ansatt i SAMI (ansatt frem til 2019) en høringsuttalelse som var preget av en viss generell holdning overfor romanifolket/taterne. Ifølge henne «representerer [det] også en betydelig risiko å tildele tilskudd til privatpersoner» i folkegruppen, og hun fortsatte med å stille spørsmål

«[h]vordan […] en privatperson [skiller] mellom kostnader knyttet til et prosjekt og egen private økonomi». Hun anbefalte KMD «nøye å vurdere de økonomiske sidene ved statlig tilskudd og privatøkonomi», og pekte på at «[i]nvolvering og medvirkning er ikke det samme som medbestemmelsesrett».⁴³

Denne holdningen til medbestemmelse for romanifolket/taterne synes å være utbredt blant ansatte i SAMI, i en slik grad at til og med en tidligere ansatt ikke greier å la være å bringe slike meninger til torgs. Det kan være med på å forklare flere sider ved forholdet mellom denne forvaltningsenheten og de nasjonale minoritetene som det var meningen at SAMI skulle tjene interessene til.

SAMIs forvaltningspraksis gir stort spillerom til å relativisere de ulike synspunktene slik at ingen av dem fremstår som representative, og utydeliggjør skillet mellom folkegruppens meninger og andres meninger. Dette har en slående parallell i Misjonen, som yndet å fremstille seg selv som talsmann for taternes egentlige meninger og interesser. Den lot anonyme tatere som uttrykte takknemlighet for Misjonens arbeid, få spalteplass i Misjonens meldingsblad.

Den mistillit taterne/romanifolket har til SAMI som samordningsorgan, beror mer på de holdninger til folkegruppen SAMI har arvet, enn den mistillit folkegruppen har arvet til myndighetene generelt.

Da SAMI ble opprettet i 2001, ble det ansatt flere personer med fortid i den departementsavdelingen som hadde budsjettansvaret for Misjonen (avviklet 1986) og Svanviken interneringsleir (nedlagt 1989). Det gjelder blant andre den tidligere byråsjefen for avdelingen (ekspedisjonssjef i SAMI 2001–2012) og en seniorrådgiver (seniorrådgiver i SAMI 2001–2018, men fremdeles tilknyttet som «ekstern»). Den rådende oppfatning blant organisasjonene er at disse personene har overført negative holdninger til minoriteten, og at måten SAMI utøver politikken på, bærer preg av å være en kamp om historien (jf. pkt. 4 Revisjonisme).

Med sin vekt på ad hoc-strukturer har KMDs (SAMIs) praksis virket negativt inn på utviklingen av organisasjoner for nasjonale minoriteter. Det ser ut til at KMD rett og slett har inntatt et standpunkt om å ikke oppmuntre til – eller kanskje rent ut sagt motarbeide – utviklingen av organisasjoner.

For eksempel viste KMD (SAMI) i sin kritikk av RT-stiftelsen og RT-senteret til påståtte «høye administrasjonsutgifter» som et problem, og så helt bort fra hvilket formål disse organisasjonene hadde, som derimot rapporten fra Telemarksforsking anerkjenner som «sammensatt [..., og] handlet om kollektiv oppreisning gjennom styrking av språk, kultur, kunnskap og synligheten i samfunnet, [...] og i tillegg styrking av medbestemmelse, deltakelse og kampen mot diskriminering» (s. 58), dvs. aktiviteter som krever utvikling av organisasjoner og politikkutforming med utgangspunkt i minoriteten selv.

RT-senteret ble finansiert gjennom RT-stiftelsen i 2014 og realiserte planer som ble formulert som en del av folkegruppens krav om oppreisning og som førte til at RT-stiftelsen selv ble etablert i 2007 (erstatningen i 2004). Disse planene ble også satt opp som et av stiftelsens mål, under henvisning til rammekonvensjonens artikkel 15 og prinsippet om effektiv deltakelse.⁴⁴ I tråd med dette ble RT-senteret etablert som en uavhengig enhet som kunne fungere som et kompetansesenter som arbeidet direkte med å realisere stiftelsens mål, og omfattet Veiledningstjenesten i tillegg til å tilby opplæring, hjelp til å arrangere kulturelle tilstelninger, samt rådgivning i politiske spørsmål.

RT-senteret ble ikke opprettet i et politisk vakuum; under budsjettbehandlingen for 2014 høsten 2013 kontaktet RT-stiftelsen stortingsgruppene for å sette opprettelsen av et eget kompetansesenter på den politiske dagsorden. Kommunalkomiteens flertall fulgte opp og bad «departementet ta[] initiativ til samtaler med romanifolket/taternes organisasjoner for om mulig å legge til rette for at det kan opprettes kultur- og kompetansesenter for denne minoritetsgruppen», jf. Innst. 16 S (2013–2014) kap. 567 'Nasjonale minoriteter', Post 71 'Romanifolkets/taternes kulturfond'.

KMD valgte i stedet å trekke seg som observatør til styret i RT-stiftelsen gjennom hele budsjettåret 2014, dvs. under prosessen knyttet til opprettelsen av RT-senteret. I Norges fjerde rapportering på Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (2015) trakk imidlertid KMD frem det nye RT-senteret, opprettet uten KMDs deltakelse, som et ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelser.⁴⁵

Samme år valgte departementet å holde tilbake bevilgningene til RT-stiftelsen, og dermed til RT-senteret, før det avviklet hele ordningen i 2017. De juridiske og økonomiske betenkelighetene som KMD hadde anført som grunnlag for dette, ble fullstendig tilbakevist av Stiftelsesklagenemnda i 2018.⁴⁶ Like fullt opprettholdt KMD avgjørelsen, men nå med henvisning til en vilkårlig politisk vurdering av situasjonen, og fremholdt at «den kollektive erstatningen […] har bidratt til konflikter i gruppen».⁴⁷

Da RT-stiftelsen ble avviklet, måtte også RT-senteret stanse driften. Telemarksforsking «mener […] dette er et viktig tiltak som bør gjenopprettes», bl.a. på grunnlag av rollen det spilte for «[romanifolket/taternes] mulighet til å hevde medbestemmelse i politikken som gjelder dem selv»,⁴⁸ og understreker at uansett hvilke realiteter som lå til grunn for KMDs innvendinger mot stiftelsen, hadde KMD god anledning til å utbedre situasjonen og sikre fortsatt drift for disse viktige institusjonene som var etablert av og for romanifolket/taterne.⁴⁹

Telemarksforskings rapport bemerker at «[m]ye av det som var bygget opp [når det gjaldt organisasjonsbygging] fikk […] en alvorlig knekk» og ble nærmest satt 20 år tilbake gjennom denne negative prosessen.⁵⁰ Rapporten finner det også «[nedslående a]t rom fortsatt, etter 20 år med tilskuddsordning, står omtrent på bar bakke når det gjelder å ha en minoritetspolitisk organisasjon» (s. 82), og «tankevekkende at det romske kultur- og ressurssenteret fortsatt, etter 20 år med stimuleringspolitikk for nasjonale minoriteters organisasjoner, driftes og ivaretas av den eksterne aktøren Kirkens bymisjon», og finner «[p]å bakgrunn av dette […] grunn til å stille spørsmål ved om KMD kunne vært mer proaktiv overfor rom-minoriteten for å stimulere organisasjonsutvikling også i denne gruppa».⁵¹

Stortingsmeldingen anfører at forvaltningslovens inhabilitetsregler gir særlige utfordringer når det gjelder minoritetenes mulighet til medbestemmelse i fordeling av tilskuddsmidler, og peker særlig på «små grupper og miljøer» som et problem.⁵² KMD gjør her de som tilhører nasjonale minoriteter, på generelt grunnlag inhabile fra å være med på avgjørelser som angår nasjonale minoriteter. Hva stortingsmeldingen legger i «være med på», om det f.eks. omfatter medbestemmelse på et overordnet nivå (herunder spørsmål knyttet til prioriteringer), er videre uklart, jf. stortingsmeldingens sammenblanding av «medbestemmelse» og «beslutningsmyndighet» i pkt. 3.2.

En lignende vurdering ble gjort i 2011 da det første «taterutvalget» ble oppnevnt. Dette utvalget hadde seks medlemmer, men ingen tilhørte folkegruppen. Departementet mente at romanifolket/taterne var inhabile fra å delta. Fire representanter fra folkegruppens organisasjoner hadde en svært begrenset status som observatør i utvalget. Etter skarp kritikk fra flere hold, både fra utvalgsmedlemmer, men også fra interesserorganisasjonene, ble arbeidet lagt ned, og i 2013 ble det satt ned et nytt utvalg på åtte medlemmer. Denne gangen var to av medlemmene representanter for folkegruppen. Lovavdelingen hadde avvist SAMIs syn om at romanifolk/tatere kunne diskvalifiseres fra slik deltakelse på generelt grunnlag.⁵³

Et medlem av utvalget kom imidlertid fra Regjeringsadvokatembetet.

4 Revisjonisme

Noen formuleringer i den nye stortingsmeldingen er svært problematiske av faktiske og historiske grunner, og ser ut til å gi uttrykk for en revisjonistisk holdning overfor historien til romanifolket/taterne i Norge, i det den søker å bagatellisere eller allmenngjøre assimileringspolitikken overfor denne minoriteten på 1900-tallet.

Som eksempel kan vi nevne punktet om det politiske grunnlaget for politikken, hvor det hevdes at «[e]tter andre verdenskrig ble [assimilerings]politikken gradvis erstattet med ideer om likeverd og om å legge til rette for, og ivareta, mangfoldet i det norske samfunnet».⁵⁴ Dette er galt av flere grunner. Tiltak mot romanifolket/taterne ble skjerpet etter 1945, både på strategisk og praktisk nivå. Dette fremgår av materialet presentert i NOU 2015: 7.⁵⁵

Et annet eksempel er påstanden om at «[assimileringsp]olitikken var en del av en tidsånd hvor også sårbare personer fra majoritetsbefolkningen, som for eksempel barnevernsbarn, ble utsatt for alvorlige maktovergrep fra myndighetene».⁵⁶ Denne sammenligningen går langt over streken; da lov om sosial omsorg ble endret i 1964 og lovhjemmelen for Misjonens tiltak mot minoriteten falt bort, lyktes det likevel Misjonen å beholde ordningen, slik at romanifolket/taterne havnet i en sosialpolitisk unntakstilstand, skilt både fra andre særskilt utsatte grupper og fra den generelle sosialpolitiske utviklingen.⁵⁷

I fortsettelsen av siste eksempel lufter stortingsmeldingen ideen om at «en eventuell ytterligere utvidelse av erstatningsordninger for overgrep eventuelt må gjøres generell, for alle som har opplevd overgrep, uavhengig av tilknytning til en minoritet».⁵⁸ Da er en kommet dit hen at en revisjonistisk tilnærming til historien kan danne grunnlag for samtidig politikk.

NOU 2015:7 understreker derimot at «[d]et er også viktig å trekke lærdom av historien for å unngå å begå samme feil i fremtiden» og at «[e]t oppgjør med fortiden må få konsekvenser i praktisk politikk overfor taterne/romanifolket på alle forvaltningsnivåer».⁵⁹ Denne innsikten gjenspeiles dessverre ikke i stortingsmeldingen.

5 NOU 2015:7

I stortingsmeldingen heter det at «regjeringen har fulgt opp flere av anbefalingene [fra NOU 2015:7] gjennom , som tiltak for økt kunnskap om minoritetene, tiltak på diskrimineringsfeltet og tillitsbygging mellom myndighetene og minoritetene.»

De to første anbefalingene i NOU 2015:7 er:

Ta et tydelig oppgjør med fortiden og kommunisere bredt at staten tar ansvar for tidligere tiders overgrep og forsømmelser.
Styrke tilliten mellom romanifolket/taterne og myndighetene og sikre romanifolket/taterne reell deltakelse i prosesser som angår dem.

Å snakke om oppfølging av NOU 2015:7 uten at denne oppfølgingen bygger på reell deltakelse fra folkegruppen, er dermed en alenegang fra regjeringens side som ikke er i tråd med anbefalingene i NOU 2015:7.

Det er dessuten svært uklart hvilke generelle tiltak det vises til; spesielt «tillitsbygging» vil i romanifolket/taternes tilfelle måtte innebære at en forholder seg konkret til denne folkegruppens særlige historie og erfaringer, og antydningen om at en kan ta tak i dette på generelt grunnlag, er i seg selv ødeleggende for tilliten til regjeringen i denne saken. Det er selvfølgelig enda mer nedbrytende for tilliten at regjeringen «følger opp» NOU 2015:7 uten reell deltakelse fra folkegruppen, jf. bl.a. pkt. 3.2. Mangelen på henvisning til konkrete tiltak er derfor skrikende.

Når regjeringen videre «foreslår at det ikke blir innført flere for romanifolket/taterne», er det også høyst uklart hva som legges i «særtiltak»; anbefalingene i NOU 2015:7 omfatter en rekke forhold som er særegne for romanifolket/taterne, slik at en oppfølging av disse nødvendigvis vil måtte ta særlig utgangspunkt i folkegruppens situasjon.

Samtidig kan selvfølgelig alle nødvendige tiltak i den forbindelse gis en generell utforming. Henvisningen til «særtiltak» sier derfor ikke så mye.

I pkt. 4 har vi gjort oppmerksom på tendenser til historisk revisjonisme i stortingsmeldingen, der folkegruppens særlige historie og erfaringer forsøkes allmenngjort til å f.eks. dreie seg om «sårbare grupper». Dersom begrepet «særtiltak» også har sitt utgangspunkt i en slik historieforståelse, er det svært uheldig.

En anbefaling fra NOU 2015:7 som KMD har vist til tidligere, er at «[f]orvaltningen av kollektive oppreisningsordninger må ha bred tillit i folkegruppen.» Det er en nærmest banal målsetning som ikke var foranlediget av noen faglig diskusjon, men KMD har fortolket denne setningen dit hen at normal uenighet ikke kan tolereres i minoriteten. En slik fortolkning er selvfølgelig i seg selv fordomsfull.

Denne fortolkningen ble brukt til å avvikle forvaltningen av den kollektive oppreisningen gjennom Stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond, som det eneste synlige resultatet av NOU 2015:7, og det eneste KMD rapporterer til Europarådet i forbindelse med oppfølging av denne (Norges femte rapport på rammekonvensjonen, 10. september 2020). Det gir seg selv at folkegruppen opplever det som et stort overgrep og mister tillit til hele prosessen.

Romani-/taterorganisasjonene ga et fyldig høringssvar til NOU 2015:7, men er ikke blitt invitert inn i noen prosess av KMD for å sikre reell deltakelse, slik NOU 2015:7 først og fremst anbefalte.

Et tiltak som ble opprettet innenfor rammene av den kollektive oppreisningen da den var forvaltet av Stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond, var Veiledningstjenesten til romanifolket/taterne. Den var et gratis rettshjelptiltak, og det eneste som hadde særlig kunnskap om romanifolket/taterne. Sakene gjaldt blant annet rettferdsvederlag, gjeldsordning og diskriminering. KMD ga selv Veiledningstjenesten god omtale i 2018. Telemarksforsking nevnte i sin rapport også Veiledningstjenesten blant de aktiviteter som gjorde Romanifolkets/taternes senter til et viktig tiltak som burde gjenopprettes.⁶⁰

Tiltak av typen rettshjelp faller i praksis utenfor den nye ordningen under Kulturrådet. Stortingsmeldingen sier (s. 57):

«Ett av de tre hovedmålene i regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter er at minoritetene får gode og likeverdige tjenester. [...] Den enkelte myndighet, slik som NAV, offentlige utdanningsinstitusjoner eller lignende, er forpliktet til å gi veiledning til de som trenger det. I tillegg finnes det rettshjelptiltak i sivilsamfunnet, slik som Jussbuss, JURK og Rettferd for taperne, som gir gratis veiledning.»

KMD (SAMI) henvendte seg i 2017 til Jussbuss, JURK og Rettferd for taperne og ba dem søke på den midlertidige ordningen etter at Veiledningstjenesten var nedlagt. Ingen svarte.

Det generelle rådet om å kontakte disse instansene er da ikke særlig realistisk for folkegruppen.

Stortingsmeldingen opplyser (s. 58):

«Ifølge vedlegg til NOU 2015: 7 Assimilering og motstand var det 1251 personer som søkte erstatning over særordningen til romanifolket/taterne i perioden 2006–2013. Av disse fikk 1231 erstatning. I perioden 2013–2019 har ytterligere 94 personer fått innvilget erstatning over særordningen.»

Noe av nedgangen må nok tilskrives at det ikke lenger tilbys hjelp til å søke.

Under anbefalingen om Rettferdige erstatnings- og oppreisningsordninger slo NOU 2015: 7 fast under anbefalingenes del 7.2.8 at «[s]taten hadde det overordnede ansvaret for tilsyn med barnehjemmene», og mente at «staten også har et særlig ansvar for å se til at barn som ble tatt uten vedtak, ikke avvises på grunn av denne forsømmelsen fra myndighetenes side når de i ettertid søker om erstatning» (s. 138). Bakgrunnen var at noen barn ble tatt av Norsk misjon blant hjemløse og satt i barnehjem, uten kommunale vedtak. Derfor var det ingen kommune som kunne stilles ansvarlig. Da gir det ingen mening at stortingsmeldingen avviser «særtiltak» «[a]v hensyn til prinsippet om kommunalt selvstyre har staten ikke ønsket å regulere kommunale erstatningsordninger.»⁶¹

Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) (https://gsi.udir.no)
«Kulturell berikelse – politisk besvær» (13. desember 2019), heretter «TF-rapporten».
St. 12 (2020–2021), s. 60: «De nasjonale minoritetene i Norge er svært små grupper og det er ulike interesser mellom minoritetene og også innad i hver minoritet, noe som gir visse utfordringer i politikkutviklingen.»
https://nettsteder.regjeringen.no/romanitater/nyheter/arbeidet-med-ny-stortingsmelding-om-nasjonaleminoriteter-er-i-gang/
Anskaffelsesprotokoll februar 2019: «Telemarksforskning leverer et grundig og gjennomarbeidet tilbud som både svarer på KMDs hovedproblemstillinger og som knytter disse problemstillingene sammen på en overordnet og helhetlig måte. Det er med dette opplegget for oppdragsforståelse som Telemarksforskning spesielt skiller seg ut fra de tre andre leverandørene. [] Telemarksforskning har dermed levert tilbudet med det beste forholdet mellom pris og kvalitet. Med tilbudet fra Telemarksforskning får KMD en omfattende gjennomgang av virkemidlene i politikken overfor nasjonale minoriteter som også blir knyttet opp mot politiske mål for politikken. Det vil være svært nyttig i arbeidet med stortingsmeldingen. [] Telemarkforskning legger opp til grundige analyser av de ulike virkemidlene i politikken og integrerer det prosessuelle (utvikling over tid). Analysene knyttes opp mot målene for politikken og forpliktelser overfor nasjonale minoriteter slik det er nedfelt i internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert. Både forvaltningsperspektivet (KMD mv.) og aktørperspektivet (de nasjonale minoritetene) er gjennomgående i analysen. [] Telemarksforskning viser solid kompetanse om rammene for politikken overfor nasjonale minoriteter samt til de forvaltningsmessige utfordringene ved iverksetting av politikken og måloppnåelse. De viser også at de har god kompetanse om nasjonale minoriteter. [] Telemarkforskning har et svært kompetent nøkkelpersonell som skal gjennomføre oppdraget og kvalitetssikre gjennomgangen. Metodisk legges det opp til dokumentanalyser, dybdeintervjuer/intervjuer og deltakelse. Tilbudet viser til tidligere relevant forskning, utredninger og evalueringer som Telemarksforskning har gjennomført.»
Anskaffelsesprotokoll februar 2019: «2.1 Kort beskrivelse av anskaffelsen [] KMD har startet arbeidet med en stortingsmelding om nasjonale minoriteter. KMD ønsker i den forbindelse en gjennomgang av virkemidlene i politikken overfor nasjonale minoriteter, spesielt departementets samordningsrolle, dialogformer/-arenaer mellom sentrale myndigheter og nasjonale minoriteter og tilskuddsordninger. I gjennomgangen er det viktig å se på utviklingen av virkemidlene over tid.»
Den jødiske minoriteten fikk et særskilt oppgjør med unik styring over egne anliggender, og deler derfor ikke de samme erfaringene. Den romske minoriteten er svært liten og mangler organisasjonshistorie; informanter fra denne gruppen rapporterer om svært liten kontakt med KMD, jf. TF-rapporten, s. 81.
SAMI har fem ansatte med nasjonale minoriteter som sitt hovedansvarsområde, og alle disse fem ble intervjuet (TF-rapporten, s. 12).
«De [intervjuede ansatte i KMD (SAMI)] så alle seg videre som nøytrale utøvere av den politikken som regjering og administrasjonens øverste ledelse bestilte, og mente i stor grad at rommet de selv hadde for å påvirke politikken var lite. Eksemplet de ga for å illustrere dette, var at alle praktiske operasjonaliseringer de utførte var bestilt og godkjent av politisk og administrativ ledelse før det ble satt ut i livet, selv banale oppgaver som den praktiske gjennomføringen av dialogmøter eller møter med referansegrupper. I en slik forståelse av statlig forvaltning er det lite rom til den enkelte byråkrat for å påvirke eller forme politikkutformingen.»
«De må ha samme normative grunnlag som storsamfunnet. De må ha samme grunnlag som ellers i Norge. Alt må gå gjennom organisasjonene. KMD må bruke organisasjonen og ikke jobbe mot dem. Det er eneste veg å gå. De må bygges opp strategisk og legitimeres. Etter 2013 har KMD ikke engasjert seg i dette arbeidet. […] Nøkkelen er organisasjonene. De må styrkes og få legitimitet gjennom at departementet forholder seg til dem på en profesjonell måte – også de som er kritisk til departementet og f.eks. Bufdir. De kan ikke avskjære dem de ikke liker, og de kan ikke forholde seg til privatpersoners synspunkter.»
«Vi har særlig fokusert på å løse det som vi mener er det viktigste hinder for at de politiske intensjonene nås, nemlig et samordningsdepartement som ikke fungerer optimalt, og som har lav tillit i feltet. Vi tar derfor til orde for en radikal omlegging av det statlige ansvaret for politikkområdet, en omlegging som vil innebære en oppsplitting av funksjoner og større grad av rendyrking av roller, kompetansefelt og arbeidsmåter.»
«Ansvaret for konflikten mellom KMD og romanifolket/taterne knyttet til NOU 2015: 7 og avviklingen av Stiftelsen romanifolket/taternes kulturfond må plasseres der det hører hjemme. Vi mener at dette er hos KMD. Basert på vårt empiriske materiale finner vi hold for å hevde at det er KMD som ikke har fulgt opp den kollektive oppreisningen Stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond representerer på en tilstrekkelig god måte.»
http://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---utkast-til-forskrift-for-tilskudd-tilromanifolkettaterne/id2645880/Download/?vedleggId=2b9c3c98-4031-4806-8c9c-61850adff39d
https://www.regjeringen.no/contentassets/f41ee59957a44374afcf1b203825db38/stiftelsen-romanifolketstaternes-kulturfond.pdf?uid=Stiftelsen_Romanifolkets-taternes_kulturfond
Brev av 28.11.2018 vist til i Innst. 16 S (2018–2019) s. 51, på: https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2018-2019/inns-201819-016s.pdf
«Kommunaldepartementet feilinformerer», leserinnlegg i Vårt Land 20.03.2019.
Marc Weller om artikkel 15, s. 450 i «The Rights of Minorities» i Oxford Commentaries on International Law 2005, med referanse til ACFC/INF/OP/I(2003)003 [para. 31, 78].
Effective participation of national minorities: A comment on conceptual, legal and empirical problems. Report prepared by Joseph Marko (20. oktober 2006) [DH-MIN(2006)014], s. 7, på: https://rm.coe.int/1680097f50
St. 12 (2020–2021), s. 11, kap. 2.1.2.3: «Kontaktforum har siden oppstarten utviklet seg etter tilbakemeldinger fra minoritetene selv. De siste årene er antall deltakere fra hver organisasjon utvidet, organisasjonene er mer involvert i hvilke temaer som skal tas opp og det er satt av mer tid til dialog i møtene.»
ACFC/OP/IV(2016)008 (89)
TF-rapporten, s. 44: «Flere reagerer på at minoritetene i møte med for eksempel Europarådet, fikk «forbud» mot å ta opp bestemte saker: [] Vi ble stoppa da vi stilte spørsmål. Vi fikk jo ikke lov til å spørre om det og det. Vi ble diktert. Vi sa vi ville ta ting opp i Europarådet, men da fikk vi stopp. [...] Og at vi kunne få bruke talerstolen, vi også. Vi får bidra med en sang, liksom. Så er det politikerne og de som får stå og snakke. [] Forelagt denne kritikken, hevder KMD at de på Kontaktforum i 2017 innledningsvis ba om at organisasjonene stilte spørsmål som var relevante for alle minoritetene, og det ble gjort oppmerksom på at departementet ikke kunne kommentere saker som var til behandling i departementet. KMD bekrefter med andre ord at de ikke åpnet for spørsmål minoritetene selv mente var relevante.»
Effective participation of national minorities: A comment on conceptual, legal and empirical problems. Report prepared by Joseph Marko (20 October 2006) [DH-MIN(2006)014], s. 7–8, på: https://rm.coe.int/1680097f50
Hofmann, R., Malloy, T. H., & Rein, D. B. (2018). The Framework Convention for the Protection of National Minorities: a commentary. Brill Nijhoff, s. 264.
Effective participation of national minorities: A comment on conceptual, legal and empirical problems. Report prepared by Joseph Marko (20 October 2006) [DH-MIN(2006)014], s. 4, på: https://rm.coe.int/1680097f50
meld. nr. 15 (2000–2001), s. 12: «Alle skal kunne vere med på å utforme tiltak og ordningar som gjeld dei sjølve. Det er viktig at gruppene sjølve får vere med og avgjere kva for tiltak som skal prioriterast, og korleis tiltaka skal utformast.» – s. 49: «Ved utforminga av politikken overfor dei nasjonale minoritetane har Kommunal- og regionaldepartementet hatt ein nær dialog med organisasjonane til gruppene for å sikre at synspunkta deira blei høyrde. At organisasjonane har høve til slik påverknad er nærmast ein føresetnad for at politikken overfor gruppene skal bli gagnleg og forsvarleg.»
St. 12 (2020–2021), s. 36. kap. 4.2.1: «I norsk sammenheng har effektiv deltakelse i hovedsak gått ut på å styrke de nasjonale minoritetenes egne organisasjoner gjennom å gi driftstilskudd til organisasjoner som fyller visse kriterier og å etablere arenaer for dialog mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter.»
Ibid., s. 35, kap. 4.2
, s. 36, kap. 4.2.1
St. meld. nr. 15 (2000–2001), s. 49, kap. 6.2.1 Medstyringsrett og støtte til minoritetsorganisasjonar
TF-rapporten, s. 83: «“Alle skal kunne vere med på å utforme tiltak og ordningar som gjeld dei sjølve. Det er viktig at gruppene sjølve får vere med og avgjere kva for tiltak som skal prioriterast, og korleis tiltaka skal utformast” (St.meld. nr. 15 (2000–2001): 12)»
Ibid, (f.eks.) s. 70: «Fjerde uttalelse om Norge [...] “I tillegg merker rådgivende komité seg med bekymring at minoritetene selv ikke er involvert i beslutningsprosesser knyttet til tildelingen av midler [...]. Alle beslutninger på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå bør tas i nært samråd med minoritetsrepresentanter, slik at de tar hensyn til deres prioriteringer, for eksempel museumsprosjektet som skogfinnene har foreslått” (2016: 14–15).»
Meld. St. 12 (2020–2021) s. 36: «Det er [Lundbergs] fortolkning[] av rammekonvensjonen som regjeringen bygger politikken overfor nasjonale minoriteter på. Effektiv deltakelse og medbestemmelse er ikke det samme.» (uthevet her)
Survey of Instruments which contain or affect the Rights of Members of minorities. Working Paper 1998:6 Institutt for Menneskerettigheter
DH-MIN Handbook on Minority Consultative Mechanisms, s. 3, på: https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=0900001680097f 51
«De henviser til deres tolkning av internasjonale forpliktelser som om disse avtalene angir hvor langt Norge kan strekke seg i arbeidet for å styrke kvensk språk og kultur. Jeg mener dette er å snu saken på hodet, da de internasjonale forpliktelsene i realiteten er et minimum av hva som må til for å sikre kvener mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår, og ikke er på langt nær er nok til å reversere den negative forskjellsbehandlingen kvener har blitt utsatt for i svært lang tid. For å få til dette kreves reell vilje og umiddelbar handling fra myndighetene i Norge, argumenterer Johansen.», på: https://www.ruijan-kaiku.no/savner-vilje-og-handling-iden-nye-stortingsmeldinga/
St. 12 (2020–2021), s. 36, kap. 4.2.1
St. meld. nr. 15 (2000–2001), s. 22, kap. 3.5.1
TF-rapporten, s. 77: «Samtidig har altså KMDs nærhet til feltet, både gjennom direkte forvaltning av tilskuddsordningene, kontinuerlige dialog i både formelle og uformelle fora og oppsøkende virksomhet, nettopp ført til at det har blitt åpnet opp for forventninger. Man har i etterkant ikke maktet å justere disse. En annen informant fra det øvrige embetsverket forteller at i direktoratet der informanten jobber, er de for eksempel nøye med å regulere kommunikasjonen med enkeltaktører. De tar ikke imot telefoner fra slike aktører, de blir isteden oppfordret til å ta kontakt via organisasjoner eller eventuelt per brev. Samtidig, forteller denne informanten, “KMD gjør det. De går langt i å ta imot henvendelser fra enkeltpersoner, [lengre] enn det vi gjør på dette feltet. Vår kontakt går via interesseorganisasjoner, vi er ikke en førstelinje”.»
Høringsbrev av 30. november 2015, på: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---oppfolging-avtater-romaniutvalgets-rapport/id2464464/?expand=horingsbrev
ibid
ibid.
ibid.
http://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---utkast-til-forskrift-for-tilskudd-tilromanifolkettaterne/id2645880/Download/?vedleggId=6a003915-617c-40a8-9980-c50525d58b48
Kgl. res. 9. oktober 2007
Fourth Report submitted by Norway pursuant to Article 25, Paragraph 2 of the Framework Convention for the Protection of National Minorities (2015), s. 19.
https://www.klagenemndssekretariatet.no/wp-content/uploads/2018/11/2017-0296-Klagenemndasavgj%C3%B8relse-anonymisert.pdf
«Samlet sett mener departementet at stiftelsen ikke har forvaltet midlene på en måte som oppnår formålet med bevilgningen. Etter departementets syn har den kollektive oppreisningen i liten grad virket forsonende, men har snarere bidratt til konflikter i gruppen. Forvaltningen av midlene har ikke nådd bredt nok ut blant romanifolket/taterne. Departementet har derfor ikke tillit til at stiftelsen vil forvalte midlene på en forsvarlig og effektiv måte.», på: https://nettsteder.regjeringen.no/romanitater/nyheter/hva-er-bakgrunnen-for-endretforvaltning-av-den-kollektive-oppreisningen-til-romanifolket-taterne/
TF-rapporten, s. 90: «I forbindelse med avviklingen av kulturfondet forsvant senteret som var opprettet for å bistå romanifolket/taterne i saker som gjelder deres mulighet til å hevde medbestemmelse i politikken som gjelder dem selv, hevde individuelle krav om oppreisning osv. Basert på det empiriske materialet, mener vi dette er et viktig tiltak som bør gjenopprettes i samband med delegeringen av forvalteransvar for kulturfondet til Kulturrådet. Hvordan senteret skal organiseres og drives bør vurderes av minoriteten og Kulturrådet.»
Ibid, s. 64: «Siden hensynet til minoritetenes delaktighet veier så tungt i minoritetsfeltets programteori, mener vi med utgangspunkt i feltets oppfatning at KMD med fordel kunne inntatt en mer tålmodig og aktiv rolle overfor forvalterne av kulturfondet, gjennom i større grad å bruke mentorer og tilrettelegge for opplæring i organisasjonsarbeid.» – s. 66: «[…] flere av fagpersonene med tilknytning til denne minoriteten […] mener at historien om den kollektive oppreisningen til romanifolket/taterne kunne fått en annen og bedre utgang, dersom myndighetene hadde fulgt opp stiftelsen mer aktivt og lagt opp kommunikasjonen på en bedre måte.», osv.
, s. 82: «For 20 år siden var romanifolket/taterne og rom svakest organisert. Romanifolket/taterne var de første årene inne i en god utvikling når det gjaldt organisasjonsbygging. Mye av det som var bygget opp fikk imidlertid en alvorlig knekk etter NOU 2015:7 og i forbindelse med prosessen rundt Stiftelsen romanifolket/taternes kulturfond.»
Ibid, s. 52: «Forskjellene i driftsstøtte mellom minoritetsgruppene må sees i lys av gruppenes ulike størrelser og graden av organisasjonsutvikling. Dette er også bakgrunnen for at ingen rom-organisasjoner figurerer på lista for driftsstøtte. På bakgrunn av dette kan det være grunn til å stille spørsmål ved om KMD kunne vært mer proaktiv overfor rom-minoriteten for å stimulere organisasjonsutvikling også i denne gruppa. Det er tankevekkende at det romske kultur- og ressurssenteret fortsatt, etter 20 år med stimuleringspolitikk for nasjonale minoriteters organisasjoner, driftes og ivaretas av den eksterne aktøren Kirkens bymisjon.»
Meld. St. 12 (2020–2021), s. 36, kap. 4.2.1: «Overfor Kommunal- og moderniseringsdepartementet har flere av de nasjonale minoritetenes organisasjoner uttrykt at de blant annet vil ha medbestemmelse i fordeling av tilskuddsmidler. Det offentlige må imidlertid forholde seg til regler om habilitet i tilskuddsforvaltningen, jf. Lov om behandlingsmåter i forvaltninger (forvaltningsloven). Habilitetsreglene kan gi særlige utfordringer når det er snakk om små grupper og miljøer. Ingen kan være med på å beslutte tildelinger til seg selv, sine nærstående, egen organisasjon eller eget prosjekt. Kulturrådet og Troms og Finnmark fylkeskommune, som forvalter tilskuddsordningene til nasjonale minoriteter, har imidlertid lagt opp til ulike former for dialog med minoritetene som ikke er direkte knyttet til behandling av søknader og vedtak om tildelinger.»
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-6---romani-taterutvalget---habilitet/id727330/
Meld. St. 12 (2020–2021), s. 7, kap. 1.1: «Etter andre verdenskrig ble politikken gradvis erstattet med ideer om likeverd og om å legge til rette for, og ivareta, mangfoldet i det norske samfunnet.»
jf. NOU 2015:7, s. 68: «Etter 1945 gikk Misjonen inn for å skjerpe innsatsen mot «omstreiferuvesenet» langs gamle spor: «Omstreiferne må under sterkere kontroll fra samfunnets side. Det gjelder både for de som reiser og også de som mer eller mindre tilfeldig er blitt fastboende», het det i 1951.» osv.
Meld. St. 12 (2020–2021), s. 59, kap. 6.4.8.4: «Romanifolket/taterne ble utsatt for grufulle overgrep, hvor målet var å utslette kulturen og den reisende livsstilen, og gjøre minoriteten lik majoriteten. Politikken var en del av en tidsånd hvor også sårbare personer fra majoritetsbefolkningen, som for eksempel barnevernsbarn, ble utsatt for alvorlige maktovergrep fra myndighetene.»
NOU 2015:7, s. 70: «4.6.2 Fra Misjonen til Kirkens Sosialtjeneste. I og med at hjemstavnsordningen gjennom lov om sosial omsorg i 1964 ble avviklet, skulle Misjonens samfunnsoppdrag hjemlet i regjeringsresolusjonen fra 1907 ha falt bort. Som vist i kapittel 4.8.1 lyktes det imidlertid Misjonen å få beholde ordningen slik at bosettingsarbeidet kunne fortsette som før, med statsrefusjon og med Misjonen som formidler. Bosettingsarbeidet med «omstreifere» ble dermed plassert i en sosialpolitisk unntakstilstand, hvor den var skilt både fra andre særskilt utsatte grupper (jf. sosialomsorgslovens § 16 bokstav d) og fra den generelle sosialpolitiske utviklingen. Dette siste gjaldt særlig utviklingen av ansvarsforholdet mellom staten og kommunene, hvor sistnevntes ansvar økte med bortfallet av hjemstavnsretten.»
Meld. St. 12 (2020–2021), s. 59, kap. 6.4.8.4: «Det er allerede etablert en særordning for romanifolket/taterne. Regjeringen mener at en eventuell ytterligere utvidelse av erstatningsordninger for overgrep eventuelt må gjøres generell, for alle som har opplevd overgrep, uavhengig av tilknytning til en minoritet. Regjeringen har ikke funnet det riktig med ytterligere utvidelse av ordningene.»
NOU 2015:7, s. 136: «Et oppgjør med fortiden må få konsekvenser i praktisk politikk overfor taterne/romanifolket på alle forvaltningsnivåer. Det er også viktig å trekke lærdom av historien for å unngå å begå samme feil i fremtiden.»
TF-rapporten, s. 91
St. 12 (2020–2021) s. 59, kap. 6.4.8.3 ‘Kommunale erstatningsordninger’

Stortinget.no