Fiberforening.no takker for muligheten til å levere dette høringsinnspillet til transport- og kommunikasjonskomiteen i forbindelse med komiteens behandling av lov-delen i lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven).

Fiberforening.no er en interesseorganisasjon med 85 medlemsvirksomheter. Et flertall av disse er eiere og tilbydere av fiberbaserte bredbåndsnett, resten er leverandører tilknyttet bredbåndsnæringen. Foreningens formål er å ivareta medlemmenes interesser og verdier, være et forum for diskusjon og samarbeid mellom regionale aktører, og bidra til økt bredbåndsutbygging for bedrifter og privatpersoner utenfor urbane strøk. Hvem medlemmene er, fremgår av oversikt på Fiberforening.no.

Vi vil i det etterfølgende kommentere deler av loven som er spesielt viktige for foreningens medlemmer.

Forskrifter og enkeltvedtak
Den norske modellen for bredbåndsutbygging, som er fundert på markedsdrevet konkurranse, teknologinøytralitet og minimumsregulering, har sikret Norge en bredbåndsinfrastruktur i verdensklasse. Ifølge OECD rangerer Norge helt i toppen på parameteren internettbruk i lavinntektshusholdninger, med en andel på 98,7 prosent (se https://goingdigital.oecd.org/indicator/51). En nøkkelforutsetning for at suksessen skal fortsette, er forutsigbar regulering som gjør det mulig for virksomhetene å operere med lang tidshorisont når de beslutter nye milliardinvesteringer i nettene.

Fiberforening.no noterer at departementet mange steder i loven gis rett til å innføre nye, potensielt kompliserende og kostnadskrevende krav gjennom forskrift og enkeltvedtak. Dette gjelder for eksempel i § 3-1 (sikkerhet og nasjonal autonomi), § 4-14 (bytte) og § 5-1 (leveringsplikt). I tillegg til den direkte funksjonen disse forskriftene har, kan de også i betydelig grad påvirke konkurransen i markedet. Slik uønsket påvirkning vil kunne forsterkes av størrelsesforholdet mellom selskapene, ha stor betydning for enkeltaktører, og stor innvirkning på mangfoldet i markedet.

Når forskriftene etter all sannsynlighet publiseres etter at Stortinget har behandlet loven, rammer dette forutsigbarheten på vesentlige punkter. Fiberforening.no frykter at forvaltningens myndighet til å skjerpe kravene på denne måten, skal skape en usikkerhet som rammer beslutningsdyktigheten til virksomheter som legger forutberegnelighet til grunn for investeringer i både nye prosjekter og forsterkning av eksisterende nettverk.

Vårt råd er derfor at skjerpelser gjennom forskrifter og enkeltvedtak må holdes på et minimum, og at så mye som mulig av bestemmelsene overlates til Stortinget. Alle endringer i eksisterende eller etablering av nye forskrifter må gjøres i åpne og inkluderende prosesser, hvor det gis tilstrekkelig tid til innspill utenifra og til å foreta reelle vurderinger.

Skjerpet sikkerhet og robusthet
En ny geopolitisk virkelighet, med krig i Europa, har gjort det tvingende nødvendig å innføre et strengere sikkerhetsregime. Fiberforeningens medlemmer kjenner hver dag på høye forventninger til den samfunnskritiske infrastrukturen de bygger ut og tilbyr, og lovgiver har foreningens støtte når den søker å berede grunnen for enda mer robuste og pålitelige løsninger.

Når skjerpede sikkerhetskrav kommer fra flere hold samtidig, kan mangelfull koordinering gi uønskede konsekvenser. Ekomloven bringes på enkelte områder tett opptil sikkerhetsloven, som jo gjelder for alle typer nett og tjenester. Spørsmålet er også om ikke flere av intensjonene og lovforslagene i realiteten foregriper EUs sektorovergripende sikkerhetskrav, slik disse fremgår i NIS2-direktivet. Overordnet gjelder at Fiberforening.no oppfordrer til å unngå en situasjon hvor det blir overlapp eller motstrid mellom tilgrensende regelverk og lover.

For majoriteten av Fiberforeningens medlemmer, gjelder at de har begrensede personellressurser, herunder at de ikke kan holde seg med interne juridiske avdelinger. Slike virksomheter er spesielt avhengige av forholdsmessighet i kravene myndighetene stiller, og av at myndighetene bistår med informasjon og veiledning. Uten tilstrekkelig koordinering mellom myndighetsinstansene, vil kravene og myndighetsutøvelsen kunne overlappe og skygge for hverandre, og gjøre det uoversiktlig og komplisert når virksomhetene for eksempel skal rapportere til relevante instanser, eller det skal gjøres tilsyn.

Oppgradering av borettslag
Ekomloven legger opp til skjerpelser i forbrukervernet, og utvider dette til å gjelde også for små- og mellomstore bedrifter og borettslag. Typisk for borettslagsmarkedet i sammenheng med bredbånd, er at avtalene som inngås med tilbyder har en varighet på flere år. Dette reduserer engangskostnaden for borettslaget, ved at investeringen kan nedbetales over lang tid. I investeringen inngår utbygging og installasjon av selve bredbåndsnettet, og avtalen inkluderer gjerne også brukerutstyr, som for eksempel kablede og trådløse rutere som sluttbrukerne er avhengige av for å benytte tilbudet. Avtalene inngås med bindingstid, hvor borettslaget forplikter seg til å ikke bytte tilbyder innenfor den avtalte perioden.

Ordningen har fungert godt i det norske markedet, ved at den har gitt svært høy bredbåndsdekning i borettslagene, skapt forutsigbarhet for tilbyderne, og sørget for et godt bredbåndsprodukt til sluttbrukerne. Med forutsigbare rammebetingelser og langsiktige kundeavtaler, kan tilbyderne sørge for at bredbåndsnettene holder tritt med den teknologiske utviklingen, og etterse at kapasiteten som tilbys er i samsvar med det voksende datatrafikkbehovet i husholdningene – vel vitende om at de nødvendige investeringene dekkes inn over avtaleperioden.

Skjerpelsene i den nye ekomloven står i fare for å underminere denne velprøvde modellen. Dersom borettslag defineres som alminnelige forbrukere, og varigheten av de kollektive bredbåndsavtalene de inngår på vegne av boenhetene skal settes til maksimalt 12-24 måneder, vil en større andel av kostnadene forbundet med installasjonen og oppgradert brukerutstyr måtte gjøres opp umiddelbart, eller lånefinansieres og slik bidra til økt gjeldsgrad. Videre vil høye etableringskostnader kunne skape barrierer og «låse» borettslagene til eksisterende avtaler. I perioder med høye boligrenter, dyrtid og utfordrende makroøkonomiske forhold, frykter Fiberforening.no at mange borettslagsstyrer vil vegre seg for den umiddelbare, økonomiske belastningen som følger av å oppgradere til et oppdatert bredbåndstilbud, og at borettslagene dermed blir stående i eksisterende, kanskje utdaterte, avtaler. Eksisterende tilbyder vil på sin side mangle insitament til å foreta nødvendige oppgraderinger, ettersom det ikke lenger vil være mulig å inngå eller fornye langsiktige avtaler med borettslagene.

Regjeringens mål er at alle husstander og virksomheter skal ha tilgang på 100 Mbit/s innen utgangen av 2025. Inngåelse av kollektivavtaler, hvor hele borettslag og sameier har blitt bygget ut av gangen, har bidratt sterkt til at vi nærmer oss måloppnåelse. Det er realistisk at det neste målet regjeringen setter, blir gigabithastighet til alle hjem og virksomheter. Slike hastigheter krever i så fall fiberbasert bredbånd. For de mange borettslagene som i dag har gamle, koaksbaserte bredbåndsnett, betyr dette behov for ny utbygging og oppgradering.

Myndighetene i våre naboland Sverige og Danmark, har allerede satt den tidobbelte kapasiteten – altså 1 Gbit/s – som dekningsmål for 98 prosent av husstandene og virksomhetene innenfor samme frist. I EU er målet at alle i Europa skal ha tilbud om 1 Gbit/s innen 2030 (beslutning (EU) 2022/2481). Det er som sagt nærliggende å se for seg at også det norske målet vil bli oppskalert, og at ambisjonen om 1 Gbit/s som nedre grense for alle hjem og virksomheter blir gjeldende også her. Dette sannsynliggjøres ikke minst av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets statistikk, som viser at dekningsgraden for gigabitbredbånd i Norge alt nå er på 95,1 prosent (se https://nkom.no/statistikk/nokkeltall-og-interaktive-dashbord/bredbandsdekning).

Slike tall og slike ambisjoner understreker et poeng som er velkjent for de rundt 100 bredbåndstilbyderne i Norge: Jobben med å bygge ut bredbåndsnettene tar aldri slutt. Den gjennomgripende og altomfattende digitaliseringen samfunnet vårt gjennomgår, forutsetter robuste nett som kan bære de ekstreme datamengdene utviklingen frembringer. Sett med bredbåndstilbydernes øyne, kan dette kun realiseres ved at rammebetingelsene sikrer de høye investeringene som må gjøres – også i de mange tusen borettslagene.

Leveringsplikt for bredbånd
Utover at § 5-1 fastsetter at «Valg av leveringspliktig tilbyder skal skje gjennom en åpen, objektiv og ikke-diskriminerende utvelgelsesprosess», er ikke kriteriene nærmere angitt i lovforslaget. Proposisjonens figur 4.3 dokumenterer at mesteparten av husstandene som mangler et adekvat bredbåndstilbud befinner seg i spredtbygde strøk, det vi si nettopp i slike områder som mange av Fiberforeningens medlemmer typisk opererer i. Det faller derfor naturlig for foreningen å understreke at utpeking av tilbyderplikt ikke må innrettes eller gjennomføres på en slik måte at de små aktørene påføres en ekstra-belastning som følger kun av deres geografiske tilhørighet, ved at de utpekes oftere enn for eksempel markedsandelen rettferdiggjør.

Lovens kapittel 5 omtaler leveringspliktige tjenester og finansieringen av disse. Mens § 5-3 konstaterer at tilbydere som pålegges spesielle, samfunnspålagte oppgaver skal få merkostnadene dekket av staten, gjelder ikke det samme for tilbydere som pålegges å utbygge og tilby bredbånd til «ethvert sted med fast helårlig bosetting eller helårlig eller sesongbasert næringsvirksomhet» etter § 5-1. Fiberforening.no har flere betenkeligheter med finansieringen av leveringspliktige tjenester, slik dette beskrives i § 5-2.

Ifølge Nkom, har i dag 96,6 prosent av alle husstandene og 95,9 prosent av alle aktive virksomheter i Norge tilgang til fast bredbånd med hastigheter over 100 Mbit/s (se https://nkom.no/statistikk/nokkeltall-og-interaktive-dashbord/bredbandsdekning). Til tross for utfordrende topografi og klima, har Norge i dag et av verdens best utbygde bredbåndsnett. På OECDs oversikt er Norge i aller øverste del av skalaen når bredbåndsdekningen til husholdningene måles (se https://goingdigital.oecd.org/indicator/13). Den gode bredbåndsdekningen i Norge er i hovedsak oppnådd gjennom konkurranse i markedet, i motsetning til for eksempel Sverige hvor staten har brukt betydelige midler på å oppnå en dekning som fortsatt ikke er på Norges nivå (94,5 prosent i Sverige mot 99 prosent i Norge, ifølge OECD). At markedsaktører leverer tjenester på kommersiell basis, er et grunnleggende prinsipp i ekomregelverket.

Fiberforening.no støtter helhjertet ambisjonen om at alle hjem og virksomheter skal ha tilgang på godt bredbånd. De stedene i landet, urbane som rurale, som i dag ennå ikke har tilbud om funksjonell internettilgang, er steder hvor prisen per tilkoblingspunkt ikke kan forsvares ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper om lønnsomhet. Foreningen mener Stortinget må beslutte å bygge ut de gjenværende områdene ved bruk av statlig finansiering. Slik finansiering må ikke skje på bekostning av den eksisterende bredbåndsstøtteordningen, som tvert om må fungere parallelt med statlig finansiering av leveringsplikten.

I motsatt fall sier loven at departementet gjennom forskrift skal avgjøre hvordan utbyggingen skal finansieres, herunder at dette kan skje ved bruk av et finansieringsfond opparbeidet gjennom bidrag fra tilbyderne selv. Dette bereder grunnen for uforutsette utfall:

1. § 5-2 fastslår at departementet på forespørsel fra tilbyder som pålegges leveringsplikt, skal «dekke nettokostnadene ved leveringsplikten ved offentlige midler eller finansieringsfond». Nettokostnadene skal departementet langt på vei selv beregne, gjennom å utarbeide metoden som tilbyderne skal benytte for kalkulering av nettokostnadene.
   
   Fiberforening.no understreker at prisen på bredbåndsaksesser avhenger av mange faktorer, og at den varierer enormt fra prosjekt til prosjekt. Det er derfor helt avgjørende at kostnadsdekningen i forbindelse med pliktpålagt utbygging ikke blir sjablongmessig, men at den i hvert enkelt tilfelle fullt ut dekker de faktiske kostnadene tilbyderen pådrar seg gjennom oppfyllelse av leveringsplikten. Alt annet enn full kompensasjon for de faktiske påløpte utgiftene, vil utgjøre en alvorlig inngripen i en tilbyders handlefrihet.
   
   Foreningen finner det også problematisk og svært inngripende at § 5-1 siste ledd åpner for at departementet kan bestemme blant annet abonnementsprisen for tilknytninger som er et resultat av leveringsplikt. Det er både tradisjon for, og god forretningspraksis, at aktørene selv definerer egne forretningsmodeller og -vilkår i markedet. Dette forsterker vårt tidligere poeng om at forskrifter må fastsettes i åpne prosesser, fordi potensialet for skadevirkninger på enkeltaktører og konkurransen i markedet er stort.
   
   
2. Ved kostnadsdekning gjennom pålagt innbetaling til et finansieringsfond, altså tilbyderfinansiering, er det en reell fare for at de mindre aktørene blir økonomisk skadelidende. Dette inntreffer dersom de pålegges å bidra til oppbyggingen av et fond, som i neste omgang dekker kostnadene til de dominerende tilbyderne. Fiberforening.no finner det ikke fyllestgjørende at unntak fra deltakelse skal kunne innvilges på grunnlag av omsetning, all den tid grensenivået for omsetningen ikke fremgår av loven.
   
   Med formuleringen i § 5-2 annet ledd hvor det heter at «prinsippene for beregning av tilbydernes bidrag [skal] være offentlige, proporsjonale, ikke-diskriminerende og minst mulig konkurransevridende» legger lovteksten til rette for at bidragene skal være proporsjonale. Likevel er det vanskelig å unngå konkurransevridende utslag dersom små, lokale bredbåndstilbydere delfinansierer utbyggingen til nasjonale aktører. Et slikt scenario er plausibelt, da det vil være en realitet hver gang de små tilbyderne påføres en finansieringsplikt uten samtidig å inngå utbyggingsavtale eller omfattes av leveringsplikt.

Uavhengig av den endelige innretningen på finansieringen, er det viktig at kostnadene for tilbydere som pålegges leveringsplikt, dekkes også for utgifter relatert til drift og feilretting.

Oppsummering
Fiberforening.no støtter opp om at hver husstand og hver virksomhet i Norge skal ha tilbud om robust, framtidssikkert og pålitelig bredbånd. Foreningen ser dessuten fram til at det defineres mål om tilgang til 1 Gbit/s landet over, slik vi ser ambisjonen er i EU.

Foreningen mener at:

• Staten må finansiere utbyggingen når bredbåndstilbydere defineres som leveringspliktige.
• Det må være åpenhet ved utarbeidelse av forskrifter, slik at aktørene kan høres i saker av stor betydning for næringen.
• Kostnadsdekningen relatert til utbygging av leveringspliktige leveranser, fullt og helt må reflektere de faktiske kostnadene tilbyderne pådrar seg.
• Utpeking av tilbyderplikt ikke må innrettes slik at de lokale tilbyderne i større grad enn andre pålegges utbygging, selv om, eller på grunn av, at de av natur kjennetegnes ved eksponering i spredtbygde strøk.

Fiberforening.no står til komiteens disposisjon dersom den har oppfølgingsspørsmål eller behov for ytterligere dokumentasjon.

Med vennlig hilsen
Jørn Slåtten
Leder, Fiberforening.no