Høringsinnspill til Dokument 8:50 S (2024-2025), Representantforslag om opprettelse av et statlig mineralselskap

Mineralnæringen trenger bedre rammevilkår, men et statlig gruveselskap er ikke løsningen

Norsk Bergindustri er bransjeforeningen for den norske mineralnæringen. Vi representerer om lag 200 medlemsbedrifter som produserer pukk, grus og andre byggeråstoffer, malm og mineraler eller naturstein, samt leverandører av varer og tjenester til bransjen.

Norsk Bergindustri deler forslagsstillernes bekymring for at Norge kan miste kontrollen på strategiske og viktige mineralressurser, men et statlig selskap som skal drifte gruvevirksomhet er ikke løsningen.

De siste tiårene har vi sett en utvikling der gruveprosjekter blir kjøpt opp eller videreutviklet av utenlandske eiere. I dag eies en betydelig andel av mineralprosjektene på fastlands-Norge av utenlandske kapital.

Stadig flere utenlandske aktører har fått øynene opp for mineralforekomster i Norge, fordi norske fjell inneholder flere av de mineralene som industrier i vesten er avhengig av.

Denne interessen henger sammen med at verden står mitt i en mineralkrise, som må løses de neste 10-15 årene.

Krisen har sitt utspring i at Europa og Vesten har gjort seg helt avhengig av noen få enkeltland for å få tilgang til mineraler som er avgjørende for forsvarsindustrien, gjennomføringen av det grønne skiftet og sikre at flere mennesker på kloden får en bedre levestandard.

I praksis er det Kina som styrer vestens tilgang på mineraler og metaller. EU har indentifisert de 34 mineralene og metallene som er mest kritisk eller strategisk avgjørende for Europas industri og Europas utvikling. De aller fleste av disse ressursene har Kina monopol på.

Kina står for ca. 60% av utvinning og ca. 90% av bearbeiding av sjeldne jordarter. 98 prosent av Europas behov for permanentmagneter importeres fra Kina. Permanentmagneter er avgjørende viktig for grønn industriomstilling, og benyttes blant annet for å øke virkningsgraden i turbiner og elbiler.

Men permanentmagneter og sjeldne jordarter er også avgjørende for forsvarsindustrien. Blant annet inneholder F-35 jagerfly 417 kilo sjeldne jordarter, mens en krysser bygges med rundt 2 tonn sjeldne jordarter.

Verden er prisgitt at kineserne selger oss disse mineralene. En skjør geopolitisk situasjon har gjort mineraler til storpolitikk. Derfor har EU på rekordtid vedtatt CRMA som er et regelverk for hvordan Europa skal øke produksjonen av mineraler, og gjøre seg mindre avhengig av mineraler fra noen få enkeltland.

På Fensfeltet i Telemark har man dokumentert Europas desidert største forekomst av sjeldne jordarter. Forekomster har fått mye internasjonal oppmerksomhet, og Norsk Bergindustri mottar jevnlig henvendelser fra ambassader og internasjonale industrielle aktører om prosjektet.

Som komiteen kjenner til, er det stor økonomisk risiko forbundet med å utvikle et mineralprosjekt. Det er flere årsaker til dette:

• - Det tar 15-20 år for å få evt tillatelser på plass for å kunne utvinne mineraler
• - Det finnes i dag ingen risikoavlastende tiltak rettet mot de som utvinner mineralene som lavutslippsteknologi og forsvarsmateriell er bygget på.
• - Å utvikle et gruveprosjekt fra undersøkelsesstadiet til fullskala drift, koster flere milliarder kroner.

Det sier seg selv at det er vanskelig å skaffe norske investorer til slike prosjekter. Flere av prosjektene som er utviklet med norsk kapital er nå solgt til utenlandske aktører.

Rett før jul ble Nussir og Nye Sulitjelma kjøpt opp av canadiske investorer. Dette sikrer at Nussir som kobbergruve kan se dagens lys, og skape mange og lokale arbeidsplasser i Hammerfestområdet.

Det er som nevnt innledningsvis stor interesse for flere norske mineralprosjekt, deriblant Fensfeltet. Konkurransesituasjonen for å utvinne sjeldne jordarter er svært krevende. Kinas utstrakte bruk av statlige virkemidler som subsidier, eksportrestriksjoner, statseide foretak og billig finansiering og lån. Kina har i tillegg innført forbud mot eksport av teknologien for utvinning av og prosessering av sjeldne jordarter, samt for teknologi for produksjon av permanentmagneter.

Det er viktig at staten legger til rette for at det kan investeres mer norsk kapital i gruveprosjekter, slik som Fensfeltet.

Vi tror ikke et helstatlig gruveselskap som skal drive mineralutvinning er det som får fart på norsk gruvenæring, eller som gjør Europa mindre avhengig av Kina.

Et statlig eierskap av hele ressursen, med et statlig gruveselskap ser vi derimot ikke som hensiktsmessige. Det pålegger staten unødig mye utfordringer og gir lite fleksibilitet når det gjelder å benytte økonomisk-industriell kompetanse fra det private næringsliv til å utvikle og drive selskapene.

Samtidig vil en statlig overtakelse av ressursen på Fensfeltet føre til en rekke juridiske utfordringer, knyttet til overdragelse og verdifastsettelse av prosjektet. Vi vet at prisingen av mineraler styres av Kina. Vi har sett at markedsprisen på viktige mineraler raskt faller når det blir kjent at nye prosjekter er under etablering.

Vi skylder også å gjøre Stortinget klar over at det allerede er investert flere hundre millioner kroner i FoU på Fensfeltet av de selskapene som opererer der.

Fremfor en statlig ekspropriasjon av mineralprosjekter er det behov for offentlig-privat samarbeid innen utvinning av mineraler, slik vi kjenner til fra suksessfull utvikling av annen industri.

I Finland har man etablert et statlig mineralfond, som kan delta som medinvestor i enkeltprosjekter. Det kan bidra til å sikre at nasjonalt eierskap. Det kan være et virkemiddel som hjelper prosjekter opp i styringsfart og frem til status der de er mer oversiktlige og de regulatoriske forhold er mer på plass. 

I dag finnes det allerede flere risikoavlastende tiltaksordninger for selskaper som tar i bruk lavutslippsteknologier, hovedsakelig gjennom Innovasjon Norge. Mineralindustrien som skal utvinne råstoffet som disse teknologiene er bygget på, er utelukket fra samtlige ordninger. Derfor er dagens ordninger med risikolån til lavutslippsteknologier et virkemiddel som bidrar til å styrke Kinas kontroll over Vesten, fordi etterspørselen etter lavutslippsteknologier gir økt etterspørsel etter mineraler som Kina i dag har kontroll over.

Det statlige investeringsselskapet Nysnø skal gjennom sitt investeringsmandat investere i lavutslippsteknologier. Men heller ikke her er det åpnet fro at man kan investere i råvarene som teknologien er bygget på. En endring av investeringsmandatet til Nysnø, slik at selskapet også kan investere i bedrifter som skal forsynes industrien med råvarer, vil være et kjærkomment virkemiddel.

Men vel så viktig som risikokapital er det å få ned godkjennelsesprosessen for gruvedrift. I dag tar det 15-20 for å få på plass alle tillatelser for å drive en gruve. Om man i det hele tatt ender opp med å få driftstillatelse. Lang saksbehandling og uforutsigbare prosesser gjør det vanskelige å reise privat kapital.

Dersom man får på plass et raskere tillatelsesprosesser vil det også bli mindre risikofylt å investere i norsk bærekraftig gruvedrift. Men da kan vi ikke ha et system som legger opp til doble og triple høringsrunder og omkamper om de samme problemstillingene. 

Det første man kan starte med for å få ned saksbehandlingstiden, er å innføre tidsfrister på klagebehandling og konsultasjonsordning med reindriftsnæringen.

Formueskatten er en hemsko for norsk industri, og er en ordning som favoriserer utenlandsk eierskap. Den tapper norske investorer for kapital. Gruvevirksomhet er en kapitalkrevende næring der inntektene ligger mange år frem i tid, og hvor det må gjøres store investeringer før markedsintroduksjon. Den kapitaltørken norske investorer opplever, kan i verste falle tvinge frem salg av viktige industriprosjekter.