MannsForum er langt på vei enig i at dagens ordning ikke fungerer like godt for alle familier. Vi setter pris på at representantene tar opp dette endringsforslaget, slik at muligheter, konsekvenser og utfall kan få en grundigere analyse. MannsForum støtter representantforslagets intensjon for behandling av behovet for reell valgfrihet i foreldrepengeregelverket, men mener forslaget mangler virkemidler som faktisk sikrer barnets rett og mulighet til tilknytning til begge foreldre.

Foreldrepermisjon er nedfelt i arbeidsmiljøloven §12.5, som gjør det klart at begge foreldre har rett på 12 mnd permisjon hver, for hver fødsel. Mor har i tillegg rett på ytterligere noen uker i forbindelse med svangerskap og barsel. En forelder som har omsorg alene har rett til 24 mnd permisjon.

Representantforslaget omtaler ikke foreldrepermisjon som sådan, men foreldrepengeperioden som er nedfelt i folketrygden.

Foreldrepenger er et velferdsgode som skattebetalerne finansierer. Pengene kan benyttes for å erstatte inntekt i en del av foreldrepermisjonen, og hensikten med dette velferdsgodet er at barn og foreldre kan få muligheten til å bygge en god og trygg tilknytning til hverandre. Tilbudet er nettopp det, et tilbud. Uttak av foreldrepenger, og bruk av permisjon, er nær 100% valgfritt og frivillig for enhver forelder i Norge.

Representantforslaget argumenterer med at ⅔ av foreldrepengeperioden er underlagt tvang. Dagens ordning har kun ett element av tvangslignende krav - nemlig de 6 første ukene av mødrekvoten. Disse må tas ut rett etter fødselen, kan ikke kombineres med arbeid, og utgjør bare ca 1/12 av foreldrepengeperioden. Det finnes i tillegg unntaksmuligheter for denne tolvtedelen. Utover det er hele den resterende foreldrepengeperioden et valgfritt tilbud og et frivillig gode. Påstanden om tvang for to tredeler er rett og slett en fordreining av virkeligheten.

I Norge har NAV ført statistikk over foreldrenes uttak av foreldrepenger (benyttelsesgrad av ordningen). Statistikken viser at 60-70% av fedre tar ut hele perioden eller mer. Samtidig viser den samme statistikken at færre enn 1 av 10 fedre får benyttet seg av fellesperioden, som i dag utgjør ca ⅓ av foreldrepengeperioden. 

Vi må tilbake til 2008 før vi finner at fedre fikk tatt ut mer enn 10% av fedrekvoten. For de ti siste år er tallet 5% eller lavere. 

Dette er en tydelig tendens, og den er tilnærmet uendret de siste 14 årene frem til i dag. Som kjent har fedrekvoten i denne tiden vært både økt, redusert, og økt igjen. Uavhengig av økning eller reduksjon viser statistikken at barnas tid med far følger kvoteperioden slavisk, og uavhengig av fedrekvotens lengde er det fortsatt bare 1 av 10 fedre som har/får/tar muligheten for å være tilstede for sine barn i den kritiske tiden for tilknytning.

Historisk har fedrekvoten vært et tillegg til den opprinnelige foreldrepengeperioden, som mødre i stor grad benyttet seg av alene. Før fedrekvoten ble innført, hadde familiene 33 uker til disposisjon. Ved innføring av fedrekvoten var denne 4 av 9 uker som totalt ble tilført familiene. I dag er summen av mødrekvote og fellesperiode stadig lengre enn de 33 ukene som var tilgjengelig i 1992.

Innføringen av en tydelig fellesperiode, til fri fordeling mellom foreldrene, har statistisk sett ikke fungert. Det er en åpenbar svakhet ved dagens ordning. Uavhengig av ønske, vilje og evne vil det kunne oppleves som svært ukomfortabelt for en far å selv skulle kreve mer enn sin tildelte kvote fra en sårbar og hormonpåvirket spedbarnsmor. Våre erfaringer viser også at arbeidsgivere kan utøve stort press mot fedre for å ha dem stående i jobb, uavhengig av sosial status. Ettersom foreldrepenger begrenser seg til 6G, og menn i større grad enn kvinner arbeider i privat sektor hvor det stilles andre krav til tilstedeværelse enn i offentlig sektor, er det grunn til å tro at fedre som gruppe opplever et større press fra sine arbeidsgivere enn kvinner.

Utviklingen, resultatene og statistikken viser dermed tydelig at den grad av frihet som en fellesperiode utgjør, i liten grad medfører annen frihet enn at mødrene blir hjemme med barn, mens barna mister verdifull tid med sin far. Fars tid og mulighet til å opparbeide seg kvalitativ og kvantitativ omsorgskompetanse og kritisk gjensidig tilknytning til sitt eget barn avgjøres tilnærmet slavisk av fedrekvotens lengde. 

MannsForum har fulgt debatten over flere år, og har fortsatt til gode å se et eneste rasjonelt fundamentert argument mot å sikre barna mer tid med far i første leveår. Vikarierende argumenter som amming og restitusjon, som hører hjemme under andre ordninger, benyttes i stor grad som virkemidler. Gitt at ammestatistikken er som den er, så er det et lite mindretall barn som fullammes etter halvgått foreldrepengeperiode (under 10%). “Ammeargumentet” er dermed ikke gyldig for det store flertall. Restitusjon og helserelaterte utfordringer hører innunder velferdsordningene knyttet til nettopp helse, og en opprettholdelse av fedrekvoten skal ikke påvirke mors rettigheter og muligheter i de tilfellene hvor dette er en utfordring.

Fordeling av tid i foreldrepengeperioden har historisk sett vært svært fastlåst i Norge, noe som har skapt utfordringer med å kunne benytte seg av tilbudet hos et lite mindretall av foreldre. I noen tilfeller vil det ikke være praktisk mulig å benytte seg av kvotene, og en forbedret løsning ville vært å ha noen målrettede unntaksregler.

Med det som utgangspunkt ville det vært mulig å likedele foreldrepengeperioden, med en ordning som sørget for at rettighetene til velferdssystemet ikke har kjønnet forfordeling i familiepolitikken. Vi mener derfor at en likedeling med (strenge) unntaksregler ville vært både tidsriktig og mer hensiktsmessig.

Erfaringer fra Danmark viser tydelig at representantforslaget går i fullstendig feil retning. Frem til 2. august 2022 var den danske ordningen svært nær representantforslaget - 2 sikrede uker til far/medmor, resten til mødrekvote (14 uker) og fellesperiode (32 uker). Statistikken og resultatene fra Danmark har vært nedslående over mange år, hvor gjennomsnittlig tid med far har ligget rundt 35 dager for nyfødte barn i første leveår. Det vil si 2 uker med kvotesikret tid, oluss 3 av de resterende 46 ukene med foreldrepenger. 

Danmark har nylig endret sine forutsetninger, og innretter sin nye ordning i retning av den eksisterende norske. Begge foreldre har nå tilgang på 24 uker hver. 11 av disse ukene kan ikke overføres fra far til mor,  og begge er dermed sikret et minimum av tid. Utgangspunktet er at hver av foreldrene “eier” sin halvpart av velferdsgodet. (Link til dansk ordning: https://www.borger.dk/familie-og-boern/barsel-oversigt/planlaeg-orloven-saa-den-passer-jer)

Forslagsstillerne viser til målet om at barnet skal ha tid sammen med sine foreldre. Dette fortjener en presisering: Målet må hele tiden være å gi barnet tid sammen med BEGGE sine foreldre. Dette sikres best ved å sikre BEGGE foreldre tilgang til foreldrepengepotten, og bare unntaksvis skjevdele den, dersom situasjonens realiteter tilsier det. 

Det vises til at det oftest er mødrene som tar ut ulønnet permisjon for å kompensere for barnets behov i den sårbare perioden. Det forteller oss at det for familien oftest er far som har de beste forutsetningene for å utøve den økonomiske omsorgen i familien, samtidig som det viser at behovet for lønnet permisjon er større enn foreldrepengeperioden tilsier.

Vi har så langt slått fast at friere fordeling av foreldrepenger både historisk og i nyere tid, i Norge og i sammenlignbare land, fører til at flere kvinner står utenfor arbeidslivet i lengre tid, at færre barn for mulighet til likeverdig tilknytning til far, og at fedre mister muligheten til å opparbeide seg selvstendig omsorgskompetanse. 

Vi mener å ha godt grunnlag for å kunne si at forslagsstillernes målsetting og hensikt om fri fordeling vil kunne være til stor skade for barn, for mødre, for fedre, og for samfunnet generelt. De konsekvente resultatene fra både Norge og Danmark viser at vi her til lands ikke er klare for et frislipp i nær fremtid. Det vil kunne være prematurt og ikke tidsriktig. En forutsetning for en slik ordning er at foreldreskap er likestilt og likeverdig, og som samfunn er vi neppe klare for det før om en generasjon til. “Full frihet” vil kun være faktisk full frihet dersom utfallet i stor grad likedeler seg statistisk og ikke påvirkes av kjønn og roller. I mellomtiden ser vi at pengene ikke benyttes fritt, at norske mødre tar så mye de kan få,  at norske fedre ikke får mer enn kvoten sikrer, og at barnas tid med BEGGE foreldrene begrenses av denne skjevdelingen.

Med både faktiske forhold og kunnskap fra Norge og sammenlignbare land lagt til grunn, stiller MannsForum seg undrende til representantforslaget. Med bakgrunn i representantenes politiske tilhørighet i Fremskrittspartiet, som har en uttalt strategi om å ha en faktabasert og virkelighetsorientert politikk, stiller vi oss uforstående til formålet med et slikt forslag. Konsekvensene av et slikt forslag vil være til vesentlig hinder for fedres delaktighet i omsorg for sped- og småbarn.

En styrking av velferdstilbudet som foreldrepengeperioden representerer, må komme i form av 1) likedeling med unntaksbestemmelser for overføring mellom foreldrene, 2) en sikring av minimumstid for begge foreldre, og 3) økning av periodens lengde. I dette bør også fedres selvstendige opptjenings- og uttaksrett sikres gjennom at mors aktivitetskrav fjernes der hvor det står i veien for en slik rett, og når barnet utsettes for foreldres samlivsbrudd.