Innspill til forslag om endringer i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven (godkjenning av virksomheter og bruk av betegnelser)

Vi i Aleris takker for muligheten til å gi innspill til de foreslåtte lovendringene med mål om å kreve godkjenning av private virksomheter. Aleris er et privat helseforetak med sykehus og medisinske sentre over hele landet. Vi behandler pasienter på oppdrag fra alle de fire regionale helseforetakene og er i tillegg et privat supplement.

Vårt utgangspunkt
I Aleris er vi tilhenger av en sterk offentlig helsetjeneste der alle som trenger det får tilgang til den helsehjelpen de trenger, når de trenger det. For å få det til, må vi organisere helsetjenesten på måter som gjør den bærekraftig i møte med dagens og framtidas utfordringer, herunder en aldrende befolkning, stadig flere medisinske muligheter og strammere offentlige budsjetter. Det fordrer at vi finner nye måter å løse oppgavene på – og jobber systematisk for å skape attraktive arbeidsplasser slik at vi både rekrutterer og beholder helsepersonell i helseyrkene.

For at det skal gi mening å innføre de foreslåtte lovendringene, forutsetter det at problembeskrivelsene som legges til grunn er faktabaserte, at det er en klar sammenheng mellom årsak og virkning og at godkjenningskravet er egnet, nødvendig og forholdsmessig, jf. EØS-retten. Det er også viktig at eventuelle endringer i loven ikke skaper en administrativ byrde som legger beslag på ressurser som ellers ville kunne gi befolkningen tilgang på nødvendige helsetjenester.

En godkjenningsordning basert på kvalitet
Det kan være klokt å reintrodusere den gamle konsesjonsordningen som det allerede er hjemmel for. Vi i Aleris støtter etablering av en godkjenningsordning som har til hensikt å sikre kvalitet og forsvarlighet i hele helsetjenesten – både for private, ideelle og offentlige aktører. Vi støtter derimot ikke en godkjenningsordning basert på kriteriet tilgang til helsepersonell, slik det fremgår av lovforslaget.

Lite treffsikkert tiltak for å løse den reelle utfordringen
Tiltaket er lite treffsikkert. Det er ingen årsakssammenheng mellom problem og løsning. Å nekte helsepersonell å jobbe privat, vil ikke nødvendigvis sikre bedre kapasitet i den offentlige delen av helsetjenesten. Forslaget vil innebære at helsepersonell ikke får muligheten til å velge hvor de vil jobbe – noe som vil være svært uheldig når vi er avhengig av å gjøre helseyrkene mer, ikke mindre, attraktive.

Norge vil uomtvistelig ha økt behov for helsepersonell framover. Vi må tenke nytt omkring organiseringen av helsetjenestene og få mer ut av de ressursene vi har til rådighet. Norge har et langt bedre utgangspunkt enn de fleste med svært god dekning av leger og sykepleiere per innbyggere. Til tross for god helsepersonelldekning, har deler av den offentlige helsetjenesten allerede i dag bemanningsutfordringer.

Det synes å være et underliggende i premiss i lovforslaget at de offentliges rekrutteringsutfordringer skyldes massiv kompetanseflukt til de private og at man ved tvang kan løse utfordringene. Det første er ikke riktig. Det andre er også lite sannsynlig.

Aleris, som er Norges største private helseforetak, sysselsetter i underkant av 1 % av medlemmene av Legeforeningen og under 0,5 % av medlemmene av Sykepleierforbundet. Det er et større problem at 17.000 sykepleiere har forlatt tjenestene enn at en mindre andel helsepersonell velger å yte gode helsetjenester privat – eller kombinerer å jobbe både offentlig og privat.

Det er heller ikke gitt at personer som ikke får mulighet til å jobbe privat, søker seg til det offentlige. Også helsepersonell fortjener å kunne velge mellom ulike måter å jobbe på og mellom ulike arbeidsgivere. Å ha både en offentlig og privat sektor også i helsetjenesten gjør det mer attraktivt å velge helseutdanningene – og å bli i yrket. Stadig flere tenker «alt til sin tid» – med en del av karrieren i det offentlige, en del i det private. Muligheten til slik valgfrihet og mobilitet kan bidra til å sikre god rekruttering til yrket og læring på tvers av ulikemåter å drifte på, samtidig som viktig kompetanse blir i tjenesten.

Utforming av forskrift: Høy terskel for å iverksette godkjenningsordning
I NOU-en pekes det på forhold som kan være relevant å hensynta ved utforming av forskrifter. Vi vil understreke viktigheten av at:

• En godkjenningsordning må ha som mål sikre kvalitet i helsetjenesten – og bygge på objektive og ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd
• Regler for saksbehandling av søknaden må være lett tilgjengelig
• Søknaden må behandles innen rimelig tid, på en objektiv og upartisk måte
• Saksbehandlingen må være effektiv og ikke spise unødvendige ressurser verken hos søker eller søknadsbehandler
• Det må være mulig å anke vedtaket/oppheve vedtaket dersom grunnlaget ikke er til stede på søkertidspunktet eller senere
• Vedtaket må fattes av en objektiv part

 I en tid hvor vi er avhengig av å få mer ut av ressursene er vi imidlertid bekymret: Hva vil en godkjenningsordning innebære av ressursbruk for dem som skal behandle søknaden og for de som må søke om godkjenning? Er dette riktig prioritering når vi skal effektivisere måten vi organiserer helsetjenestene på i Norge slik at vi får en mer bærekraftig helsetjeneste? Hvor lang tid vil en godkjenningsprosess ta? Hvor hensiktsmessig er det å lovfeste noe hvis spørsmål knyttet til næringsfrihet, etableringsrett og konkurransemessige forhold ikke er grundig nok utredet i forhold til EØS-retten? Dette og mange andre spørsmål gjør at lovforslaget bør legges bort.

En bærekraftig helsetjeneste hvor folk ønsker å jobbe
Fremfor overregulering, som er lite treffsikkert og kan koste samfunnet dyrt, bør vi se på hva som gjør det attraktivt å søke seg til og bli i helseyrkene, og hvordan vi som samfunn kan legge forholdene til rette for å skape en bærekraftig helsetjeneste.

I Aleris mener vi løsningen er mer samarbeid mellom den offentlige og private delen av helsetjenesten, ikke mindre. Det vil ha effekt både på kort og lang sikt. Regjeringen skal ha ros for å ha tatt initiativ til Ventetidsløftet. Mange av avtalene er imidlertid små og kortvarige, som gjør at private som oss i Aleris ikke får avlastet den offentlige helsetjenesten i så stor grad som vi ønsker å gjøre. Det er synd for pasientene som står i kø, og dårlig samfunnsøkonomi. Vi kan levere helsetjenester kostnadseffektivt og med kvalitet – og dermed bidra til en bærekraftig helsetjeneste som svarer til de utfordringene vi står ovenfor.

Et samarbeid i en normalsituasjon reduserer også sårbarhetene vi som samfunn opplever under ekstraordinære hendelser og kriser. I Norge klarte vi oss på mange måter godt under pandemien, nettopp fordi vi var opptatt av å nyttiggjøre oss av vår samlede kapasitet, ikke av hvem som leverte tjenestene. Det vil også danne fundamentet for den omstillingen vi vet vi må igjennom for sammen å bygge en bærekraftig helsetjeneste for fremtida. Vi må styrke vår totale helseberedskap. Vi må samarbeide mer på tvers av offentlig og privat sektor også i helsetjenesten. For at det skal være mulig, må vi har livets rett og en etablert rolle før krisa inntreffer.

Regulering av problemer som ikke finnes
Lovforslaget adresserer også et annet aspekt, bruk av betegnelsen sykehus. Vi kan ikke se at ønsket om å regulere bruken av betegnelse sykehus tar utgangspunkt i et faktisk problem – eller en utfordring som med stor sannsynlighet vil oppstå. Etter å ha drevet privat helsevirksomhet i mange år, er vår erfaring at pasienter flest ikke har vansker med å skille mellom privat og offentlig sykehus. For pasientene – og for den medisinske kvaliteten – er det heller ikke hvorvidt lysene står på 24/7 som er bestemmende for om noe er et sykehus eller ikke, snarere bredden og innholdet på tjenestene som utføres. Ved våre sykehus tilbyr vi pasienter raskt tilgang på nødvendige spesialisthelsetjenester av høy kvalitet, innenfor et bredt spekter av medisinske spesialiteter.

Ifølge Det norske akademis ordbok er sykehus en «institusjon som undersøker og behandler (alvorlig) syke». Å stanse muligheten for å bruke en betegnelse som både er kjent i befolkningen og i tråd med ordinær måte å definere av begrepet på, er ikke hensiktsmessig.

Det medfører ikke riktighet at private per se innebærer en trussel for den faglige kvaliteten på helsetjenestene. I Aleris rapporterer vi til Nasjonale kvalitetsregistre på lik linje med de offentlige sykehusene. Resultatene viser at Aleris leverer tjenester av høy kvalitet. Helsepersonell har faget og pasientens beste i sentrum, uansett om arbeidsgiver er offentlig eller privat.

Det er heller ikke nødvendig å sterkt begrense bruken av begrepet, verken av markedsføringshensyn eller kvalitetshensyn. Virkemiddelapparatet finnes allerede i dag. Markedsføringsloven forbyr all uriktig og villedende informasjon om tjenester. Videre er alle som yter helse- og omsorgstjenester lovpålagt å yte faglig forsvarlige tjenester med Helsetilsynet som tilsynsmyndighet. Dette gjelder både private og offentlige helseaktører, på alle nivåer.

En del av løsningen
Gjennomgående fremstår forslagene om godkjenning av virksomheter og regulering av betegnelsen sykehus som lite treffsikre, tungrodde og fordyrende – altså det stikk motsatte av det vi trenger. Viktigere må det være å sikre at vi får mest helse ut av ressursene vi har til rådighet. Vi kan derfor ikke se at lovendringene kan forsvares ut ifra krav om egnethet, nødvendighet, forholdsmessighet og klok ressursbruk.

Det er et stort paradoks at Regjeringen foreslår lovendringer som vil kunne begrense privates mulighet til å avlaste det offentlige og være en del av den samlede helseberedskap. Vi er en del av løsningen i dag, og burde være det i enda større omfang hvis det styrende er hva som er best for pasientene og samfunnet. En hjemmel for å introdusere en slags plikttjeneste for helsepersonell vil verken sikre kvalitet i tjenestene, nok kapasitet til å møte pasientbehovet eller løse rekrutteringsutfordringer og bør derfor legges bort.


Med vennlig hilsen

Anita Tunold
Administrerende direktør i Aleris