MannsForum takker for muligheten til å bidra med våre synspunkter i forbindelse med revisjon og oppdatering av krisesenterloven.
Vi leverer et sammendrag av våre inntrykk og tanker.
Samers spesifikke rettigheter er godt ivaretatt, men også her ønsker vi å ytre stor skepsis. Vi kommer tilbake til begrunnelsen. Utover det ser vi ingen nevneverdig forbedring i forslaget slik det foreligger.
I vårt opprinnelige høringssvar av høsten 2024 påpekte vi en rekke svakheter med dagens krisesenterløsning, gitt at et krisesenter har som formål å være nettopp det - et senter for mennesker i krise. Vi delte av våre erfaringer med menn i krise, vår oppfatning av kjønnslikeverdige løsninger slik Romerike har fått til, og hvilken kompetanse og mandat et krisesenter bør ha og ikke ha.
Ingen av våre erfaringer har blitt hensyntatt i forslaget slik det fremstår. Det står i grell kontrast til behovene som skildres i historiene fra de rundt 18.000 anropene vi hadde gjennom telefonsystemet vårt i 2024 alene.
Det vi derimot ser, er at krisesentrene av en eller annen grunn skal gis innsyn i folkeregisteropplysninger.
Basert på vurderingene som er gjort og begrunnelsene som er gitt, har man tilsynelatende ikke tilstrekkelig kunnskap om så mye når det kommer til de kritiske punktene vi omtalte i vårt tilsvar. Basert på det som fremstår som en generell kunnskapsmangel om flere kritiske punkter, kan vi ikke se at krisesentrene uten forskriftsfestede kompetansekrav kan gis noen ytterligere mandater eller fullmakter utover det de allerede har.
Vi har basert på våre observasjoner et tydelig budskap til komitéen. Det holder ikke med “et så godt som mulig tilbud” når man allerede i forarbeidene stiller spørsmål om tilbudet i det hele tatt er forsvarlig. Vi kjenner til at tilbudet varierer mellom kommuner og landsdeler, og hvorvidt man har et tilbud når man står i krise er å anse som ren Lotto.
Begrunnelsen for at kjønnsdelte tilbud ikke behandles er etter vårt syn så inkonsekvent at vi klør oss i hodet mens vi prøver å forstå hva som egentlig forsøkes formidlet. Man har altså her utelatt å legge kjønnsnøytrale krisesenterløsninger inn i loven basert på at man ikke vet hvordan det oppleves for enkelte kvinner, uten å samtidig ta innover seg hvordan det oppleves for mange menn å ikke ha noe reelt tilbud i det hele tatt.
Vi kan sette det i lys av tall og statistikk: Ifølge NKVTS (2023) er kjønnsfordelingen mellom voldsutøvere i nære relasjoner noenlunde jevnt fordelt, 50 +/- 4%.
Man tar i forarbeidene høyde for at den som møter opp på krisesenteret er den antatt voldsutsatte, og den som blir igjen hjemme som er voldsutøvende. Det vil statistisk sett si at for hver kvinne som får tilbud og mulighet for å møte opp, med eller uten barn, så er det en mann som skulle hatt et likeverdig tilbud - av samme kvalitet. “Likeverdig” og “av samme kvalitet” kommer ikke av definisjonen “så godt som mulig”. Vi kjenner til flere tilfeller hvor menn som har stått i alvorlige voldssituasjoner har blitt avvist på krisesentere fulle av kvinner, fordi senteret ikke har hatt like gode tilbud for menn. Et hotellrom uten videre oppfølging, isolert fra omverdenen, med barna. Det er virkeligheten for noen av de vi har hatt kontakt med. Og om de er heldige nok blir de henvist til en bakgård eller en annen lokasjon, slik at barna lærer at deres egen far er så farlig at han ikke kan behandles likeverdig, og at de derfor må leke alene med dårligere fasiliteter. Vi undres om loven, komitéen og de kritiske høringsinstansene tar høyde for hvilke signaler vi generelt gir til barn på krisesentrene.
I Bufdirs tall fra 2023 finner vi at krisesentrene hadde ca 2200 voksne beboere i løpet av året. 1 av 10 var menn, og nesten 2000 kvinner var innom. Legger vi NKVTS sine tall til grunn, kan vi grovt regne oss fram til at nesten 2000 menn står i lignende situasjoner, men bare litt over 200 oppsøkte krisesentrene og samtidig ble registert som beboere. Det kan i ytterste konsekvens bety at nesten 1800 menn ikke fikk tilgang på et godt nok tilbud.
Likevel legger altså vurderingen til grunn at enkelte kvinner kanskje ikke vil ta i bruk kjønnslikeverdige krisesentre. Dette mener vi er en svært uverdig begrunnelse for å ikke videreføre konseptet fra Romerike. Manglende vilje til å åpne krisesentrene for menn undergraver samfunnets ansvar for å ta menns utfordringer på alvor.
Dette bringer oss tilbake til den samiske befolkningen: Vi påpeker at samiske menn har den samme retten til beskyttelse som samiske kvinner. Vi anser derfor presiseringen av samiske rettigheter som et “skinngrep” i revisjonen. Det er lite i revisjonen som tilsier at samiske menn vil få noe bedre tilbud enn norske, sammenlignet med kvinner.
Vi har utallige ganger erfart å avverge episoder med reactive abuse fra menn som har stått i progressive abuse fra partner over lang tid. Dette er menn som tar kontakt med oss fordi de ikke finner adekvat hjelp andre steder, og som desperat søker hjelp for å komme seg ut av en voldelig situasjon. Mangel på tilbud til voldsutsatte menn ville ellers kunne føre til at voldelige kvinner antas å være de voldsutsatte på bakgrunn av reactive abuse.
Vi bemerker at Kamerathjelpen er en tjeneste vi utfører vederlagsfritt og på frivillig basis, og bare som likemenn (og -kvinner). Vi vet nå at mange av disse mennene ikke vil få hjelp på sitt lokale krisesenter i nær fremtid heller, selv om glassbitene hagler rundt dem, eller de har havnet på glattcelle med “Donald-kul” i bakhodet fordi politiet gjerne antar at det er mannen som er voldsutøver (“omsnuing”).
Mange har fått akutte verktøy av oss for å selv unngå å reagere med vold på den volden de blir utsatt for. Men de som ikke kontakter oss kan lett havne i en situasjon de ikke lenger klarer å håndtere, når progressive abuse får gå langt nok. Resultatet er at kvinnen, etter å ha oppnådd sitt ultimate trumfkort i form av et blått øye, kan ta barna med seg og rømme til et krisesenter.
Dette er en kjent taktikk, og den er godt dokumentert som en del av “mors manual” som har som formål å sørge for at mødre får full kontroll på barna ved samlivsbrudd. Vi forstår godt at det kan være vanskelig for krisesentrenes ansatte å avdekke denne formen for omsnudd vold, hvor det er kvinnen selv som er utøver. Vi har noen ganger det samme dilemmaet hos oss. med motsatt kjønnsfortegn. Til å avdekke dette har vi utviklet gode og etter hvert ganske treffsikre metoder som vi mer enn gjerne deler med alle hjelpetiltak som er satt til å sikre barn, kvinner og menn mot nærrelasjonsvold. Vi viser til publikasjonen “Den mannlige smerte” fra 2017, som beskriver en rekke aspekter om menns utfordringer, blant annet omsnudde voldsanklager. Lenke til publikasjonen: https://kudos.dfo.no/dokument/32716/den-mannlige-smerte-menns-erfaringer-med-vold-i-naere-relasjoner
5. mai 2025 var vi til stede under behandling av ny barnelov. Dagen ble for oss et merkelig skue, hvor voldsnarrativet særlig fra kvinnesiden ble tydelig - menn og fedre ble fremstilt som farlige, og vold fra mødre ble forsøkt underslått av forskningskilden selv. For vår del er slike grep relativt enkle å gjennomskue. I andre land og regioner hvor likeverdig barnelov har blitt innført, hvor alle konfliktkriterier unntatt vold har blitt ryddet vekk fra lovverket, har voldsanklagene økt dramatisk. Samtidig har andelen frikjennelser for vold økt tilsvarende. Konklusjonen har vært at mødrene har spilt voldskortet for å posisjonere seg inn mot en barnefordelingssak for å “vinne” barna. Dette dokumenteres godt i rapporten fra IZA etter endringer i spansk barnelov.
Vi er kjent med at norske mødre benytter denne metoden til en viss grad, og krisesentrene er en av de hjelpeinstitusjonene som bevisst brukes for en slik posisjonering. I et ikke ubetydelig antall saker i vår “portefølge” har nettopp slik misbruk av krisesenteret vært konkretisert. Tilbake sitter en knust mann som ikke forstår hva som skjedde, hvor barna er, eller hvorfor de forsvant. Så kan det gå dager og uker i villrede, mens barna er bortført av sin egen mor. De må ta saken til retten, og der legges gjerne “Abuse Index”-test fra krisesenter frem som bevis i barnefordelingssaker.
En revisjon av krisesenterloven må stille krav til sikker metodikk for å avdekke denne formen for systemisk vold.
Konklusjon
Dette gir oss grunnlag for å konkludere med at lovendringen er verdiløs for de store massene, samtidig som alle tilførte mandater må reverseres. Med en slik lovrevisjon tillates absolutt alle signifikante svakheter å fortsatt eksistere, både på tross og på grunn av kunnskap man har og ikke har - alt på samme tid.
Vi anbefaler revideringen forkastet slik den foreligger i dag, og at det settes ned en arbeidsgruppe som kan etablere nødvendig helhetlig kunnskap om behov fra begge kjønn.
MannsForum er en naturlig del av løsningen, og vi sitter med mye erfaringskompetanse og tusenvis av observasjoner som kan bidra i prosessen.
Takk for at MannsForum fikk bidra!
Ole-Petter Olsen og Tommy Karlsen
Leder og Nestleder