ZERO takker for muligheten til å gi innspill til representantforslag om å oppheve klimanøytralitetsmålet.
I klimaloven er det vedtatt at Norge skal kutte utslippene med 55 prosent innen 2030 og 90–95 prosent innen 2050 sammenlignet med 1990. Stortinget vedtok i 2025 et nytt mål om 70–75 prosent kutt innen 2035.
Norges nye klimamål for 2035 kommer i tillegg til det eksisterende klimamålet for 2030. Begge målene er lovfestet i klimaloven og meldt inn til FN under Parisavtalen. Klimautvalget 2050 anbefaler at målet om klimanøytralitet fra 2030 avvikles fordi det skaper uklarhet rundt hva som er Norges målsetting.
ZERO mener at målet om at Norge skal være klimanøytralt innen 2030 bør oppheves og at midlene som går til oppfyllelse av målet, heller bør brukes til opptrapping av internasjonal klimafinansering gjennom Klimainvesteringsfondet.
Klimanøytralitetsmålet slik det ble formulert i 2016 fremstår i dag utdatert (punkt 1). Målet vil nødvendigvis kreve kjøp av artikkel 6-kvoter etter Parisavtalen for oppfyllelse. Klimaeffekten av kvotekjøp er høyst usikker (punkt 2). Innsatsen i klimapolitikken bør heller rettes mot reelle og effektive utslippskutt og internasjonal klimainvestering (punkt 3).
1. Begrepet «klimanøytralitet» er utdatert
Klimanøytralitetsmålet er ikke rettslig bindende eller del av Norges innmeldte bidrag til Parisavtalen. Det er heller ikke klart definert utover Stortingets behandling.
I det første klimaforliket i 2008, vedtok Stortinget at «som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030». Tilsvarende formulering ble videre stadfestet i klimaforliket i 2012.
I forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 407 S (2015–2016) Samtykke til ratifikasjon av Parisavtalen i 2016, er det vedtatt at Norge fra og med 1. januar 2030 skal være klimanøytralt. Det innebærer at Norge skal sørge for klimagassreduksjoner i andre land tilsvarende resterende norske utslipp årlig fra 2030, slik dette ble formulert i Innst. 390 S (2011–2012).
Målet om klimanøytralitet slik det ble vedtatt under Stortingets samtykke til ratifikasjon av Parisavtalen i 2016 strekker seg altså tilbake til det første klimaforliket i 2008, og har med tid blitt skjerpet fra en målsetning om «karbonnøytralitet» i 2050 til «klimanøytralitet» i 2030.
Klima- og miljødepartementet opplyser i brev til Riksrevisjonen om at klimanøytralitet har vært listet som nasjonalt arbeidsmål i alle statsbudsjetter siden 2008. Utslippsreduksjoner som Norge betaler for under Parisavtalens artikkel 6 bidrar ifølge departementet til målet om at Norge blir klimanøytralt fra og med 2030. Videre kan kvotene brukes til å dekke det som mangler for å oppfylle Norges mål under Parisavtalen, ifølge Prop. 1 S (2025-2026). Dette er kvoter med usikker klimaeffekt, se punkt 2.
De siste årene har det kommet regler og retningslinjer som bidrar til at forståelsen og bruken av begrepet «klimanøytralitet» har utviklet seg. Blant annet har Science Based Targets Initiative (SBTi) utviklet en metodikk for å vurdere om klimamål er i tråd med 1,5-gradersmålet i Parisavtalen. Metodikken setter strenge grenser for når og hvordan klimakvoter kan brukes for å innfri mål om netto null. Klimakvoter kan kun brukes etter at virksomheten har gjort store kutt i egne utslipp, med tydelige føringer om at prosjekter knyttet til CO₂-fjerning skal brukes for å kompensere for gjenværende utslipp.
Videre er EU i ferd med å utvikle regelverk (Green Claims Directive) som trolig vil gjøre det ulovlig for private bedrifter å markedsføre en virksomhet eller et produkt gjennom kjøp av artikkel 6-kvoter.
Begrepet «klimanøytralitet» slik det ble brukt politisk for ti–femten år siden, som er grunnlaget for Stortingets vedtak, samsvarer ikke med dagens forståelse av hva det innebærer. For å oppfylle målsetninger om klimanøytralitet, er normen at varige utslippskutt hjemme skal komme først, og at kvoter og CO₂-fjerning kun kan brukes til å håndtere en liten rest.
«Klimanøytralitet» er altså betydelig utviklet siden Stortingets vedtak fra 2016. Det norske målet om klimanøytralitet innen 2030 fremstår i dag utdatert.
2. Klimaeffekten ved kvotekjøp er usikker
Klimanøytralitetsmålet fra 2016 innebærer at Norge må kjøpe kvoter under artikkel 6 i Parisavtalen, tilsvarende hele Norges utslipp fra 2030. Selv om disse kvotene trolig vil være relativt rimelige, kan målet innebære at det må bevilges flere milliarder i året til kvotekjøp.
Regelverket for FN-kvoter har svakheter som gjør at klimaeffekten av flere prosjekttyper har vært svært usikker. Dette er også tilfellet med kvotene som vil utstedes under artikkel 6 i Parisavtalen. Det kan bli svært krevende å finne kvoter med god miljøintegritet.
Artikkel 6 i Parisavtalen gir landene fleksibilitet i hvordan utslippskuttene gjennomføres. Reglene for artikkel 6 ble ferdigstilt under COP29. Dette omfatter blant annet den nye kreditteringsmekanismen Paris Agreement Crediting Mechanism (PACM), som erstatter den tidligere Clean Development Mechanism (CDM) under Kyotoprotokollen.
CDM-systemet hadde flere svakheter og problematiske sider, og førte ikke alltid til reelle utslippskutt. Ved CDM-prosjektene har det vært spørsmål knyttet til addisjonalitet (om prosjektet som gjennomføres gir reelle utslippskutt som ikke ville funnet sted med mindre partene hadde samarbeidet om det), dobbelttelling av utslippskutt og at samme utslippskutt selges flere ganger.
Klimautvalget 2050 uttrykker betydelig skepsis til å bruke slike fleksibilitetsmekanismer under Parisavtalen, og advarer blant annet mot risiko for uoversiktlige markeder med få selgere, høy geopolitisk påvirkning og ukjente priser. Utvalget skriver videre at slik bruk kan redusere den reelle effekten av norsk måloppnåelse og at det er tvilsomt om kvoter vil ha tilstrekkelig miljøintegritet. Utvalget advarer også om at å utsette utslippsreduksjoner i Norge til andre, billigere kutt er gjennomført i andre land kan bidra til en forsinket omstilling i Norge.
ZERO deler utvalgets betraktninger og vil fremholde at selv om Klima- og miljødepartementet har svært god kompetanse på internasjonale karbonmarkeder, vil det alltid være vanskelig å forsikre seg om at kvotene man kjøper, holder god nok kvalitet.
Det vil for eksempel være vanskelig å vurdere om artikkel 6-kvoter vil være addisjonelle i vertslandets klimamål under Parisavtalen (NDC). Mange utviklingsland har NDC-er som definerer hva de selv skal gjøre for å begrense utslipp, samtidig som de åpner for å gjøre mer med internasjonal støtte. Landene vil da ha et økonomisk insentiv til å sette sitt nasjonale «betingede mål» på et lavt nivå, slik at de har et større potensial til utslippskutt støttet av internasjonal finansiering som går utover egen NDC.
Det finnes helt sikkert mekanismer som kan motvirke slike insentiver, men det vil fortsatt være betydelig usikkerhet knyttet til klimaeffekten av ulike typer artikkel 6-kvoter. ZERO anbefaler derfor at artikkel 6-kvoter ikke utgjør noe hovedelement i oppfyllelsen av norske klimamål.
3. Pengene bør heller brukes til effektive utslippskutt
Langsiktige avtaler om kjøp av kvoter inngås etter fullmakt fra Stortinget. Regjeringen ber i statsbudsjettet for 2026 om å utvide den eksisterende fullmakten til kjøp av kvoter fra 8,2 milliarder kroner til 15 milliarder kroner for å oppfylle målet om klimanøytralitet innen 2030. I statsbudsjettet for 2026 er det satt av 303 millioner til samarbeid under Parisavtalens artikkel 6, inkludert driftskostnader.
Det er ingen tvil om at riktig utformede kvotemarked kan bidra til høyere ambisjoner, kostnadseffektive utslippskutt og til mobilisering av privat kapital til klimaprosjekter. Enn så lenge er det imidlertid heftet med betydelig usikkerhet. ZERO foreslår at midlene heller anvendes mer effektivt, jf. ZERO sitt høringssvar til energi- og miljøkomiteen i forbindelse med statsbudsjettet 2026.
Vi kan utløse betydelige utslippskutt for de samme midlene. Både gjennom nasjonale utslippskutt og en betydelig opptrapping av internasjonal klimafinansiering gjennom Klimainvesteringsfondet, klima- og skoginitiativet og Norads garantiordninger for fornybar energi.
Klimainvesteringsfondet administreres av Norfund og investerer målrettet i fornybar energi og infrastruktur, særlig i land som fortsatt er avhengig av kullkraft. Fondet har så langt hatt svært gode resultater, både på utslippskutt og avkastning.
Pengene som bevilges til Klimainvesteringsfondet, kan brukes flere ganger. De midlene Stortinget setter av til kvotekjøp, vil forsvinne ut av statsbudsjettet hvert eneste år. Vi kan selvsagt håpe at prosjektutviklere vil reinvestere avkastningen de sitter igjen med, men det er utenfor Stortingets kontroll. En milliard til Norfund vil derimot kunne reinvesteres flere ganger, fordi fondet etter hvert vil selge seg ut av prosjekter, noe de så langt har gjort med god avkastning.
Norge har også andre ordninger som kan styrkes. Det kan for eksempel være Klima- og skoginitiativet som administreres av Klima- og miljødepartementet og Norads garantiordninger for fornybar energi.
Stortinget har vedtatt at Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering skal økes fram mot 2030. Hvis vi i stedet for å bruke midlene på kjøp av usikre artikkel 6-kvoter, heller retter dem inn mot å styrke de etablerte ordningene, kan det i større grad utløse privat kapital, bygge norske kompetansemiljø på klimafinansiering og trolig gi mye større globale utslippskutt.
Oppsummert
ZERO foreslår at målet om klimanøytralitet oppheves, og at de samme midlene brukes til å utarbeide en plan for opptrapping av internasjonal klimafinansiering gjennom Klimainvesteringsfondet.