Ledelsen i partiet Venstre har foreslått at Stortinget ber regjeringen utrede «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.»

Urimelig premiss: Venstres forslag bør avvises av flere grunner. Selv om det er et forslag om utredning og utfallet ikke er gitt, lener det seg klart i én retning. Slik det kommer frem i forklaringen til forslaget, er det basert på at «selvbestemt livsavslutning» er individets selvsagte rettighet og et samfunnsgode. Dette er ikke innlysende.

Premisset utfoldes i en begrunnelse som kun tar utgangspunkt i enkeltsaker kjent gjennom media. Disse underbygger to påstander: at det handler om «verdighet», og at systemet er urettferdig. Logikken er klar: «Rett til verdig død» bør sikres alle gjennom likhet for loven. Forslaget er preget av en endimensjonal logikk og forskjønnende språkbruk, der verdiladede begreper som «selvbestemt livsavslutning» og «verdig død» brukes i stedet for gjeldende medisinsk terminologi («assistert selvmord» og «eutanasi»[i]). Slik avskjæres muligheten for et bredere og mer relevant politisk perspektiv på dødshjelp, nemlig hva legalisering av dødshjelp betyr i et samfunn som skal ta vare på alle, også de sårbare blant oss.

I tillegg bør forslaget avvises fordi:

• forslaget er unødvendig fordi vi allerede har et bredt kunnskapsgrunnlag.
• forslaget er basert på misforståtte oppfatninger av «autonomi» og «verdighet».
• dødshjelp bør erstattes av livshjelp.

En begrunnelse for dette følger her:

Kunnskapsgrunnlag: Forslaget bør avvises fordi det allerede finnes et bredt kunnskapsgrunnlag om dødshjelp, både erfaring fra land som har praktisert dødshjelp i lengre tid, og fra for eksempel Den norske legeforenings kunnskapsgrunnlag fra 2023.^[ii] Det eksisterer ikke et behov for å utrede hvordan legalisering kan foregå i Norge.

«Autonomi» og «verdighet»: Det vi derimot trenger, er en bred offentlig bevisstgjøring om hva debatten om dødshjelp handler om. Her mener vi at kulturanalytiske og historiske perspektiver er helt nødvendige i tillegg til medisinske og etiske. Det vil bidra til å løfte blikket fra enkeltsaker og løsne grepet fra den verdiladede retorikken.

Et historisk blikk viser hvordan debatten er forskjøvet fra å handle om «uutholdelig lidelse» til «autonomi», og hvordan «autonomi» nå fungerer som premiss for å åpne dødshjelp for stadig flere grupper.

Et historisk blikk viser også hvordan vår forståelse av «verdighet» har endret seg.

Til sammen gir dette nye forutsetninger når samfunnet reflekterer over dødshjelp som løsning.

Autonomi: Debatten er endret i løpet av få år. Da dødshjelp ble diskutert på nittitallet, og så legalisert i Oregon i 1997 og i Nederland i 2001, var «barmhjertighetsdrap» begrepet som ble brukt. Det viste til at det handlet om å avslutte uutholdelig lidelse. Den typiske pasienten var uhelbredelig syk med store smerter og kort forventet levetid. Det er all grunn til å anerkjenne den lidelsen som kommer frem i personlige fortellinger i debatten, og de dilemmaer som oppstår. Men i et samfunnsperspektiv er det samtidig også god grunn til å utvide perspektivet og rette oppmerksomheten mot premissene for debatten og den endrede kulturen debatten føres i. I dag er debatten forskjøvet fra å handle om uhelbredelig lidelse til å handle om autonomi. Begrepsbruken – og dermed forståelsen – er endret. Argumentasjonen handler nå først og fremst om retten til selv å bestemme over egen kropp og eget liv, og frykten for å miste kontroll. Begrepet som brukes, er «selvbestemt livsavslutning». (Hvis man går inn i enkeltsakene Venstres forslag løfter frem, ser vi at retorikken også her handler om retten til å bestemme, ikke først og fremst om lidelse.)

Det er ikke vanskelig å forstå utviklingen. Autonomi står sterkt i en moderne sekulær kultur. Samtidig oppstår et reelt og særlig alvorlig dilemma, fordi samfunnet har påtatt seg et ansvar for å ivareta de svake. Ser vi på erfaringene fra land der dødshjelp er tillatt, ser vi at legaliseringen av individets rett til dødshjelp gjør utsatte grupper enda mer utsatt. Vi vil understreke at dette er en konsekvens det ikke er mulig å regulere bort ved en «vanntett lov».

For å understøtte dette kan vi vise til to land der dødshjelp praktiseres: Nederland og Canada. I disse landene ser vi hvordan et tilbud om dødshjelp møter trender i vår egen tid på måter som viser at tilbudet ikke bare er en løsning på lidelse på dødsleiet.

Den ene trenden er en økning i ulike former for psykisk lidelse, som depresjon, ikke minst blant unge. Her fremstår Nederland som et særlig interessant eksempel.[iii] Loven er ikke endret siden 2002, samtidig har praksisen endret seg radikalt. I 2010 var psykisk lidelse grunn for to tilfeller av dødshjelp. Det økte til 138 i 2023, 219 i 2024 og 174 i 2025.[iv] Det statlige kontrollorganet for eutanasi i Nederland maner til å trå varsomt, men presset øker. Døren er åpnet, og det opplagte argumentet er at det ikke er rettferdig å skille mellom fysisk og psykisk lidelse^[v]. I Canada blir psykisk lidelse som eneste kvalifikasjon for dødshjelp godkjent fra og med mars 2027, hvis den vedtatte lovendringen blir stående^[vi]. (En annen sak er at det i praksis vil være vanskelig å skille fysisk og psykisk lidelse, da disse ofte henger sammen gjennom komorbiditet.)

Den andre trenden er en økning i eldre mennesker som kjenner seg ensomme og til overs i den vestlige verden. I en ny ph.d.-avhandling (2026) undersøkte Vera van den Berg opplevelsene til eldre, friske mennesker i Nederland som har uttrykt ønske om å dø.^[vii] Bakgrunnen er debatten etter lovforslag i Nederland om å legalisere eutanasi etter «fullført liv» som eneste kriterium, for mennesker over 75 år. Når van den Berg snakker med denne gruppen, finner hun likevel ikke noe entydig ønske om spesifikt å dø. Det hun finner, er snarere et eksistensielt tap av mening og et ønske om å bety noe.

Det som ikke minst vekker uro når det gjelder eldre, er at det eksistensielle problemet henger sammen med det som også er i ferd med å bli et av vår tids økonomiske problemer, nemlig en sterk økning i antallet eldre når babyboomgenerasjonen blir gammel. Vi vet altfor godt at menneskelig omsorg og presset økonomi er en dårlig kombinasjon.

Hvordan vil økt aksept for «selvbestemt død» virke sammen med et behov for løsning på psykisk lidelse og ensomhet? Erfaring tilsier at dette har kulturelle konsekvenser som lovgivere ikke har kontroll på.

Likhet for loven? Erfaringene fra land som alt har legalisert dødshjelp, kan også kaste lys over forslagstillernes bruk av skjev fordeling av goder som en begrunnelse for å legalisere dødshjelp. Forslagsstillerne ønsker at et tilbud skal være likt tilgjengelig for alle, ikke bare for de med «midler og støtteapparat» ­- som kan «reise til Sveits» – men også for dem som ellers blir henvist til et «svart marked».

Erfaringene fra Canada tilsier imidlertid at den selvbestemte døden ikke nødvendigvis fordeler seg jevnt. Dette viser for eksempel en rapport om MAiD (Medical Assistance in Dying) i Canada fra 2025^[viii]. I 2021 gjorde Canada MAiD tilgjengelig for flere enn terminalt syke. De kalte det «Track 2». I denne gruppen topper de mindre privilegerte en dyster statistikk. For eksempel utgjør personer fra de 20 prosentene av befolkningen med dårligst boforhold nærmere halvparten av dem som ber om MAiD i Track 2. De marginaliserte søker og får innvilget statsstøttet død. Også kvinner er overrepresentert. I europeiske land er det dobbelt så mange kvinner som menn som får dødshjelp på grunn av mentale lidelser. Kritikere, slik som dr. Sonu Gaind, ledende kanadisk psykiater som også har ledet MAiD-team på sitt sykehus, advarer mot at lover som opprinnelig var ment å hjelpe mennesker å unngå en smertefull død, nå legger til rette for selvmord for dem som søker å unnslippe et smertefullt liv.^[ix]

Paradokset er at selvbestemmelse, ikke minst ved livets slutt, er avhengig av sosial kontekst. Erfaringene fra land der dødshjelp er tillatt, tilsier at sosial isolasjon, manglende støtte og engstelse for å bli en byrde, spiller en viktig rolle når etterspørselen etter dødshjelp øker.

I et samfunn som skal ivareta de svake fremstår «selvbestemt livsavslutning» derfor ikke som et gode som bør fordeles likt. «Selvbestemt livsavslutning» er snarere en «luksusoverbevisning»,^[x] det vil si en idé unnfanget av de privilegerte, de som ikke rammes av konsekvensene selv hvis den innføres på samfunnsnivå. Det er ikke de privilegerte som betaler for en eventuell realisering av denne ideen, men de underprivilegerte.

Ideen om menneskets totale autonomi er en slik luksusoverbevisning. Det er bare i de privilegertes beskyttede sfære vi har råd til å holde oss med denne illusjonen.

Et historisk blikk peker altså på hvordan «autonomi» fungerer som premiss for å åpne dødshjelp for stadig flere grupper. Et historisk blikk viser også hvordan vår forståelse av «verdighet» har endret seg.

Verdighet: For hva er verdighet når vi, slik vi kan høre i den norske debatten, ikke vil ende opp inkontinente på sykehjem fordi vi mener at funksjonsnedsettelse og tap av kontroll – for oss – er «uverdig»? Fra unnfangelse til aldring og død er alle mennesker avhengige av andre - deres omsorg, hjelp og støtte. Når ble det uverdig å motta hjelp?

Det er vanskelig å forestille seg noe som står mer direkte i motsetning til tanken om at menneskets verdighet ganske enkelt er knyttet til det å være menneske. Slik ser vi ikke lenger på det.

 

Nå er forståelsen av «verdighet» i endring. Den franske forfatteren Michel Houellebecq kommenterte dette da han advarte mot legalisering av dødshjelp i Frankrike, tidligere i sommer. Han treffer noe viktig: «Nå er det verdige menneskelivet noe som gradvis forvitrer i oss. Livet vårt er i seg selv en forfallsprosess, og vi må være klare til å rettferdiggjøre eksistensen vår når som helst, både i våre egne og i andres øyne.»^[xi] Er vi klar over at vi er i ferd med å innføre en slik forståelse av verdighet, er spørmålet vi kan stille med Houllebecq.

En legalisering av dødshjelp vil nødvendigvis virke sammen med kulturens endrede forståelse av «verdighet», uavhengig av lovgivers intensjon.

På bakgrunn av disse observasjonene vil vi holde fast ved at samfunnets solidaritet bør ligge hos de svake gruppene. Spørsmålet er da ikke «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov», men: Hvordan vi kan unngå at grupper i samfunnet ser på selvbestemt død som en løsning?

Det er fellesskapets ansvar å sørge for at de som er i randsonen ikke opplever behov for dødshjelp. Det handler om økt satsing på palliativ omsorg ved livets slutt, men det handler også om å møte dem som lever i ensomhet og med kroniske smerter, fysiske og psykiske. Det handler om livshjelp i bred forstand. Vi må bygge et samfunn der vi gir livshjelp, ikke dødshjelp.

 

Eivor Andersen Oftestad, professor i kristendomshistorie, Universitetet i Innlandet

Kristin Bliksrud Aavitsland, professor i kunsthistorie, Universitetet i Oslo

Sivert Angel, professor i kirkehistorie, Universitetet i Oslo

Marius Mjaaland, professor i teologi, Universitetet i Oslo

Henrik Syse, professor, PRIO

Henning Laugerud, professor i kunsthistorie, Universitetet i Bergen

Julie Wilhelmsen, forskningsleder, NUPI

Aslak Syse, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo

Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie, Universitetet i Oslo

Line Cecilie Engh, professor i idehistorie, Universitetet i Oslo

Torunn Landrø, overlege i psykiatri, Oslo

Morten Selle, overlege i psykiatri, Oslo Universitetssykehus

Markus Lindholm, professor ved Steinerhøyskolen

 

[i] «Dødshjelp omfatter «eutanasi» og «assistert selvmord». Eutanasi er å ta livet av en person etter personens frivillige forespørsel, for eksempel ved å injisere dødbringende medikamenter. Assistert selvmord er å bistå en annen med å ta sitt eget liv, for eksempel ved å gi den andre dødbringende medikamenter, som personen så tar selv.», Ursin, Lars: dødshjelp i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 14. september 2026 fra https://sml.snl.no/d%C3%B8dshjelp.

[ii] Legeforeningens råd for legeetikk utarbeidet i 2023 et kunnskapsgrunnlag for dødshjelp (11.12.23).

[iii] van Os, J., van Rooij,W., Komrad M.S, Psychiatric Euthanasia in the Netherlands: Young People, Procedural Medicine, and the Limits of Psychiatry, Psychiatric Times, 05.03.2026. (https://www.psychiatrictimes.com/view/psychiatric-euthanasia-in-the-netherlands-young-people-procedural-medicine-and-the-limits-of-psychiatry)

[iv] Rapporten for assistert selvmord i Nederland, 2025 ligger her https://wfrtds.org/medical/the-netherlands-publishes-it-2025-report-on-assisted-dying/

[v] Se f.eks. argumentasjonen til Dying With Dignity i Canada (https://www.dyingwithdignity.ca/advocacy/maid-for-mental-illness/)

[vi] Det foregår for tiden kamp om dette. Special Joint Committee on Medical Assistance in Dying publiserte en rapport i juni 2026, der de anbefaler å ekskludere psykisk lidelse som eneste grunn for tilbud om dødshjelp (https://www.parl.ca/DocumentViewer/en/45-1/AMAD/report-1/). Parlamentet, som har vedtatt loven, skal nå respondere på denne rapporten. Dying With Dignity argumenterer med autonomi for at  at også psykisk lidende skal få beholde retten til dødshjelp.

[vii] Vera van den Berg, Is this it? The lived experience of older adults with a wish to die who are not severely ill,  University of Humanistic Studies 2026.

[viii] Sixth Annual Report on Medical Assistance in Dying in Canada (https://www.canada.ca/en/health-canada/services/publications/health-system-services/annual-report-medical-assistance-dying-2024.html)

[ix] Gemma Ware, “Assisted dying: Canada grapples with plans to extend euthanasia to people suffering solely from mental illness”, The Conversation, 16.05.2024.

[x] «Luxury belief», et fenoment forklart av den amerikanske forfatteren Rob Henderson.

[xi] Michel Houellebecq, “The Euthanasia of the West”, publisert i The Unheard, 4.07.2026