3.1 Forslag som gjelder fri rettshjelp generelt
I høringsbrevet foreslo departementet å endre lovens § 9 slik at den som mottar fri rettshjelp med økonomisk behovsprøving alltid skulle betale egenandel. I dag har fylkesmannen hjemmel til å samtykke til at kravet til egenandel helt eller delvis frafalles. Adgangen benyttes i meget stor utstrekning. Det ble foreslått at adgangen til å frafalle hele egenandelen skulle falle bort, men at fylkesmennene fortsatt skulle kunne innvilge delvis frafall. Adgangen skulle praktiseres strengere enn i dag.
Noen av høringsinstansene støtter forslaget mens andre er kritiske til det.
Departementet viser til at heving av inntektsgrensene vil medføre en betydelig økning i utgiftene til fri rettshjelp. Personer med lav bruttoinntekt skal bare betale en obligatorisk grunnegenandel som ikke skal være høyere enn den er i dag. For øvrig skal det betales en prosentvis tilleggsegenandel. Innkrevingen av egenandelen foreslås lagt til Statens Innkrevingssentral. Den Norske Advokatforening bemerker at en slik innkrevningsordning kan bli arbeids- og omkostningskrevende i motsetning til i dag hvor egenandelskrav trekkes fra advokatens salærkrav. Departementet mener at SI er den instans som best vil ivareta behovet for en effektiv og rettferdig inndriving. En innkreving gjennom SI vil også bedre muligheten for kontroll og eventuelle justeringer.
Etter § 11 er det adgang til å kreve refusjon når rettshjelpen fører til en vesentlig bedring av søkerens økonomiske stilling. Det antas at spørsmålet om refusjon ikke er undergitt tilstrekkelig oppfølging i dag og at adgangen bør benyttes oftere. Det ble derfor fremmet forslag om at fylkesmannen skal foreta denne vurderingen i alle saker, og kreve refusjon dersom ikke særlige forhold gjør det urimelig. Et flertall av høringsinstansene går inn for forslaget, bare LO og studentrettshjelptiltakene er negative. Departementet følger opp forslaget i proposisjonen. De som yter rettshjelp må på forhånd informere rettshjelpssøkeren om at det kan bli tale om refusjon og de må informere rette myndighet om resultatet av rettshjelpen. Det foreslås at Statens Innkrevingssentral også tillegges innkrevingen av refusjonskravene.
I praksis tas det ofte forbehold om at bevilgningen til fri rettshjelp kan trekkes tilbake dersom det viser seg at søkeren likevel ikke oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp. Dette gjelder både tilfeller der rettshjelpen er innvilget på feil faktisk grunnlag og tilfeller hvor søkerens økonomiske situasjon blir vesentlig bedret etter søknadstidspunktet men før rettshjelpen er avsluttet, f.eks. ved at en arbeidsledig søker får fast arbeid. Et flertall av høringsinstansene går inn for at det skal være adgang til å trekke tilbake bevilgningen i de to ovennevnte tilfellene. Eidsivating lagmannsrett foreslår en mellomløsning ved at bevilgningen trekkes tilbake fra og med at den endrede økonomiske situasjon oppsto. Bare i ekstreme tilfeller mener lagmannsretten et tilbakekall av bevilgningen bør gis tilbakevirkende kraft.
Departementet mener det er rimelig å kreve at søkere refunderer rettshjelpen dersom det viser seg at vedkommende ikke oppfylte vilkårene. Det vil heller ikke være urimelig å trekke tilbake bevilgningen dersom søkeren får en vesentlig endret økonomisk situasjon på et senere tidspunkt. Fylkesmannen gis kompetanse til å fatte vedtak om å trekke bevilgningen tilbake. Det foreslås videre at SI skal foreta inndrivelsen.
Ulike forsikringsordninger dekker i dag også utgifter til rettshjelp, blant annet i husleiesaker og i visse erstatningssaker. De fleste private rettshjelpsforsikringer har en noe høyere egenandel enn den offentlige ordningen, og det er satt et tak på utbetaling som i dag er på kr 75.000. Departementet foreslo i høringsrunden at søker ikke skal få offentlig fri rettshjelp i de tilfeller vedkommende har tegnet rettshjelpsforsikring som dekker den saken det søkes om bistand til. Forslaget fikk bred oppslutning fra de fleste høringsinstansene. Det kom imidlertid også enkelte innvendinger, bl.a. ble det pekt på at forslaget innebærer en forskjellsbehandling av personer som ellers fyller lovens vilkår.
Departementet mener offentlig fri rettshjelp bør være forbeholdt personer som ikke har andre dekningsmuligheter. Dersom søker ved å måtte benytte rettshjelpsforsikring vil få mindre bistand enn etter den offentlige ordningen, kan differansen søkes dekket. Departementet foreslår etter dette en regel i § 4 om at offentlig fri rettshjelp skal være subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikringer.
Etter rettshjelploven § 1 kan departementet bestemme i hvilken grad saker om idømming eller fullbyrding av straff generelt skal omfattes av rettshjelploven. Straffeprosessloven har regler om oppnevning av forsvarer på det offentliges bekostning i saker om idømming av straff. I de fleste saker om fullbyrding av straff vil offentlige myndigheter kunne gi tilstrekkelig og nødvendig veiledning slik at advokatbistand ikke er nødvendig. Til anleggelse av private injuriesøksmål eller private straffesaker har det vært mulig å få innvilget fri rettshjelp, men det har vært ført en meget restriktiv praksis. I høringsbrevet ble det foreslått å unnta saker om straff fra rettshjelplovens anvendelsesområde, og det ble vist til at adgangen til å gi dispensasjon i enkeltsaker i henhold til § 6 ville gi den nødvendige sikkerhetsventil. De aller fleste høringsinstanser er positive til forslaget. Den Norske Advokatforening mener at muligheten til å oppnå dispensasjon etter § 6 ikke lenger vil være tilstede etter den avgrensningen som foreslås. Foreningen tar også avstand fra at det ikke er nødvendig med advokatbistand i saker om fullbyrding av straff. Departementet legger til grunn at straffeprosesslovens regler om forsvareroppnevnelse i utgangspunktet skal være uttømmende mht. offentlig støtte til advokatbistand i straffesaker og viderefører forslaget. Når det gjelder norske borgere som står under straffeforfølging i utlandet, viser departementet til at det arbeides med en ny ordning som vil ivareta norske borgeres interesser på en betryggende måte.
Saker om fastsettelse av farskap tilhører de prioriterte områdene etter rettshjelploven. Dersom de økonomiske vilkår er oppfylt, vil en klient således kunne få fri rettshjelp når det anses rimelig og nødvendig. På bakgrunn av det offentliges sterke rolle i disse sakene, samt sikkerheten ved DNA-analyser, anser departementet det unødvendig med juridisk bistand i saker om farskap. Det ble derfor foreslått at disse sakene ikke lenger skulle tilhøre de prioriterte saksområdene. Høringsinstansene er delt i synet på forslaget. Departementet opprettholder forslaget i proposisjonen og viser til at blodprøveresultatene kan utpeke barnefaren med nær 100 % sikkerhet. Behovet for juridisk bistand må derfor anses som lite.
Rettshjelp til leietakere i husleiesaker etter husleieloven er prioritert i rettshjelploven. Departementet foreslo å endre reglene slik at bare saker i forbindelse med utkastelse eller oppsigelse av leieforhold skulle være prioritert. Et klart flertall av høringsinstansene er positive til forslaget, men noen mener at rettshjelptilbudet på dette området bør forbli uendret. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen. Det presiseres at bestemmelsen kun skal omfatte husleiesaker om utkastelse og oppsigelse av bolig som leietakeren bebor.
For å begrense timeforbruket i prioriterte saker, har departementet bl.a. innført en prøveordning med godtgjørelse etter stykkprissatser. For uprioriterte sakstyper har man ikke satt i gang tilsvarende tiltak. I høringsbrevet ble dette foreslått. Høringsinstansene er for det meste positive til forslaget. Departementet bemerker at erfaringene med stykkpris er gode så langt. En mulighet til å ha en ordning med stykkpris også for uprioriterte sakstyper vil kunne gi en mer ensartet praksis ved innvilgelsen av rettshjelp til disse sakene.
Etter § 13 tredje ledd og § 17 annet ledd kan det innvilges rettshjelp i saker som ikke omfattes av hovedregelen i rettshjelploven. Ordlyden i de to reglene er noe forskjellige. Felles er det at det i utgangspunktet ikke skal ytes bistand, men at bistand likevel kan ytes etter en konkret rimelighetsvurdering. Departementet foreslo i høringsbrevet at adgangen til å innvilge fri rettshjelp til de uprioriterte saksområdene skulle endres, slik at det bare ville være aktuelt å gi bistand etter de nevnte bestemmelser i særlige unntakstilfeller. Ordlyden i de to reglene ble foreslått harmonisert. Høringsinstansene er gjennomgående positive til en harmonisering av de to reglene, og departementet viderefører dette forslaget i proposisjonen. Forslaget om å innsnevre adgangen til å innvilge fri rettshjelp etter de nevnte bestemmelsen har møtt stor motstand, og departementet fremmer derfor ikke denne delen av forslaget.
Komiteens merknader
Til § 11
Komiteen støtter forslaget til endring av § 11 og til ny § 11 a. Komiteen finner det naturlig at fri rettshjelp skal kunne trekkes tilbake dersom det er gitt feilaktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon, jf. utkastet § 11 a. Det samme gjelder dersom søkerens økonomiske situasjon bedrer seg vesentlig mens saka pågår. Det forutsettes at det utøves et rimelig skjønn i disse saker.
Komiteen er imidlertid ikke enig i at det at en arbeidsledig får jobb, og ved dette en antatt årsinntekt over den økonomiske grensen for fri rettshjelp, i seg selv skal være nok til at rettshjelp som er bevilget trekkes tilbake. Komiteen viser i den forbindelse til forutsetningen om at bedringen av økonomien skal være « vesentlig ».
Til § 7
Komiteen støtter forslag til endring av § 7 som gir departementet hjemmel til å sette en øvre grense for antall timer fri rettshjelp som kan innvilges. Komiteen forutsetter at det fortsatt vil være adgang til å innvilge ytterligere bistand slik at saker ikke stopper opp før de er sluttført.
Til § 9
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det helt fra rettshjelpordningen ble opprettet har vært regler om egenandeler. Forslaget i proposisjonen innebærer at det innføres en obligatorisk grunnegenandel i de tilfeller der det gis rettshjelp etter en økonomisk behovsprøving. I tillegg foreslås innstramminger i adgangen til å frafalle egenandelen. Ut fra forutsetningene i proposisjonen om at grunnegenandelen ikke skal være høyere enn i dag, dvs. kr 600, ser flertallet ikke tungtveiende grunner til å gå imot forslaget. Dersom en såvidt beskjeden egenandel kan muliggjøre høyere inntektsgrenser og dermed rettshjelp til flere, mener flertallet dette er en riktig prioritering. Flertallet viser videre til at innkreving gjennom Statens Innkrevingssentral vil gi mulighet til bedre kontroll og oversikt med bevilgningene, og støtter etter dette forslag til endring av § 9 og § 10 andre ledd.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at det i § 9 fremmes forslag om at departementet kan gi forskrifter for egenandelens størrelse og om fritak for egenandeler. Egenandelens størrelse er et så prinsipielt viktig spørsmål at det bør være Stortinget som fastlegger dette. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det er Stortinget som fastsetter f.eks. egenandelstak for legemidler. Stortinget bør også fastsette prinsipper for fritak for egenandeler. Disse medlemmer mener det fortsatt bør være adgang til å frafalle egenandel og ønsker ingen generell innstramming i dagens praksis. For folk med en nettoinntekt under 70.000 kroner er det fortsatt rimelig at egenandeler frafalles. Disse medlemmer går etter dette også imot endring av § 9 og § 10 andre ledd.
Til § 4
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig med departementet i at offentlig rettshjelp bør være subsidiær i forhold til private rettshjelpsforsikringer. Flertallet viser til at ordningen med rettshjelp bør være forbeholdt personer som ikke har andre dekningsmuligheter til rettshjelpsutgiftene. Flertallet viser til ulike regler om egenandel eller regler om tak på bistanden kan medføre at søkere som tilfredsstiller vilkårene for fri rettshjelp vil få dårligere vilkår etter en privat ordning. Flertallet har merket seg at man i slike tilfeller vil kunne søke differansen dekket over fri rettshjelp-ordningen. Flertallet støtter etter dette endringen i § 4.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er i likhet med flertallet enig i at fri rettshjelp gjøres subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikring, jf. utkast til nytt andre ledd i rettshjelploven § 4. Men disse medlemmer vil peke på at selve spørsmålet om hvorvidt det foreligger forsikringsdekning kan nødvendiggjøre rettshjelp. Ved tvist mellom forsikringstaker og forsikringsselskap om hvorvidt tilfellet dekkes av polisen, bør det offentlige ha plikt til å forskuttere innafor lovens rammer. Disse medlemmer finner det heller ikke rimelig at den som fyller kriteriene for fri rettshjelp skal bli henvist til ei ordning som kan bli dyrere ved at det er en høgere egenandel i rettshjelpsforsikringa, eller ved at det i rettshjelpsforsikringa er satt et tak for bistanden. I slike tilfeller bør hovedregelen være at dekning etter fri rettshjelp kommer inn som et supplement til rettshjelpsforsikring, slik at ikke forsikringstaker taper på å bruke forsikringen. Disse medlemmer vil etter dette foreslå at ordet « delvis » tas ut av lovteksten i § 4 slik at regelen bare gjelder der søkerens forsikring helt ut dekker utgiftene.
Til § 1
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at domfelte iht. reglene i straffeprosessloven har forsvarer oppnevnt på det offentliges bekostning i alle saker om idømming av straff for forbrytelser. Flertallet er enig i at dette i hovedsak må antas å dekke det viktigste behovet, og at denne sakstypen kan unntas fra gruppen av prioriterte saker innen rettshjelpsordningen. Flertallet er dessuten i tvil om unntaket også bør gjelde saker om fullbyrding av straff, men legger vekt på at det i begge disse tilfellene fortsatt vil kunne innvilges fri rettshjelp iht. dispensasjonshjemmelen i rettshjelploven § 6. Flertallet forutsetter at dispensasjonshjemmelen blir benyttet i de få saker der det er et reelt behov for advokatbistand. Flertallet har for øvrig lagt vekt på at de aller fleste høringsinstanser er positive til forslaget.
Flertallet understreker betydningen av at politi og fengselsvesen oppfyller sitt veiledningsansvar overfor de domfelte i spørsmål om fullbyrdelse. I denne forbindelse vil flertallet be departementet sørge for at det settes i verk nødvendige opplæringstiltak overfor etaten, slik at de ansatte blir motivert og har nødvendige kunnskaper til å kunne ivareta veiledningsoppgaven på en betryggende måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet går, under henvisning til merknadene ovenfor under pkt. 2, mot endring av § 1.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er enig i at det sjelden vil være behov for rettshjelp iht. rettshjelpsloven i saker som gjelder idømming av straff fordi behovet i hovedsak dekkes av straffeprosesslovens regler om offentlig forsvarer. Disse medlemmer mener likevel det ikke er grunn til å unnta slike saker fra rettshjelpsloven, og viser til at det dreier seg om svært få saker og at sakene vil være viktige for de det gjelder.
Når det gjelder saker om fullbyrding av straff, mener disse medlemmer at det er et klart behov for å prioritere slike saker innenfor rettshjelpsordningen. Saker om soningssituasjonen vil normalt ha svært stor betydning for de det gjelder. Disse medlemmer viser til at de offentlige instanser som har et veiledningsansvar i slike spørsmål ofte kan ha en todelt rolle - både som motpart og medhjelper. Spesielt i forhold til en gruppe det benyttes tvangstiltak overfor - slik tilfellet er her, er det viktig at de det gjelder kan søke bistand hos en utenforstående medhjelper. Disse medlemmer viser til en undersøkelse fra Juss-Buss der det fremgår at i omlag halvparten av de saker om straff-fullbyrding Juss-Buss hadde bistått i, ble vedtaket endret i positiv retning for klienten. Dette illustrerer at det er et markert behov for rettshjelpsbistand i slike saker. Disse medlemmer mener rettshjelptilbudet på dette området bør videreføres, og vil stemme imot forslag til endring av § 1.
Til § 18 første ledd nr. 1.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det offentlige har ansvaret for å få fastlagt farskap. Flertallet er enig i at det offentliges sterke rolle og ikke minst betydningen av at man har fått DNA-analyser som fastslår farskap med stor sikkerhet, gjør at det er lite behov for å benytte advokat i slike saker. Flertallet mener det derfor ikke er grunn til å prioritere disse sakene innenfor rettshjelpordningen, og slutter seg til forslaget om endring av § 18.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot endringen av § 18 første ledd nr. 1 under henvisning til disse medlemmers merknader under pkt. 2 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at det reises ytterst få saker om farskap, og at det derfor er lite å hente av innsparinger på å begrense rettshjelpen i slike saker. Samtidig er dette saker som har svært stor velferdsmessig betydning for partene. Disse medlemmer vil derfor gå imot forslag til endring av § 18 første ledd nr. 1.
Til § 18 første ledd nr. 3
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til forslaget om at man ved saker etter husleieloven, skal prioritere rettshjelp til de tvistene som gjelder utkastelse eller oppsigelse av leieforhold. Flertallet har merket seg at forslaget har fått bred støtte blant høringsinstansene. Flere fylkesmenn uttaler bl.a. at det er behov for å få klargjort reglene, og at det er et klart behov for innstramming på dette området. Flertallet viser til at ulike husleietvister ofte omfattes av rettshjelpsforsikringer, og at mange derfor vil ha god rettshjelpsdekning etter slike ordninger. Flertallet er enig i at offentlig rettshjelp bør søkes begrenset til de husleiesakene som har størst betydning for leietaker. Flertallet vil etter dette støtte forslag til endring av § 18 første ledd nr. 3.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet går imot forslaget til endring av § 18 første ledd nr. 3 under henvisning til merknadene ovenfor under pkt. 2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at rettshjelpsordningen etter forslaget vil være subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikring, og at rettshjelpsordningen derfor tar sikte på å nå de som ikke har forsikring. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning ikke et argument for å begrense det offentlige rettshjelptilbudet at mange har forsikring på området. Disse medlemmer mener at også andre husleiesaker enn saker om oppsigelse eller utkastelse kan ha stor velferdsmessig betydning for leietakerne. Disse medlemmer mener det er riktig å prioritere rettshjelp til saker som gjelder bolig, og viser til at tvister om f.eks. leiestørrelse i realiteten kan få konsekvenser for selve leieretten. Disse medlemmer vil etter dette gå imot forslag til endring av § 18 første ledd nr. 3.
Til § 13 tredje ledd og § 17 andre ledd
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at iht. § 13 og § 17 kan det innvilges fri rettshjelp etter en konkret rimelighetsvurdering i saker som ikke omfattes av hovedreglene i loven. De to reglene har vært noe ulikt formulert, mens man i praksis har nyttet de samme kriterier ved tolkning av bestemmelsene. Departementet foreslår derfor at de to reglene harmoniseres. Flertallet støtter en slik klargjøring av reglene, og viser til at høringsinstansene også har vært positive til en harmonisering. Flertallet understreker at endringen ikke innebærer noen innstramming av reglene, og at forslaget derfor ikke tilsikter noen realitetsendring.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener nåværende ordlyd i de to bestemmelser er å foretrekke fremfor forslaget, og støtter ikke endringsforslaget som i alle fall etter ordlyden fremstår som en innstramning i gjeldende regler. Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av § 13 tredje ledd og § 17 annet ledd.
3.2 Fritt rettsråd
Ved søknad om fritt rettsråd i utlendingssaker skal rettsråd ytes uten økonomisk behovsprøving. Dette gjelder behandlingen av saken i første instans og en eventuell klage. Etter gjeldende praksis omfattes også klager over avslag om asyl i de tilfeller der det er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I høringsbrevet ga departementet uttrykk for at det ikke er rimelig å yte fritt rettsråd uten behovsprøving i disse tilfellene, de såkalte statusendringssakene. Fritt rettsråd uten behovsprøving ytes også i utvisningssaker uansett hvilket grunnlag utvisningen bygger på, dvs. også i de tilfeller der utvisning skjer som følge av straffbar handling. Departementet foreslo at det utvidede rettshjelptilbud skulle fjernes også i disse sakene. Det overveiende flertall av høringsinstanser var positive til forslagene, men enkelte hadde til dels sterke innvendinger. NOAS går imot forslagene og viser til at asylstatusen er av stor betydning i forhold til tilgangen til offentlige støtteordninger og for adgang til familiegjenforening. Når det gjelder utvisningssakene, vises det til de vanskelige, skjønnsmessige avveininger som må foretas i disse tilfellene. Utlendingsdirektoratet mener også at rettssikkerhetshensyn og hensyn til å unngå feil og misforståelser, tilsier bruk av advokat i utvisningssakene.
Departementet opprettholder i proposisjonen forslaget om å nedprioritere statusendringssakene. Rettshjelploven § 13 tredje ledd vil være en tilstrekkelig sikkerhet for at man likevel kan få fri rettshjelp i særlige tilfeller også i disse sakene. Departementet foreslår videre at det ikke gis fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning som følge av straffbare forhold. Dersom den som skal utvises har sterk tilknytning til landet, skal det føres en mer liberal praksis med henblikk på innvilgelse av fritt rettsråd enn i andre tilfeller.
Trygd- og pensjonssaker er i dag prioritert i rettshjelploven. Ettersom den bistand forvaltningen gir på dette området i rimelig grad skal dekke behovet for juridisk bistand foreslo departementet at trygde- og pensjonssaker skulle unntas fra de prioriterte saksområder. Høringsinstansenes syn på forslaget er noe delt. Departementet opprettholder forslaget i proposisjonen. Det understrekes at den foreslåtte endring ikke vedrører retten til å få fri sakførsel ved anke i trygdesaker, jf. § 22 første og annet ledd. Forslaget fjerner heller ikke muligheten for å få fritt rettsråd.
Rettshjelploven § 14 annet ledd gir advokater adgang til selv å innvilge fritt rettsråd i saker som nevnt i § 13 annet ledd dersom bistanden ikke antas å ville overstige 10 timer. Denne innvilgelsesadgangen benyttes i stor utstrekning. Reglene om advokatenes innvilgelsesadgang korresponderer dårlig med forskriftene om stykkpris. Etter stykkprissatsene vil advokatene i utgangspunktet motta stykkprisgodtgjørelse uavhengig av hvor mange timers arbeid som er utført. Departementet foreslo i høringsbrevet at man ga en forskriftshjemmel for å kunne presisere advokatens adgang til å innvilge fri rettshjelp i tråd med stykkprisordningen. De fleste høringsinstansene kommenterer ikke forslaget. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen. Forslaget vil i realiteten ikke medføre noen endring i advokatenes adgang til å innvilge fritt rettsråd. Det foreslås videre en forskriftshjemmel som gir adgang til å fastsette at advokatene skal kunne innvilge fritt rettsråd også i de prioriterte utlendingssakene i henhold til § 13 første ledd.
Komiteens merknader
Til § 14
Komiteen har ingen merknader til den foreslåtte endring i § 14 andre ledd.
Til § 13 første ledd, jf. utlendingsloven § 42
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at utlendingssaker utgjør en ikke ubetydelig andel av rettshjelpssakene, og at reglene i dag gir rett til fri rettshjelp uten behovsprøving. Det foreslås i proposisjonen at fritt rettsråd i saker om statusendring eller utvisning pga. kriminell aktivitet bare skal ytes etter en økonomisk behovsprøving. Flertallet viser til at en rekke saker av stor betydning for den enkelte er underlagt behovsprøving etter rettshjelploven. Flertallet mener at det i en situasjon med begrensede ressurser kan forsvares at de nevnte sakstyper ikke prioriteres høyere enn andre saker som omfattes av rettshjelploven og som underlegges samme behovsprøving. Flertallet har også merket seg at det i utvisningssakene skal føres en mer liberal praksis der søker har sterk tilknytning til landet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot forslaget om endring av § 13 første ledd og utlendingsloven § 42 idet det vises til disse medlemmers merknader ovenfor under pkt. 2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at statusendringssaker har stor betydning for søkerne personlig og også får viktige praktiske konsekvenser. Reglene om familiegjenforening er f.eks. ulike for de som får politisk asyl og de som får opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer mener at spørsmål som har betydning for så viktige personlige interesser som statusendringssakene bør gis en utvidet adgang til rettshjelp.
Når det gjelder utvisningssakene, viser disse medlemmer til at Utlendingsdirektoratet gikk imot forslaget på dette punkt under henvisning til de vanskelige skjønnsmessige avveininger slike saker innebærer. Direktoratet uttaler bl.a. at både rettssikkerhetshensyn og hensynet til å unngå feil og misforståelser tilsier bruk av advokat i disse sakene. Disse medlemmer legger vesentlig vekt på at den instans som avgjør disse sakene selv ser behov for at søkerne lar seg bistå av advokat. Disse medlemmer viser til at spørsmål om utvisning gjelder helt vitale interesser for den som søker, og at « feil og misforståelser » kan få dramatiske konsekvenser for den enkelte. Disse medlemmer mener det burde være en selvfølge at slike spørsmål behandles på en mest mulig betryggende måte av norske myndigheter, og mener således at det er et klart behov for utvidet adgang til rettshjelp i disse sakene. Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av § 13 første ledd og § 42 i utlendingsloven.
Til § 13 annet ledd
Komiteen er oppmerksom på at forvaltningen har et veiledningsansvar i forhold til publikum i trygde- og pensjonssaker. Komiteen vil imidlertid peke på at den offentlige instans i slike saker som regel også vil være motpart dersom tvist oppstår, og mener det er et klart behov for at slike saker fortsatt skal være prioritert i rettshjelploven. Komiteen har tillit til at trygdekontorene m.v. gjør sitt beste for å veilede og hjelpe publikum, men mener det i enkelte konfliktsituasjoner vil være et reelt behov for bistand fra en uavhengig medhjelper. Komiteen viser til at rettshjelp bare skal gis der de økonomiske vilkår er oppfylt og bistand anses nødvendig og rimelig. Komiteen mener det er viktig å opprettholde denne mulighet for rettshjelp, og mener at ytterligere innstramminger vil medføre at søkere som har et berettiget behov for rettshjelp ikke får noe tilbud. Komiteen støtter etter dette ikke forslaget til endring av § 13 annet ledd.
3.3 Fri sakførsel
I rettshjelploven § 22 tredje ledd har sosialtjenesten fått myndighet til i visse saker å innvilge fri sakførsel uten økonomisk behovsprøving.
Ved lov om barnevernstjenester ble myndighet i tvangssaker overført fra de utvidede helse- og sosialstyrer til fylkesnemndene for sosiale saker som også fatter vedtak om fri rettshjelp. Sosialtjenesten har fortsatt kompetanse til å fatte midlertidige aktuttvedtak og de skal forberede tvangssakene for fylkesnemnda. På dette stadium skal det imidlertid ikke innvilges fri rettshjelp uten behovsprøving, og det er fylkesmannen som skal avgjøre dette.
Fylkesmannen avgjorde tidligere klager etter barnevernsloven § 5. Etter de nye reglene finnes ikke lenger en slik klageadgang idet fylkesnemndas vedtak er endelige. Fylkesmannen skal følgelig ikke lenger ha kompetanse til å innvilge fri rettshjelp i slike saker. Også i tvangssaker etter lov om sosiale tjenester er det fylkesnemndene som skal avgjøre spørsmålet om fri rettshjelp.
Vedtak om fri rettshjelp i saker for Kontrollkommisjonen i henhold til lov om psykisk helsevern skal fremdeles fattes av Kontrollkommisjonen, og ordlyden i § 22 tredje ledd er her misvisende.
Det foreslås å endre ordlyden i rettshjelploven § 22 med sikte på å klargjøre kompetansen til å innvilge fri rettshjelp i de nevnte tilfeller. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Departementet presiserer at det ikke dreier seg om noen realitetsendring.
Det foreligger ikke noen nøyaktig oversikt over hvor mye som benyttes til godtgjørelse til sakkyndige i saker hvor det ytes fri rettshjelp, og salærkravene til sakkyndige er svært varierende. Departementet foreslo i høringsbrevet at den som oppnevner sakkyndige skal kunne sette et tak for antall timer som kan godtgjøres i saken. For sivile saker som ikke omfattes av reglene om fri rettshjelp vil forslaget innebære at parter som selv må betale godtgjøring til de sakkyndige vil få en bedre forutberegnelighet med hensyn til utgiftene. Den sakkyndige kan eventuelt komme tilbake og etter søknad få adgang til å bruke et høyere antall timer. Et solid flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget gir det sin tilslutning. Departementet viderefører derfor forslaget i proposisjonen.
Komiteens merknader
Komiteen har ingen merknader til endringene i § 22 tredje ledd.
Komiteen støtter forslag til endring i § 10 i lov om vitners og sakkyndiges godtgjørelse. Dette forslaget vil bidra til bedre kontroll med utgiftene til sakkyndige. Det understrekes at det skal være mulig for den som oppnevner sakkyndige å forhøye den fastsatte godtgjørelsen når det kreves arbeid som gjør det nødvendig.
Komiteen har for øvrig i samråd med departementet foretatt enkelte tekniske rettelser i lovforslaget som ikke innebærer realitetsendringer.