Forsvarsdepartementet la ved Ot.prp.nr.49 (1996-1997) frem forslag om lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven), men lovforslaget ble ikke ferdig behandlet. Lovforslaget er fremmet på ny i henhold til § 33 tredje ledd i Stortingets forretningsorden. Det foreslås i Ot.prp.nr.12 (1996-1997) ingen endringer i forhold til det opprinnelige forslaget i Ot.prp.nr.49 (1996-1997). Dette sammendrag henviser i sin helhet til Ot.prp.nr.49 (1996-1997), der bakgrunnen for lovforslaget er gitt i proposisjonens kap. 3, side 7.

       Det slås fast at lovens formål er å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet eller sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, gjennom utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste. Det er også lovens formål å ivareta den enkeltes rettssikkerhet, samt trygge tilliten til og forenkle grunnlaget for kontroll med forebyggende sikkerhetstjeneste. Utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste er et nasjonalt anliggende, selv om det foregår internasjonalt samarbeid på en rekke felter, bl.a. mellom NATO-land.

       Forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter i Norge alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet.

       I Ot.prp.nr.49 (1996-1997) benyttes « forebyggende sikkerhetstjeneste » som et funksjonelt begrep. Dette omfatter i Norge alle systematiske og målrettede tiltak for å sikre informasjon, personell, materiell og aktivitet av betydning for rikets eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser mot spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. Sikkerhetstjenesten som organisatorisk begrep benyttes enkelte steder i Ot.prp.nr.49 (1996-1997), og henspeiler da på alle organisatoriske ledd som involveres i forebyggende sikkerhetstjeneste. Sikkerhetstjenestens oppgave er defensiv og forebyggende, ved at sikringstiltakene i prinsippet gjennomføres for alt og alle i forebyggende hensikt, og uavhengig av konkrete mistanker om sikkerhetstrusler.

       Loven foreslås ikke bare å omfatte Forsvaret, men hele kommunal- og statsforvaltningen samt bedrifter og andre som leverer varer eller tjeneste til forvaltningen i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. Lovforslaget gjelder ikke informasjon som trenger beskyttelse av andre grunner (f.eks. av personvernhensyn etter Beskyttelsesinstruksen).

       Ot.prp.nr.49 (1996-1997) fastslår at i dag har Sikkerhetsinstruksen ingen annen hjemmel enn den alminnelige instruksjonsmyndigheten. Departementet foreslår gjennom loven at reglene utvides til også å omfatte enkelte virksomheter som ikke er underlagt Kongens instruksjonsmyndighet. Det nye i proposisjonen er at plikten til å beskytte skjermingsverdig informasjon også gjøres gjeldende for kommunal sektor.

       For leverandører av varer og tjenester foreslås særskilte bestemmelser knyttet til sikkerhetsgraderte anskaffelser foretatt av et forvaltningsorgan som innebærer at leverandøren av varen eller tjenesten vil kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon eller objekt. Forhold knyttet til inngåelse av sikkerhetsavtale mellom anskaffelsesmyndighet og leverandøren, foreslås lovfestet. Ved nektet eller tilbakekalt leverandørklarering har leverandøren i dag ikke rett til å få avgjørelsen begrunnet og overprøvet. Dette foreslås endret.

       Det foreslås også at loven skal gjelde for domstolene, men med visse særregler. For at ikke loven skal fremstå som en ren fullmaktslov, er den gjort relativt omfattende. Det tas i forslaget ikke stilling til hvorledes Forsvarsministerens utøvende sikkerhetsfunksjoner skal organiseres i fremtiden. Eventuelle fremtidige organisasjonsendringer kan således gjennomføres uavhengig av loven.

       Hovedreglene i gjeldende personellsikkerhetsdirektiver foreslås lovfestet og presisert. Det legges opp til en sentralisering av behandlingen av klareringssaker. Klareringssaker skal dessuten i større grad enn tidligere baseres på en konkret og individuell helhetsvurdering av de opplysninger som er kommet frem om den enkelte, basert på gjeldende forutsetninger om at det ikke må foreligge rimelig tvil om vedkommendes pålitelighet, lojalitet eller sunne dømmekraft i forhold til behandling av skjermingsverdig informasjon. De forhold som kan tillegges betydning ved sikkerhetsklarering er for øvrig gjengitt i Ot.prp.nr.49 (1996-1997) kap. 2 på side 5.

       Departementet fastslår i proposisjonen at man gjennom lovforslaget søker å fastslå på en klarere måte enn tidligere prinsippet om at lovlig politisk engasjement ikke skal registreres eller vektlegges i forbindelse med sikkerhetsklareringer. Det foreslås også at begrunnelse ved nektelse av sikkerhetsklarering som hovedregel skal gis, og at dersom begrunnelse nektes, må dette henføres under et av de unntak som loven oppstiller.

       En grundig historisk gjennomgang av sikkerhetstjenestens utvikling, med vekt på utviklingen av personellsikkerhetstjenesten, er gitt i Lund-kommisjonens rapport, se Dok.nr.15 (1995-1996) s. 377-388.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Grethe Fossli, Bjørn Tore Godal, Gunnar Halvorsen og Anne Helen Rui, fra Fremskrittspartiet, lederen, Hans J Røsjorde og Per Ove Width, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Dagrun Pedersen, fra Høyre, Ingvald Godal og fra Senterpartiet, Tron Erik Hovind, viser til de enkelte paragrafer i proposisjonen.

       Komiteen har ikke merknader til de paragrafer som ikke er nevnt nedenfor.

Kap. 1 Alminnelige bestemmelser

       Kapitlet omfatter formål, generelt virkeområde og definisjoner. Proposisjonen fastslår at forebyggende sikkerhetstjeneste skal motvirke trusler mot « vitale nasjonale sikkerhetsinteresser ». Det understrekes i proposisjonen at dette begrepet kan endres i pakt med samfunnsutviklingen og de sikkerhetsmessige utfordringer som Norge til enhver tid står overfor.

       Det slås videre fast at i den utstrekning loven får anvendelse for norske forvaltningsorganer, vil den også gjelde for slike i utlandet. At loven ikke formelt gjøres gjeldende for Stortingets organer er i samsvar med gjeldende praksis og følger av konstitusjonelle hensyn.

       I § 3 defineres en rekke sentrale begreper knyttet til loven.

Komiteens merknader

§ 1.

       Komiteen vil understreke at begrepet « vitale nasjonale sikkerhetsinteresser » kan endres over tid avhengig av samfunnsutvikling og de sikkerhetsmessige utfordringer som Norge til enhver tid står overfor og har ingen andre merknader.

§ 2.

       Komiteen peker på definisjonen av forvaltningsorgan og at det forutsettes at loven her tolkes på samme måte som etter forvaltningsloven § 1 og offentlighetsloven § 1. Komiteen anser det nødvendig å understreke at loven også gjelder for domstolene slik det fremgår av fjerde ledd uten at det vises direkte til hver enkelt paragraf i domstolloven og straffeprosessloven.

       Med henvisning til femte ledd vil komiteen understreke at loven ikke gjelder for Stortinget, Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann, samt andre organer for Stortinget. Komiteen vil i denne sammenheng peke på at organer for Stortinget sammensatt av andre enn Stortingets representanter må underlegges de samme krav til sikkerhetsklarering og autorisasjon som de loven for øvrig gjelder for, herunder strafferammer.

§ 3.

       Komiteen vil understreke definisjonen av § 3 nr. 3 og vil peke på at med « spionasje » forstås i loven innsamling av informasjon ved hjelp av fordekte midler i etterretningsmessig hensikt. Dette vil si at forebyggende sikkerhetstjeneste ikke i utgangspunktet kan være rettet mot åpen innsamling av offentlig informasjon. Komiteen vil allikevel peke på at informasjonsdelmengder som isolert sett ikke er skjermingsverdig kan i sum utgjøre reelt skjermingsverdig informasjon, noe som sikkerhetstjenesten i sin virksomhet må ta hensyn til. Komiteen har videre merket seg at begrepene terrorhandlinger og sabotasje delvis glir over i hverandre. Komiteen finner det ikke nødvendig med en klar grenseoppgang mellom begrepene i lovsammenheng.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader til de øvrige nr. listet i § 3.

Kap. 2 Generelt om ansvar for og utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste

       Bestemmelsene i § 5 viderefører instrukser som i dag gjelder for statsforvaltningen. Det foreslås at nasjonal sikkerhetsmyndighet gir nærmere bestemmelser.

       Det foreslås lovfestet et forholdsmessighetsprinsipp ved utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste.

Komiteens merknader

§ 6.

       Komiteen vil understreke at det i utøvelsen av forebyggende sikkerhetstjeneste ikke skal nyttes mer inngripende midler og metoder enn det som fremstår som nødvendig i forhold til den aktuelle sikkerhetsrisiko og omstendighetene for øvrig. Videre understreker komiteen at det ved utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste skal tas hensyn til den enkeltes rettssikkerhet.

§ 7.

       Komiteen vil peke på at selv om Etterretningstjenesten, Sikkerhetstjenesten og Overvåkningstjenesten har sine spesielle oppgaver og lovreguleringer står de tre tjenestene i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Komiteen vil således betone den store betydning det har for tjenestenes effektivitet at det på alle plan er et godt og korrekt samarbeide mellom de organer som har ansvaret for disse tjenester. Komiteen viser i denne sammenheng til at i en krise/beredskapssituasjon er dette samarbeidet nedfelt i beredskapslovgivningen og beredskapsplanverket. Komiteen forutsetter at dette reguleres i instrukser og at disse tilpasses den utvikling som finner sted.

       Komiteen vil understreke den rolle koordinerings- og rådgivningsutvalget spiller. Komiteen vil i denne sammenheng peke på betydningen av at samarbeidsinstruksen av 1980 revideres.

Kap. 3 Nasjonal sikkerhetsmyndighet

       Kapitlet gir generelle og spesifikke oppgaver for nasjonal sikkerhetsmyndighet. Det slås fast at Forsvarssjefen med sin fagstab Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben er nasjonal sikkerhetsmyndighet inntil endringer eventuelt foretas senere. En av de viktigste oppgaver vil være å føre tilsyn og kontroll med sikkerhetsarbeidet og sikkerhetstilstanden i de virksomheter som loven gjelder for. For å kunne gjennomføre dette oppdraget, er det avgjørende at nasjonal sikkerhetsmyndighet gis uhindret adgang til bygninger og andre lokaliteter m.v. hvor skjermingsverdig informasjon eller skjermingsverdig objekt befinner seg. Det foreslås derfor at nasjonal sikkerhetsmyndighet gis en generell adgangsrett til slike steder. Adgangsretten gjelder bare så langt det er nødvendig for å utføre kontrolloppgaver etter loven, og begrenses av forholdsmessighetsregelen.

Komiteens merknader

§ 8.

       Komiteen har merket seg at « Nasjonal Sikkerhetsmyndighet » i lovforslaget vil være Forsvarssjefen med sin fagstab Forsvarets overkommando/ Sikkerhetsstaben.

       Internasjonalisering gir en utvikling der det vil bli vanskeligere å håndtere sikkerhet og bestemmelser til det rent nasjonale. Det vil her være nødvendig å peke på at et viktig fundament for internasjonalt sikkerhetssamarbeid vil være formelle avtaler mellom Norge og andre land og organisasjoner med sikte på gjensidig beskyttelse av hverandres informasjoner, materiell, personell og aktiviteter . Sikkerhetstjenestens sentrale ledd vil i stigende grad måtte legge vekt på internasjonalt arbeid for å dekke våre egne sikkerhetsbehov. Komiteen vil i denne sammenheng peke på at Norge må være sikker på at en samarbeidspartner har vilje og evne til å beskytte våre sikkerhetsmessige verdier og at Norge likeledes må vektlegge å overbevise samarbeidspartnere om at vi ivaretar deres interesser gjennom de verdier som betros oss.

Kap. 4 Informasjonssikkerhet

       Proposisjonen drøfter i pkt. 7.2.2 forholdet til offentlighetsloven og endringer i ordlyden for de enkelte sikkerhetsgrader sett i forhold til den gjeldende sikkerhetsinstruksen.

       Det foreslås lovfestet at sikkerhetsgradering ikke skal gis virkning for lengre tid enn det som er strengt nødvendig, og at graderingen skal bortfalle senest etter 30 år. Sikkerhetsinstruksens regler er tilpasset gradering etter NATO-systemet, i samsvar med avtalen NATO-medlemmene imellom om å respektere hverandres graderingssystemer.

       I § 12 første ledd knyttes det en lovbestemt taushetspliktregel knyttet til sikkerhetsgradert informasjon. I denne bestemmelsen ligger en plikt til å iverksette nødvendige sikkerhetstiltak for å hindre at uvedkommende får tilgang til informasjonen.

       Avslutningsvis gis det bestemmelser om monitorering av og inntrenging i informasjonssystemer, samt tekniske sikkerhetsundersøkelser.

Komiteens merknader

§ 11.

       Komiteen har merket seg at lovforslaget ikke inneholder andre sikkerhetsgrader enn det som til nå har vært benyttet. Komiteen vil peke på at bruk av gradering av materiale ikke skal skje i større utstrekning enn høyst nødvendig og at det ikke brukes høyere sikkerhetsgradering enn behovet reelt tilsier. Komiteen viser i denne sammenheng også til tidligere merknader knyttet til offentlighetslovens virkeområde.

§ 15.

       Komiteen vil understreke at monitorering eller inntrenging i informasjonssystemer ikke kan foretas uten at den virksomhet som skal kontrolleres på forhånd har samtykket. Komiteen er enig i at det vil være tilstrekkelig at virksomhetens leder samtykker, men understreker at de ansatte skal orienteres om muligheten for stikkprøvemessig monitorering. Det slås fast at monitorering av privat kommunikasjon er forbudt. Det samme gjelder kommunikasjon med andre rettssubjekter enn de loven gjelder for. Komiteen vil understreke at det bare er nasjonal sikkerhetsmyndighet som kan gjennomføre monitorering og gjennomtrengning i informasjonssystemer.

Kap. 5 Objektsikkerhet

       § 17 fastslår at enhver virksomhet plikter å utpeke skjermingsverdige objekter som virksomheten eier eller på annen måte har kontroll over eller fører tilsyn med. § 18 omfatter beskyttelse av utenlandske objekter i Norge. Departementet fastslår at behovet for å inngå folkerettslige avtaler er mindre enn for informasjonssikkerhet, jf. § 11. Behovet er mindre fordi politiet i de fleste tilfeller vil ha sikringsansvaret for utenlandske objekter som permanent eller midlertidig befinner seg i Norge. Behovet antas likevel å være tilstede i forhold til alminnelige forebyggende sikkerhetstiltak.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

Kap. 6 Personellsikkerhet

       Det fremgår at en person skal sikkerhetsklareres og ved behov autoriseres dersom vedkommende vil kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon. Det er ikke noe vilkår for sikkerhetsklarering at det må dokumenteres at vedkommende vil få slik tilgang. § 20 fastslår bl.a. at selv om forslaget i utgangspunktet innebærer rett og plikt for andre kilder til å gi personkontrollopplysninger til klareringsmyndighet, vil opplysningsretten og -plikten ikke gå foran lovbestemt taushetsplikt, i motsetning til utlevering av registeropplysninger fra offentlige registre.

       § 21 lister opp vurderingsgrunnlaget for sikkerhetsklarering. Videre i kap. 6 er det bl.a. gitt bestemmelser om sikkerhetsklarering av utenlandske statsborgere, klareringsmyndighet og autorisasjonsansvarlig. Avslutningsvis gir det kapitelet bestemmelser knyttet til bortfall, tilbakefall, nedsettelse og suspensjon av sikkerhetsklarering og autorisasjon, samt bestemmelser om begrunnelse og klage.

       Bestemmelsene i § 25 om begrunnelse og klage er for øvrig behandlet utførlig i proposisjonen i pkt. 9.8.2, 9.8.3 og 9.8.4.

Komiteens merknader

§ 20.

       Komiteen har merket seg at personkontroll normalt iverksettes etter anmodning fra autorisasjonsansvarlig og at personundersøkelser ikke vil bli iverksatt uten utfylling av egenopplysningsblankett. Komiteen har videre merket seg at personkontroll ikke kan finne sted uten at den som skal sikkerhetsklareres er gjort oppmerksom på og har samtykket i at slik kontroll blir foretatt.

§ 21.

       Komiteen har merket seg at det ikke skal foreligge rimelig tvil om pålitelighet, lojalitet eller sunn dømmekraft som grunnlag for om en person skal gis sikkerhetsklarering, og at alle tilgjengelige opplysninger skal tas i betraktning. Komiteen er videre enig i at kriteriene under paragrafens bokstav a - k samlet sett kan tillegges betydning.

       Komiteen vil peke på at det under bokstav j er gitt grunnlag for at manglende muligheter for gjennomføring av en tilfredsstillende personkontroll er et kriterium i det totale vurderingsgrunnlaget. Komiteen vil peke på at selv om lengre opphold i utlandet vil kreve et lengre opphold i Norge eller et land som Norge har sikkerhetssamarbeid med før sikkerhetsklarering gis, er det viktig at den oppmykning som allerede har funnet sted blir vektlagt. Komiteen vil i den forbindelse peke på viktigheten av å unngå at utenlandsopphold som en følge av oppdrag for det offentlige eller humanitære organisasjoner i sin ytterste konsekvens kan diskvalifisere kompetent personell fra betrodde stillinger i det offentlige.

       Komiteen har merket seg den særskilte ordning som fra 1995 er innført for klarering av vernepliktige mannskaper. Komiteen forutsetter at denne ordningen videreføres. Komiteen har imidlertid merket seg at ordningen pr. i dag ikke vil fange opp alle tilfeller der en soldat f.eks. er under etterforskning for straffbare forhold, eller tilfeller der vedkommende har begått mindre alvorlige kriminelle handlinger uten påfølgende strafferettslig reaksjon. Komiteen vil peke på betydningen av at slik informasjon innhentes.

       Komiteen vil videre peke på de spesielle klareringsbehov det vil være for vernepliktige mannskaper i bl.a. NATO-staber, nasjonale staber, sambandstjeneste og for personell som tjenestegjør i internasjonale styrker, Hans Majestet Kongens Garde og mannskaper på Kongeskipet.

       Komiteen er enig i at politisk engasjement og annet lovlig samfunnsengasjement ikke skal ha betydning for vurderingen av en persons sikkerhetsmessige skikkethet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil i denne sammenhengen peke på at ved tvil bør den sikkerhetsklarerte eller den det søkes klarering for, opplyse sine overordnede om slikt lovlig politisk engasjement.

       Komiteen har merket seg at paragrafens bokstav c knytter forhold til trusler og press som et kriterium for hvorvidt klarering kan gis. Komiteen vil peke på at selv om det norske samfunnets akseptering av normer og verdier er i en dynamisk utvikling, bør det være en sammenheng mellom livsførsel og sikkerhetsklarering. Komiteen vil spesielt fremheve viktigheten av forholdet mellom misbruk av alle typer rusmidler og nektelse av sikkerhetsklarering. Komiteen vil videre peke på den muligheten som utdypende sikkerhetssamtaler gir med henblikk på å avklare hvorvidt spesielle forhold utgjør mulig presspotensial.

§ 25.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at forvaltningslovens kapitel IV til VI ikke gjelder avgjørelser om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.

       Flertallet har videre merket seg at det foreliggende forslag til lovtekst i lovens § 25 vedrørende begrunnelse for avslag på sikkerhetsklarering i grove trekk er en videreføring av dagens praksis.

       Flertallet vil dessuten understreke at en slik begrunnelse er viktig ut fra et rettssikkerhetssynspunkt og perspektivet om større åpenhet i forvaltningen.

       Flertallet vil i denne sammenheng likevel slutte seg til prinsippet om at kildevernmessige hensyn og hensynet til skjermingsverdig informasjon må ha betydning for omfanget av begrunnelsen for en negativ avgjørelse i en klagesak.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at forvaltningslovens kapitel IV til VI ikke gjelder for avgjørelser om sikkerhetsklarering eller autorisasjon. Disse medlemmer vil peke på mulige uheldige konsekvenser av at begrunnelse om en negativ avgjørelse i en klareringssak gis. Disse medlemmer viser her til at både kildevernmessige hensyn knyttet til konsekvensene for rikets sikkerhet og hensynet til skjermingsverdig informasjon tilsier at begrunnelse ikke bør gis. Disse medlemmer viser videre til mottatt brev fra Forsvarsdepartementet datert 30. desember 1997, som er vedlagt denne innstilling, der det fremgår at Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland ikke praktiserer en begrunnelse ved klareringsnektelser, slik lovforslaget inviterer til. Disse medlemmer vil derfor gå imot at det i § 25 gis krav om at klareringsnektelser skal begrunnes. Disse medlemmer viser for øvrig til den ankeadgang som ligger i lovforslaget og fremmer følgende forslag:

« § 25 skal lyde:

       Forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder ikke for avgjørelser om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.

       Den som har vært vurdert sikkerhetsklarert, har rett til å bli gjort kjent med resultatet. Ved negative avgjørelser skal resultatet uoppfordret gjøres kjent for vedkommende. Ved underretning om negativ avgjørelse skal det opplyses om retten til klage.

       Klage på avgjørelse om sikkerhetsklarering sendes vedkommende klareringsmyndighet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet er klageinstans. Departementet er klareringsinstans for klareringsavgjørelser truffet av Nasjonal sikkerhetsmyndighet i første instans. »

       Disse medlemmer viser videre til lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste nr. 7 av 3. februar 1995 og utvalgets oppgaver.

Kap. 7 Sikkerhetsgraderte anskaffelser

       Bestemmelsene omhandler inngåelse av sikkerhetsavtale og leverandørklarering.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at lovforslaget i hovedtrekk viderefører den praksis som har vært etablert innenfor sikkerhetsavtaler og leverandørklareringer og sier seg enig i dette.

Kap. 8 Kontroll- og tilsynsordninger. Straffebestemmelser

       I § 31 fastslås det at kun forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser av plikten til å sikkerhetsgradere informasjon bør gjøres straffbart. Dette for å unngå overdrevet sikkerhetsgradering av frykt for straffansvar.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

Kap. 9 Ikrafttredelse og endringer i andre lover

       Loven fastsetter at det først må utarbeides utfyllende forskrifter. I tillegg fastslår departementet at det overfor kommunal sektor og enkelte andre virksomheter først bør gjennomføres et informasjonsarbeid og opplæringsprogram for berørt personell.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.