Meldingen redegjør for de hovedsaker som preget FNs 49. ordinære generalforsamling og gjenopptatte sesjoner av FNs 48. generalforsamling. Som vedlegg til meldingen følger utenriksministerens innlegg i FNs 49. generalforsamling 26. september 1994, en oversikt over medlemslandenes opptaksdato, gruppetilhørighet i valgsammenheng og bidragsprosent til FNs regulære budsjett for 1995, en oversikt over FNs programbudsjett for 2-årsperioden 1994-95, en oversikt over FN-familien og en oversikt over aktuelle forkortelser.
En mer inngående og detaljert rapport om Norges deltakelse i FNs 49. generalforsamling og gjenopptatte sesjoner av FNs 48. generalforsamling, følger som utrykt vedlegg til meldingen.
Det vises i meldingen til at den 49. generalforsamling best kan betegnes som en arbeidssesjon av den type som er blitt vanlig etter slutten på den kalde krigen. Den var også på sett og vis en « mellomsesjon » i påvente av feiringen av FNs 50-årsjubileum i 1995. Generaldebatten viste at de fleste industriland var mest opptatt av hva FN kan gjøre med regionale konflikter og problemene forbundet med de fredsbevarende operasjoner. Utviklingslandene fremhevet at FNs konfliktforebyggende arbeid ikke måtte gå på bekostning av bestrebelsene på å skape økonomisk og sosial utvikling.
Mens optimismen for kort tid siden dominerte i lys av stormaktenes nye samarbeid i Sikkerhetsrådet etter avslutningen på den kalde krigen, har erfaringene fra Somalia og Bosnia lagt en klar demper på entusiasmen. Samtidig har de humanitære krisene i disse land og i Rwanda gjort at nødhjelp, humanitær bistand og flyktningespørsmål er satt på toppen av dagsordenen.
De viktigste initiativene som ble tatt under 48. generalforsamling vedrørende fredsprosessen i Midtøsten ble videreført under 49. generalforsamling. Norge sto sentralt i dette arbeidet. Midtøsten-resolusjonene ble justert og oppdatert i lys av fredsprosessen. En viss fleksibilitet fra PLOs side i noen spørsmål ble belønnet med endret vestlig stemmemønster fra avståelse til positiv stemme. De tradisjonelle frontene mellom PLO og araberlandene på den ene side og USA og Israel på den annen, forble imidlertid uendret i politisk vanskelige spørsmål.
Det fremholdes i meldingen at for den norske delegasjonen var tiden inntil 28. november 1994 sterkt preget av deltakelsen som aktiv observatør i det omfattende system med EU-samråd, som på årsbasis i New York består av ca 650 møter på nær sagt alle samarbeidsområder. Norges erfaring fra EU-samarbeidet var positiv. Vi var langt bedre informert enn tidligere. Vi deltok i den sentrale beslutningsprosess ved å påvirke EUs holdning på flere områder. Finlands og Sveriges inntreden i EU vil sette nye grenser for det tradisjonelt meget omfattende mønster av nordiske konsultasjoner og samarbeid. Norge må bidra til å finne nye samarbeidsformer for de nordiske land i FN som kan ivareta alle lands interesser og forpliktelser på best mulig måte.
Det vises i meldingen til at det i den senere tid er igangsatt et omfattende reformarbeid i FN. Det nordiske FN-prosjekt og de nordiske lands aktive innsats har gitt resultater på FNs økonomiske område og i forhold til FNs fond og programmer selv om viktige spørsmål gjenstår. Andre reformbestrebelser er imidlertid preget av stillstand. Det gjelder debatten om reform og utvidelse av Sikkerhetsrådet. FNs viktige administrative og finansielle reform står også nokså stille.
Når det gjelder regionale spørsmål, vises det i meldingen til at behandlingen av alle spørsmål knyttet til situasjonen i Midtøsten under 49. generalforsamling var sterkt preget av prinsipperklæringen mellom Israel og PLO som ble undertegnet i Washington i september 1993, avtalen mellom Israel og PLO om Gaza-stripen og Jeriko, undertegnet i Kairo i mai 1994 og avtalen om tidlig myndighetsoverføring til palestinerne på Vestbredden av august 1994. Generalforsamlingen gjorde klare forsøk på å opptre konstruktivt i forhold til den pågående forhandlingsprosessen. På grunn av Norges sentrale rolle i forhandlingene mellom Israel og PLO og norsk deltakelse i de etablerte oppfølgingsmekanismene kom Norges delegasjon til å spille en sentral rolle i behandlingen av Midtøsten-spørsmålene under 49. generalforsamling.
Resolusjonene om fredsprosessen i Midtøsten som ble lagt fram for første gang i 1993 av Norge, Russland og USA, ble videreført i 1994, men det var ikke mulig å oppnå konsensus.
En ny resolusjon om palestinernes rett til selvbestemmelse ble en av de vanskeligste Midtøsten-sakene. Norge fremhevet at i henhold til Prinsipperklæringen kan endelig status for de palestinske områdene bare løses etter en overgangsperiode. Resolusjonen ble vedtatt med stemmetallene 147-2-19. Israel og USA stemte mot, mens bl.a. Russland og Norge avsto. Norge avga stemmeforklaringer der man støtter palestinernes rett til selvbestemmelse, men understreket betydningen av at Prinsipperklæringen ble etterlevd.
Etter norsk initiativ ble det vedtatt en egen resolusjon om finansiering av de palestinske politistyrkene.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til situasjonen i El Salvador, vises det i meldingen til at FN-operasjonen ONUSAL har spilt en vesentlig rolle i gjennomføringen og overvåkingen av fredsavtalen fra 1992. ONUSAL er den første i en ny generasjon operasjoner hvor FN er med på fredsbygging etter at den væpnede konflikten i et land er over. Inngåelsen og gjennomføringen av fredsavtalen i El Salvador blir, til tross for at alle elementer av fredsavtalen ikke er iverksatt, betegnet som et vellykket engasjement fra FNs side. Norge har deltatt med polititjenestemenn i ONUSAL-operasjonen, og med instruktører til akademiet som utdannet det nye sivile politiet som er rekruttert fra både FMLN og hæren. Norge har også gitt bistand til forberedelsene av valgene som ble avholdt i mars og april 1994.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til situasjonen i Guatemala, vises det i meldingen til at en i januar 1994 ble enige om å gjenoppta forhandlingene mellom myndighetene og geriljabevegelsen URNG på grunnlag av den såkalte Oslo-avtalen fra 1990. FN ble sterkere involvert i prosessen. I september 1994 vedtok FNs generalforsamling opprettelsen av et verifikasjonsendelag, MINUGUA, som skal overvåke etterlevelsen av menneskerettighetsavtalen, vedtatt i mars samme år. MINUGUA ble utplassert i november 1994 og består av ca 300 sivile observatører og polititjenestemenn. Norge har hele tiden markert seg som en pådriver i fredsprosessen.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til situasjonen på Haiti, vises det i meldingen til at Sikkerhetsrådet 31. juli 1994 vedtok resolusjon 940 som autoriserer en multinasjonal invasjonsstyrke til å gjeninnsette Haitis legitime myndigheter samt å gjenopprette ro og orden i landet. Den USA-ledede multilaterale invasjonsstyrken gikk i land på Haiti 18. september etter forhandlinger mellom USA og militærregimet. Fra amerikansk side la man opp til hurtig overgang til en ren FN-operasjon (UNMIH) der også USA ville delta.
Det vises i meldingen til at konfliktene i det tidligere Jugoslavia ble behandlet både i Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen. Fra norsk side la man i debattene vekt på å støtte opp om forhandlingsprosessen innen Den internasjonale konferansen om det tidligere Jugoslavia (ICFY) ledet av fredsmeglerne Thorvald Stoltenberg og David Owen og forsøkene på å finne fredelige løsninger på konflikten. FNs beskyttelselsesstyrkers (UNPROFORs) sentrale og viktige rolle ble også fremhevet. Muslimske land, støttet av USA, gjorde under 49. generalforsamling nye forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å oppheve den bindende våpenembargoen mot det tidligere Jugoslavia til fordel for regjeringen i Bosnia-Hercegovina. Dette førte ikke fram på grunn av motstand fra bl.a. de europeiske land, inkludert Norge, som fryktet at mer våpen i området vil kunne føre til en opptrapping og spredning av konflikten og en uttrekning av UNPROFOR, med alvorlige humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen.
Etter at Serbia-Montenegro (FRY) i august 1994 gav støtte til den internasjonale plan for en territoriell løsning i Bosnia-Hercegovina, vedtok Sikkerhetsrådet som belønning visse lettelser i sanksjonsregimet i september 1994, samtidig som sanksjoner mot de bosniske serbere ble innført. FRYs grensestengning ble overvåket av et ICFY-sendelag der Norge var en av de største bidragsyterne.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til konflikter i det tidligere Sovjetunionen, vises det i meldingen til at FN har engasjert seg mer aktivt med fredsbevarende operasjoner i form av observatører i enkelte områder. Mandatet for UNOMIG, FNs observatørsendelag for Georgia, ble sommeren 1994 utvidet til også å omfatte overvåking av de fredsbevarende SUS-styrker i Georgia. Høsten 1994 fortsatte Generalsekretærens spesialutsending å lede forhandlinger mellom partene om retur av georgiske flyktninger og Abkhasias politiske status.
Det vises i meldingen til at Sør-Afrika ble ønsket velkommen tilbake til FN etter 24 års fravær fra Generalforsamlingen. Sør-Afrikas første demokratiske valg i april 1994 fikk bred og positiv omtale i generaldebatten under 49. generalforsamling. Det ble uttrykt forventninger om positive ringvirkninger for hele regionen.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til situasjonen i Rwanda, vises det i meldingen til at folkemordet i Rwanda våren og sommeren 1994 vakte sterke reaksjoner og debatt i FN, både i Sikkerhetsrådet og under Generalforsamlingen. Behovet for regionale løsninger med bistand fra det internasjonale samfunnet ble understreket i forbindelse med konflikten i Rwanda og spenningen i Burundi. I tråd med anbefalinger fra ekspertgruppen, nedsatt av Sikkerhetsrådet, for å utrede om det var begått krigsforbrytelser og folkemord i Rwanda, besluttet Sikkerhetsrådet i november 1994 å opprette en internasjonal domstol for Rwanda med fokus på folkemordene. Norge støttet opp om denne prosessen og har iverksatt forberedelser både når det gjelder nasjonal lovgivning og bidrag av ressurser og personell til domstolen.
Det betydelige omfanget av flyktninger fra Rwanda i nabolandene krevde store humanitære bistandsressurser.
Det fremholdes i meldingen at behandlingen av nedrustning og internasjonale sikkerhetsspørsmål under FNs 49. generalforsamling bekreftet at øst/vest-motsetningene fra den kalde krigens dager er blitt erstattet av et nord/sør-skille hvor uenighet gjør seg gjeldende på sentrale områder som ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen, adgang til moderne teknologi vs. eksportkontrolltiltak, og kjernevåpenspørsmål.
Tilsynskonferansen for forlengelse av ikke-spredningsavtalen (NPT), april-mai 1995 i New York, hadde en avgjørende innflytelse på sesjonens arbeid.
De alliansefrie lands resolusjonsforslag som ba Haag-domstolen avgi en rådgivende uttalelse om bruk og trussel om bruk av kjernevåpen ble vedtatt mot stemmene fra de fleste vestlige land, som viste til at dette spørsmål allerede verserte for domstolen. Norge og Canada var de eneste NATO-land som ved sin avståelse ikke stemte mot denne resolusjonen.
Den viktigste sak med hensyn til konvensjonelle våpen var USAs resolusjon om et moratorium på eksport av anti-personell landminer, som ble vedtatt uten avstemning.
Under 49. generalforsamling ble det konsensus om en malaysisk resolusjonstekst vedrørende FNs rolle i Antarktis som var mer moderat enn tidligere, og som også traktatpartnerne, herunder Norge, kunne støtte.
Norge engasjerte seg direkte i forhandlingsarbeidet med flere resolusjonsforslag hvor norske interesser var involvert, ut fra våre mål om et stadig bredere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid på det globale, multilaterale nedrustningsområdet. Norge deltok i kontinuerlige konsultasjoner og koordinering med våre viktigste samarbeidspartnere i Norden, EU og den såkalte Barton-gruppen (NATO- og OECD-land), og stemte sammen med flertallet av disse på de fleste resolusjoner.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til FNs fredsbevarende operasjoner, blir det i meldingen vist til at etterhvert som disse har økt i omfang og oppgaver, har Generalforsamlingen viet stadig større oppmerksomhet til prinsippene for FNs fredsbevarende arbeid og problemene forbundet med fredsbevarende operasjoner.
I løpet av 1994 engasjerte Norge seg for å følge opp det nordiske initiativet om at Generalsekretæren ser nærmere på den politiske ledelse og militære kommando og kontroll ved fredsbevarende operasjoner, og at ordningene for konsultasjoner og informasjonsutveksling mellom Generalsekretæren, de troppebidragsytende land og Sikkerhetsrådet styrkes. Det ble nedsatt en uformell arbeidsgruppe under norsk ledelse for å se nærmere på kommando og ledelse ved FN-operasjoner. Arbeidet munnet ut i en rapport som ble oversendt FNs generalsekretær i november 1994. Under 49. generalforsamling høsten 1994 holdt Norge innlegg på vegne av de nordiske land der det ble rettet særlig oppmerksomhet mot de bedrete konsultasjonsordningene mellom Sikkerhetsrådet, de troppebidragsytende land og FNs generalsekretær som Sikkerhetsrådet nylig hadde vedtatt bl.a. etter nordisk tilskyndelse. Videre redegjorde man for de viktigste resultatene fra arbeidsgruppen om kommando og kontrollaspektet ved fredsbevarende operasjoner i lys av den komplekse karakter operasjonene har antatt. De nordiske land bidro aktivt til at disse elementene ble innarbeidet i samleresolusjonen om fredsbevarende operasjoner.
Når det gjelder behandlingen av spørsmål i tilknytning til menneskerettigheter og sosiale spørsmål, vises det i meldingen til at utenriksministeren i det norske hovedinnlegget i generaldebatten fremholdt at ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Han sa videre at den norske regjeringen fortsatt er dypt bekymret over trusselen mot Salman Rushdie og alle som er assosiert med hans verker. Utenriksministeren gjentok oppfordringen til iranske myndigheter om å fjerne denne grenseoverskridende og utålelige trussel. En resolusjon om menneskerettighetssituasjonen i Iran ble vedtatt med samme stemmemønster som under foregående generalforsamling.
Arbeidet med sosiale spørsmål og menneskerettigheter ble ellers preget av velkjente motsetninger samt to kontroversielle emner, nemlig spørsmålet om bruken av dødsstraff og spørsmålet om koplingen mellom terrorisme og menneskerettigheter. Generelt kan det sies at debatten om menneskerettighetsspørsmål i stadig sterkere grad beveger seg i retning av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det faktum at den globale demokratibølge setter tydelige spor seg etter seg i FNs menneskerettighetsarbeid, fremgår for eksempel av den rekordstore og bredt sammensatte medforslagsstillergruppe bak en rekke av de resolusjonsforslag som tok sikte på å fremme og styrke menneskerettighetene.
Det fremholdes i meldingen at behandlingen av de økonomiske spørsmål på 49. generalforsamling var preget av pragmatisme og villighet til å finne frem til konsensusløsninger. Man så imidlertid tendenser til økende nord/sør-motsetninger vedrørende blant annet spørsmål knyttet til manglende oppfølging av resultatene fra UNCED-konferansen om miljø og utvikling.
Utviklingslandene tok initiativ til en rekke ulike resolusjonsforslag vedrørende nye konferanser på det økonomiske området. Utvikling, offentlig administrasjon og utvikling, sør/sør-samarbeid og migrasjon var blant de foreslåtte konferansetema. De fleste industrialiserte land inntok en avventende holdning til de ulike forslagene. Fra norsk side la man vekt på å se samtlige forslag om nye FN-konferanser i sammenheng, blant annet for å unngå å svekke Generalforsamlingens og ECOSOCs rolle. Det ble ikke tatt endelig stilling til de fleste forslagene om nye konferanser.
En av de viktigste sakene på det økonomiske området på 49. generalforsamling var oppfølgingen av den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling som ble holdt i Kairo, 5.-13. september 1994.
Når det gjelder behandlingen av miljøspørsmål, blir det i meldingen vist til den omfattende debatt på 49. generalforsamling. Det ble vedtatt resolusjoner som bl.a. fremmer hurtig iverksettelse av konvensjonen om bekjempelse av ørkenspredning og vedtektene fra FN-konferansen om bærekraftig utvikling i små utviklingsøystater. Det ble også drøftet hvordan Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) kan få en styrket rolle. Utviklingslandene ga uttrykk for skuffelse over manglende finansiell oppfølging av Rio-vedtakene fra i-landenes side, mens det også ble lagt vekt på behovet for nasjonal oppfølging av UNCED.
Det blir i meldingen vist til at det på 49. generalforsamling var en samlet plenumsbehandling av spørsmål knyttet til koordinering av nødhjelp, det internasjonale tiår for reduksjon av naturkatastrofer og spesiell økonomisk bistand og nødhjelp knyttet til situasjonen i enkeltland og regioner. Norge holdt det nordiske innlegget hvor det ble påpekt at erfaringene fra en rekke alvorlige krise- og nødhjelpssituasjoner siste år i sterk grad understreker behovet for at FN-sekretariatets Avdeling for humanitære spørsmål (DHA) gis tilstrekkelig bemanning og nødvendige ressurser fra FNs regulære budsjett. Det ble dessuten fremholdt at man bør søke å utvide kretsen av tradisjonelle bidragsytere til FNs humanitære arbeid, og at det internasjonale samfunn bør reagere raskt på anmodningene om finansiell støtte.
Det opplyses i meldingen at de uformelle resolusjonsdrøftingene vedrørende program for utvikling ( « Agenda for Development ») på 49. generalforsamling om en egen FN-konferanse om utvikling ble gjenstand for atskillig tautrekking. En rekke vestlige land - deriblant Norge - stilte et spørsmålstegn ved det betydelige antall FN-konferanser som nå foreslås.
Når det gjelder behandlingen av finansielle og administrative spørsmål, vises det i meldingen til at FNs finansielle situasjon i 1994 var mer prekær og usikker enn noensinne. De utestående bidrag fra medlemslandene til FNs regulære budsjett og til FNs fredsbevarende operasjoner kom i juli 1994 opp i over USD 3 mrd., og Generalsekretæren måtte da innstille utbetalinger - inklusive refusjoner til troppebidragsytende land - et par måneders tid. Ved årets utløp var de samlede utestående bidragene redusert til USD 1,8 mrd. Mens FNs regulære budsjett er underkastet nullvekst, er de samlede budsjettene til FNs fredsbevarende operasjoner seksdoblet på 5 år. I 1994 var det 16 fredsbevarende operasjoner, med budsjett på tilsammen USD 3,6 mrd. - et beløp som er tre ganger høyere enn det regulære budsjettet.
Den voldsomme veksten av de fredsbevarende operasjoner de siste årene betyr at de pliktige bidragene til FN er blitt tyngre å bære for medlemslandene, og at det derfor ofte tar lengre tid før FN mottar bidragene. Samtidig har de vedvarende likviditetsproblemene langt større konsekvenser enn før for FNs virksomhet, i og med at de fredsbevarende oppgavene har fått en så fremskutt betydning og at FN nå er blitt en langt mer operasjonell organisasjon. Ved årsskiftet skyldte FN flere millioner USD i refusjoner til de land som stiller tropper til disposisjon for fredsbevarende operasjoner. Det er disse landenes villighet til å gi midlertidig avkall på refusjoner som gjør det mulig for FN å holde hjulene i gang, til tross for store etterslep i innbetalingene av pliktige bidrag.
Betalingsdisiplinen er fortsatt meget dårlig blant medlemslandene, og betalingsmønsteret er preget av etterslep og uforutsigbarhet. Utsiktene for videre innbetaling av medlemslandenes skyldige bidrag er ikke de beste. Russland var ved årsskiftet 1994/95 for første gang å finne øverst på listen over land som skylder mest til FN. Det var videre ventet at USAs bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner ville komme kraftig på etterskudd igjen i 1995.
Generalsekretæren holdt 12. oktober 1994 et innlegg i Generalforsamlingen, der han uttalte at FNs meget anstrengte finansielle situasjon var blitt et politisk problem, fordi den hindret FN i å utføre de oppgaver organisasjonen var tiltenkt. Han ba derfor om at den finansielle situasjonen ble behandlet på høyt politisk plan.
Når det gjelder behandlingen av rettslige spørsmål, fremholdes det i meldingen at det er særlig grunn til å nevne den enighet som ble oppnådd om en konvensjon om beskyttelse av FN-personell, der statene forplikter seg til å vedta strenge straffebestemmelser mot drap og bortføring, og til å straffeforfølge/utlevere eventuelle lovovertredere. De nordiske landene var pådrivere i forhandlingene, og Norge var en av de første stater som undertegnet konvensjonen. De nordiske land var pådrivere for en beslutning av Generalforsamlingen om å arrangere en diplomatkonferanse med sikte på å fremforhandle en konvensjon som etablerer en fast internasjonal straffedomstol. Spørsmålet ble utsatt til neste Generalforsamling.
Den 48. generalforsamling ble foreløpig avsluttet 23. desember 1993. Den kom sammen igjen med jevne mellomrom våren og sommeren 1993 for å drøfte utestående spørsmål på dagsorden. 48. generalforsamling ble formelt avsluttet 19. september 1994.
Den 49. generalforsamling ble åpnet 20. september og foreløpig avsluttet 23. desember 1994.
Dagsorden for Generalforsamlingen omfattet ialt 162 punkter etter at det i løpet av sesjonen ble føyet til fire nye punkter. Dette representerer en nedgang på 19 dagsordenspunkter i forhold til sakslisten for 48. generalforsamling som til slutt kom opp i 181 punkter før sesjonen ble formelt avsluttet.
Palau ble tatt opp som nytt medlem av FN under 49. generalforsamling. FN hadde dermed 185 medlemmer.
Under 49. generalforsamling ble det innvalgt fem nye ikke-faste medlemmer av Sikkerhetsrådet for perioden 1995-96: Botswana, Honduras, Indonesia, Italia og Tyskland.