Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen , fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, har gjennom befaringer og høringer blitt kjent med at det i flere kommuner er et ønske om å få tildelt nødnummer 110 til allerede eksisterende sentraler. Komiteen har forståelse for dette ut fra at disse sentralene i seg selv er en god tjenesteyting til befolkningen i disse kommunene. Komiteen vil peke på at alarmsentralene skal være fagsentraler der operatørene har en god faglig kompetanse. Dette innebærer at det kreves en bemanning og et teknisk utstyr som kan sikre den nødstilte en rask og riktig bistand.

       Komiteen har gjennom høringer blitt gjort oppmerksom på at Vadsø i dag har midlertidig godkjenning for bruk av nødnummer 110 og at kommunen har søkt om å bli godkjent som permanent 110-sentral. Dette kommer ikke til uttrykk gjennom meldingen, og bør derfor tas med i situasjonsbeskrivelsen fordi det gir et annet bilde av den nåværende situasjonen i Finnmark.

       Komiteen mener at det i framtida, ut fra sikkerhetsmessige forhold, bør tilstrebes at folk kun har ett nødnummer eller varslingsnummer til brann, politi og helsevesen å forholde seg til.

       Komiteen vil presisere at man ved denne uttalelsen ikke har vurdert hvordan en slik samordning av nødnummer kan gjennomføres. Komiteen understreker også at uttalelsen om ett nødnummer ikke skal ha innvirkning på behandlingen av søknadene om tildeling av 110-nummer som er omhandlet i meldingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til at det i dag er etablert 48 regionale 110-sentraler hvor hensikten er å gi innringer rask og profesjonell bistand fra fagpersonell.

       Flertallet viser til at de lokale sentralene, som normalt bare videreformidler meldinger til den lokale innsatsenheten, også mener å ha rutiner for å alarmere større innsatsstyrker når dette er nødvendig. Ved en storbrann vil den lokale alarmsentralen som har fått tildelt 110-nummer, i tillegg til å utalarmere egen innsatsstyrke, også måtte utalarmere andre nærliggende innsatsstyrker. Flertallet vil imidlertid peke på at ved større ulykker, som trafikkulykker, togavsporinger, flyulykker m.v., er det politiet som er operasjonsleder og ikke de ulike varslingssentralene.

       Flertallet har også gjennom arbeidet med denne saken blitt gjort oppmerksom på de problemene en stadig økt bruk av mobiltelefoner fører med seg. Ved en økning av 110-sentraler ville hver sentral dekke et mindre geografisk område og muligheten for at en mobiltelefonsamtale kommer til feil sentral vil øke. Innføring av et felles europeisk nødnummer 112 innebærer sannsynligvis at flere brann- og ulykkesmeldinger vil bli varslet over 112-nummeret. Dette innebærer at det må være en full samordning mellom 110-, 112- og 113-sentralene. Flertallet antar at brannetaten ved å bryte ut av den regioninndeling man er blitt enig om, kan komplisere samarbeidet og dermed svekke sikkerheten for brukerne.

       Flertallet er også kjent med de økonomiske argumentene til de forskjellige interessenter i denne saken. De som ønsker å opprettholde de lokale sentralene, viser til at det vil bety ytterligere utgifter å knytte seg til de regionale sentralene, mens kostnadene til de regionale 110-sentralene vil bli redusert dersom flere knytter seg til disse.

       Flertallet vil vise til Stortingets vedtak av 24. oktober 1994 som sier at lokale vaktsentraler som fungerer beredskapsmessig eller sikkerhetsmessig godt, og lokale sentraler som dekker et område med dokumentert høy ulykkesrisiko og stor skadefare blir godkjent og tildeles nødnummer 110. Flertallet legger her til grunn at det må gjøres en vurdering av om ordningen er sikkerhetsmessig forsvarlig. Dette innebærer at alle de lokale sentralene som ønsker tildeling av nødnummer 110 i hvert tilfelle må vurderes av fagmyndighetene for godkjenning. I denne vurderingen må det også tas med at de lokale sentralene ikke bare skal ivareta det lokale varslingsbehov, men også varslingsbehovet ved større ulykker. Flertallet er av den oppfatning at det er ønskelig å åpne for tildeling av nødnummer 110 til lokale sentraler dersom de naturgitte forhold og sikkerhetsmessige vurderinger viser seg å ivareta brukernes behov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at Stortinget 24. oktober 1994 gjorde følgende vedtak:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil videre vise til følgende merknad i sosialkomiteens budsjettinnstilling for 1995, Innst.S.nr.11 (1994-1995):

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er kjent med at departementet i brev av 22. desember 1994 til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har gitt retningslinjer som inneholder kriterier i strid med ovennevnte vedtak i Stortinget. Departementets anmodning til DBE om å helst godkjenne ordninger som DBE oppfatter som forsvarlige i stedet for å etterkomme Stortingets vedtak, er et slikt eksempel.

       Disse medlemmer vil vise til at DBE i rundskriv til kommunene har stilt krav om kjøp av teknisk utstyr som ikke har fungert og som siden er blitt kastet ut. Slike kravspesifikasjoner har påført kommuner som alt har godkjent varslingsutstyr etter godkjent brannordning unødige investeringer.

       Disse medlemmer er kjent med at 63 kommuner har søkt om ny behandling om tildeling av varslingsnummer 110 til 29 lokale sentraler. Ingen av disse har fått svar på sin søknad, men er blitt gjort kjent med at departementet vil legge fram denne stortingsmelding om brann- og ulykkesalarmering blant annet som følge av økt bruk av mobiltelefon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser de problemer som bruk av mobiltelefon skaper i forhold til kryssing av varslingsgrenser, men kan ikke akseptere at den økte bruk av mobiltelefon skal være et avgjørende moment ved vurdering av tallet på varslingsområder. Uansett størrelse på varslingsområdet må alle sentraler ha et system for rask viderekobling og operatører med god lokalkunnskap. Denne type problemer vil eksistere inntil opprinnelsesmarkering er mulig også fra mobiltelefoner. Den økte bruk av mobiltelefon for varsling innebærer en raskere varsling i mange tilfeller. Samtidig kreves en nøyere varsling om sted, noe som må følges opp av de som mottar meldingen. I mange tilfeller vil god lokalkunnskap hos mottakeren være av avgjørende betydning, også i de tilfeller at melding må formidles videre til en annen sentral.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet tolker departementets problematisering av mobiltelefonspørsmålet som et forsøk på å forhale en sak som departementet allerede er på overtid med.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på den tekniske utvikling som har vært de senere årene, ikke minst innenfor telekommunikasjon hvor bl.a. opprinnelsesmarkering er blitt en helt normal del av nødmeldingsutstyret. Disse medlemmer mener problemene med bruk av mobiltelefon er noe overdrevet. Med henblikk på mottagelse av meldinger på mobiltelefon bør opplæring av personellet kunne eliminere farene for feil. Sett hen til den tidligere nevnte tekniske utvikling vil det etter disse medlemmers mening bli en sannsynlig utvikling av mobiltelefonen som vil gjøre opprinnelsesmarkering også til en del av et slikt system. Disse medlemmer vil også peke på de tekniske nyvinninger som stadig gjøres på alle felt og i den forbindelse nevne artikkelen i Nationen for 6. mars 1996 med overskrift « En vaktsentral for hele Norge ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil ut fra den treghet som har vært ved behandlingen av de innkomne søknader henstille til Regjeringen å sørge for at behandlingen av søknadene nå prioriteres. Flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader omkring vurdering av lokale sentraler og fremmer følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å sørge for at de innkomne søknader om tildeling av 110-nummer behandles uten ytterligere utsettelse. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fastholder at det skal legges stor vekt på de positive sider ved den kunnskap og beredskap som er knytta til de lokale vaktsentralene, og på de lokale vurderingene av hva som er best for befolkningen og de som ferdes i et område slik det er uttrykt i de enkelte kommuners søknader. Disse medlemmer vil minne om de tilfeller der meldinger og hjelp er blitt forsinket eller ikke har nådd fram på grunn av brudd i sambandet til regionale sentraler eller mangel på lokalkunnskap.

       Disse medlemmer vil fremme forslag om at departementet snarest må behandle de innkomne søknadene i tråd med Stortingets vedtak, og ber om at Stortinget blir orientert om utfallet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett:

       « Stortinget viser til vedtak av 24. oktober 1994 om godkjenning av lokale vaktsentraler, og ber departementet behandle de innkomne søknader om godkjenning av varslingsnummer 110 snarest. »