Stortingsrepresentant Lisbeth Holand har den 12. mars 1997 fremlagt følgende forslag:
| «1. |
Stortinget ber Regjeringa snarest legge fram forslag til endringer i lov om fri rettshjelp slik at rettshjelp skal kunne ytes i alle saker der det er nødvendig med juridisk bistand og der det ikke er urimelig at det offentlige dekker rettshjelp. |
| 2. |
Egenandel begrenses oppad til 5 % av inntekta til den som er berettiget til rettshjelp. Fylkesmannen skal ha rett til helt å frafalle egenandel. |
| 3. |
Det settes i verk forsøk med kommunale eller interkommunale rettshjelpssentra i tre fylker i tråd med det skisserte forslaget.»
|
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at et godt rettshjelpstilbud er av avgjørende betydning for rettssikkerhet og en reell likhet for loven. I St.meld. nr. 16 (1989-1990) ble det slått fast at dagens offentlige rettshjelpsordninger neppe tilfredsstiller likhetskravet i tilstrekkelig grad. Denne stortingsmeldingen ble trukket tilbake etter regjeringsskiftet i 1989, og Stortinget har siden årlig bedt om å få lagt fram en ny stortingsmelding om rettshjelp. Det er ennå uvisst når Regjeringen vil fremme en slik melding, og dette gjør det etter forslagsstillers oppfatning nødvendig å fremme konkrete forslag.
Da rettshjelpsloven ble vedtatt i 1980 kom ca 27 % av husstandene i landet inn under inntektsgrensene. Etter en viss heving av inntektsgrensene fra 1997 antas om lag 12 % av husholdningene å komme inn under reglene. Samtidig er det skjedd en betydelig innstramming av hvilke saker det ytes offentlig rettshjelp til. I dag er egenandelen på 25 % av de samlede utgiftene til rettshjelp og omkostninger med en rettssak. Dette gjør det praktisk talt umulig for folk som kommer inn under inntektsgrensen (bruttoinntekt for en enslig på maksimum kr 150.000) å kunne benytte rettsapparatet i en tvistesak.
Offentlige kontorer har ikke tilstrekkelig ressurser til veiledning av klienter og rådssøkende, og studenterrettshjelpstiltakene opplever at det er et stort behov for rettshjelp i saker der det offentlige er søkerens motpart. De andre nordiske land har rettshjelpsordninger som i dag er bedre utbygget enn de norske, og ordningene omfatter også et videre saksfelt. Inntektsgrensene ligger godt over de norske.
I et vedlegg til dokumentet vises det til at muligheten for advokatbistand og rettshjelp er størst i byene og tettbygde strøk. Det er derfor etter forslagsstillers syn ikke tvil om at det finnes et stort udekket rettshjelpsbehov. Det meste av den offentlige rettshjelpen utføres i dag av advokater. I St.meld. nr. 16 (1989-1990) ble det foreslått en kombinasjon av rettshjelp fra privatpraktiserende advokater og rettshjelpskontorer. En slik ordning vil bli billigere og mer effektiv.
Ved å opprette egne kommunale/interkommunale rettshjelpssentre kan man hjelpe enkeltmennesker med deres juridiske problemer utenfor domstolene. Sentrene kan knyttes opp mot Forbrukerrådets distriktskontorer og vil også kunne fungere som en praksisordning for jusstudenter.