I. Generelt

       Komiteen er enig med Regjeringen i at FN i hele etterkrigstiden har stått sentralt i Norges internasjonale engasjement og representert håpet for en bedre og fredeligere verden. FN er fremdeles det viktigste instrumentet for globalt samarbeid og en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk.

       FN er den eneste organisasjonen med et tilnærmet universelt medlemskap.

       Komiteen vil vise til at FNs organisasjon er utformet for å løse problemer mellom stater, mens de fleste konflikter i dag skjer innenfor den enkelte stats territorium eller innenfor regioner der konfliktlinjene ikke nødvendigvis følger landegrensene. Komiteen mener det er viktig at FN-paktens bestemmelse om at organisasjonen ikke kan beskjeftige seg med forhold som stort sett ligger innenfor det enkelte lands jurisdiksjonsområde ikke må hindre at det internasjonale samfunn griper inn ved interne konflikter, krenking av menneskerettigheter eller store økonomiske og sosiale problemer. Interne og regionale konflikter rammer i stor grad sivilbefolkningen, noe som fører til store flyktningestrømmer og akutte nødhjelpsbehov knyttet til konfliktene. Komiteen er av den oppfatning at å håndtere slike situasjoner er en av FNs viktigste utfordringer framover. Komiteen mener FNs evne til å forebygge voldelige konflikter, reagere raskt på krisesituasjoner og arbeide for økonomisk og sosial utvikling må styrkes. Det samme må gjelde kampen mot internasjonal kriminalitet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at Regjeringen har som utgangspunkt at vårt sterke FN-engasjement skal videreføres og styrkes, og at Norges betydelige frivillige bidrag til FN-systemet skal opprettholdes. Flertallet vil slutte seg til dette.

       Flertallet vil videre understreke at FN er den viktigste organisasjonen med et globalt perspektiv.

       Endrede maktstrukturer, regionalisering og globalisering av økonomi og handel stiller nye krav til organisasjon, virkemidler og handlemåte i hele FN-systemet.

       Flertallet vil vise til at de globale utfordringene både er større og annerledes enn før. Miljøproblemene vokser raskere enn vi kan løse dem. Over en milliard mennesker lever i absolutt fattigdom, mens deler av verden har sterk økonomisk vekst. De økonomiske forskjellene øker både mellom land og internt i mange land. Den økonomiske styringen i et stadig mer globalisert marked, kan ikke lenger skje i regi av nasjonalstaten alene.

II. Reformprosessen

       Komiteen vil vise til at medlemslandene har tatt en rekke initiativ for å reformere og effektivisere FN de senere årene og at det er utført en god del internt arbeid for å forbedre og tilpasse organisasjonen. Komiteen vil videre vise til at FNs generalsekretær i juli 1997 presenterte et omfattende program for fornyelse og reform av FN basert på følgende hovedpunkter:

       Målet er å få vedtatt forslagene før 1. januar 1998 og implementere dem så snart som mulig.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen støtter generalsekretærens reformpakke fullt ut, og slutter seg til dette. Komiteen vil i tillegg understreke nødvendigheten av at medlemslandene oppfyller sine økonomiske forpliktelser overfor verdensorganisasjonen. Komiteen har merket seg at Regjeringen er åpen for å vurdere en senkning av taket for landenes bidrag til det regulære budsjettet fra 25 % til 20 % Komiteen støtter tanken om at en må bli mindre avhengig av ett medlemsland, at nyrike land må betale mer og at fattige land betaler mindre enn i dag. En hovedutfordring er å sikre en mer forutsigbar finansiering.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen i meldingen vil arbeide for nye kilder for tilleggsfinansiering av FNs aktiviteter. Internasjonale avgifter på flyreiser, bruk av ikke fornybar energi og valutatransaksjoner er tiltak som har vært diskutert.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser positivt på at det på internasjonalt grunnlag arbeides for innføring av slike avgifter og viser til at avgift på valutatransaksjoner allerede er utredet. Flertallet mener globale avgifter kan bidra til å gi FN et mer stabilt finansieringsgrunnlag.

       Komiteen mener at både globalisering av økonomien og de klare sammenhengene mellom FNs fredsbevarende arbeid og økonomiske og sosiale arbeid, tilsier at FN bør ta et sterkere tak i økonomiske spørsmål.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det i stortingsmeldingen foreslås at Norge skal arbeide for at det opprettes et økonomisk sikkerhetsråd og anser dette som et langsiktig mål.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at FN bør konsentrere sin innsats om enkelte kjerneområder. Økonomiske spørsmål bør først og fremst ivaretas av OECD, WTO og regionale økonomiske organisasjoner.

       Komiteen vil vise til det felles nordiske initiativet for å slå sammen de ulike FN-organisasjonene i de enkelte land og samtidig sikre et nærmere samarbeid mellom FN-hovedkontorene. Komiteen er på denne bakgrunn tilfreds med at generalsekretæren foreslår å opprette FN-hus på landnivå, felles rammeverk for utviklingsaktiviteter og samordning på hovedkvarternivå gjennom FNs utviklingsgruppe. Et langsiktig mål er å samle fond, programmer og eventuelt særorganisasjonene i en bistandsorganisasjon. Komiteen tror at en slik sterkere samordning vil kunne spare FN for betydelige administrasjonskostnader, som i stedet kan gå til praktisk innsats i konkrete prosjekter.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen vil vurdere de norske bidragene til FN-systemet totalt og til ulike organer i FN i lys av oppnådde resultater.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at Sikkerhetsrådet må reflektere dagens politiske og økonomiske realiteter. Komiteen vil vise til at Sikkerhetsrådets sammensetning avspeiler maktforholdene slik de var da FN ble stiftet i 1945.

       Det er i dag flere land som både har større befolkning og sterkere økonomi enn de nåværende faste medlemmer av Sikkerhetsrådet. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å utvide Rådet med fem nye faste plasser: Tyskland, Japan og tre plasser som fordeles mellom Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt et begrenset antall nye ikke faste plasser.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, vil særlig peke på det uheldige i at medlemskap i Sikkerhetsrådet er knyttet sammen med å være en erklært atommakt. Dette medlem vil også understreke vanskelighetene ved å be Afrika, Latin-Amerika og Afrika samle seg om å finne land som kan representere disse verdensdelene i Sikkerhetsrådet. Det er liten grunn til å tro at f.eks. Europa ville kunne arbeidet seg fram til en tilsvarende enighet om en « europeisk representant ». Dette medlem mener det er maktpåliggende å utvide Sikkerhetsrådet slik at det avspeiler dagens befolkningsmessige, økonomiske og maktpolitiske realiteter. Dette kan ikke skje uten at India, som aleine rommer nesten en femtedel av menneskeheten, får fast plass, uavhengig av fordeling mellom verdensdeler.

       Komiteen er av den oppfatning at FNs rolle som normgiver kan og bør utvikles videre. Dette betinger både at man arbeider for etterlevelse av de konvensjoner som er inngått, at flere undertegner eksisterende konvensjoner og at regelverket utvikles videre. Komiteen mener man bør prioritere arbeid for å styrke rettsgrunnlaget knyttet til menneskerettigheter.

       Komiteen er enig i at arbeidet i Generalforsamlingen og ECOSOC må kunne organiseres mer effektivt og fleksibelt for å møte de utfordringer som følger av globaliseringen.

       Komiteen viser til at det er bred enighet om FNs sentrale rolle i arbeidet for fred og sikkerhet. Komiteen vil understreke at dette arbeidet ikke kan sees uavhengig av økonomiske og sosiale oppgaver.

       FNs hovedoppgave må være å bidra til politiske løsninger på konflikter i verdenssamfunnet og styrke rettsvernet for sivilbefolkningen i en konfliktsituasjon både gjennom å skape sterkere oppslutning om det regelverk som gjelder og ved å utvikle regelverket videre. Komiteen vil i den sammenheng peke på forslaget om å opprette en permanent internasjonal straffedomstol som et svært viktig mål. Utformingen av mandat til en slik domstol vil være vesentlig for dens faktiske mulighet til å fungere effektivt og uavhengig.

       Komiteen mener det er et behov for en bedre organisering og større tyngde i FNs humanitære virksomhet. Evnen til enhetlig opptreden, kunnskap om og analyse av konfliktsituasjoner er viktige stikkord i denne sammenheng. Reformer må ta sikte på å gjøre FN bedre rustet til å arbeide ut fra dette.

       Komiteen vil understreke at det viktigste FN kan bidra med i humanitært arbeid vil være å styrke den forebyggende innsatsen. Evnen til å reagere før krisesituasjoner utvikler seg til voldelige konflikter, muligheten til å mekle for å forhindre at konflikt bryter ut og evnen til å se økonomiske, sosiale, humanitære og militære funksjoner i sammenheng, må være det sentrale i FNs arbeid. På denne bakgrunn støtter komiteen Regjeringens ønske om å bidra til et nytt utrykningshovedkvarter for å bedre ledelsen av FNs fredsinnsats. Det er nødvendig at FNs organisering fungerer godt. Generalsekretæren må gis en styrket rolle i dette arbeidet.

       Komiteen ser det som viktig at FN arbeider for å finne egnede samarbeidsformer mellom ulike aktører i humanitære operasjoner. Dersom FN skal kunne fungere sammen med andre aktører, er det en forutsetning at organisasjonen opptrer enhetlig og effektivt. Komiteen vil understreke at enhetlig opptreden ikke alltid vil bety sentralisering av oppgaver. Det er viktig at mandat som fungerer godt ikke utvannes ved at oppgaver slås sammen. Komiteen anser det som viktigere at Høykommisæren for flyktninger konsentrerer sitt arbeid om etterlevelse av rettsgrunnlaget for flyktninger og et bedre vern for internt fordrevne flyktninger.

       Komiteen mener at Norge fortsatt skal delta aktivt i fredsbevarende operasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at deltagelsen bør stå i forhold til størrelsen av Norges nasjonale forsvar, og at den ikke må svekke landets egen forsvarsevne.

       Komiteen vil peke på at voldelige konflikter nesten alltid vil etterfølges av et behov for bistand til langsiktig gjenoppbygging og utvikling. FN må derfor utvikle evnen til å se humanitære operasjoner i sammenheng med nødhjelp og langsiktig bistand.

       Komiteen viser til at FN har plikt til å bistå utviklingslandene i deres arbeid for nasjonal utvikling. Dette arbeidet må ta utgangspunkt i behov definert av landene selv. Hvert enkelt land må ta et selvstendig ansvar for gjennomføringen av tiltak og for at utviklingsarbeidet lykkes. Komiteen er av den oppfatning at FN har spilt og kan spille en viktig rolle i disse spørsmålene.

       Komiteen har merket seg at det er et mål å gjøre FNs bistandsvirksomhet mest mulig fattigdomsorientert og er enig i dette. FNs rolle i det enkelte land må klargjøres, noe som ikke minst bør skje ved at landene selv i større grad definerer behov og tiltak i bistandsarbeidet. Komiteen vil understreke at for å lykkes med dette arbeidet, er det nødvendig at FNs felles representant har autoritet til å lede det nødvendige integreringsarbeidet.

       Komiteen viser videre til at en bedre koordinering mellom de ulike FN-organisasjonene også vil kreve en samordning mellom norske representanter med tanke på felles holdninger i ulike FN-organisasjoner.

       Komiteen ber Regjeringen vurdere å iverksette gjennomganger og evalueringer av bistandsarbeidet gjennom FN.

       Komiteen vil videre vektlegge det nordiske samarbeidet i FN og slutter seg til Regjeringens syn på de nordiske lands forutsetninger for alliansebygging mellom nord og sør.

       Komiteen viser til at det er reist kritikk mot deler av lønnspolitikken i FN-systemet. Komiteen er derfor fornøyd med at den nye generalsekretæren viser vilje til å ta tak i slike problemer. Komiteen mener at det bør arbeides for å bringe inn en « nordisk » standard i FNs lønnspolitikk.

       Komiteen ber Regjeringen legge inn de årlige meldingene om Norges deltakelse i De forente nasjoners Generalforsamling en oppdatering av det løpende reformarbeidet i FN.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen vil arbeide for å styrke utviklingslandenes posisjon i Sikkerhetsrådet, slik at Rådet blir mer representativt og legitimiteten høynes. I tillegg støtter man fast plass for Tyskland og Japan. På den annen side vil Regjeringen støtte opp under arbeidet for å forbedre FNs mulighet til å reagere raskt når krise og krig truer. Disse medlemmer er i og for seg ikke uenig, men finner det påfallende at ikke meldingen drøfter nærmere at de ovennevnte mål ikke uten videre lar seg forene. Ved en utvidelse av Sikkerhetsrådet vil sikkert flere andre stater melde sine krav, f.eks. India, Pakistan, Egypt, Brasil og Tyrkia. Med en slik utvikling kan det bli vanskelig å oppnå nødvendig flertall i Sikkerhetsrådet. Det vil derved bli vanskeligere for FN å reagere raskt og effektivt. Disse medlemmer vil understreke faren i å forutsette et vedtak i FN før den siviliserte verden griper inn mot angrepskrig, etnisk rensing og krenkelse av menneskerettighetene. En slik avventende holdning kan føre til passivisering av andre som ellers ville ha følt seg kallet til å gripe inn, f.eks. NATO, WEU og USA. Et illustrerende eksempel på FNs negative rolle i relasjon til annen internasjonal innsats er den etniske rensing i Bosnia.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Stortingets behandling av bistandsmeldingen i 1996, der Stortinget ba om en egen melding om FN og reformbehovet i FN-systemet. Disse medlemmer viser til at Høyre i budsjettdebatten i fjor presiserte at denne FN-meldingen bør inneholde en bred gjennomgang av FN-systemet brutt ned på enkeltinstitusjoner, og vurderinger av reformbehovet i disse. Disse medlemmer mener at Stortinget har behov for en melding som kan brukes som grunnlag for en bred behandling av Norges FN-politikk. Disse medlemmer mener at St.meld. nr. 43 (1996-1997) ikke tilfredsstiller dette behovet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i FN-meldingen redegjør for ulike reformforsøk i FN gjennom initiativ i Generalforsamlingen, bl.a. Carlsson-initiativet, men uten å bryte diskusjonen om reformbehovet ned på de enkelte FN-institusjonene. Disse medlemmer mener at FN-meldingen har en for generell karakter og egner seg ikke som utgangspunkt for en grundig behandling i Stortinget.

       Disse medlemmer ber derfor Regjeringen ved fremleggelse av neste års melding om Norges deltakelse i FNs Generalforsamling redegjøre mer i detalj for reformbehovet i FN-institusjonene og redegjøre for hva Norge ønsker de ulike FN-institusjonene skal oppnå. Dette er nødvendig for at både regjering og storting i større grad kan foreta evalueringer av bistandsarbeidet gjennom FN. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til erfaringene fra Danmark, der Folketinget har hatt en grundig gjennomgang av de ulike institusjonene i FN på bakgrunn av en bred gjennomgang fra Regjeringen, som var brutt ned på enkeltinstitusjonene.