2.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Kari Manger, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til forslagene som tas opp. Komiteen har merket seg at det er stor offentlig interesse knyttet til spørsmålet om dekning av arbeidskraftbehovet i Norge i fremtiden.

Komiteen viser til at i forbindelse med arbeidet med forslagene har komiteen innhentet opplysninger fra andre land gjennom en komitéreise, samt arrangert åpen høring i Stortinget 19. februar 2001. Komiteen vil vise til referatet fra den åpne høringen, som gir god innsikt i alle sider av saken. Referatet er vedlagt innstillingen. Komiteen vil peke på at det i mange bransjer er og vil bli mangel på arbeidskraft. Komiteen vil i den forbindelse vise til brev fra arbeids- og administrasjonsministeren til komiteen 26. februar 2001 (vedlagt) hvor det framgår at det

"i dag ikke er tilstrekkelig arbeidskraft i Norge til å dekke etterspørselen fra arbeidsgiverne. Dette er uheldig for den enkelte bedrift og for norsk økonomi generelt. Det kan også være et problem for de i Norge som er arbeidsledige, for eksempel hvis mangel på nøkkelpersonell med spesiell kompetanse skaper flaskehalser som gjør at bedriftene heller ikke oppretter andre stillinger som ikke krever slike kvalifikasjoner.

Regjeringen legger stor vekt på å føre en politikk som bidrar til at de innenlandske arbeidskraftressursene blir best mulig utnyttet."

Komiteen er enig i dette.

Komiteen vil i den forbindelse peke på at det er et paradoks at det likevel er mange tusen arbeidsledige i Norge i dag, og at ledigheten er opptil tre ganger høyere blant ikke-vestlige innvandrerer. Komiteen mener det er viktig å mobilisere innenlandske arbeidskraftreserver, inkludert grupper med høy andel ledige, grupper med innvandrerbakgrunn med lav andel sysselsatte, og/eller de mange som ikke får brukt sin kompetanse i jobben.

Komiteen viser også til at det vil være et mål å redusere det alt for høye sykefraværet og den økte uføretilgangen. Dette vil bidra til å frigjøre ytterligere arbeidskraft.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i tilknytning til dette vise til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001), hvor det blant annet understrekes følgende:

"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke viktigheten av spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede og langtidsledige. Innenfor disse gruppene finnes et stort arbeidskraftpotensiale som vil bidra til både økt livskvalitet for de det angår og til økt arbeidskrafttilgang for samfunnet. Disse medlemmer er kjent med at flere av dem som i dag arbeider deltid, ønsker å utvide eget arbeidsomfang. Disse medlemmer vil understreke det potensiale av arbeidskraft som dette representerer og hva en forsterket innsats overfor disse kan bety. Det er også grunn til å peke på de mange eldre arbeidstakere som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen til tross for at de har full arbeidskapasitet."

Flertallet er enig i at dette er viktige premisser i arbeidet med arbeidsinnvandring som ett av flere sysselsettingspolitiske virkemidler.

Komiteen vil understreke at det kan være et problem at eldre arbeidstakere tidligere og tidligere støtes ut av arbeidslivet. Dette er en meget beklagelig utvikling som en må ta på alvor, og om nødvendig iverksette tiltak i forhold til. Det er helt nødvendig at alle som vil og kan jobbe er ønsket på arbeidsmarkedet og ikke støtes ut. Nasjonale tiltak for å stimulere arbeidstakere til å stå i arbeid vil etter komiteens vurdering avhjelpe problemet med manglende arbeidskraft noe.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser i denne sammenheng til den seniorpolitiske satsingen som Regjeringen har igangsatt gjennom "Senter for Senior Planlegging" og i samarbeid med partene i arbeidslivet og berørte departementer.

Flertallet vil peke på at det er viktig å se på muligheten for å få et regelverk som i sterkere grad enn i dag gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd. Det er også viktig å tilrettelegge bedre for funksjonshemmede i arbeidslivet.

Flertallet vil vise til at arbeidsinnvandring må sees som et supplement til anvendelsen av de innenlandske arbeidskraftressursene (jf. brevet fra arbeids- og administrasjonsministeren av 26. februar 2001), hvor behovet er knyttet til enkelte sektorer og yrker, der det faktisk er mangel på arbeidskraft.

Flertallet er av den oppfatning at det fremover vil være spesielt viktig å mobilisere alle grupper for å motvirke knappheten på arbeidskraft og ser behovet for en helhetlig sysselsettingspolitikk. Parallelt med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, er det behov for å se på andre måter å mobilisere arbeidskraft på i Norge.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil igjen understreke at eventuelle nye tiltak ikke må gå utover dem som i dag har en redusert arbeidsevne og heller ikke dem som i dag er helt eller delvis arbeidsledige. Eventuelle nye tiltak må utarbeides på en slik måte at de ikke er med på å undergrave de generelle arbeids- og lønnsbetingelsene i Norge. Det vil etter dette flertallets mening være helt nødvendig å knytte klare vilkår opp mot rekruttering fra utlandet, for best å ivareta samfunnspolitiske målsettinger innenlands.

Dette flertallet mener det er behov for å se på arbeidsinnvandring i et helhetlig politisk perspektiv. Nasjonale reformer som fødselspermisjon, barnetrygd og en god barnehagepolitikk, som gjør det mulig for småbarnsforeldre å både være i jobb og ha små barn, stimulerer flere grupper til å være i arbeid. Dette flertallet vil vise til at fødselstallet i mange land med svake rettigheter for foreldre synker, mens en i Norge har vært bevisst på å legge til rette for at det skal være mulig å ha små barn og være i jobb. I dette perspektiv er god familiepolitikk også god sysselsettingspolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen ved kommunal- og regionalministeren og arbeids- og administrasjonsministeren, på en pressekonferanse 21. mars 2001 la fram en rekke forslag til oppmyking og forenkling av regelverket for arbeidsinnvandring, på bakgrunn av det arbeid som er omtalt i vedlagte brev til kommunalkomiteen fra kommunal- og regionalministeren av 9. november 2000 og 20. februar 2001. Flertallet viser til at UDI allerede i vår vil sette i verk forenklinger innenfor eksisterende regler og fullmakter, at departementet vil utforme nye forskriftsbestemmelser, og at det vil bli fremmet forslag om lovendring der dette er nødvendig. Flertallet er også kjent med at problemstillinger i tilknytning til arbeidsinnvandring vil bli behandlet i Regjeringens langtidsprogram som legges fram våren 2001. Flertallet vil komme tilbake til disse problemstillingene ved behandlingen av det dokumentet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det i en rekke kommuner er flyktninger og asylsøkere som har arbeid i det lokale næringsliv før de har fått svar på sin søknad om asyl eller oppholdstillatelse. Disse medlemmer vil vise til de reaksjoner det er i mange lokalsamfunn når personer som er godt integrert, får melding om at de må ut av landet og de vansker det kan medføre i forhold til ny bosetting. Disse medlemmer mener det er behov for en oppmyking på dette området. Det vil også redusere behovet for arbeidsinnvandring.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til de endringer i regelverket for arbeidsinnvandring som trådte i kraft i 2000. Det ble foretatt endringer og oppmykinger i regelverket, blant annet ved å åpne opp for arbeidstillatelse til fagarbeidere og utvide adgangen for arbeidstillatelse til sesongarbeidere. Flertallet har merket seg at saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet er omstendelig og tar lang tid. Flertallet vil vise til at effektivisering av saksbehandlingen iht. eksisterende regelverk kan bidra til å lette situasjonen betraktelig og at Regjeringen nå arbeider med generell forenkling og forbedring.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på de etiske sidene ved at rike land rekrutterer høyt utdannede mennesker fra fattige land, som i utgangspunktet har stort behov for denne arbeidskraften. Dette flertallet ber Regjeringen om også å vurdere dette perspektivet når saken legges fram for Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at en viktig forutsetning for å øke arbeidsinnvandringen fra land utenfor EØS-området er at dette ikke bidrar til utnytting av arbeidskraft. Flertallet vil igjen understreke at de alminnelige lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for de respektive yrkesgrupper også må gjøres gjeldende for denne nye arbeidskraften.

Flertallet vil også understreke at i den grad arbeidsgiver stiller bolig til disposisjon for utenlandske arbeidstakere, skal boligstandarden være tilsvarende den som tilbys norske arbeidstakere.

Flertallet konstaterer også at målene i integreringspolitikken ikke er oppnådd.

Flertallet vil peke på at det ikke er automatikk i at åpnere landegrenser gir åpnere bedriftsporter. Det fundamentale spørsmålet blir etter flertalletsmening om arbeidsgiverne faktisk kommer til å ansette utenlandsk arbeidskraft. Erfaringene viser, slik flertallet ser det, at for mange arbeidsgivere ennå er svært skeptiske til å ansette innvandrere. Flertallet ser et stort forbedringspotensial, noe som kan skje ved holdningsendringer.

Flertallet vil peke på at de vanligste grunnene til denne situasjonen er at innvandrerne ikke kan norsk, at de ikke har utdanning fra Norge, mangler relevant utdanning og at de ikke kjenner norsk arbeidsliv og det norske samfunn.

Flertallet mener at for å skape en mer vellykket integreringspolitikk må det tas utgangspunkt i disse årsakene. Samtidig er det viktig at arbeidsgivere som av ulike årsaker er skeptiske til å ansette innvandrere i større grad gir disse en sjanse til å prøve seg. Flertallet mener holdningsskapende arbeid blant partene i arbeidslivet, vil være verdifullt for å hjelpe innvandrere inn i det norske arbeidslivet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at familiepolitiske ordninger er viktig for om foreldre kan kombinere det å ha småbarn med lønnsarbeid i produksjonen. Disse medlemmer vil understreke at fødselspermisjon, barnetrygd, kontantstøtte og barnehager gjør at foreldre kan velge barn uten at en velger bort jobb/karriere. I dette perspektivet er en god familiepolitikk også god og langsiktig sysselsettingspolitikk.

Disse medlemmer finner det viktig å mobilisere den arbeidskraftreserve som vi har i Norge blant annet gjennom de eldre, yrkeshemmede og funksjonshemmede som har vanskelig for å få seg arbeid. Disse medlemmer vil peke på at mange opplever at de skyves ut av arbeidslivet og over på uføretrygd. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at den enkelte, som har mulighet for det, kan bruke sin restarbeidsevne. Disse medlemmer vil vise til at det også er mange som kun har deltidsstillinger som ønsker seg mer arbeid, ikke minst innen helsevesenet. Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidsledigheten er høy blant innvandrerne. Det må arbeides mer målbevisst for å skaffe disse arbeid.

Disse medlemmer vil påpeke at økt arbeidsinnvandring på sikt kan redusere innvandrernes problemer på arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer vil understreke at økte muligheter til arbeidsinnvandring ikke må gå utover de gruppene som i dag har problemer med å skaffe seg arbeid i Norge. Det er videre viktig at vår lønns- og arbeidspolitikk ikke undergraves gjennom økt arbeidsinnvandring.

Disse medlemmer vil peke på at blant annet følgende tiltak vil kunne få flere ut i arbeid:

• – Effektivisering av offentlig forvaltning.

• – Bedre integrering i arbeidsmarkedet for innvandrere.

• – Lettere tilgang på godkjenning av utenlandsk utdanning og annen kompetanse.

• – Stimulere gjennom skatte- og pensjonssystemet til at flere vil stå lengre i arbeid og gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd/pensjon.

• – Bedre tilrettelegging for at funksjonshemmede skal kunne få arbeid, blant annet ved utviding av lønnstilskuddsordningen, bedre transportmuligheter og økt bruk av assistenter.

• – Økt grense for hvor mye studenter kan tjene ved siden av lån fra Statens lånekasse.

• – Økt arbeidsinnvandring.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Høyre vil vise til at mangel på arbeidskraft i dag er den fremste kapasitetsskranken i norsk økonomi. Kommunalkomiteens åpne høring om tilgangen på arbeidskraft som ble avholdt i forbindelse med dette dokumentforslaget bekreftet dette. Ifølge SSB vil det trenges en innvandring på 10 000 personer pr. år i årene fremover bare for å vedlikeholde arbeidsstyrken og befolkningsnivået. Samtidig er det vedtatt en rekke bemanningskrevende reformer i den offentlige sektor, samt at vi har en demografisk utvikling som automatisk vil øke det offentliges etterspørsel etter arbeidskraft. Dette vil sette norsk økonomisk langsiktig vekstkraft i fare ved at konkurranseutsatt sektor vil tape kampen om arbeidskraften.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at det statsbudsjett regjeringen Stoltenberg la opp til for 2001, var en bevisst politikk for å flytte arbeidskraft fra privat sektor til offentlig sektor gjennom skatte- og avgiftsopplegget. Budsjettet var et uttrykk nettopp for den vanskelige situasjonen Norge er oppe i mht. mangel på arbeidskraft.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Høyre presenterte et alternativt opplegg for å løse problemene gjennom å fokusere på tilbudssiden, ikke bare fordelingen. Tilbudssiden i denne sammenheng består i en politikk for både å få flere personer som i dag er utenfor arbeidsmarkedet inn i arbeidsmarkedet, få flere til å stå lengre i jobben og å åpne for økt arbeidsinnvandring.

Blant de tiltak Høyre mener skal bidra til dette er:

• – Bedre integrering av de innvandrere som allerede er i Norge.

• – Bedre gjennomstrømmingen i skole og utdanningssystemet.

• – Gjøre Aetat om til en kvalifiseringsetat og å trekke inn andre i arbeidet med å få flere som står utenfor arbeidslivet inn i jobb.

• – Stimulere gjennom skatte- og pensjonssystemet til at flere vil stå lengre og gjøre det lettere å kombinere deltidsarbeid og pensjon.

• – Myke opp arbeidsmiljøloven.

• – Effektivisere offentlig forvaltning.

• – Gi lønnstilskudd for å få sysselsatt personer med nedsatt arbeidsevne.

• – Utvide ordningen med behandling for syketrygd.

• – Øke aldersgrensen for å gå av med AFP.

• – Øke arbeidsinnvandringen.

Arbeidsinnvandring er for disse medlemmer et virkemiddel blant flere for å bedre tilgangen på arbeidskraft. Disse medlemmervil vise til at 36 pst. av bedriftene i dag opplyser at de har problemer med å rekruttere arbeidskraft, og at 16 pst. av bedriftene har færre ansatte enn de ønsker. Bedrifter som mangler arbeidskraft, mangler ulike typer arbeidskraft, både på ekspert-/fagarbeidernivå og ufaglært nivå.

Til tross for dette er det arbeidsledige i Norge og personer som ønsker seg å jobbe mer enn de gjør i dag. ECON har beregnet gevinstene for det norske samfunn ved å få en fungerende integreringspolitikk for innvandrere og flyktninger, til å kunne beløpe seg til opp til 50 mrd. kroner i den kommende tiårsperioden. Derfor er det behov for en bedre integreringspolitikk og et behov for å motarbeide fordommer som kan medføre at personer med en annen etnisk bakgrunn enn norsk har større problemer med å få seg en jobb og ikke minst problemer med å få seg en jobb i tråd med sine kvalifikasjoner. Disse medlemmervil samtidig understreke at det er over 55 000 ikke-europeiske arbeidstakere i jobb i dag i Norge. De fleste innvandrere skaffer seg jobb, og målt over oppholdstid i Norge faller arbeidsledigheten drastisk.

Disse medlemmer vil likevel understreke virkningen av at de forslag som fremmes i Dokument nr. 8:4 (2000-2001) ikke kan sammenlignes med erfaringene med flyktninger og familiegjenforeninger knyttet til dette. Et vesentlig kriterium for å få arbeidstillatelse som foreslått i forslag I, er at man har jobb og at arbeidsgiver tar ansvar for å skaffe bolig. Arbeidsgiveren må også sikre at språkkunnskapene er gode nok for å kunne løse arbeidsoppgavene. Disse kravene vil i seg selv være strenge krav som gjør at det i mange tilfeller for en bedrift vil være enklere og billigere å ansette en person som allerede er bosatt i Norge. Disse medlemmer er også enig i at lønns- og arbeidsvilkår skal følge norske reguleringer og tariffer. Dette skal ikke være en åpning for sosial dumping.

Når forslagsstillerne har foreslått at politiet skal kunne gi arbeidstillatelsen og sjekke at kravene følges opp, er det for å gjøre saksbehandlingen så enkel som mulig. I dag er behandlingsreglene for arbeidstillatelser alt for kompliserte. I enkelte tilfeller må søknader inn over 10 steder til uttalelse før beslutning fattes. Spesielt overfor attraktiv utenlandsk arbeidskraft gjør dette at interessen for å komme til Norge avtar.

Disse medlemmer vil også vise til at UDI i sitt notat av 29. november 2000 selv vurderer arbeidstillatelsene som det området det egentlig er minst kontrollbehov knyttet til og hvor det derfor bør lages enklere regler.

Disse medlemmer vil understreke at det å knytte arbeidsinnvandring til faktisk jobbtilbud i Norge gjør at man har en automatisk konjunkturregulator på innvandringen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Høyre viser til at Regjeringen gjennom de tiltak som ble presentert på pressekonferansen 21. mars 2001 synes å ha konkludert på de vurderinger som ble varslet av kommunal- og regionalministeren i brev til komiteen 9. november 2000. Disse medlemmer mener at de tiltak for enklere arbeidsinnvandring som ble fremlagt ikke gir en god og fleksibel nok løsning på behovene for arbeidskraft i årene fremover. Forslagene vil nok korte ned på saksbehandlingstiden i den enkelte sak, men med unntak av fjerningen av hovedregelen om 5 års karantene for utenlandske studenter, er det ingen tiltak som senker dagens krav til hvem som skal få arbeidstillatelse. Disse medlemmer vil særlig understreke at den manglende oppmyking av kravene til kompetanse for å få arbeidstillatelse gjør at en rekke av de samfunnssektorene som i dag mangler arbeidskraft fortsatt vil gjøre det. Dette gjelder særlig deler av konkurranseutsatt sektor hvor manglene på ufaglært arbeidskraft er stor f.eks. rapporterer både fiskeri- og havbruksnæringen og reiselivsnæringen om mangel på arbeidskraft. Fremtidsutsiktene for disse konkurranseutsatte næringene blir dårlige uten bedre tilgang på arbeidskraft. I tillegg gir reglene et overfokus på formalkompetanse fremfor realkompetanse. Innen f.eks. IT-næringen vet man at mange av de flinkeste ikke nødvendigvis har lang formalutdanning. Disse medlemmer mener det må være bedriftenes egen vurdering av den ansattes kompetanse som bør være avgjørende, ikke et offentlig byråkrati.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti forventer at ovennevnte type bedrifters behov for arbeidskraft vil bli tatt hensyn til når Regjeringen framlegger sak om arbeidsinnvandring for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til sine kommentarer under de enkelte forslag mht. på hvilke områder Regjeringens nye signaler er en oppfølging av Høyres forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at myndighetene må legge til rette for at behovet for nødvendig arbeidskraft i årene som kommer skal kunne dekkes. Dette må først og fremst skje ved en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for full sysselsetting og fornuftig bruk av arbeidskraft her i landet.

Disse medlemmer viser også til at det har vært et felles nordisk arbeidsmarked siden 1950-tallet, og at man fra 1995 i hovedsak har fjernet de lovmessige hindringer for arbeidsinnvandring innen det samlede EØS-området.

Disse medlemmer understreker at i den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran. Dissemedlemmer mener at det må settes inn ressurser for å kvalifisere de som er helt eller delvis arbeidsledige for arbeidsmarkedet i Norge.

Disse medlemmer viser til at vi etter innvandringsstoppen har hatt en regulert og kontrollert innvandring, hvor det er gjort unntak for å dekke behovet for arbeidskraft på spesielle områder, for eksempel bestemmelsen om spesialister og sesongarbeidskraft.

Disse medlemmer aksepterer at næringslivets behov kan dekkes gjennom å gi arbeidstillatelse til fagutdannet arbeidskraft når det er umulig å finne kompetent arbeidskraft innen EØS-området, uten å gi permanent bosettingstillatelse og rett til familiegjenforening. Dersom det gis rett til varig opphold i Norge og til familiegjenforening, vil regelverket for arbeidsinnvandring i praksis bidra til en oppheving av innvandringsstoppen som det til nå har vært stor samstemmighet om i Norge siden den ble innført på begynnelsen av 1970-tallet.

Disse medlemmer mener at de store integreringsproblemene vi ser i dag, og som eksempelvis gir seg uttrykk gjennom at 86 pst. av medlemmene i kriminelle ungdomsgjenger i Oslo har innvandrerbakgrunn, må løses før det kan diskuteres om innvandringspolitikken bør liberaliseres. Samtidig er disse medlemmer opptatt av å løse de praktiske problemene for næringsdrivende som mangler arbeidskraft i viktige funksjoner i sine bedrifter. Disse medlemmer foreslår derfor at det åpnes for at både fagutdannede utlendinger med fagutdanning på et høyere nivå, og fagutdannede utlendinger med høy kompetanse uten utdanning på høyere nivå, men eksempelvis med lang arbeidserfaring, kan få arbeid i Norge dersom det anses som nødvendig for virksomheten, under de forutsetninger som departementet har foreslått i St.meld. nr. 16 (1999-2000).

Disse medlemmer vil for øvrig vise til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 117 (1999-2000).

Disse medlemmer mener at arbeidstillatelsen bare skal gis for ett år om gangen. Dersom det etter at arbeidstillatelsen utgår viser seg å være mulig å få tak i arbeidskraft fra EØS-området skal søknaden om forlenget opphold avslås. Disse medlemmer vil foreslå at det ikke gis adgang til familiegjenforening, og at den samlede arbeidsperioden i Norge ikke skal overstige tre år. Disse medlemmer mener at en slik ordning vil løse næringslivets akutte behov for nødvendig arbeidskraft, uten at det vil øke den permanente innvandringen til Norge. Grensen på tre år vil gi den næringsdrivende motivasjon til aktivt å forsøke å få tak i ny arbeidskraft innenfor EØS-området, samtidig som han vil få tilstrekkelig tid til å etterspørre ny arbeidskraft også i det internasjonale arbeidsmarkedet dersom det viser seg å være nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det sterke fokus det har vært på problemene med å finansiere folketrygden har ført til en farlig forbigåelse av den største utfordringen; å skaffe folk til de ledige jobbene. Opplæring, kvalifisering, tilrettelegging og hjelpemidler må styrkes slik at ingen hindres fra å bruke sine ressurser og skyves ut av arbeidslivet. Vi må ha et optimalt apparat til å realisere arbeidslinjen. Da vil presset på folketrygden minke og det blir mulig å opprettholde og bedre sikkerhetsnettet for de som trenger det.

Dette medlem mener i tillegg at det er behov for en mer åpen innvandringspolitikk. En streng og lukket innvandringspolitikk er ingen garanti for nok satsing på tiltak og opplæring til arbeidsledige, og en mer åpen innvandringspolitikk er ingen unnskyldning for ikke å legge nok ressurser i arbeidsmarkedspolitikken.

Dette medlem vil understreke at en åpnere innvandringspolitikk må bygge på prinsippet om at de som får opphold får rett til å bli og opparbeide seg rett til statsborgerskap. En "bruk og kast"-politikk, med ulike rettigheter er etisk uakseptabel. Høyt utdannet arbeidskraft vil uansett regelverk ha store muligheter i et globalisert arbeidsmarked og ikke rammes vesentlig av en slik politikk. Økt etterspørsel etter ulike servicetilbud vil derimot kunne føre til utnytting av ufaglært arbeidskraft uten rettigheter og muligheter til å skape trygghet og rammer rundt sine liv. Dette bryter totalt med de verdier norsk arbeidsliv og norsk velferdspolitikk bygger på og vil skape uønskede forskjeller og klasseskiller.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti i finansinnstillinga la fram en sysselsettingspakke:

• – Alle uføretrygdede under 50 år innkalles til intervju for å gå igjennom mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel- eller deltid.

• – Funksjonshemmede må lettere få jobb, utdanning og transport.

• – Ledige skal få tilbud om jobb, utdanning eller tiltaksplass innen 4 uker.

• – Ordning med lønnstilskudd økes, jf. Innst. S. nr. (1999-2000) Utjamningsmeldinga.

• – Lettere å få godkjenning av utenlandsk kompetanse og utdanning.

• – Innføring av "Green Card-ordning" - med åpning for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS. Behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres kraftig.

• – Sette av en pott hvor kommunene kan søke om midler til rekrutteringstiltak for helse-, omsorgs- og undervisningspersonell.

• – Økt grense for hvor mye studenter kan tjene ved siden av studiene.

• – Skattelette til lavtlønte.

• – Øke beløpet pensjonister kan tjene i tillegg til pensjonen.

Uten en økt og forsterket innsats på dette området, vil de økonomiske forskjellene mellom folk øke og vi vil oppleve større skiller mellom en velutdannet og høytlønnet elite som tar del i den globale økonomien og resten av befolkningen som har lav utdanning, lav lønn eller trygd.

Dette medlem mener derfor med bakgrunn i alle de nevnte forhold, at det er behov for en stortingsmelding om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundret.

2.2 Merknader til forslag I om speilvending av regelverket

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at de som fyller vilkårene for arbeidstillatelse etter dagens regelverk, har rett til arbeidstillatelse. Flertallet vil understreke at en endring av regelverket vil endre prinsippene for norsk innvandringspolitikk.

Flertallet vil først få vurdert konsekvensene av dette før det tas stilling til eventuelle endringer. Flertallet vil i den forbindelse vise til vedlagte brev fra kommunal- og regionalministeren av 9. november 2000, hvor det heter:

"Konsekvensene av en slik utvidelse av mulighetene til å få arbeidstillatelse, er også vanskelig å overskue. All erfaring viser at dersom man vil unngå former for "sosial dumping", stilles det store krav til kontroll av at bl.a. arbeidsvilkår, krav til egen bolig m.v. er oppfylt."

Flertallet slutter seg til statsrådens vurdering av at konsekvensene av slike grunnleggende endringer bør vurderes grundig.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at det er behov for et enklere og mer fleksibelt lovverk generelt for arbeidsinnvandring. Forslag I i Dokument nr. 8:4 (2000-2001) skisserer en slik enklere behandlingsmetode. I forhold til dagens regelverk er oppmykningen først og fremst knyttet til at man fjerner ekspert- og fagarbeiderkravene og dermed gjør det mulig med arbeidsinnvandring for alle arbeidstakergrupper det er mangel på i Norge. Disse medlemmer vil vise til at det er generell mangel på arbeidskraft, ikke bare mangel på kompetent eller spesialutdannet arbeidskraft i Norge. Denne mangelen vil stige i årene som kommer. Å vurdere om en person har spesielle kvalifikasjoner eller om kompetanse er tilstrekkelig bør være opp til den enkelte arbeidsgiver. Disse medlemmer vil vise til at det i dokumentet understrekes at forslagsstillerne ikke ønsker å fjerne kravet om at arbeidsgiver ikke kan finne innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft i EØS-området. Dette kravet må likevel kunne praktiseres noe enklere enn i dag slik at man slipper forlengende saksbehandling og søknadsrutiner. Det bør derfor være tilstrekkelig at stillingen har vært utlyst og at arbeidsformidlingen har vært kontaktet og ikke har kunnet gi kompetent arbeidskraft innen en gitt frist. Dokumentasjonskravet i denne sammenheng bør ligge på arbeidsgiver. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen ikke har varslet noen større åpning for arbeidsinnvandring av grupper som ikke er betegnet som fagarbeidere eller eksperter. Det betyr at Regjeringen ikke har tenkt å lette på trykket i fiskeri- og havbruksnæringen, reiselivsnæringen eller andre næringer som har behov for arbeidskraft.

Disse medlemmer vil understreke at forslag I innebærer at en arbeidstaker må ha et konkret arbeidstilbud fra en bedrift/arbeidsgiver som også tar ansvar for å skaffe bolig til vedkommende, at alle rettigheter for utenlandske arbeidstakere er som for norske og at det skal ha vært søkt etter arbeidskraft i Norge/EØS-området før arbeidstillatelse blir gitt.

Disse medlemmer vil understreke at forslaget vil være et påbud til Regjeringen om å utarbeide lov- og forskriftsendringer raskt, og som er i tråd med dette forslaget. Disse medlemmer vil fremme en revidert utgave av forslag I for klart å gi uttrykk for forutsetningen om at det skal ha vært søkt etter arbeidskraft i Norge/EØS-området først.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler som snur prinsippet om at utlendinger i utgangspunktet ikke har adgang til å flytte til Norge og ta arbeid her, slik at enhver som er sikret fast arbeid, underhold og bolig får arbeidstillatelse etter dagens regler. For tillatelse til arbeidstakere fra land utenom EØS, forutsettes det at arbeidsgiver kan dokumentere at det har vært søkt etter arbeidskraft i Norge/EØS-området."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader.

2.3 Merknader til forslag II om at utlendinger skal kunne søke arbeidstillatelse fra Norge

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunal og regionalministeren og arbeids- og administrasjonsministeren på pressekonferanse 21. mars 2001 offentliggjorde konklusjonene på de vurderinger som ble varslet i brev til komiteen 9. november 2000. Blant de forslag til endringer de der presenterte var å utvide adgangen for personer med lovlig opphold til å søke førstegangs arbeidstillatelse fra Norge. Det vil bli fremmet lovendring om dette fordi man går bort fra dagens hovedregel. Komiteen er enig i at denne adgangen bør utvides, og anser statsrådenes konklusjon som en imøtekommelse av forslag II i Dokument nr. 8:4 (2000-2001).

Flertallet antar at Regjeringen vil drøfte de mer presise vilkårene ved fremleggelse av lovproposisjon til Stortinget.

Flertallet vil også understreke at det må være en forutsetning at de som skal søke arbeidstillatelse fra Norge, er her lovlig. Flertallet vil presisere at de foreslåtte endringene ikke skal gjelde asylsøkere som oppholder seg i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader.

2.4 Merknader til forslag III om at utlendinger som har studert i Norge bør kunne søke arbeidstillatelse herfra

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunal- og regionalministeren på presskonferanse 21. mars 2001 orienterte om at hovedregelen om 5 års karantenetid for personer som har hatt opphold i studieøyemed vil bli opphevet. Flertallet er enig i dette og mener at dette imøtekommer forslag III i dokumentet.

Flertallet vil imidlertid understreke at ordningen med studenttillatelser i mange tilfeller er begrunnet i bistandshensyn og kulturutveksling. Flertallet mener at utlendingslovgivningen ikke er egnet virkemiddel for å sikre ønsket bistandseffekt av studieopphold i Norge. Flertallet mener at hovedregelen om karantenetid i utlendingsforskriften ikke kan presse mennesker som har fått utdanning i Norge til å reise til hjemlandet og bli boende der for å sikre bistandseffekten. Flertallet viser til at de like gjerne kan velge å reise til et annet land som etterspør deres kompetanse, eventuelt forlate hjemlandet når Statens lånekasse har avskrevet gjelda, eller etter at NORAD-finansiert stipendiatopphold i Norge er over.

Flertallet peker på at ut fra innvandringspolitiske hensyn virker det i dagens situasjon lite hensiktsmessig å nekte personer som har en norsk utdanning, snakker norsk og kjenner det norske samfunnet, å søke arbeidstillatelse i Norge.

Flertallet viser til at fjerningen av hovedregelen om karantenetid krever en endring i utlendingsforskriften. Flertallet forutsetter at dette skjer raskt og at saker som nå er til behandling i UDI eller utlendingsnemnden enten stilles i bero eller innvilges inntil forskriftsendringen er på plass. Flertallet vil vise til at statsråd Sylvia Brustad i Stortingets spørretime 14. februar 2001 sa følgende:

"Jeg vil vurdere særskilt om karantenebestemmelsen for utenlandske studenter bør oppheves. På denne bakgrunn har jeg gitt instruks til politiet om at personer som omfattes av karantenereglene, ikke skal uttransporteres før en slik vurdering er foretatt."

Flertallet forutsetter at dette også vil gjelde frem til forskriften er trådt i kraft og vil be statsråden vurdere om de som har fått negativt vedtak og de som har søknader til behandling kan få midlertidig arbeidstillatelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader.

2.5 Merknad til forslag IV om utarbeidelse av forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring som gir arbeidsgivere mulighet til å utstede arbeidstillatelser når vilkårene i loven er oppfylt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at oppmykning av regelverket på dette punktet er nødvendig bl.a. utfra hensynet til fleksibilitet. Arbeidstillatelser er i utgangspunktet et myndighetsansvar, men flertallet ser positivt på at søknadsprosedyrene endres slik at arbeidsgiverne gis en mer aktiv rolle, for eksempel ved at de på visse vilkår gis anledning til å søke på vegne av arbeidstakere som ønskes rekruttert fra utlandet. Flertallet forutsetter at partene i virksomheten er enige om behovet for utenlandsk arbeidskraft. Flertallet vil understreke viktigheten av at myndighetene fortsatt har kontroll med hvem som får tillatelse til opphold og arbeid i landet. Flertallet er av den oppfatning at en eventuell ny ordning må tilfredsstille både kravet til likebehandling og kravet til enkelthet.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at flertallet adresserer et noe annet spørsmål enn det forslagsstillerne tar opp i forslag IV. Disse medlemmer vil vise til at det vil være en betydelig forenkling hvis arbeidsgivere kan søke om arbeidstillatelse for enkelte jobber uten at man konkret har funnet en arbeidstaker som vil ta jobben. Forslaget innebærer at man etter vanlige prinsipper får forhåndsgodkjent at jobben man søker etter arbeidstaker tilfredsstiller kravene som er satt for å få arbeidstillatelse og at bedriften da tildeler denne arbeidstillatelsen til den de finner kvalifisert. Det forutsettes en varslingsplikt om hvem man har ansatt og hvor utlendingsmyndighetene etter § 27-29 kan nekte endelig godkjenning. Disse medlemmer er enig med flertallet i at arbeidsgivere bør kunne gis anledning til å søke på vegne av arbeidstakerne. Disse medlemmer konstaterer at statsråden i sin pressekonferanse 21. mars 2001 tok til orde for en slik ordning, men at den primære forenklingen ville være at arbeidstaker slipper å oppsøke norsk utenriksstasjon for å søke.

Med den konkurranse vi ser etter enkelte ettertraktede arbeidstakere er det etter disse medlemmersmening behov for langt enklere regler enn de statsråden har tatt til ordet for.

Disse medlemmer vil fremme forslag IV fra Dokument nr. 8:4 (2000-2001):

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring som gir arbeidsgiverne mulighet til å utstede arbeidstillatelser dersom vilkårene i loven er oppfylt."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader.

2.6 Merknader til forslag fra Venstre

Komiteen viser til det som er sagt ovenfor.

2.7 Konklusjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til budsjettavtalen som ble inngått mellom Arbeiderpartiet og Sentrum i forbindelse med behandling av statsbudsjettet for 2001. I avtalen ble Arbeiderpartiet og Sentrum enige om følgende:

"… ber regjeringen fremme forslag til tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft i Norge blant annet gjennom … økt arbeidsinnvandring …"

Flertallet viser til de forslag som Regjeringen nettopp har lagt fram for å myke opp og forenkle regelverket vedrørende arbeidsinnvandring, og til at Regjeringen har varslet at den der det er nødvendig, vil komme til Stortinget med forslag til nye lovendringer. Flertallet vil på denne bakgrunn anbefale at dokumentet vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader og foreslår at dokumentet ikke bifalles.