Arbeidskraften er vårt samfunns viktigste
ressurs. Den representerer 80 pst. av landets formue, og er grunnlaget
for velferd, identitet, utvikling og fordeling. Arbeid er for de
fleste selve nøkkelen til et meningsfylt liv. Det å ha
et arbeid er derfor uendelig viktig for den enkelte av oss, men
også for å skape gode samfunn. Arbeidsledighet
er en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det
er også en enorm sløsing med samfunnets viktigste
ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten.
Dette er bakgrunnen for at forslagsstillerne ønsker å anvise
hvordan vi kan få flere hender i arbeid, gjennom tiltak
som for samfunnet og den enkelte gir en vinn/vinn-situasjon:
Kombinasjonen av å løse uløste oppgaver
med ledige hender, og det å gi mennesker meningsfylte liv.
I St.prp. nr. 34 (2003-2004) om nysaldering
av statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, kom det fram at
det hadde vært et overforbruk på dagpenger på ca.
3 mrd. kroner ifjor. Samfunnet hadde med andre ord brukt 3 mrd.
kroner utover det budsjetterte på å støtte passivitet,
i stedet for å bruke dem på tiltak for å skape arbeid.
Sosialistisk Venstreparti la våren 2003 (i Dokument nr.
8:78 (2002-2003)) frem tiltak som hadde skapt 20 000 nye arbeidsplasser
med den samme førstehåndskostnad for statskassen.
Men i motsetning til dagpenger, hadde disse tiltakene skapt aktivitet,
verdiskaping og skatteinntekter. Regjeringens passivitet er en trussel
mot verdiskaping. Med en arbeidsledighet som ligger stabilt på rundt
100 000, er det nødvendig med ekstraordinære tiltak
for å unngå at ledigheten biter seg fast på et
uakseptabelt høyt nivå, og for å hindre
fortsatt sløsing med landets viktigste ressurs.
Kronekursen er helt sentral for lønnsomheten
i konkurranseutsatt næringsliv. En pengepolitikk med enøyd
fokus på inflasjonen har gitt store utslag i rentenivå og
valutakurs. På lang sikt vil dette være en alvorlig
trussel mot konkurranseutsatt sektor. Høy rente gjennom
2001 og 2002 var en sentral del av forklaringen på styrkelsen
av kronekursen. Dette skapte store problemer for konkurranseutsatt
næringsliv, og var en av de viktigste bidragsyterne til
den økte arbeidsledigheten gjennom 2002 og 2003. Kraftig redusert
rente var helt nødvendig for å rette opp problemene
som denne aggressive pengepolitikken skapte.
Krona er nå nær bunnrekord
mot euro. Men med på lasset fikk vi en kraftig stimulans
til økt lånefinansiert privat forbruk. Lav rente
betyr romsligere økonomi for alle med lån, og
det gjør nye lån billigere. Forskjellen på 7
pst. og 2 pst. rente betyr titusener av kroner for folk med relativt
ferske boliglån.
Rentenivået er i løpet av
kort tid brukt kraftig først for å stramme inn,
og deretter for å få opp aktiviteten i norsk økonomi.
Det er ikke likegyldig hvordan man stimulerer økonomien.
Ulike tiltak har ulik effekt. Pengepolitikken (renteendringer) virker
primært på to måter:
Finanspolitikken kan i større grad
tilpasses ulike behov i ulike sektorer av økonomien. Redusert
rente gir kostnadsbesparelser i økonomien som kan finansiere
tiltak overfor de sektorer og deler av landet som sliter hardest.
Norge trenger en økonomisk politikk der det er større
grad av balanse mellom de ulike virkemidlene vi rår over.
Med en mer aktiv finanspolitikk trenger vi ikke benytte like ekstreme
virkemidler i pengepolitikken, slik at vi i sum kommer bedre ut.
Dette handler om flere ting enn bekjempelse
av arbeidsledighet. Finanspolitikkens abdisering i forhold til konjunkturstabilisering,
betyr at det i stor grad er konkurranseutsatt sektor som blir stabilisator
i økonomien. Dette er neppe fornuftig politikk verken på kort
eller lang sikt. Det betyr kraftig nedbygging av konkurranseutsatt
næringsliv i dårlige tider, mens det først
og fremst er det private forbruket som lar seg stimulere på kort
sikt. Resultatet vil bli en uønsket nedbygging av eksportbedrifter,
samtidig som det ikke finnes rom i økonomien til en utvikling
av offentlige velferdstjenester.
Ut fra dette perspektivet handler kampen mot arbeidsledighet
like mye om næringspolitikk. Hva skal vi leve av i Norge
i framtida? Politikernes del av svaret på dette er å legge
til rette for fornuftig verdiskapning på områder
der vi er eller kan bli best - kunnskapsbasert produksjon der avanserte
prosesser gir høy verdiskapning pr. arbeidstime, sjølsagt
innenfor en bærekraftig ramme.
Tiltakene som trekkes fram i dette forslaget
oppfyller til sammen disse kravene. Effektive og offensive tiltak mot
ledighet, hindrer sløsing med ressurser på kort
sikt, samtidig som de legger til rette for lønnsom verdiskapning
på sikt. Økt fokus på finanspolitikken
gjør ekstreme renteutslag mindre nødvendig.
Ved utgangen av februar 2004 var det 96 875
helt ledige personer i Norge. I tillegg var 21 094 på tiltak, og
45 670 var undersysselsatt. Til sammen betyr det at 163 639 personer
ikke har en tilfredsstillende tilknytning til arbeidsmarkedet, ifølge
tall fra Aetat. I tillegg var 80 959 registrert som yrkeshemmede.
Totalt utgjør dette en betydelig arbeidskraftreserve, som
i stedet for å bidra positivt gjennom arbeidsinnsats, koster samfunnet
mye penger.
Det er i dokumentet redegjort nærmere
for ledighetssituasjonen.
Det finnes en lang rekke viktige utfordringer
i det norske samfunnet som ikke blir løst. Mange av de ledige
har den kompetansen som skal til for å løse disse oppgavene.
Her skisseres det hvordan ledige hender kan kombineres med uløste
oppgaver i samfunnet, og dette synliggjør samtidig hvilken
sløsing det er å la folk gå ledige.
Dette er tiltak som kan settes i verk raskt,
med umiddelbar effekt på arbeidsledigheten. Det redegjøres
i dokumentet for følgende tiltak:
– Forsert
utbygging av skolebygg og sosial boligbygging
– Økt satsing på rassikring
– Stimulering av enøk
og fornybar energi
– Opprydding av forurensa grunn
og havbunn
– Styrking av skolen
Bekjempelse av arbeidsledighet på lang
sikt handler om å gjøre grep som legger til rette
for økt produktivitet innenfor en bærekraftig
ramme.
Teknologisk utvikling rettet mot framtidas produkter og
markeder må være en bærebjelke i norsk
næringspolitikk. Det vises til dokumentet for omtale av
følgende områder:
– Satsing
på forskning, teknologi- og kompetanseutvikling som skal
gi grunnlag for lønnsomme bedrifter i Norge på sikt
– Satsing på utvikling
av nye fornybare energikilder, teknologi for utnyttelse av hydrogen
som energikilde og bedre utnyttelse av petroleumsressursene
– Kunnskapsøkonomi basert
på FoU
– Økt utvinningsgrad
i Nordsjøen
– Miljøvennlig jernbane
for framtida
– Verdensledende på solenergi
– Miljøledende prosessindustri
– Innovasjonsordning for ungdom
Noen trenger spesiell bistand og kompetanseheving for å komme
inn på arbeidsmarkedet. Aetat er et sentralt virkemiddel
for å sikre dette. Aetat må være tilgjengelig,
oppdatert og operativ med ressurser og kompetanse til å oppmuntre,
veilede og skreddersy tilbud og formidling. Etaten må rustes
opp og bemannes i tråd med sine oppgaver, og være
et optimalt apparat til å realisere et mer inkluderende
arbeidsliv. Da vil presset på folketrygden minke, og det
blir mulig å opprettholde og forbedre sikkerhetsnettet
for den som trenger det.
Det er en overrepresentasjon av innvandrere
blant arbeidsledige. Det er behov for økt aktivitet i forhold
til denne gruppen, med sikte på integrering i arbeidslivet og
kompetanseheving.
Antall uføretrygdede har passert 300
000 personer. En betydelig andel av disse kunne bidratt i arbeidslivet dersom
arbeidsgiver og det offentlige i samarbeid hadde gått inn
for å finne løsninger. Uføretrygd brukes i
stor grad til å strømlinjeforme arbeidslivet gjennom å sortere
ut arbeidstakere som har problemer i en eller annen form, i stedet
for å bidra til å få folk tilbake i jobb.
Antall yrkeshemmede utenfor arbeidslivet har økt med
20 000 fra 2002 til 2003. Regelverksendringer i 2004 gjør
at Aetat skal tidligere inn i sykepenge- og rehabiliteringsperiodene
for å vurdere yrkesmessig attføring. Antall yrkeshemmede
registrert hos etaten vil stige kraftig i år som en følge
av dette. Foreløpige estimat tyder på at Aetat
vil få 13 000 nye attføringssaker. For å gi
disse en reell yrkesmessig attføring, må det tilføres
midler til markert økt bemanning og et økt antall
tiltaksplasser.
I tillegg må man også satse
på å få flere langtidsledige tilbake
i arbeid, gjennom tiltak, yrkesmessig attføring og via
andre egnede virkemidler. For å få disse gruppene
i jobb eller faktisk tilbake i arbeidslivet, må det settes
inn tiltak i form av kompetanseheving og tilrettelegging av tiltak.
Det krever styrking av Aetat. Det må legges vekt på kvaliteten
på tiltakene og oppfølging av tiltaksdeltakerne.
Aetat må gis mulighet til å yte kvalitativt god
bistand, for på den måten å sikre varig
overgang til arbeid.
Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen, med
utgangspunkt i Dokument nr. 8:51 (2003-2004), fremme forslag om tiltak
for å bekjempe arbeidsledighet i Revidert nasjonalbudsjett
2004."