Bakgrunn

Arbeidskraften er vårt samfunns viktigste ressurs. Den representerer 80 pst. av landets formue, og er grunnlaget for velferd, identitet, utvikling og fordeling. Arbeid er for de fleste selve nøkkelen til et meningsfylt liv. Det å ha et arbeid er derfor uendelig viktig for den enkelte av oss, men også for å skape gode samfunn. Arbeidsledighet er en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det er også en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten. Dette er bakgrunnen for at forslagsstillerne ønsker å anvise hvordan vi kan få flere hender i arbeid, gjennom tiltak som for samfunnet og den enkelte gir en vinn/vinn-situasjon: Kombinasjonen av å løse uløste oppgaver med ledige hender, og det å gi mennesker meningsfylte liv.

I St.prp. nr. 34 (2003-2004) om nysaldering av statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, kom det fram at det hadde vært et overforbruk på dagpenger på ca. 3 mrd. kroner ifjor. Samfunnet hadde med andre ord brukt 3 mrd. kroner utover det budsjetterte på å støtte passivitet, i stedet for å bruke dem på tiltak for å skape arbeid. Sosialistisk Venstreparti la våren 2003 (i Dokument nr. 8:78 (2002-2003)) frem tiltak som hadde skapt 20 000 nye arbeidsplasser med den samme førstehåndskostnad for statskassen. Men i motsetning til dagpenger, hadde disse tiltakene skapt aktivitet, verdiskaping og skatteinntekter. Regjeringens passivitet er en trussel mot verdiskaping. Med en arbeidsledighet som ligger stabilt på rundt 100 000, er det nødvendig med ekstraordinære tiltak for å unngå at ledigheten biter seg fast på et uakseptabelt høyt nivå, og for å hindre fortsatt sløsing med landets viktigste ressurs.

Kronekursen er helt sentral for lønnsomheten i konkurranseutsatt næringsliv. En pengepolitikk med enøyd fokus på inflasjonen har gitt store utslag i rentenivå og valutakurs. På lang sikt vil dette være en alvorlig trussel mot konkurranseutsatt sektor. Høy rente gjennom 2001 og 2002 var en sentral del av forklaringen på styrkelsen av kronekursen. Dette skapte store problemer for konkurranseutsatt næringsliv, og var en av de viktigste bidragsyterne til den økte arbeidsledigheten gjennom 2002 og 2003. Kraftig redusert rente var helt nødvendig for å rette opp problemene som denne aggressive pengepolitikken skapte.

Krona er nå nær bunnrekord mot euro. Men med på lasset fikk vi en kraftig stimulans til økt lånefinansiert privat forbruk. Lav rente betyr romsligere økonomi for alle med lån, og det gjør nye lån billigere. Forskjellen på 7 pst. og 2 pst. rente betyr titusener av kroner for folk med relativt ferske boliglån.

Rentenivået er i løpet av kort tid brukt kraftig først for å stramme inn, og deretter for å få opp aktiviteten i norsk økonomi.

Det er ikke likegyldig hvordan man stimulerer økonomien. Ulike tiltak har ulik effekt. Pengepolitikken (renteendringer) virker primært på to måter:

• 1. Gjennom å gjøre norsk krone mindre verdt i forhold til resten av verden.

• 2. Gjennom å gjøre det billigere for nordmenn å låne penger.

Finanspolitikken kan i større grad tilpasses ulike behov i ulike sektorer av økonomien. Redusert rente gir kostnadsbesparelser i økonomien som kan finansiere tiltak overfor de sektorer og deler av landet som sliter hardest. Norge trenger en økonomisk politikk der det er større grad av balanse mellom de ulike virkemidlene vi rår over. Med en mer aktiv finanspolitikk trenger vi ikke benytte like ekstreme virkemidler i pengepolitikken, slik at vi i sum kommer bedre ut.

Dette handler om flere ting enn bekjempelse av arbeidsledighet. Finanspolitikkens abdisering i forhold til konjunkturstabilisering, betyr at det i stor grad er konkurranseutsatt sektor som blir stabilisator i økonomien. Dette er neppe fornuftig politikk verken på kort eller lang sikt. Det betyr kraftig nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv i dårlige tider, mens det først og fremst er det private forbruket som lar seg stimulere på kort sikt. Resultatet vil bli en uønsket nedbygging av eksportbedrifter, samtidig som det ikke finnes rom i økonomien til en utvikling av offentlige velferdstjenester.

Ut fra dette perspektivet handler kampen mot arbeidsledighet like mye om næringspolitikk. Hva skal vi leve av i Norge i framtida? Politikernes del av svaret på dette er å legge til rette for fornuftig verdiskapning på områder der vi er eller kan bli best - kunnskapsbasert produksjon der avanserte prosesser gir høy verdiskapning pr. arbeidstime, sjølsagt innenfor en bærekraftig ramme.

Tiltakene som trekkes fram i dette forslaget oppfyller til sammen disse kravene. Effektive og offensive tiltak mot ledighet, hindrer sløsing med ressurser på kort sikt, samtidig som de legger til rette for lønnsom verdiskapning på sikt. Økt fokus på finanspolitikken gjør ekstreme renteutslag mindre nødvendig.

Stabilt høy ledighet er uakseptabelt

Ved utgangen av februar 2004 var det 96 875 helt ledige personer i Norge. I tillegg var 21 094 på tiltak, og 45 670 var undersysselsatt. Til sammen betyr det at 163 639 personer ikke har en tilfredsstillende tilknytning til arbeidsmarkedet, ifølge tall fra Aetat. I tillegg var 80 959 registrert som yrkeshemmede. Totalt utgjør dette en betydelig arbeidskraftreserve, som i stedet for å bidra positivt gjennom arbeidsinnsats, koster samfunnet mye penger.

Det er i dokumentet redegjort nærmere for ledighetssituasjonen.

Tiltak

1. Kombinere uløste oppgaver med ledige hender

Det finnes en lang rekke viktige utfordringer i det norske samfunnet som ikke blir løst. Mange av de ledige har den kompetansen som skal til for å løse disse oppgavene. Her skisseres det hvordan ledige hender kan kombineres med uløste oppgaver i samfunnet, og dette synliggjør samtidig hvilken sløsing det er å la folk gå ledige.

Dette er tiltak som kan settes i verk raskt, med umiddelbar effekt på arbeidsledigheten. Det redegjøres i dokumentet for følgende tiltak:

• – Forsert utbygging av skolebygg og sosial boligbygging

• – Økt satsing på rassikring

• – Stimulering av enøk og fornybar energi

• – Opprydding av forurensa grunn og havbunn

• – Styrking av skolen

2. Framtidsrettet kunnskapsøkonomi

Bekjempelse av arbeidsledighet på lang sikt handler om å gjøre grep som legger til rette for økt produktivitet innenfor en bærekraftig ramme.

Teknologisk utvikling rettet mot framtidas produkter og markeder må være en bærebjelke i norsk næringspolitikk. Det vises til dokumentet for omtale av følgende områder:

• – Satsing på forskning, teknologi- og kompetanseutvikling som skal gi grunnlag for lønnsomme bedrifter i Norge på sikt

• – Satsing på utvikling av nye fornybare energikilder, teknologi for utnyttelse av hydrogen som energikilde og bedre utnyttelse av petroleumsressursene

• – Kunnskapsøkonomi basert på FoU

• – Økt utvinningsgrad i Nordsjøen

• – Miljøvennlig jernbane for framtida

• – Verdensledende på solenergi

• – Miljøledende prosessindustri

• – Innovasjonsordning for ungdom

3. Grupper som trenger spesiell bistand for å komme inn på arbeidsmarkedet

Noen trenger spesiell bistand og kompetanseheving for å komme inn på arbeidsmarkedet. Aetat er et sentralt virkemiddel for å sikre dette. Aetat må være tilgjengelig, oppdatert og operativ med ressurser og kompetanse til å oppmuntre, veilede og skreddersy tilbud og formidling. Etaten må rustes opp og bemannes i tråd med sine oppgaver, og være et optimalt apparat til å realisere et mer inkluderende arbeidsliv. Da vil presset på folketrygden minke, og det blir mulig å opprettholde og forbedre sikkerhetsnettet for den som trenger det.

Det er en overrepresentasjon av innvandrere blant arbeidsledige. Det er behov for økt aktivitet i forhold til denne gruppen, med sikte på integrering i arbeidslivet og kompetanseheving.

Antall uføretrygdede har passert 300 000 personer. En betydelig andel av disse kunne bidratt i arbeidslivet dersom arbeidsgiver og det offentlige i samarbeid hadde gått inn for å finne løsninger. Uføretrygd brukes i stor grad til å strømlinjeforme arbeidslivet gjennom å sortere ut arbeidstakere som har problemer i en eller annen form, i stedet for å bidra til å få folk tilbake i jobb.

Antall yrkeshemmede utenfor arbeidslivet har økt med 20 000 fra 2002 til 2003. Regelverksendringer i 2004 gjør at Aetat skal tidligere inn i sykepenge- og rehabiliteringsperiodene for å vurdere yrkesmessig attføring. Antall yrkeshemmede registrert hos etaten vil stige kraftig i år som en følge av dette. Foreløpige estimat tyder på at Aetat vil få 13 000 nye attføringssaker. For å gi disse en reell yrkesmessig attføring, må det tilføres midler til markert økt bemanning og et økt antall tiltaksplasser.

I tillegg må man også satse på å få flere langtidsledige tilbake i arbeid, gjennom tiltak, yrkesmessig attføring og via andre egnede virkemidler. For å få disse gruppene i jobb eller faktisk tilbake i arbeidslivet, må det settes inn tiltak i form av kompetanseheving og tilrettelegging av tiltak. Det krever styrking av Aetat. Det må legges vekt på kvaliteten på tiltakene og oppfølging av tiltaksdeltakerne. Aetat må gis mulighet til å yte kvalitativt god bistand, for på den måten å sikre varig overgang til arbeid.

Forslag

Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen, med utgangspunkt i Dokument nr. 8:51 (2003-2004), fremme forslag om tiltak for å bekjempe arbeidsledighet i Revidert nasjonalbudsjett 2004."