Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 15 (2004-2005) har lagt frem den første stortingsmeldingen om konkurransepolitikk. Komiteen ser positivt på mulighetene for å drøfte konkurransepolitikken i et mer helhetlig perspektiv, og ser tidspunktet for fremlegging av meldingen som riktig sett i forhold til at det er i overkant av et år siden konkurranseloven fikk en vesentlig revidering.
Komiteen ser konkurransen som viktig for forbrukerne. Aktiv konkurranse kan gi forbrukerne lavere priser og økt mangfold, samtidig som konkurranseevnen til næringslivet blir styrket gjennom reduserte kostnader og økt innovasjonspress.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at et velfungerende marked innebærer at forbrukerne i all hovedsak styrer tilbudet gjennom sin etterspørsel. Et slikt system forutsetter størst mulig grad av fri adgang til markedene, uten konkurransebegrensende avtaler og samarbeid. Prisregulering og priskontroll blir dermed ideelt sett unødvendig fordi det vil være umulig for markedsaktørene å ta ut monopolistisk fortjeneste.Flertalletser det derfor som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og mener det er en offentlig oppgave å sikre at fri konkurranse ikke ødelegges gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. Flertallet ønsker derfor et sterkt Konkurransetilsyn.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er viktig å sørge for utvalg og bredde på produkter og tjenester for å sikre valgfrihet hos forbrukere. Det er viktig med en offensiv politikk som stimulerer til produktutvikling, større produktutvalg, bedre kvalitet, nisjeproduksjon mv. Disse medlemmer viser derfor til gjentatte forslag om å styrke Innovasjon Norge, Designrådet samt etablering av et verdiskapingsprogram for fiskeriene.
Disse medlemmer viser til den siste Maktutredningen (St.meld. nr. 15 (2004-2005), som har påpekt en maktforskyvning fra organer som står til ansvar ved valg til tilsyn og domstoler. Disse medlemmer mener at Konkurransetilsynets økte makt, som den kanskje viktigste næringspolitiske utøveren i dag, og som kontrollerende og utøvende organ, illustrerer denne utviklingen. Disse medlemmer vil advare mot at delegeringen av kontroll- og tilsynsfunksjoner går så langt at næringspolitikken ikke lenger utformes av politisk valgte myndigheter.
Disse medlemmerviser videre til Sosialistisk Venstrepartis merknader ved behandlingen av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004), hvor det heter at
"Disse medlemmer påpeker at konkurranse kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er reelle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som utviklingskraft."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener målsetningen bør være mest mulig internasjonal frihandel. Frihandel fører til konkurranse, lønnsom produktutvikling og fornuftig fordeling av ressurser, samt lavere priser. Proteksjonistisk politikk, med subsidiering av egenproduksjon, fører til at norsk næringsliv blir ensidig og dårlig tilpasset den internasjonale økonomi. Over tid kan proteksjonisme føre til sysselsettings- og distriktsproblemer. På lengre sikt lønner det seg derfor ikke å stenge utenlandske produkter ute fra det norske markedet. Disse medlemmer mener derfor norsk politikk, særlig innen landbruket, må være gjenstand for kontinuerlig fornyelse, med sikte på tilpasninger blant annet til de prosesser som går i WTO-forhandlingene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at landbruket spiller en vesentlig rolle for å sikre levende bygder og spredt bosetting. Et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur er dessuten viktig både av beredskapshensyn og av hensyn til behovet for trygg mat. Eiendomsretten og råderetten over ressursgrunnlaget er sterkt forankret i jordbrukssamfunnet. Dette utgjør et viktig grunnlag for et livskraftig landbruk og langsiktig ressursforvaltning. Ressursene må forvaltes på en bærekraftig måte slik at det biologiske grunnlaget og miljøkvaliteter i kulturlandskapet sikres.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil føre en politikk som sikrer Norge fortsatt handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammen av WTO og andre internasjonale avtaleverk. Både hensynet til handlingsrommet i landbrukspolitikken og behovet for bedre markedsbalanse nasjonalt tilsier en videre tilpassing til mer produksjonsnøytrale tilskuddsordninger.
Når det gjelder internasjonal handel viser komiteen til innstilling fra utenrikskomiteen om En verden av muligheter - globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, Innst. S. nr. 118 (2003-2004), hvor komiteen uttrykte bl.a. følgende:
"Komiteen slår fast at internasjonal handel slik den nå virker, har bidratt til bedre levekår og økt velferd for mange mennesker over hele verden, men også til større forskjeller og økte miljøproblemer. Komiteen mener derfor det er behov for et globalt handelsregime som gir bedre muligheter for økonomisk vekst og utvikling for fattige land og folk og som derved bidrar til å minske gapet mellom rike og fattige land i verden. Komiteen mener at institusjonelle og politiske endringer må finne sted internasjonalt for å bekjempe de negative sidene som er nevnt."
og
"Komiteen vil understreke at et forpliktende, multilateralt handelssystem er det beste virkemiddel mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. WTO-regelverket beskytter mot diskriminering, og tvisteløsningsmekanismen sikrer etterlevelsen av regelverket. Komiteen vil derfor understreke at et slikt regelverk har stor betydning for både fattige og små land."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det bør føres en økonomisk politikk som legger til rette for økonomisk vekst. Høyere vekst gir høyere velferdsnivå for folk flest gjennom høyere disponible inntekter og et bedre offentlig tjenestetilbud. For å oppnå økonomisk vekst må det lønne seg å arbeide, slik at produktiviteten i samfunnet øker. Økt produktivitet oppnås også gjennom økte investeringer i norsk økonomi, og ved at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes mest mulig effektivt.
Flertallet mener det kan legges til rette for økt vekst gjennom et fornuftig skatte- og avgiftsopplegg, økt produktivitet i offentlig og skjermet sektor, en aktiv innovasjonspolitikk, et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem, investering i infrastruktur, god tilgang til energi og et mer fleksibelt arbeidsmarked.
Komiteen mener hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken må være å øke verdiskapningen. Komiteen mener det skal legges til rette for næringsutvikling. For å få til dette må man fjerne og forenkle byråkratiske lover og bestemmelser som hindrer en slik utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at alle bransjer i utgangspunktet skal drive næringsvirksomhet basert på prinsippet om fri konkurranse fordi dette også i praksis gir de beste samfunnsmessige løsninger. En reduksjon i skatte- og avgiftstrykket, effektivisering av offentlig tjenesteproduksjon, konkurranseutsetting av fellesskapets oppgaver, reduksjon i offentlige utgifter og systematisk deregulering og avbyråkratisering, vil være nødvendig for næringslivet og vil skape optimisme og utløse investeringslyst. På denne måten sikrer vi også norske arbeidsplasser i konkurranseutsatte bedrifter som i sin tur bidrar med verdiskapning for det norske samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at konkurranse tilrettelegger for innovasjon. Nye aktører motiveres av muligheten til å oppnå fortjeneste ved å tilby bedre varer og tjenester, samt utvikle og benytte bedre produksjonsteknologi. Konkurranse bidrar til at de etablerte aktørene både i offentlig og privat sektor må tenke nyskapende. I enkelte næringer er evne til innovasjon og nyskaping, og evne til å ta i bruk ny teknologi, en like viktig konkurranseparameter som pris alene. Flertallet viser til at høyteknologinæringen er et godt eksempel på dette.
Komiteen minner om at Norge møter et skjerpet konkurranseklima internasjonalt. Strukturendringer hos handelspartnere, konkurranse fra land med lavere arbeidslønninger, virksomheter med annen bedriftskultur og land med mer fleksible offentlige regelverk medfører at virksomheter flyttes ut av landet. Skal Norge tiltrekke seg både norske og utenlandske investorer som vil satse på verdiskapning, må det gis gode rammebetingelser for næringsvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å sikre framtidens velferdssamfunn. Disse medlemmer vil holde orden i økonomien og stille nødvendige verktøy til rådighet for vekst og verdiskaping, slik at gode velferdsordninger for alle kan sikres for framtiden. Disse medlemmer mener at staten må bidra til utviklingen av et innovativt og konkurransedyktig næringsliv gjennom bl.a. en aktiv og målrettet næringspolitikk, økt innsats i forskning og utvikling, økte investeringer i infrastruktur og teknologi og eierskap. Disse medlemmer understreker at ikke all utvikling kan overlates til markedet og markedskreftene. Disse medlemmer vil understreke at utviklingen av kunnskapssamfunnet får store konsekvenser for næringspolitikken. Norge må bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Det krever en aktiv næringspolitikk hvor staten er engasjert både i forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Disse medlemmer ønsker et bredt engasjement for å utvikle næringsvirksomhet i Norge. Disse medlemmer mener det offentlige må være like aktiv og bevisst i politikken som de land vi konkurrerer med. Vi må ha rammebetingelser som gjør at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge skal kunne videreutvikle seg.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på at maktutredningen tok opp temaet konkurranseutsetting, hvor forsker Didrik Seip konkluderte med at "de fleste av de norske konkurranseeksperimentene har vært mislykket" ("Konkurranse på norsk", 2003). Her viser Seip til at prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek faktisk har gått opp snarere enn ned etter at det har blitt økt konkurranse.
En tilsvarende rapport ble framlagt av den svenske regjeringen høsten 2004. Resultatene var at i fem av seks bransjer ble det dyrere for kundene etter at monopolene hadde falt. Etter at jernbanen ble åpnet for konkurranse i 1988 hadde billettprisene økt med 125 pst. - mens prisene ellers økte med 57 pst. Studien fant bl.a. at prisen på el- og posttjenester var nær fordoblet. "Vi har hatt problemer med å finne tydelige priseffekter av dereguleringen," sa Tomas Lindström i Konjunkturinstituttet om deres studier (Aftenposten 18. september 2004).
Disse medlemmer vil derfor peke på at Regjeringen i liten grad har realitetstestet dogmene som konkurransepolitikken baseres på, f.eks. i form av en kartlegging av reelle konkurransekostnader, eller en kartlegging av områder hvor påtvunget konkurranse gir redusert og ikke økt utvalg mv. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en kartlegging av konkurransekostnader som følge av Regjeringens konkurransepolitikk."
Disse medlemmer vil videre peke på at etter frislippet i Norge økte tannlegeprisene tre ganger så mye som andre priser. Fram til 1995 var tannlegeprisen fastsatt gjennom forhandlinger med staten. Så ble prisene sluppet fri. Siden 1990 steg tannlegeprisene med 116 pst., mens økningen i konsumprisindeksen var på 35 pst. (Aftenposten 24. januar 2005).
I rapporten "Når omsorg blir en vare" konkluderer professor Rolf Rønning ved Høgskolen i Lillehammer at kommuner som organiserer hjemmetjenesten på tradisjonell måte har mer fornøyde brukere enn anbudskommuner. Rønning peker på at den opplevde kvaliteten på tjenestene er klart bedre i de to tradisjonelt organiserte kommunene, sammenlignet med de fire andre, uten at det er grunnlag for å hevde at de to tradisjonelle kommunene bruker særlig store ressurser på hjemmetjenestene. Rønning uttaler:
"Det avgjørende for brukertilfredsheten, er om kostnads- og effektiviseringskrav får for stor plass i samhandlingen mellom brukere og hjelpere." (Forskningsradet.no)
Disse medlemmer viser videre til at BI-amanuensis Espen Andersen peker på at bruk av anbud på konsulenttjenester lokker fram de som er bedre til å skrive billige anbud enn å løse problemer, samtidig som rigide anbudskrav kan holde gode kompetansemiljøer unna, fordi disse heller tar jobber med mindre formalkrav og større krav til resultat (Aftenposten 2. juli 2004). Disse medlemmer mener dette er et problem som kan gjelde i flere bransjer.
Disse medlemmer viser vider til at OECD-rapporten "Distributed Public Governance" om resultater av konkurranseutsetting og fristilling i Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Nederland og Spania fra 80-tallet og fram til i dag sier at dette ikke har vist seg å være økonomisk effektivt, men snarere ført til en voldsom oppblåsing av et teknokrati hvor det skal forhandles, inngås kontrakter, tjenester skal sammenlignes, det skal kontrolleres og føres tilsyn (Dagsavisen 17. oktober 2003).
Disse medlemmer viser til at Asplan Viak leverte Regjeringen en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor som viser at økt konkurranse på offentlige innkjøp ikke har ført til prisreduksjoner. Rapporten viser i tillegg at de administrative kostnadene for innkjøpere og leverandører har økt (Aftenposten 3. juli 2004).
Roger Pihl fra profileringsbedriften Tibe AS skriver at et anbudsoppdrag på 400 000 kroner raskt fører til kostnader og papirarbeid for bedriftene på nærmere to mill. kroner - fordi 30 bedrifter bruker ett ukesverk hver på å lage anbud og fylle anbudsskjemaer. Dette er kostnader som skaper økt "overhead" - og som betales av andre oppdrag (Dagens Næringsliv 27. november 2003).
Disse medlemmer peker på at i den norske kraftbransjen har økt liberalisering ført til økte priser og dokumenterte reduksjoner i vedlikehold av linjenettet (Brennpunkt 1. februar 2005).
Disse medlemmer viser til at Regjeringen peker på økt konkurranse i drosjesektoren som et positivt tiltak. Siden drosjetakstene ble sluppet fri i 2000, har prisene steget 44 pst. Målet med frislippet var større konkurranse og laver priser, men resultatet har blitt det motsatte. Næringen opplever færre passasjerer og lavere inntjening. Ventetiden for hver sjåfør blir stadig lengre. Ifølge Oslo Taxi lå antall turer i timen tidligere på 2,4, men er nå sunket til 1,6. - Seriøse eiere finner seg noe annet å gjøre, sier styreleder Glenn Tuxen i Oslo Taxi BA, og mener at dermed får folk dårligere sjåfører til en dyrere pris. Forsker ved Transport-Økonomisk institutt Jon-Terje Brekken sier han er overrasket over at Oslo kommune, som styres av Høyre og Fremskrittspartiet, har økt antall løyver uten å vurdere behovet, og peker på at "noen må betale for drosjene som venter på holdeplassen" (Aftenposten 9. februar 2005).
Disse medlemmer viser til Regjeringens politikk for økt konkurranse i meierimarkedet. Denne politikken illustrerer hvor sløsaktig konkurransepolitikken gjerne blir, om man først har bestemt seg for konkurranse. For å få en "effektiv konkurranse" måtte Konkurransetilsynet først pålegge TINE å selge to av sine egne meierier. Deretter måtte staten betale 50 øre per liter til Q-meieriene - til sammen over 50 mill. kroner - utelukkende "for å opprettholde konkurransen i meierimarkedet". Nye aktørers bidrag til utviklingen av meierimarkedet kan vurderes ut i fra omfanget av introduksjonen av radikalt nye produkter eller lavere priser. Disse medlemmerkan ikke se at dette har funnet sted.
Disse medlemmer viser også til at Telesektoren er et område som er konkurranseutsatt. Eli Skogerbø og Tanja Storsul har i 2003 gjennomgått liberaliseringen i telesektoren med tanke på om målene er oppnådde. De viser til at to av de viktigste faktorene bak prisnedgangen på 80- og 90-tallet ikke var konkurranse, men den teknologiske utviklingen som gjorde produkter og tjenester billigere, samt utbyggingen av et landsdekkende telenett, som i stor grad ble ferdigstilt i løpet av 1980-årene. De viser til at i perioden med tiltakende konkurranse - etter 2000 - har utviklingen med prisreduksjoner i stor grad stagnert. Noen priser har faktisk økt på 1990-tallet, særlig abonnementsavgiftene.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ønsker økt konkurranse i togsporet, uten at spørsmål om hvordan man kan konkurrere på infrastruktur, eller hvordan man kan skape konkurranse på "like vilkår" når NSB har investert og reinvestert i tog, verksteder og kompetanse er seriøst behandlet. Disse medlemmer viser til at Regjeringens løsning kan bli å frata NSB togene, til tross for at dette kan ende opp med å gjøre togtransporten dyrere for alle. Disse medlemmer viser til at for å få konkurranse på "like vilkår" må departementet antakelig tvinge NSB til å stille sitt materiell til konkurrentenes disposisjon. Resultatet av dette kan raskt bli økt kortsiktighet, og at NSB som en konsekvens av dette bygger ned sin virksomhet.
Disse medlemmer peker i den anledning til Storbritannia. Etter privatiseringen gikk vedlikeholdskostnadene først ned med 30 pst. Men fem år senere var kostnadene økt til 50 pst. over nivået før privatiseringen. Deretter gikk det privatiserte jernbanenettet konkurs - og ble renasjonalisert. Privatisert vedlikehold ble tatt tilbake igjen i oktober 2003 for å effektivisere og øke sikkerheten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker på at én måte å anslå konkurransekostnader er å ta fatt i den offentlige innkjøps- og anbudspolitikken. Hvert år kjøper det offentlige inn varer og tjenester for 220 mrd. kroner fra private. Alle kjøp på over 200 000 kroner må på anbud. For å anslå anbuds- og administrasjonsutgiftene kan man ta utgangspunkt i et gjennomsnittlig anbud på 5 mill. kroner, at hvert anbud har seks anbydere som deltar i én runde og at hvert anbud genererer ett ukesverk med papirarbeid. Med 44 000 kjøp og til sammen seks ukesverk per anbud koster dette 264 000 ukesverk, eller 1 320 000 dagsverk - eller 7 300 årsverk i å skrive anbudspapirer. Om man anslår ett årsverk til forsiktige 450 000 kroner, koster anbudskonkurranse 3,3 mrd. kroner i året i form av anbudskostnader for de private. Dette er utgifter som i sin helhet må dekkes inn på andre måter, og kommer ut som høyere pris på varene. Disse medlemmer peker på at det ville vært samfunnsøkonomisk lønnsomt om offentlig sektor i mye større grad enn i dag utførte disse tjenestene selv.
Disse medlemmer viser til eksemplene nevnt innledningsvis, som viser at sammenhengene mellom konkurranse og økonomisk utvikling fremstår som mindre tydelige enn det Regjeringen påstår.
Komiteen viser til
at en vesentlig del av landets samlede ressurser brukes innenfor
offentlig sektor. Dette kan illustreres ved at offentlig sektor
legger beslag på en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge.
Det innebærer for det første at det innenfor offentlig
sektor produseres tjenester som både den enkelte borger
og næringslivet er avhengig av.
Komiteen viser til at for det
andre er de ressursene som brukes innenfor det offentlige, ikke
tilgjengelige for produksjon av varer og tjenester innenfor privat sektor,
for eksempel i konkurranseutsatt virksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at Regjeringen ved etableringen av Moderniseringsdepartementet
har understreket den vekt som man legger på arbeidet med å modernisere
offentlig sektor. Samlingen av konkurransepolitikken i Moderniseringsdepartementet
er en sentral del av dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og anslag
på kostnadene ved konkurranse- og anbudsutsettinger, og
at disse i mye større grad burde vært belyst for å gjøre
en reell vurdering av den økonomiske nytten av denne politikken. Disse medlemmer mener
at det er viktig at offentlig sektor som helse, kommunikasjon og
skole utvikles til å bli et naturlig førstevalg
for innbyggerne. Dette kan best sikres gjennom investeringer, forskning
og bruk av ny kunnskap i offentlige tjenester; gjennom å utvikle
og gi rom for nye undervisningsopplegg i skolen, forebygging i helsesektoren,
tilstrekkelige investeringer i og utvikling av moderne utstyr, osv.
En slik satsing på innovasjon i offentlig sektor
krever vilje til satsing. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen ikke viser ambisjoner i disse retningene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Regjeringen har et omfattende og ambisiøst
program for modernisering av offentlig sektor, hvor fokuset er bl.a. å flytte
ressurser fra administrasjonen til tjenesteyting og å gjøre
møtet med det offentlige enklere for innbyggere og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at konkurransepolitikken er en unødvendig omvei for å oppnå de
målene som alle er enige om, nemlig økt forskning,
kompetanseutvikling, rekruttering og rom for langsiktig nærings-
og industriell utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti peker på at knivskarp
konkurranse like gjerne kan bidra til at kortsiktigheten øker,
og at investeringer i forskning, utvikling og kompetanse stagnerer.
Den beste måten å sikre norsk konkurranseevne
på er å sørge for tilstrekkelig høyt
investeringsnivå i kunnskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at ressursrammene følger av de begrensninger
en må legge på skattesatser blant annet ut fra
hensyn til næringslivets konkurransedyktighet og motivasjonen
for den enkelte til å arbeide. Videre er det et mål
i seg selv å ha en stor og velfungerende privat sektor.
Dette tilsier at en jevnlig bør ta stilling til hvor grensene
for det offentlige ansvaret bør gå. Det rokker imidlertid
ikke ved den brede enigheten om at det offentlige skal ha et betydelig
ansvar for samfunnsutviklingen og for å finansiere for
eksempel skole, sosial trygghet og velferd. Det betyr at det offentlige
også i årene fremover vil bruke en vesentlig del
av samfunnets ressurser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at de private sykehusene, som
følge av en ambisiøs konkurransepolitikk og tilsvarende
mangel på satsing på offentlige sykehus har gitt
en rekke private helseoperatører urimelig gode inntekter.
Kostnadene ved denne privatiseringen bør klarere frem.
Komiteen legger til
grunn at moderniseringsarbeid i offentlig sektor skal ta utgangspunkt
i at de tjenester som leveres skal være av høy
kvalitet samtidig som innbyggerne kan være trygge på at
virksomhetene drives på en effektiv måte, og sikrer
det behov innbyggerne har for velferdstjenester. Næringslivet
må også oppleve forvaltningen som ryddig og ubyråkratisk,
og norsk offentlig tjenesteytelse som et konkurransefortrinn internasjonalt. Komiteen mener
også at det er svært viktig at ansatte i det offentlige
har arbeidsplasser som er spennende, utfordrende og utviklende,
og samtidig føler trygghet og delaktighet i jobbsituasjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er enig med Regjeringen i at konkurranse er et velegnet virkemiddel
for å oppnå økt verdiskapning. Konkurranse
fremmer mer effektive, desentraliserte og brukerrettede løsninger
enn sentralstyrte former for organisering og styring. For å nå målene
om brukerretting, effektivisering og forenkling bør prinsippene
som ligger til grunn for en konkurranseøkonomi i utgangspunktet
også benyttes selv om ikke alle forutsetninger for et fungerende
marked er tilstede. Fritt sykehusvalg og "pengene følger
brukeren" er eksempler på dette. Slike løsninger
setter brukeren i fokus, hjelper tjenesteleverandørene
til å velge mer effektive løsninger for å bli
konkurransedyktige og forenkler hverdagen for alle involverte.
Komiteen viser til
at behovene, særlig innenfor helse og omsorg, vil gi et
betydelig press på offentlige budsjetter i årene
fremover. Desto viktigere blir det at stat og kommune driver sin
virksomhet på en mest mulig effektiv måte som
sikrer at innbyggerne får mest mulig velferd igjen for
ressursene.
Komiteen mener at økonomi,
personell og infrastruktur vil være viktige rammebetingelser
for å gi god omsorg, men at dette alene ikke er nok. Gode
omsorgstjenester har ikke bare med kapasitet og strukturelle rammer å gjøre. Komiteen vil
peke på at også verdier, holdninger og kultur
påvirker kvaliteten på arbeidet som blir utført.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
legger til grunn at konkurranse skal bety at de offentlige tjenestene
skal bli bedre for borgerne. Hvis den enkelte, uavhengig av egen
betalingsevne, har muligheter til å velge mellom flere
tilbud innen en gitt offentlig budsjettramme, vil kvalitet bli en
konkurransefaktor og bidra til høyere kvalitet. I de tilfeller
der det er vanskelig å få konkurranse om å tilby
best mulig kvalitet, og der det er fare for at konkurranse om lavest mulig
priser/kostnader eventuelt kan gi for lav kvalitet, må det
offentlige definere kvalitetskrav som følges opp med kontroll.
Flertallet ser det som en forutsetning
for konkurranseutsetting at det offentlige stiller kvalitetskrav
som sikrer at omsorgen blir ivaretatt innenfor rammen av valgfrihet
som den enkelte bruker får. Det er videre viktig at overvåkningen
av om disse kvalitetskravene nås involverer brukeren og
deres pårørende, spesielt gjelder dette grupper
som pleietrengende under eldreomsorgen, funksjonshemmede og barn.
Flertallet slår fast
at konkurranseutsetting ikke er et mål i seg selv, men
et virkemiddel for å understøtte sentrale målsettinger
som:
– mer igjen
for pengene
– økt kvalitet og effektivitet
i tjenesteytingen
– stimulere til innovasjon i tjenesteytingen
– klargjøring av roller
i det offentlige
– brukerorientering og større
valgfrihet for brukerne
Flertallet er tilfreds med at
Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til lovregler
og eventuelt andre tiltak for å legge til rette for mer
like konkurransevilkår for private og offentlige aktører. Flertallet er
også tilfreds med at Moderniseringsdepartementet tar sikte
på å utgi en veileder som vil gi generell informasjon
om konkurranseeksponering og offentlig privat samarbeid (OPS) i
første halvdel av 2005.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til ovenstående merknader som viser at konkurranse som
utviklingskraft må balanseres mot langsiktige og kortsiktige
kostnader ved konkurranse. Disse medlemmer viser
videre til Sosialistisk Venstrepartis merknader ved behandlingen
av konkurranseloven (Innst. O. nr. 50 (2003-2004)), hvor det heter
følgende:
"Disse medlemmer påpeker at konkurranse
kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv
bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig
eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon,
læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er
reelle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som
utviklingskraft".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ikke
alle områder er egnet for konkurranse. Eksempler på dette
er helse, omsorg, utdanning og offentlig forvaltning. På disse
områdene vil samfunnsmessige hensyn være overordnet
konkurranse og bli bestemt ut fra politiske valg. Disse medlemmer mener
at den politiske styringen må beholdes og utvikles, ikke
reduseres. Disse medlemmer viser for eksempel til
prinsippet om anbudsutlysing for tjenesteproduksjon, hvor det er
unntak for helse- og sosialsektoren. Disse medlemmer understreker
at en slik avgrensning ikke er i strid med de forpliktelser Norge
har gjennom EØS-avtalen. Et eksempel på et produkt
som ikke egner seg for anbudsutlysing er produksjon av ortopedisk
fottøy som nå er flyttet til Litauen. Dette har
medført store problemer for brukerne. Disse medlemmer vil
påpeke at nærhet og forståelse mellom
bruker, ortopediingeniør og produksjonsenheter er avgjørende
for at resultatet skal bli vellykket for brukerne. Derfor burde
ikke anbud vært brukt i dette tilfellet. Disse medlemmer vil framheve
at de offentlige velferdsordningene er viktige for å sikre
utjevning og fordeling. Vi har hatt et godt utbygd offentlig helsevesen
over hele landet, og et særtrekk ved det norske samfunn
har vært at elever med ulik bakgrunn har møttes
i den samme skolen. Disse medlemmer mener at privatisering
av offentlige velferdstilbud innebærer at det offentlige
fraskriver seg ansvaret for at alle får like muligheter
og samme trygghet. Markedets logikk og mekanismer er ikke egnet
til å løse viktige oppgaver som utdanning, helse
og omsorg innenfor et solidarisk fellesskap. Forsøk på å skape
markeder for velferdstjenester fører derfor til kostbare,
byråkratiske og upraktiske løsninger. Disse medlemmer er
derfor negative til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende
velferdstjenester.
Disse medlemmer understreker
at de virkemidler en bruker for å nå målene
for en virksomhet, må avveies kritisk. Disse medlemmer mener
at offentlige virksomheter må organiseres og effektiviseres
ut fra målet med virksomheten. Spørsmålet
om bruk av konkurranse må også vurderes ut fra
hvem som står som eiere av institusjonene og finansieringsordning.
Eierskap påvirker mål og institusjonskultur.
Komiteen merker seg
at en helhetlig nasjonal IT-politikk er sentralt i Regjeringens
arbeid med modernisering av offentlig sektor. Komiteen mener
utviklingen av IT-politikken må bygge på prinsippene
i konkurransepolitikken. For å sikre den videre utviklingen av
tjenestene, er det sentralt at det etableres åpne løsninger.
På denne måten sikrer en at konkurrerende aktører
kan bidra til å utvikle tjenestene videre i årene som
kommer. Gode grunnleggende IT-løsninger er av stor betydning
når en skal skape konkurranse på innholdssiden.
En god IT-politikk forutsetter at den gjennomføres på en
konkurransekonform måte. Komiteen mener
en politikk som legger til rette for at offentlig virksomhet bruker åpne
programvarestandarder, er viktig for å fremme konkurransen
på dette området.
Komiteen har med tilfredshet
merket seg at Departementet arbeider for å utvikle prosjektet
"Min Side", og samtidig legge til rette for en sikker elektronisk
signatur.
Komiteen viser til at i arbeidet
med en helhetlig IT-politikk er det mange konkurransepolitiske utfordringer.
Etablering av åpne plattformer, lettere adgang for mindre
aktører og å skape økt konkurranse om utvikling
av nye produkter og tjenester er nevnt. Komiteen ber
om at man følger dette nøye.
Komiteen mener god bredbåndsdekning
vil være en sentral forutsetning for innovasjon og utvikling
av et konkurransekraftig norsk næringsliv i årene
fremover. God bredbåndsdekning gir grunnlag for næringsutvikling
og fortsatt bosetting i distriktene, og dreier seg således
om mye mer enn raskere tilgang til Internett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til Innst. S. nr. 133 (2003-2004) der et flertall mente det
skulle være mulig å sikre bredbåndstilbud
til alle i løpet av 2007, samt å øke
bevilgningen til å stimulere etterspørselen og
sikre et tilbud til hele landet, også i geografiske områder
hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert
utbygging. Flertallet viser til at til tross for
at markedet skal bidra i størst mulig grad, må det
offentlige gå inn med særegne tiltak de steder
der markedet ikke strekker til. Utbygging og utvikling må skje
i samhandling mellom markedet og det offentlige, hvor helheten ivaretas.
Flertallet viser til forslaget
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti som
ble fremmet av næringskomiteen i Innst. S. nr. 133 (2003-2004):
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for å øke takten
i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd
til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan nås
i løpet av 2007. Regjeringen bes kommentere status for
framdrift i budsjettene."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det nå er
en meget dynamisk utvikling i bredbåndmarkedet. Nye anslag
for bredbåndsdekning- og tilknytning i Norge viser at den
nasjonale bredbåndsdekningen i mars var ca. 86 pst., mens
35 pst. av husstandene var tilknyttet bredbånd. Den kraftige
veksten og konkrete utbyggingsplaner indikerer at dekningen i løpet
av året vil overstige 90 pst. Konkurranse i bredbåndmarkedet,
nye anvendelsesområder som for eksempel bredbåndstelefoni
og ny teknologi som reduserer kostnadene har bidratt til den kraftige
veksten. I mars var det bare ti kommuner som foreløpig
ikke hadde et bredbåndstilbud i kommunen. Bare to kommuner
hadde på dette tidspunktet ikke konkrete planer for utbyggingen. Disse
medlemmer konstaterer at det dermed ligger godt til rette
for å nå Stortingets målsettinger slik
de er uttrykt i Innst. S. nr. 133 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Innst.
S. nr. 133 (2003-2004) fra næringskomiteen om breiband
for kunnskap og vekst, hvor det heter at
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er på denne bakgrunn av den
oppfatning at Regjeringens ambisjonsnivå for bredbåndsutbyggingen,
slik det kommer til uttrykk i meldingens kapittel 7.2, er for lavt.
Disse medlemmer går inn for at det overordnede målet
for bredbåndsutbyggingen ikke kun skal omfatte utvalgte offentlige
institusjoners bredbåndstilknytning, slik eNorge 2005 legger
opp til, men utvides til også å omfatte bredbåndstilgang
for alle landets bedrifter og husstander innen 2007. Slik disse
medlemmer ser det, vil bredbånd være en særdeles
viktig forutsetning for næringsutvikling i distriktene
de nærmeste årene og derved også en forutsetning
for nasjonens totale omstillingsevne. Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen øke
takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om
bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner
kan innfris innen 2007. Det fremlegges en årlig statusrapport
for Stortinget.""
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser i tillegg til at Regjeringens arbeid
rundt åpne standarder og åpen kildekode burde
vært mer ambisiøs, både ut fra demokratihensyn
og fra muligheten til å kutte utgifter til lisenser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har varslet
at den om kort tid vil lansere en samlet politikk for åpne
standarder og kildekoder.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at bredbånd
i stor grad kan oppheve de avstandsulempene som måtte eksistere.
Teknologien gir store muligheter for næringsetablering
og innovasjon, samtidig som offentlige og private tjenester kan
tilbys like lett over hele landet. Bredbåndsnett kan gi
bedre og lettere tilgjengelige helsetjenester, og gjennom telemedisin
kan institusjonenes spesialistkompetanse nå helt ut til
legekontor i kommunene. Bredbånd gir store muligheter innen
utdanning, kunnskaps- og forskningsformidling, kultur og underholdning.
Gjennom en lett tilgjengelig og åpen elektronisk offentlighet,
og med nye former for deltagelse og diskusjon, er bredbånd
også en demokratiserende teknologi.
For disse medlemmer er det et
mål at alle husstander, private og offentlige virksomheter
skal ha tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett,
og at det ikke skal være geografiske prisforskjeller. Det
trengs en sterk satsing for å få en raskere utbygging,
og det offentlige må ta sterkere styring over utviklingen
for å sikre alle tilgang til bredbånd. Det må opprettes
et fond for kommuner og fylker for å stimulere til raskere utbyggingstakt.
Disse medlemmer mener at landet
trenger en mer offensiv politikk for å utnytte de mulighetene
som ny teknologi gir og vil at alle husstander, private og offentlige
virksomheter skal ha tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett
(6 Mbs) innen 2007.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti viser til
at det offentlige handler inn for ca. 220 mrd. kroner i året
(2002-tall). At dette skjer i markeder der det er en reell konkurranse
er vesentlig for å holde disse kostnadene på et
fornuftig nivå. Flertallet merker seg med
tilfredshet at revisjonen av innkjøpsregelverket er i full
gang. Dette regelverket har vært til dels vanskelig tilgjengelig
og flertallet ser frem til at det skal bli lettere
håndterbart/enklere å forstå. Flertallet viser
til at Regjeringen i meldingen bebuder en "pakkeløsning"
der regelendringer, kompetansetiltak og virkemidler for etterlevelse
blir sett i sammenheng. Når regelverket blir mer overkommelig å praktisere
vil flertallet samtidig understreke at bevisste/overlagte
brudd på regelverket må slås hardt ned
på. Flertallet er derfor tilfreds med at
det vil foreslås innført egne sanksjoner i det
reviderte regelverket.
Flertallet vil understreke at
en viktig forutsetning for effektiv konkurranse om de offentlige
kontraktene, er at det offentlige opptrer som en profesjonell og
krevende kunde, samtidig som det legges til rette for at private
bedrifter, frivillige og ideelle organisasjoner og virksomheter
også kan konkurrere om å levere varer og tjenester
til det offentlige.
Flertallet har merket seg at
departementet er i ferd med å vurdere om terskelverdiene
skal justeres fra 200 000 kroner til 500 000 kroner. Flertallet er
positiv til dette, og viser til NHOs brev til komiteen der det understrekes
at det av hensyn til små og mellomstore bedrifter er viktig
at det legges til rette for at også disse skal kunne være
med i konkurransen (brev av 6. april 2005 og 22. april 2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at offentlige
instanser har et særlig ansvar for å sikre like
konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere
til konkurranse basert på underminering eller omgåelse
av etablerte sosiale ordninger, for eksempel pensjoner.
Disse medlemmer viser til at
ILO-konvensjon nr. 94 om å stille krav til tariffavtaler
ved offentlige innkjøp er ratifisert av Norge, og at Regjeringen
har varslet at den vil bli implementert i en revisjon av innkjøpsinstruksen
for statlig sektor som departementet tar sikte på å fremme
våren 2005. Disse medlemmer mener konvensjonen
må implementeres på en slik måte at den
gjelder for alle virksomheter i så vel kommunal som statlig
sektor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at stortingsmeldingen slår fast at det fortsatt er viktig å fokusere
på konkurranse i kraftsektoren. Flertallet deler
dette synet. Flertallet merker seg at Regjeringen
i løpet av 2005 vil fremme lovforslag om lovmessig krav
om å skille ut selskaper for nettverk og for salg. Flertallet registrerer
at bakgrunn for forslaget er at man ønsker å redusere
mulighetene for kryssubsidiering hos aktører som har både
nett- og kraftproduksjon.
Flertallet viser til at situasjonen
i kraftmarkedet har fått betydelig oppmerksomhet etter
vinteren 2002-2003 med høye kraftpriser. Flertallet mener
det er særdeles viktig at befolkningen og næringslivet
har tillit til at kraftforsyningen og prissettingen av kraft fungerer
etter hensikten, og at man ikke lar noen få aktører utnytte
en eventuell markedsmakt, spesielt med tanke på at alle
de nasjonale kraftmarkedene i Norden er sterkt konsentrert når
en tar hensyn til virkningen av krysseierskap. Flertallet understreker
derfor viktigheten av at myndighetene oppfyller sin tilsynsrolle
og samtidig legger til rette for et velfungerende kraftmarked med
tilstrekkelig kraftproduksjon. Flertallet er derfor
positiv til å videreutvikle det nordiske kraftmarkedet,
slik at man får en best mulig ressursutnyttelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Regjeringens redegjørelse for situasjonen i kraftmarkedet. Flertallet er
kjent med at det til tider eksisterer flaskehalser i overføringsnettet,
og at det diskuteres hvorvidt dette gir mulighet til å utøve
markedsmakt. Flertallet er klar over at flaskehalser
kan bidra til at det etableres regionale markeder i det fellesnordiske engrosmarkedet
for kraft, hvor markedsmakt lettere kan utøves. Flertallet har
spesielt merket seg Konkurransetilsynets vurdering vedrørende
markedet og tidsaspektet, så vel som tilsynets vurdering
av kryssubsidiering ved vertikal integrasjon. Flertallet mener derfor
det er viktig at Statnett fortsetter sitt arbeid for å fjerne
flaskehalser, og at de i dette arbeid tar spesielt hensyn til dagens
og den forventede fremtidige konkurransesituasjonen innen eksisterende
og potensielle flaskehalsområder. Flertallet støtter
også opp om at Konkurransetilsynet fortsatt skal være
en aktiv pådriver for samarbeid mellom konkurransemyndighetene
i de nordiske land vedrørende kraftmarkedet. Flertallet merker
seg videre at Konkurransetilsynet mener opprydding i krysseierskap
er et tiltak som bør vurderes, slik at aktørene
i næringen i større grad er atskilt fra hverandre. Flertallet er
meget positiv til at problemstillingen skal utredes nærmere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet er i utgangspunktet
enig i at fusjoner som fører til økt markedsmakt
må vurderes grundig. Disse medlemmer understreker
dog at man i en slik vurdering skal ta hensyn til at man har et
nordisk kraftmarked, og at man skal ta hensyn til de mulige utbedringer
i transmisjonsnettet som kan/skal gjøres for å bedre
konkurranseforholdene. Disse medlemmer ser gjerne
at norske kraftselskap må ha muligheten til å utvikle
seg til sterke internasjonale selskap, blant annet basert på at Norge
er deres hjemmemarked, samtidig som det utvikles flere
sterke regionale kraftaktører i Norge som kan sikre at
konkurransen opprettholdes i det "norske" markedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
legger til grunn at konkurransemyndighetene til enhver tid må utøve
konkurranseloven slik at enkeltselskaper eller grupperinger i kraftmarkedet
ikke får anledning til å utnytte dominerende markedsposisjoner
til å svekke konkurransen til skade for forbrukere og næringslivet.
Flertallet mener man i størst
mulig grad må sikre konkurranse også i det lokale
strømnettet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at det lokale nettet er en naturlig monopolsituasjon, men
vil påpeke at NVE, i sin rolle som regulator, bør stille
strenge effektiviseringskrav gjennom de økonomiske rammene
slik at forbrukerne kan nyte godt av lavere nettariffer.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det å sikre en effektiv konkurranse bare er
ett av mange tiltak som er viktige for å skape en mer robust
kraftforsyning, jf. St.meld. nr. 18 (2002-2003) om forsyningssikkerheten for
strøm. Dette flertallet mener at fokusering
på konkurranse og effektivitet i kraftbransjen er viktig
for å sikre strømkundenes interesser. Samtidig
må ikke dette fokuset medføre at andre viktige
hensyn som generell opprustning av ledningsnettet, beredskap og forsyningssikkerhet
blir forsømt.
Dette flertallet viser til flertallsmerknad
(Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet) i Innst. O. nr. 109 (2002-2003):
"Flertallet er enig i at det er for snevert å regulere Statkraft
kun med utgangspunkt i det norske markedet. Flertallet er enig i
at Statkraft må få større albuerom til å vokse
i det norske markedet all den tid Statkrafts posisjon bør
vurderes opp mot svenske og finske selskap.
Dette
tilsier endret adferd fra Konkurransetilsynet når det gjelder
oppkjøp som Statkraft foretar, noe som ser ut til å fordre
en endring av konkurranseloven."
Dette flertallet viser også til
Innst. S. nr. 289 (2002-2003) der flertallet (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) viste til at konkurranseloven
nylig var endret med en ny § 3.12, og videre uttalte:
"Flertallet mener dette åpner for Statkrafts
vekst og vurdering av Statkrafts posisjon i markedet skal vurderes
ut ifra et nordisk eller europeisk markedsperspektiv, såfremt
deres eventuelle dominans ikke virker negativt for de norske kunder.
Denne vurderingen av Statkrafts rolle må ses i sammenheng
med Regjeringens arbeid med å utrede endringer i energiloven
etter prisøkningene som har vært en ekstra belastning
for norske strømkunder vinteren 2002-2003. Flertallet mener
at Regjeringens vurdering også må ha et regionalt
perspektiv og inneholde en vurdering av de regionale energiselskapene
som viktige aktører i kraftmarkedet."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også understreke
betydningen av å ha et sterkt nasjonalt og desentralisert
offentlig eierskap til kraftselskap.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg
at Regjeringen i forbindelse med gjennomføring av det nye
el-markedsdirektivet, vurderer krav om selskapsmessig skille mellom
nettvirksomheten og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg avventende til at man skal stille strengere krav i Norge enn
det kraftbransjen i våre konkurrentland vil møte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at Regjeringen vil stille strengere krav i Norge
enn det minstekravet som følger av el-markedsdirektivet.
Komiteen har videre
merket seg at kraftbransjen kan få ekstrakostnader grunnet
pålagt omorganiseringer i bransjen som følge av
nye selskapsmessige og funksjonelle krav for kraftselskapene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
peke på at dette er kostnader som isolert sett kan slå ut
i høyere priser til forbruker. På den annen side
er formålet med selskapsmessig skille og funksjonelle krav å sikre
størst mulig grad av konkurranse. I den grad et integrert
selskap foretar kryssubsidiering mellom monopoldelen (nettvirksomheten)
og den konkurranseutsatte virksomheten (omsetning av kraft), vil dette
føre til redusert konkurranse og høyere priser
til forbruker. Flertallet mener at grensen for selskapsmessig
skille og funksjonelle krav må settes slik at gevinstene
ved økt konkurranse blir større enn de samfunnsøkonomiske
kostnadene ved å omdanne de aktuelle selskapene. Flertallet avventer
derfor Regjeringens varslede forslag til lovendring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil fortsatt
ha et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap til naturressursene
for å sikre nasjonal forankring, råderett og kontroll
over vannkraftressursene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til behandlingen av Dokument nr. 8:114 (2002-2003) og Innst.
S. nr. 289 (2002-2003) samt behandling av Dokument nr. 8:99 (2002-2003)
om lov om endring i lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet
(konkurranseloven) (ny § 3-12) i Innst. O. nr. 109 (2002-2003)
hvor flertallet påla Regjeringen å endre konkurranseloven
slik at Statkraft kan fortsette å vokse, også innenlands. Flertallet viser
til at endringene skulle innebære at konkurranseloven ble
tilpasset de situasjoner hvor det foreligger et velfungerende nordisk
eller europeisk marked. Flertallet mener det er for
snevert å regulere Statkraft kun med utgangspunkt i det norske
markedet. Flertallet i Stortinget har ment at Statkraft må få større
albuerom til å vokse i det norske markedet og at dette
skulle tilsi endret adferd fra Konkurransetilsynet når
det gjelder oppkjøp som Statkraft foretar. Flertallet fremmet
derfor følgende forslag:
"Dersom en eller flere aktører på det
norske marked er så dominerende at konkurranse hindres,
skal Konkurransetilsynet likevel ikke etter § 3-11 gripe
inn dersom det i bransjen foreligger et velfungerende nordisk eller
europeisk marked, forutsatt at dominansen ikke virker negativt for
de norske kunder."
Flertallet viser også til
merknader i Innst. O. nr. 50 (2003-2004) om A) lov om konkurranse
mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)
og B) lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven) mv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Statkraft har
fått pålegg fra Konkurransetilsynet om å selge
seg ned i størrelsesorden 9 mrd. kroner. Dette øker
risikoen for økt utenlands eierskap av norske vannkraftressurser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at meldingen vurderer konkurransen
i sluttbrukermarkedet til å fungere godt. Det blir konstatert
at det er et større antall aktører og at konkurransen
i sluttbrukermarkedet regnes som velfungerende. Disse medlemmer finner
dermed at det er liten sammenheng mellom omtalen av sluttbrukermarkedet
i meldingen og tiltakene som blir varslet. De varslede tiltakene
er i hovedsak knyttet til implementering av EUs nye el-markedsdirektiv
i norsk rett. Det vises til at Regjeringen varsler at den ønsker å stille
krav om selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt
virksomhet i kraftselskaper. El-markedsdirektivet stiller krav om selskapsmessig
og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt
virksomhet for selskap som har over 100 000 kunder. Regjeringen
varsler at den vil sette strengere krav enn det EUs minstekrav tilsier.
Disse medlemmer mener at dagens
krav om regnskapsmessig skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt
virksomhet er et tilstrekkelig krav for å hindre kryssubsidiering. Disse
medlemmer mener at det særlig er viktig å unngå at
mindre kraftselskaper får unødvendige krav om
kostbare organisasjonsendringer. Det må videre legges vekt
på at ønsket selskapsform kan beholdes, og at
ikke alle kraftselskaper tvinges til organisere seg som aksjeselskaper.
Disse medlemmer stiller seg utforstående
til at Regjeringen vil stille strengere krav enn det EUs minstekrav
tilsier på dette området, og dermed pålegge krav
om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og
konkurranseutsatt virksomhet ikke bare for store kraftselskaper,
men trolig også for flere mellomstore selskaper. Disse
medlemmer viser til at de foreslåtte tiltakene
vil føre til merkostnader og til at selskapene blir mer
byråkratiske og juridisk komplekse, uten at dette vil ha
dokumenterte positive effekter for kundene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Norge er en for oljeavhengig nasjon, og at det må etableres
en politikk for å få til utvalg og økt
konkurranse på likere vilkår mellom ulike energikilder. Disse
medlemmer viser derfor til Sosialistisk Venstrepartis plan
for 20 miljøvennlige TWh innen 2010, bl.a. gjennom økt
satsing på bioenergi, vindkraft, solenergi, turbiner i
drikkevannsrør og energisparing.
Komiteen mener det
er positivt at meldingen belyser enkelte problemstillinger i forhold
til konkurransesituasjonen innen kringkastingssektoren.
Komiteen viser til at i stortingsmeldingen
er konkurransesituasjonen innen kringkastingssektoren berørt
flere steder. Det fremheves som et grunnleggende problem at begrensede
frekvensressurser innebærer at det kun er plass til et
begrenset antall kanaler i eteren. Dette har resultert i ulike konkurransevilkår mellom
kanalene, og er en viktig forklaring på TV2s sterke stilling
i det kommersielle kringkastingsmarkedet. Som påpekt i
stortingsmeldingen vil knappheten på frekvensressurser
bestå også etter digitaliseringen av bakkenettet.
Man har erfaring med at den sterke stillingen enkelte aktører
oppnår gjennom å få disponere begrensede
frekvensressurser kan lede til uheldig konkurransevridning også i
tilstøtende markeder. TV2s avtale med Telenor-eide Canal
Digital er et eksempel på dette. TV2 har gjennom sin kringkastingskonsesjon i
praksis blitt en "must have"-kanal for satellittoperatørene.
Ved at kun Canal Digital, og ikke Viasat som er Canal Digitals eneste
konkurrent på parabol, får distribuere TV2 til
sine abonnenter, har Canal Digital på få år
fått en dominerende stilling på satellittmarkedet
i Norge.
Komiteen mener det følgelig
er et problem for konkurransen.
Komiteen mener det er lite heldig
at dagens konsesjoner utformes slik at aktører kan utnytte
fordelen av å disponere begrensede ressurser på en
slik måte. Komiteen mener det også generelt
er betenkelig at begunstigede kanaler med et allmennkringkastingsoppdrag
kan nekte å la seg distribuere til en stor gruppe seere
gjennom konkurransevridende eksklusivavtaler.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
denne praksisen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at NTV ennå ikke er tildelt konsesjon
for å etablere et digitalt bakkenett for fjernsyn. Konsesjonen ble
i sin tid utlyst for tolv år. NTV har bedt om at konsesjonsperioden
forlenges til 15 år. Myndighetene har kunngjort forlengelse
av konsesjonen og åpnet for at eventuelt nye aktører
kan melde sin interesse. Flertallet viser til at
etter fristens utløp har kun Telenor meldt sin interesse.
Flertallet mener Telenors kandidatur
reiser konkurransemessige problemstillinger på grunn av
selskapets dominerende posisjon som tilbyder av fjernsyn via satellitt
og kabel. Den opprinnelige utlysningen inneholdt en formulering
om at konkurransehensyn ville bli vektlagt. Ekomloven inneholder
dessuten en bestemmelse som gjør det mulig å ekskludere
bestemte aktører fra en tildelingsprosess dersom konkurransemessige
hensyn tilsier dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at dersom NTV får
konsesjon til å drive det digitale bakkenettet i Norge,
vil de konkurransemessige virkninger forsterkes all den tid allmennkringkasterne
NRK og TV2 samtidig blir distributører. Disse medlemmer ber
Regjeringen følge denne utviklingen nøye, og iverksette
nødvendige tiltak for å sørge for virksom
konkurranse.
Disse medlemmer vil også vise
til den situasjon Telenors sterke posisjon i distribusjonsmarkedet
skaper. Som nevnt i meldingen er Telenor sterkt inne på alle
distribusjonsplattformene for kringkasting: bakkenett, kabel, satellitt
og bredbånd. Dette innebærer at selskapet har
en nøkkelposisjon i forhold til å gi innholdsleverandørene
tilgang til seerne, og motsatt. De konkurransemessige problemene
denne rollen leder til forsterkes av at Telenor selv er tungt inne
som innholdsleverandør gjennom eierskapet til Canal Digital, samt
at det er Telenor-eide Canal Digital som har eksklusiv rett til
satellittdistribusjon av TV2. Disse medlemmer vil
også vise til at den konkurransemessige betydning av bredbåndsdistribuert
TV, hvor Telenor også er dominerende, dessuten vil kunne
bidra til ytterligere å styrke Telenors allerede sterke
posisjon i distribusjonsmarkedet.
Komiteen mener de
strukturelle, eiermessige og tekniske forutsetningene som påvirker
kringkastingsmarkedet er sammensatte og relativt kompliserte, og understreker
at det føres en tydelig politikk for å sikre en
sunn og rettferdig konkurranse samt mangfold i mediene.
Komiteen viser for øvrig
til partenes respektive merknader i Innst. S. nr. 128 (2003-2004)
om digitalt bakkenett for fjernsyn.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at all infrastruktur, inkludert digitale nett, bør
være offentlig eide. Disse medlemmer viser
for øvrig til disse medlemmers merknader i Innst. S. nr.
128 (2003-2004) om digitalt bakkenett for fjernsyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at det for forbrukerne er konkurranse i lokale og små markeder
sentralt og at disse ikke må glemmes av Konkurransetilsynet. Det
må legges økt vekt på å stimulere
konkurransen i disse markedene. Flertallet er enig
med departementet i at det er et behov for tiltak for å fremme
konkurransen innenfor yrkesgrupper som tannleger og advokater, og øke
mulighetene til å sammenligne pris og kvalitet innenfor
håndverkstjenester. Slik informasjon vil gjøre
forbrukerne i stand til å gjøre gode valg og fremme
konkurransen i disse næringene, og vil understreke at det
også er viktig med mangfold i tilbudet i disse næringene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at i lokale og små markeder er det kjennskap, tillit
og troverdighet som teller. Antall aktører blir derfor
i seg selv ikke noe godt mål på om forbrukerinteresser
ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er avgjørende
at alle uavhengig av økonomisk evne skal ha mulighet til å få sin
rettssikkerhet ivaretatt. Lavere advokatpriser og et godt rettshjelpstilbud
er viktig for at flere skal få sin rett. Regjeringens usosiale gjeninnføring
av egenandeler på fri rettshjelp har gjort det dyrere å få rett
for svært mange mennesker. Disse medlemmer mener
dette er bekymringsfullt med tanke på den økende
rettsliggjøring av stadig flere saker som kommer frem i
maktutredningen. Disse medlemmer viser videre til
sine merknader i behandlingen av lov om mekling og rettergang i
sivile tvister (tvisteloven) (Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)) der disse
medlemmer foreslår makspris på advokattjenester
(saker knyttet til barnefordeling, samvær, forbrukersaker,
hus- og hjemsaker, forsikring og noen rettighetssaker) på linje
med offentlig rettshjelpssats, og har ingen ytterligere merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
KonkurranseNytt 1-2/2005 der det fremkommer at mange bedrifter
bryter konkurranselovens meldeplikt for foretakssammenslutninger. Flertallet er
tilfreds med at Konkurransetilsynet nå intensiverer kontrollen
med at meldeplikten overholdes. Konkurranseloven av 2004 pålegger
bedriftene å melde til Konkurransetilsynet om foretakssammenslutninger.
Dette omfatter særlig fusjoner, oppkjøp og avtaler
som gir bedriftene kontroll over en annen bedrift. Meldeplikten
gjelder for transaksjoner hvor de involverte bedriftene har en samlet årlig
omsetning i Norge på over 20 mill. kroner. Den omfattende
meldeplikten ble innført for at Konkurransetilsynet skal
kunne føre mer effektiv kontroll med konkurransen i små markeder,
og i slike markeder er det viktig å hindre at bedrifter
blir så dominerende at konkurransen blir vesentlig svekket
til skade for samfunnet og den enkelte forbruker. Flertallet viser
til at bedrifter som ikke oppfyller meldeplikten løper
en betydelig risiko. For det første vil brudd på meldeplikten
normalt resultere i at Konkurransetilsynet gir bedrifter et overtredelsesgebyr.
Ved grove brudd på meldeplikten vil det kunne være
snakk om betydelige beløp. For det andre vil foretakssammenslutninger
som ikke er meldt heller ikke være klarert av Konkurransetilsynet.
Det betyr at de involverte bedriftene i ettertid kan risikere at
Konkurransetilsynet griper inn mot foretakssammenslutningen. Et
slikt inngrep vil kunne innebære at transaksjonen må reverseres.
Flertallet viser videre til at
i KonkurranseNytt 1-2/2005 står det å lese
at Konkurransetilsynet i fjor mottok i underkant av 300 meldinger:
"Dette er et høyt antall meldinger, men
likevel lavere enn det antallet foretakssammenslutninger som var meldepliktige.
Brudd på meldeplikten gjør det vanskeligere for
tilsynet å følge opp forutsetningene og mer omfattende
kontroll i små markeder. Det må forventes at norske
bedrifter og deres rådgivere nå kjenner meldeplikten
i konkurranseloven. Konkurransetilsynet vil derfor intensivere arbeidet
med å avsløre brudd på meldeplikten."
Flertallet er tilfreds med dette.
Komiteen ser det som
et sentralt litteraturpolitisk mål at befolkningen skal
være sikret god tilgang til et mangfold av titler og genre.
I dette ligger det også et ønske om at det skal
være mulig å nyte godt av bøkene uavhengig
av hvor man bor.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
fremholder at dens litteraturpolitikk bygger på en erkjennelse av
at markedet må suppleres med statlige virkemidler, dersom
viktige litteraturpolitiske hensyn skal ivaretas. De statlige innkjøpsordningene
for bøker og direkte støtte til forfattere er
eksempler på slike virkemidler.
Komiteen viser til at bokbransjen
har hatt unntak fra konkurranseloven, gjennom den såkalte
"Bokbransjeavtalen". Ved kongelig resolusjon 17. desember 2004 ble
det, som en overgangsordning, vedtatt at dagens avtale forlenges
frem til 1. mai 2005. Den nye liberaliserte bokavtalen vil tre i
kraft fra samme dato. Fra det tidspunkt forskriften trer i kraft,
vil alle bokhandlere, bokklubber og øvrige forhandlere
ha lik rett til å gi rabatter på bøker.
Det gis imidlertid en overgangsperiode for omsetning av skolebøker
til videregående skole, skolebøker i grunnskolen
og fag- og lærebøker til universitets- og høyskolesektoren.
Over-gangsordningen gir adgang for bokhandlerne til å videreføre
fastprissystemet for skolebøker til videregående skole
og lærebøker til universitets- og høyskolesektoren,
samt bokhandlernes omsetningsmonopol for skolebøker til
videregående skole, frem til 1. januar 2006. Fastprissystemet
og bokhandlernes monopol på å selge bøker
til grunnskolen oppheves 1. juli 2006.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti konstaterer at Regjeringen fører
en forbruker- og kulturvennlig politikk på området.
Den nye forskriften som regulerer forholdene i bokmarkedet etter
1. mai 2005 fremmer viktige konkurranse- og kulturpolitiske mål. Økt
konkurranse vil gi lavere priser på bøker som
igjen vil styrke etterspørselen etter norsk litteratur.
Den nye bokavtalen gir alle distribusjonskanaler lik rett til å gi
rabatter. Bokhandlerne får dermed styrket sin konkurransesituasjon
med bokklubbene. Disse medlemmer viser samtidig til innkjøpsordningen
for norsk skjønnlitteratur og den nye innkjøpsordningen
for sakprosa som viktige litteraturpolitisk tiltak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på betydningen
av at ikke markedskrefter alene skal regulere litteraturområdet.
Det er et viktig mål at alle i Norge skal ha adgang til
god litteratur til lik og rimelig pris. Flertallet er enig
med Regjeringen når den skriver i meldingen:
"Konkurranse i bokmarkedet vil ikke nødvendigvis frembringe
det ønskede mangfold av titler, genrebredde og tilgjengelighet."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at bransjeavtalen
frem til i dag har bidratt til å ivareta viktige litteraturpolitiske
hensyn. Dette gjelder spesielt distribusjon samt utgivelse av smale
titler.
Disse medlemmer er kritisk til
måten Regjeringen har håndtert bokbransjeavtalen
på. Disse medlemmer mener denne avtalen
er en viktig del av litteratur- og kulturpolitikken, og at endringer
i rammene for avtalen må ta hensyn til dette. Endringene
fra Regjeringen er ikke begrunnet i kulturpolitiske mål, men
markedspolitisk tenking. Disse medlemmer mener det
også er viktig å sikre rimelige bøker
til forbrukerne, men er bekymret for at den nye avtalen vil føre
til at utvalget og mangfoldet blir mindre. Spesielt kan bokhandlere
i Distrikts-Norge få store utfordringer i møte
med konkurransen fra andre aktører. Dette kan føre
til nedleggelse og dermed et dårligere tilbud for leserne. Disse
medlemmer ber Regjeringen nøye følge utviklingen
i bokbransjen. Disse medlemmer mener også at
den tidligere bokbransjeavtalen burde revideres blant annet når
det gjelder skolebøker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Regjeringen i dette spørsmål har en for defensiv
holding og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen, snarest og senest
innen 1. juli 2005, innføre fri konkurranse - og oppheve
alle restriksjoner innen bokbransjen."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene utføres
i offentlig regi, av kommunene og av de statlig eide helseforetakene.
I flere kommuner, og på flere områder i helsetjenesten,
utgjør imidlertid private utførere en viktig del
av det samlede tilbudet. Det offentlige har ansvaret for å finansiere
og sikre innbyggernes tilgang til nødvendige tjenester, mens
private (både kommersielle og ideelle aktører) står
for driften etter avtale med kommunen eller det regionale helseforetaket. Flertallet ser
positivt på dette.
Flertallet mener at kommunene
fortsatt skal stå fritt med hensyn til hvordan de vil organisere
helse- og omsorgstjenester. Mange kommuner har gjennomført et
organisatorisk skille mellom offentlig myndighetsutøvelse
og produksjon av tjenestene, og har lagt forholdene til rette for
konkurranseutsetting. Slik organisering avklarer roller og ansvarsforhold.
Det forutsettes at bestilleren definerer innhold og kvalitet på de
tjenestene som skal leveres. Den viktigste oppgaven for offentlige
myndigheter settes i fokus: Å sørge for et godt
tjenestetilbud til innbyggerne, og klargjøre innholdet
i dette "sørge for"-ansvaret. Forholdet mellom bestiller
og utfører vil i stor grad være bestemt av kontrakter
og økonomiske rammer. Tjenestene som bestilles må være
godt definerte, slik at det ikke oppstår uklarheter om
hva som ligger til grunn for oppdraget. Flertallet viser
til at uklare bestillinger kan innebære en risiko for redusert
kvalitet, og svekker forutsetningene for å kunne styre
og kontrollere utformingen av tjenestetilbudet.
Flertallet viser til at undersøkelser
Asplan Analyse har gjort av Trondheim og Oslo kommuner viser at skillet
mellom bestiller- og utførerfunksjonene fører
til en vesentlig kompetanseheving i den kommunale organisasjonen
når det gjelder bestillerrollen og økt bevissthet
om kvalitet og pris.
Komiteen mener det
er et offentlig ansvar å sørge for at innbyggerne
får nødvendige helse- og sosialtjenester ved behov.
Kommunen har ansvaret for å finansiere tjenestene, i tillegg
til å kontrollere og følge opp krav om kompetanse
og kvalitet. Kommunene har også ansvaret for å tildele
tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at dette kan være tjenester kommunen selv tilbyr,
tjenester kommunen har forhandlet direkte med ideelle, ikke-kommersielle
virksomheter om, eller tjenester fremskaffet av tilbydere valgt
gjennom konkurranseutsetting.
Flertallet viser til at formålet
med konkurranseutsetting er å utnytte konkurranseelementet
til å fremskaffe så gode og omfattende tjenester
som mulig til brukerne.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er negative til
privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester
og viser til innledningen av merknadene i innstillingen.
Disse medlemmer fastslår
at det er det offentliges ansvar å sørge for at
alle som trenger sykehusbehandling får det. Verken lommebok
eller bosted skal avgjøre hvilke tilbud som gis, eller
kvaliteten på dem. Disse medlemmer vil styrke
sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles
og ventetidene kortes ned. Disse medlemmer mener
at sykehusene i det vesentlige skal være eid og drevet
av det offentlige. Noen private sykehustilbud, spesielt de som drives
av ideelle organisasjoner uten kommersielt formål, er et
viktig supplement. Disse må drives i nært samvirke
med det offentlige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at de regionale helseforetakene kan oppfylle sitt "sørge for"-ansvar
gjennom tjenester i egen regi (utført av heleide helseforetak)
eller gjennom avtaler med private utførere.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at for å sikre en mer profesjonell gjennomføring
av helsereformen i forhold til private aktører, har Helse-
og omsorgsdepartementet fra 2005 stilt krav til de regionale helseforetakene
om å etablere et tydeligere organisatorisk skille mellom
de to kjernerollene som henholdsvis ivaretaker av "sørge
for"-ansvaret og eier av helseforetakene.
Dette flertallet viser til at
fritt sykehusvalg, økt konkurranse mellom offentlige og
private sykehus og mer effektiv ressursbruk, har bidratt til en
vesentlig kortere ventetid i spesialisthelsetjenesten. Dette
flertallet viser til at pasienter som benytter seg av retten
til fritt sykehusvalg, har redusert ventetiden med hele 70 dager.
Komiteen mener ideelle
virksomheter uten et kommersielt formål utgjør
et verdifullt supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Komiteen er
tilfreds med at Regjeringen vil legge til rette for at disse fortsatt kan
spille en viktig rolle som utøvere av helse- og omsorgstjenester.
Regjeringen har på denne bakgrunn gjort unntak fra anskaffelsesreglementet
når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester
fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om
de vil gjennomføre ordinær konkurranse eller forhandle
direkte med ideelle organisasjoner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er naturlig at hovedtyngden av de offentlige velferdstjenestene
utføres i offentlig regi siden det offentlige også har
ansvaret for å finansiere og sikre innbyggernes tilgang
til nødvendige velferdstjenester. Kvalitet på velferdstjenestene
er uansett det viktigste og dette medlem er opptatt
av at kommunene skal stå fritt i forhold til hvordan de
vil organisere helse- og omsorgstjenester. Dette medlem vil
vise til at mange kommuner har god erfaring med å benytte
seg av ideelle, ikke-kommersielle virksomheter til å utføre velferdstjenester.
Det er viktig at kommuner som konkurranseutsetter virksomheter tar
hensyn til kompetansen og kvaliteten som er bygd opp også ved
de ikke-kommersielle virksomhetene, da det bør være
mer enn rene bedriftsøkonomiske hensyn som skal bety noe
i forbindelse med konkurranseutsetting.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at disse partiene var imot helsereformen
blant annet med bakgrunn i frykt for en økt privatisering
av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer har
merket seg at flere regionale helseforetak har konkurranseutsatt
virksomhet som det offentlige tidligere tok seg av selv. Disse
medlemmer er meget skeptisk til privatiseringen og sentraliseringen
av spesialisthelsetjenesten som nå skjer som følge
av helsereformens ensidige fokus på bedriftsøkonomi.
Disse medlemmer registrerer med
uro at flere ideelle organisasjoner er i ferd med å miste
eller har mistet pasientkontrakter på ikke-kommersielle
rehabiliteringstilbud innen rus og psykiatri, og disse medlemmer er
bekymret over det ensidige fokuset på bedriftsøkonomi
innenfor de regionale helseforetakene hvor kompetanse og kvalitet
dermed blir skadelidende. Tilbudet til pasientene svekkes pga. det
høye fokuset på økonomi, effektivitet
og kostnadsstyring.
Komiteen viser til
at Regjeringen mener at sosial- og helsepolitiske hensyn på visse
områder kan være tungtveiende argumenter for å iverksette
tiltak som også begrenser konkurransen. Regjeringen viser
her til tilgangsbegrensning med hensyn til alkohol. Begrensede salgstider,
høye priser, reklameforbud og ordningen med Vinmonopol
er tiltak som er satt i verk for å begrense tilgangen på alkohol
- og som også begrenser konkurransen.
Komiteen merker seg at Regjeringen
fortsatt aktivt vil bruke bl.a. Vinmonopolet som virkemiddel for å nå de
sosialpolitiske målene på dette området.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at AS Vinmonopolet
er det beste virkemiddelet til å begrense tilgjengelighet
og holde kontroll med detaljsalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
ingen tro på at norsk alkoholpolitikk i vesentlig grad
bidrar til et redusert alkoholforbruk og derigjennom reduserte skader. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til undersøkelser
som viser at opp mot halvparten av all alkohol som drikkes i Norge
er fra hjemmebrenning, smugling osv. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak om avvikling av Vinmonopolet og øvrige salgsbegrensninger
(tid og sted) på alkohol."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at den beste måten Vinmonopolet kan beholde sin legitimitet
på er å opprettholde kvalitet, kunnskap og et
godt vareutvalg.
Komiteen viser til
at Regjeringen i proposisjonen trekker frem jordbruks- og fiskerisektorene
som eksempler på områder hvor det uttrykkelig
er foretatt en avveining mot mål på andre politikkområder.
Etter konkurranseloven skal Kongen i statsråd ved forskrift fastsette
de unntak fra lovens forbudsbestemmelser som er nødvendige
for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.
Slike forskrifter ble fastsatt i april 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil føre
en aktiv nærings- og distriktspolitikk for å sikre
framtidens velferdssamfunn. I storedeler
av landet spiller landbruket og marin sektor en viktig rolle for
bosetting og sysselsetting. Det er derfor nødvendig med
en aktiv og målrettet landbruks- og fiskeripolitikk. I
forbindelse med behandlingen av ny konkurranselov foreslo Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at det skulle være
unntak i loven fra forbudsbestemmelsene når det gjelder
samarbeid om omsetning av jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter
fra produsenter eller produsentorganisasjoner innen jordbruk, skogbruk
og fiske. Årsaken er at næringene er preget av
mange små produsenter og at det er viktig å sikre
disse foretakene adgang til samarbeid.
Disse
medlemmer vil peke på at landbruket har flere
funksjoner: produsere trygg mat til forbruker og industri, sikre
matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting
over hele landet. Disse
medlemmer vil gi forbrukerne større valgmuligheter,
og vil bidra til økt mangfold og større variasjon
i landbruksproduksjonen, samtidig vil disse
medlemmer ivareta landbruket gjennom markedsreguleringer og
strukturtiltak som i dag. Disse
medlemmer mener markedet alene ikke er i stand til å oppnå målene i
landbrukspolitikken og mener derfor det er behov for særskilte
virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at internasjonale avtaler og markedsforhold setter begrensninger
for hva vi nasjonalt kan gjøre i landbrukspolitikken. Samtidig
gir den åpne handelen over landegrensene større
markedsmuligheter for norske virksomheter og norsk landbruk.
Disse medlemmer mener at et lite
land med åpen økonomi er tjent med klare kjøreregler
i internasjonal økonomi. Alternativet ville være
den sterkestes rett. WTO-avtalen legger nye rammer for norsk landbruk
som alle politiske partier må legge til grunn for framtidens
landbrukspolitikk. Disse medlemmer vil bevare et
nasjonalt handlingsrom som gir grunnlag for en bærekraftig
landbruksdrift over hele landet. Disse medlemmer har
derfor tatt til orde for en totalgjennomgang av norsk landbrukspolitikk
basert på WTO-avtalen, hvor poenget må være å sikre
næringsvirksomheten i distriktene, herunder både
landbruket og næringsmiddelindustrien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
mange næringsmiljøer med store utviklingsmuligheter
ligger langs kysten. Utviklingen kommer imidlertid ikke av seg selv.
Det kreves målrettet offentlig satsing på forskning,
innovasjon og nyskaping og strukturtiltak for å utvikle
næringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i behandlingen av konkurranseloven (Innst. O.
nr. 50 (2003-2004), og mener at næringsdrivende innen landbruks-
og fiskeripolitikken i så stor grad som mulig bør
behandles som andre næringsdrivende. Disse medlemmer mener derfor
at man i minst mulig grad skal gi unntak fra konkurranseloven på disse
felt. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak om opphevelse av unntaksbestemmelsene for landbruks- og fiskeripolitikken
i konkurranseloven."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil innledningsvis
understreke at dagens markedsreguleringssystem innen landbrukssektoren
bidrar til stabilitet og forutsigbarhet for produsent og kjøper, hindrer
overproduksjon og gir landbruket rom for utvikling. Et velfungerende
reguleringssystem er viktig for å bidra til bosetting og
verdiskaping i hele landet, matsikkerhet og kort transportvei for
mat.
Av hensyn til bondens inntektsdannelse og mulighet til
selv å kunne skaffe avsetning for egne produkter, er det
etter disse medlemmersoppfatning
viktig at landbrukssamvirket som markedsregulator har anledning
til å være en vertikalt integrert aktør
i hele verdikjeden. Foredling av landbruksprodukter er et område med
utpregede stordriftsfordeler, som med ny og fleksibel produksjonsteknologi
gir godt grunnlag for effektivt å produsere et stort utvalg
produkter til høy kvalitet. Dette er en styrke som alle
landbrukssamvirkene bør videreutvikle.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen bl.a. har tatt til orde for at Konkurransetilsynet fra
1. januar 2006 skal overvåke markedet for meieriprodukter
ut fra konkurranselovens bestemmelser. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til oppslag med landbruks- og matminister Lars
Sponheim i avisa Nationen den 4. mars 2005:
"Han (Statsråd Sponheim) er også klokkeklar
på at landbrukspolitikken rangerer over konkurranseloven. Det
betyr at Konkurransetilsynet ikke kan iverksette sine forslag til
endringer i meieribransjen - selv om tilsynet skulle mene at det
er konkurransemessig riktig å sette ned melkeprisen en
krone.
Melkeprisen er en del av landbrukspolitikken.
Og konkurranseloven sier klart at den ikke går utenpå gjeldende
landbrukspolitikk. Det har vært viktig å definere et
skarpt skille mellom landbrukspolitikken og konkurransepolitikken.
Landbrukspolitikken går til det punktet å oppnå en
melkepris i henhold til jordbruksavtalen - og å utjevne
denne melkeprisen for ulik anvendelse. Det er også avklart
at for å kunne satse på å levere konsummelk
i markedet, skal det fortsatt foreligge krav om at alle skal ha
egne leverandører, sier Sponheim."
Disse medlemmer er enig med statsråd
Sponheim i dette og vil understreke betydningen av det såkalte
samvirkeunntaket i konkurranseloven.
Disse medlemmer vil videre peke
på at Regjeringen på side 56 i meldingen, hevder
at:
"sterk dominans i innenlandske markeder snarere bidrar
til å svekke bedriftenes evne til å kunne konkurrere
mot utenlandske aktører, fremfor å forberede dem på møtet
med internasjonal konkurranse."
Videre anføres at
"Fravær av en effektiv konkurranse innenlands
for å hjelpe fram norske aktører, vil derfor virke
negativt på næringspolitiske målsettinger
om verdiskaping."
Disse medlemmer vil også peke
på at for norsk landbruksbasert næringsmiddelindustri
er nasjonal konkurranse en viktig drivkraft for effektivisering,
produktutvikling og forbrukerretting av virksomhetene. Effektiv
konkurranse i det norske matvaremarkedet er derfor positivt både
for industrien selv og for norske forbrukere.
Disse medlemmer vil videre peke
på at industrielt og næringspolitisk kan imidlertid
konkurransemyndighetenes statiske inngang til markedspolitikken kunne
gi en kortsiktighet som kan bli svært skadelig. Fra et
industripolitisk synspunkt er det vesentlig at det utformes en langsiktig,
målrettet næringspolitikk - en politikk som inntar
et overordnet samfunnsperspektiv, og ikke avgrenser seg til et kortsiktig
konkurransepolitisk perspektiv.
Disse medlemmer mener at det
grunnleggende næringspolitiske målet for landbruksbasert
næringsmiddelindustri, er at Norge også i fremtiden
skal ha en stor norskeid landbruksindustri basert på norske
råvarer, og at denne skal sikres forutsigbare rammevilkår, til
beste for forbrukerne, industrien, arbeidsplassene og et livskraftig
landbruk i hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
registrerer med tilfredshet at Regjeringen har foreslått
og gjennomført en rekke tiltak for å skape større
konkurranse innenfor området samferdsel.
Flertallet er av den oppfatning
at det innenfor området samferdsel er et meget stort potensial
for konkurranseutsetting som vil resultere i særdeles store kostnadsreduksjoner
og besparelser med det resultat at samfunnet får utrettet
mer for de bevilgede midler.
Flertallet er av den mening at
Regjeringens politikk har ført til en særdeles
positiv utvikling innenfor de områder konkurranseelementet
hittil er blitt gjennomført. Et særdeles godt
eksempel er det utskilte Mesta AS som tidligere var anleggsdelen
av Statens vegvesen. Ferske tall viser at konkurranseutsettingen av
veibygging og hvor Mesta AS spiller en sentral rolle, har ført
til at effektiviteten i Mesta AS har øket med langt over
30 pst. som betyr mer vei for de bevilgede beløp.
Flertallet mener at øket
bruk av OPS (Offentlig-Privat-Samarbeid) innenfor veibygging vil
bidra positivt til konkurranse innenfor veibygging - dog med et system
uten bompenger. Elektroniske antenner registrerer antall passeringer
og regningen går direkte til Samferdselsdepartementet og
nedbetalingen av veianlegget går således over
de årlige statsbudsjetter.
Flertallet er også av
den oppfatning at riksfergenettet bør konkurranseutsettes
og at de besparelser som der oppnås vil kunne komme opprustning
av veinettet til gode.
Flertallet ønsker å fokusere
på de særdeles store etterslep i veibyggingen
og vedlikeholdet på stam- og riksveiene. Flertallet mener
videre at en viktig faktor er å slippe utenlandske veientreprenører
til for å rette opp dette etterslepet samtidig som dette
vil virke som et positivt konkurranseelement.
Flertallet har registrert konkurranseutsettingen innenfor
jernbanedrift hvor Gjøvikbanen er første banestrekning
hvor andre enn den statlige monopolbedriften NSB vil kunne drifte
andre jernbanestrekninger.
Flertallet foreslår
at driften på samtlige jernbanestrekninger i Norge settes
ut på anbud de nærmeste år. Med et totalbudsjett
i 2005 på 5,8 mrd. kroner til jernbaneformål,
mener flertallet at det her ligger et stort potensial
for besparelser som kan komme andre prioriterte samferdselsformål
til gode.
Flertallet er tilfreds med at
Norwegians har oppnådd fotfeste i norsk luftfart og forutsetter
at myndighetene legger til rette for fortsatt konkurranse og utvidelse
av ruter innenfor det innenlandske rutenettet.
Flertallet viser også til
togforbindelsen Oslo-Stockholm som i dag drives av Linx (et samarbeid
mellom de svenske og norske statsbaner), ikke finner forbindelsen
regningssvarende og ønsker å begrense kjøringen
til helgene. Et privat selskap ønsker imidlertid å overta
togdriften med daglige avganger idet de finner denne strekning regningssvarende.
Imidlertid har de private investorer fått avslag av departementet
på sin søknad. Flertallet mener
at det fastgrodde konsesjonssystemet er en hindring for en fri konkurranse
og ønsker dette avskaffes.
Flertallet mener at ekspressbusser
og tog bør konkurrere på flest mulige strekninger
og at fylkesgrensene ikke bør danne kunstige hindringer
for på og avstigning i ekspressbusstrafikken.
Flertallet er av den mening at
innenfor alle samferdselsområder finnes et utall av muligheter
hvor konkurranseutsetting kan være aktuelt politikk. Dermed
vil denne nye konkurransepolitikk kunne bidra til at samfunnet får
langt større effektivitet og mer ut av sine ressurser. Flertallet ser
klart at en øket konkurranseutsetting innefor samferdsel
vil bidra til mer konkurransedyktig næringsliv som igjen
betyr en langsiktig sikring av norske arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til
konkurranseutsetting innen samferdselssektoren og vil hevde at det
er viktig at eierskapet til infrastrukturen fremdeles skal være offentlig.
Det vises i denne sammenheng blant annet til disse partiers merknader
i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) til Nasjonal Transportplan for 2006-2015,
der det tas opp ulike sider ved den stadig økende konkurranseutsettingen
innen denne sektoren.
Disse medlemmer registrerer at
det fram til nå har vært et flertall for ytterligere
konkurranseutsetting, og disse medlemmer er opptatt
av at det i disse prosesser spesielt må tas høyde
for å sikre de ansatte. Det må også være
en klar forutsetning at det gjøres løpende vurderinger
og evaluering av hvordan konkurranseutsettingen faktisk virker. Disse
medlemmer mener det ikke bare må være
rene bedriftsøkonomiske målsettinger som er gyldige
for de politiske avgjørelser som skal være gjeldende
på samferdselssektoren.
I denne sammenheng vil disse medlemmer spesielt
vise til den siste utviklingen på postområdet.
Distribusjon av post har opp gjennom tidene vært et offentlig
anliggende der hovedmålet har vært likeverdige tjenester
til lik pris i hele landet. Den gradvise avviklingen av postens
enerett, som startet med liberalisering av postmarkedet i 1997,
har ført til full konkurranse innen et område
som har vært regnet som en av bærebjelkene i den
felles infrastruktur landet har vært bundet sammen av. Disse
medlemmer er urolig for at konkurranseutsetting innen postmarkedet
ikke er forenlig med postpolitiske målsettinger om likeverdige tjenester
i hele landet, og mener dette er et godt eksempel på at
samfunnsøkonomiske hensyn ikke alltid er forenlige med
bedriftsøkonomiske målsettinger innen samferdselssektoren.
Komiteen viser til
at konkurranseloven i 2004 fikk en ny bestemmelse i § 9
andre ledd som ga Konkurransetilsynet plikt til å veilede
foretak vedrørende forståelsen av loven, lovens
rekkevidde og dens anvendelse i enkeltsaker.
Komiteen merker seg at Konkurransetilsynet
har utarbeidet retningslinjer for sin veiledning om konkurranseloven.
Komiteen har merket seg at det
fra NHOs side er gitt uttrykk for misnøye med hvordan denne
veiledningsplikten praktiseres av Konkurransetilsynet (brev av 6.
april 2005). Komiteen ber tilsynet innlede en dialog
med næringslivet med henblikk på hvordan veiledningsbehov
hos næringslivet kan dekkes.