Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg
og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen,
Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes,
fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker,
fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen,
fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug
Haga, konstaterer at den økte internasjonale interessen
for nordområdene og de følger dette får
for norsk utenrikspolitikk, ligger til grunn for meldingen. Komiteen mener
den økte interessen særlig er knyttet til nye økonomiske
muligheter på grunnlag av de antatt store olje- og gassreservene
i området, både på norsk og russisk side.
Dette kommer i tillegg til og i kombinasjon med andre viktige utviklingstrekk
i regionen: Økt tillit og samhandel mellom landene i regionen,
alvorlige miljøutfordringer, ikke minst klimaendringene,
behovet for å sikre de rike marine ressursene, økt
aktivitet, blant annet i form av skipstrafikk, i tillegg til nye,
langsiktige perspektiver for globale transportruter i det arktiske
området.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at Norge må ha en overordnet og helhetlig strategi for å møte
de sektorovergripende muligheter og utfordringer som reiser seg
i nord. Dette er etter komiteens mening særlig viktig
siden Norge i denne regionen ivaretar og forvalter vitale interesser
og strategiske ressurser.
Komiteen mener det er behov for å gi
norske interesser knyttet til de rike ressursene i nord et tyngre
innslag i norsk nordområdepolitikk, og dermed også norsk utenrikspolitikk.
Norges posisjon som energistormakt må utnyttes også på høyeste
politiske nivå. Et slikt fokus er nødvendig for å fremme
våre egne natur- og miljøinteresser. Etter komiteens mening
kan vår nordområdepolitikk være utgangspunkt
også for et sterkere norsk bidrag i det internasjonale
arbeidet med å etablere strengere miljøreguleringer,
nettopp fordi vi her forvalter ressurser av global betydning.
Komiteen mener det er et betydelig
behov før å styrke samordningen av det løpende
arbeid med nordområdespørsmålene i forvaltningen
og på politisk nivå.
Komiteen merker seg de tiltak
Regjeringen varsler for å oppnå dette.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig med
en mer kraftfull og samordnet norsk politikk i forhold til nordområdene.
Norge hevder suverenitet over et svært stort sjøterritorium.
Dette medfører et stort ansvar i forhold til nasjonale
interesser og internasjonale forpliktelser. Økende internasjonal
interesse, særlig blant stormaktene på grunn av
de store olje- og gassforekomstene i nord, kan marginalisere Norge
dersom ikke innsatsen forsterkes betraktelig.
Flertallet mener at meldingen
bare et stykke på vei omtaler de store utfordringer i nord
og den grunnleggende nye situasjonen som Norge er kommet i etter slutten
på den kalde krigen. Stortingsmeldingen representerer således
bare en begynnelse på arbeidet med å løfte
dette området høyere opp på den internasjonale, politiske
dagsorden. I forlengelsen av dette må det gjøres
en innsats nasjonalt og regionalt i Norge for å sikre befolkningsgrunnlag
og næringsutvikling i de nordligste fylkene. Flertallet mener
at investeringer på disse områdene vil kunne få ringvirkninger
i andre deler av regionen, og i noen tilfeller fungere som drivkrefter
for økt handel, samhandel, kompetanseheving og kulturutveksling
i nord.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at nordområdene for lenge har vært et forsømt
område i norsk utenrikspolitikk. Det er derfor på høy
tid at nordområdepolitikken vies større politisk oppmerksomhet.
Disse medlemmer mener utfordringene
i nordområdene er av vital interesse for nasjonen og behovet for
helhetlighet og samordning så påkrevet at vi fremmer
forslag om å opprette et eget nordområdedirektorat underlagt
Statsministerens kontor. Direktoratet lokaliseres til Finnmark.
Subsidiært vil disse medlemmer foreslå at
den tiltenkte statssekretær for nordområdene plasseres
ved Statsministerens kontor og ikke i Utenriksdepartementet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
Norge trenger en langsiktig strategi for nordområdene som
på kort og lang sikt skal sikre de rettigheter og forvalte
det ansvar som er knyttet til havområdet i nord. Dette
medlem mener virkemidlene og tiltakene som skisseres i nordområdemeldingen,
ikke er tilstrekkelig dimensjonert for utfordringene Norge står overfor
i en ny geopolitisk situasjon, der energipolitikken blir stadig
viktigere. Dette medlem viser til de meget gode erfaringene
Norge har fra perioden Jens Evensen var havrettsminister på 1970-tallet.
Jens Evensen lyktes med et beskjedent sekretariat å oppnå internasjonalt
gjennomslag for norske interesser. Rettighetsavklaringene havrettsministeren
bidro til å drive fram, har vært et viktig grunnlag
for utviklingen av norsk økonomi og ressursforvaltning. Dette
medlem vil sikre det nødvendige politiske fokus
på nordområdespørsmål ved at
det utnevnes en egen nordområdeminister. Siden nordområdespørsmål
favner om store deler av det politiske spekteret, bør nordområdeministeren
være tilknyttet Statsministerens kontor for å sikre
et overordnet perspektiv. Nordområdeministeren bør
være en midlertidig statsrådspost.
Komiteen deler Regjeringens målsetting
om å sikre politisk stabilitet, forutsigbarhetog
bærekraftig utvikling i nordområdene.
Ivaretakelse av norske interesser i nord dreier
seg i dag i økende grad om bærekraftig utnyttelse
av ressursene og overvåking av miljøet i området.
Komiteen mener en av hovedutfordringene
for Norge er at vi i dag har store områder i nord der norsk forvaltning
eller suverenitet er omstridt og der mange land ikke har noen klar
posisjon til den norske holdningen. Dette gjelder i forhold til
avgrensningen av den økonomiske sonen, avgrensningen av
sokkelen samt forvaltningen av fiskevernsonen rundt Svalbard.
Komiteen er enig i Regjeringens
posisjon i forhold til disse spørsmålene.
Komiteen viser til at Norge har
få multilaterale rammer å håndtere de
mer omfattende nordområdespørsmålene
innenfor.
Videre mener komiteen at de tilgjengelige,
multilaterale organene kan brukes til å ta opp mer avgrensede
spørsmål.
Komiteen vil understreke at NATO
fortsatt spiller en viktig rolle i forhold til nordområdene,
men at organisasjonen gir begrensede muligheter når det
gjelder de nye utfordringene.
Det er nødvendig med militær
tilstedeværelse, inkludert Kystvaktens, som en troverdig
markering av norsk suverenitet og understreking av at Norge er innstilt
på å forsvare de rettigheter og vitale interesser
vi har i nordområdene.
Videre trengs fast og konsekvent håndhevelse
av både nasjonale bestemmelser og internasjonalt regelverk.
Komiteenmener
at de nye utfordringene i stor grad må løses med
politiske og økonomiske midler.
Komiteenvil
videre understreke at det er viktig å unngå økte
militære spenninger i nordområdene. Det vises
til at Forsvarets rolle er nedfelt i en rekke dokumenter de siste årene.
Den konkrete tilpasningen til de rammene som er lagt i forsvarsreformene,
er en del av den løpende politikken.
Komiteen konstaterer at EU-land
som ikke deler de norske synspunktene eller ikke klart har gitt
til kjenne sine posisjoner, kan bruke EU som kanal for sine interesser.
Norge har ikke denne muligheten, men må benytte kontakten
med de enkelte EU-land og med EU til påvirke holdningene
til spørsmål som gjelder nordområdene.
I den nærmeste tiden er det særlig
viktig at Regjeringen gir høyeste prioritet til å drøfte
med formannskapet, EU-institusjonene og relevante medlemsland revisjonen
av EUs nordlige dimensjon, utviklingen av "naboskapspolitikken"
og det "strategiske partnerskapet med Russland".
I lys av utviklingen etter 1990 mener komiteen at Barentssamarbeidet
og samarbeidet rundt Arktisk råd har fått økt
betydning.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at bilaterale dialoger med Canada, Frankrike, Storbritannia, Tyskland,
USA og EU blir svært viktige i tiden fremover.
Samarbeidet med Russland står etter komiteensmening i en særstilling når
det gjelder bilateral kontakt. Meldingen gir en god beskrivelse
av endringene i forhold til Russland etter slutten på den
kalde krigen.
Norge må legge opp til en mest mulig
helhetlig politikk i forhold til Russland. Samarbeidet med Nordvest-Russland
er en del av det mer omfattende samarbeidet med Russland.
Samarbeidet må ta hensyn til at de
to landene pånoen områder
har motstridende syn, og på andre til dels konkurrerende
interesser. Samtidig har landene også grunnleggende, felles
interesser i forhold til ressurs- og miljøforvaltning og økonomisk
samarbeid, blant annet fordi begge er store energiprodusenter.
Komiteen mener at det sivile
samfunn må involveres i arbeidet med nordområdedialogene,
også fordi det er verdifullt i seg selv med bidrag fra
uavhengige organisasjoner. Dette gjelder særlig i samarbeidet
med Russland.
Det finnes flere avtaler som etter komiteens mening
er relevante for nordområdene, særlig mellom Norge
og Russland, av ulik karakter som dekker flere områder.
Det bør vurderes om en kan finne frem til et mer omfattende
rammeverk for felles "kjøreregler" i nordområdene.
Det bør vurderes om flere interesserte land, samt EU, kan
bringes inn som parter i et slikt mulig rammeverk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener miljøet
og situasjonen for urfolk er blant de spørsmål
som kan vurderes i et slik rammeverk.
Komiteen mener at,
i tillegg til det internasjonale arbeidet, er tilstedeværelse
og aktivitet er et grunnleggende middel til å håndheve
norske interesser i nordområdene.
Komiteen er videre av den oppfatning
at trygge lokalsamfunn og en god økonomisk utvikling i
Nord-Norge er en avgjørende forutsetning for en helhetlig norsk
politikk for nordområdene.
Komiteen ser på folk
til folk-relasjonene som viktige for å bidra til økt
stabilitet og fredelig utvikling i nord. Det er viktig å videreføre
tiltak som bidrar til å redusere de betydelige forskjellene
i levestandard og helsesituasjon i regionen. Dette bør
gjøres på en måte som styrker det sivile
samfunn.
Komiteen vil understreke at
nordområdene representerer et uvurderlig naturmiljø,
blant annet med noen av de siste store områdene med uberørt
natur i vår del av verden. Miljøet i nord er sårbart,
og det krever en offensiv og konsekvent politikk for å etablere
en bærekraftig utvikling som sikrer at det biologiske mangfoldet
opprettholdes. Det må være grunnleggende hensyn i
norsk nordområdepolitikk å sikre at Norge kan bevare,
høste og videreforedle Barentshavets fiskerikdom. Komiteen vil
støtte Orheim-utvalgets visjon om at "Norge, gjennom aktiv
bruk av naturressurser, offensiv utenrikspolitikk og strenge miljøkrav
kan gjøre nordområdene til et foregangsområde
for bærekraftig utvikling, der kultur og natur danner grunnlaget for
nyskapende næringsvirksomhet og samarbeid mellom nasjoner."
(NOU 2003:32).
Komiteen viser i denne sammenheng
til at Regjeringen har varslet at den vil legge frem en helhetlig
forvaltningsplan for Barentshavet i 2006, hvor hensynet til miljø,
fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport skal vurderes
samlet.
Komiteen vil understreke at et
mål om bærekraftig utvikling krever betydelig
internasjonal innsats.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at norsk nordområdepolitikk
derfor vil måtte bli preget av arbeidet som foregår i
Europa og internasjonalt for å etablere stadig høyere miljøstandarder,
ikke minst for å etablere strengere regimer for utslipp
av globale klimagasser.
En forutsetning for å kunne
gjøre dette er ifølge komiteen å styrke
kunnskapsgrunnlaget gjennom en betydelig satsing på miljøforskning,
kompetanse og overvåking. Her må Norge være
ledende nasjon. Etter komiteens mening er det norsk-russiske
samarbeidet på alle nivåer, ikke minst i det sivile
samfunn, av stor betydning for en miljømessig positiv utvikling
i nord.
Komiteenmener
at en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet også vil
omfatte vurderinger av petroleumsvirksomheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det både
for å sikre stabilitet og bærekraftig utvikling
er nødvendig å sikre et urfolkperspektiv i nordområdepolitikken,
ved at urfolk sikres medbestemmelse og innflytelse på utviklingen og
ved at internasjonale konvensjoner respekteres.
Norge har betydelige interesser
knyttet til energiressursene i Barentshavet. Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at Norge vil styrke sin posisjon i nordområdene ved å legge
til rette for at norske selskaper tar del i petroleumsvirksomheten
i Barentshavet, slik Regjeringen legger opp til.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
Orheim-utvalgets innstilling (NOU 2003:32) hvor et flertall konkluderer med
at norske selskaper må stimuleres til å engasjere seg
i Barentshavet på basis av sin høye offshore-
og miljøkompetanse. En offensiv nordområdestrategi
vil gi Norge et bedre utgangspunkt for å engasjere Russland,
USA og EU i et sterkere samarbeid om blant annet sjøsikkerhet
og oljevernberedskap. Dette flertallet mener derfor
at det bør legges til rette for at norske selskaper får
en plass i fremtidig petroleumsutvinning også på russisk
side. Selv om det er ulike syn på når en mer omfattende
aktivitet til havs vil komme i gang, så er det viktig at
det allerede nå vurderes om et strategisk partnerskap kan
utvikles på dette området.
Transportløsninger i form av rørledning
langs kysten av Norge bør vurderes i en slik sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
USA søker aktivt etter nye energikilder og leverandører
for å gjøre seg mindre avhengig av oljeproduksjonen
i Midtøsten. Også EU har interesser av energileveranser
fra nord. Det tilsier at Norge må ha en framtidsrettet
og gjennomtenkt posisjon i forhold til dem som potensielt vil være
involvert i en interessekonflikt. Dette krever også at
Norge opprettholder en viss militær tilstedeværelse
i nord, både av hensyn til overvåking og ulykkesberedskap,
men også for å kunne hevde nasjonale interesser
hvis dette blir nødvendig. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Stortingets vedtak om å fortsatt
stasjonere Forsvarets skvadron 337 (kystvakthelikoptrene) med skvadronledelse
på Bardufoss. Dette vedtaket sikrer geografisk nærhet
til de områdene hvor behovet for kystvakthelikoptre er
størst. Forsvarets innretning og organisering bør
etter disse medlemmers mening gjennomgås
med sikte på å sikre kapasiteter i nord på kort
og lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener hensynet til miljø, og ikke
minst en bærekraftig forvaltning av de enorme fiskeriressursene,
skal være overordnet hensynet til norsk petroleumsindustri.
Barentshavet er et av verdens mest produktive havområder.
Her forvalter Norge, i samarbeid med Russland, ekstremt store og viktige
bestander av blant annet torsk og lodde. I tillegg finnes det et
unikt biologisk mangfold i dette området.
Disse medlemmer støtter
initiativer overfor EU-land i nordområdepolitikken. Disse
medlemmer vil likevel hevde at så lenge Norge ikke
er medlem av EU, har vi større handlingsrom til å fremme våre
nasjonale interesser og bygge allianser med andre land i nordområdene.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at Regjeringen varsler at den vil komme til Stortinget med en
helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet, og at den representerer
en mulighet til å reise disse problemstillingene i sin
fulle bredde. Det er i denne sammenheng grunn til å påpeke
at arbeidet med å balansere ulike interesser i området
haster, all den tid store internasjonale oljeselskaper allerede
er klare til å sette i gang boreaktivitet i Barentshavet.
Det er etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiets oppfatning ikke tilfredsstillende å ha
en så lav tilstedeværelse av marinefartøyer
i nordområdene som i dag. Marinens fregatter må ha nordområdene
som et av sine naturlige patruljeområder, og patruljeringen
må skje gjennom hele året. Disse medlemmer ser
det som naturlig at Forsvaret retter et sterkere fokus på nordområdene
som en følge av den økte trafikken, samt økt
aktivitet innenfor olje- og gassektoren. Disse medlemmer vil
understreke at Fremskrittspartiet har vært og er uenig
med stortingsflertallet når det gjelder størrelsen
på Forsvaret og bevilgningene i så måte.
Med et større budsjett og en mer robust struktur med mer
og bedre materiell ville Norge fremstått som en sterkere
aktør i nordområdene. Videre ville aktivitetsnivået
generelt ha vært høyere og dermed tilstedeværelsen
i nordområdene sterkere.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å komme i gang med olje- og gassutvinning
også på norsk side i Barentshavet. Vi erkjenner
at dette innebærer miljøutfordringer, men mener
norsk oljeindustri med sin verdensledende teknologi er i stand til å møte disse
utfordringene. Disse medlemmer mener Norge må posisjonere
seg og signalisere allerede nå at vi ønsker å forsyne
både Europa og USA med gass i årene fremover. Disse
medlemmer mener det straks bør fattes en beslutning
om å iverksette helårlig petroleumsvirksomhet
i den norske delen av Barentshavet.
Disse medlemmer mener Finnmark
må utstyres med den nødvendige infrastruktur og
eventuelt ilandføringsanlegg for å kunne håndtere
en større satsing i Barentshavet. Planleggingen av dette
må begynne allerede nå. Disse medlemmer mener
dette også bør kunne bety mulighetene for en industrialisering
i Finnmark med tilgjengelig gass.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ha en kontinuerlig oppfølging av mulighetene
og utfordringene i nordområdene og foreslår derfor
at Regjeringen annethvert år legger frem en melding om
status, utfordringer og problemstillinger i nordområdene.
Målsettingen om økt
aktivitet i Barentshavet vil etter komiteens medlemmer fra
Sosialistisk Venstrepartis syn medføre store belastninger
på et utsatt økosystem. Det er en gambling med
framtidige generasjoners livsgrunnlag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det trengs en tydeligere militær tilstedeværelse
i nord som en troverdig markering av norsk suverenitet og understrekning
av at Norge er innstilt på å forsvare de rettigheter
og vitale interesser vi har i nordområdene. Befesting og
videreføring av de folkerettslige traktater og effektiv
ressursforvaltning er viktige oppgaver med store økonomiske
og utenrikspolitiske virkninger, der vi må signalisere
hvor våre interesser og prioriteringer ligger. Dette
medlem vil sikre en tydeligere militær tilstedeværelse
i nord blant annet gjennom økt øvingsaktivitet
i Nord-Norge, en tydeligere sjømilitær tilstedeværelse
i nord og ved opprettholdelse av forsvarsaktiviteten i Nord-Norge.
I de to nordligste fylkene er antallet militært personell
gått ned betydelig. Forsvaret i nord må ikke svekkes
ytterligere.
Dette medlem mener økt
petroleumsaktivitet i Barentshavet først kan skje når
oljeselskapene har utviklet en teknologi for absolutt nullutslipp
til sjø og det foreligger en helhetlig forvaltningspolitikk
som ivaretar fiskeri- og miljøinteresser. De mest sårbare
områdene må sikres som petroleumsfrie soner. En økning
i petroleumsaktiviteten i Barentshavet må skje innenfor forpliktelsene
Norge har i forhold til utslippene av klimagasser.
Dette medlem mener det er behov
for målrettet alliansebygging for å løfte
nordområdene høyere opp på den internasjonale
dagsordenen. Det må etableres tydeligere kjøreregler
i det nordatlantiske havområdet. Det trengs et tettere
samarbeid for å sikre en bærekraftig forvaltning
av fiskeressursene og en energiutvinning som tar hensyn til havmiljøets
sårbarhet gjennom at det utvikles felles miljøkrav
og en felles forståelse av de folkerettslige traktatene. Dette
medlem mener at et norsk initiativ for å etablere
en ny internasjonal samarbeidsorganisasjon i nord, en Nordatlantisk
ressursorganisasjon - NARO, vil skape et forum godt egnet for å nå de
ovennevnte målene. En slik dialog bør bestå av
de viktigste interessentene i nordområdene - Canada, Danmark,
Island, Norge, Russland og USA. Alliansebyggingen må ha
som mål å redusere muligheten for at diplomatisk
rivalisering og økonomisk konkurranse slår uheldig
ut i for vårt område. Dette medlem mener
et slikt initiativ vil skape en ny dynamikk i nordområdepolitikken.
Komiteen viser til at formålet
med fiskevernsonen ved Svalbard er å sikre ansvarlig forvaltning
av de levende ressurser, og at dette havområdet er et av
de mest sentrale oppvekstområdene for viktige fiskebestander.
Til tross for at det er ulike syn på Svalbardtraktatens
geografiske virkeområde og dermed også på fiskevernsonen
ved Svalbard, er sonen i alt det vesentlige blitt etterlevd i praksis. Komiteen mener
det er en viktig målsetting å videreføre
en troverdig og forutsigbar norsk jurisdiksjon i havområdene
rundt Svalbard og å fremme forståelse internasjonalt
for de nødvendige kontroll- og håndhevelsestiltak.
Komiteen merker seg at Regjeringen
har som mål å etablere konkrete tiltak som reduserer
sannsynligheten for ulykker i våre nære havområder,
og at den i denne sammenheng vil vurdere å etablere deler
av kystområdene utenfor Nord-Norge som særlig
sårbart område (PSSA) i forbindelse med helhetlig
forvaltningsplan for Barentshavet. Komiteen merker
seg videre at et sentralt tiltak kan være etablering av
seilingsleder utenfor territorialgrensen i norsk økonomisk sone,
under forutsetning av godkjenning i IMO. Komiteen merker
seg at en søknad om dette kan være aktuelt i kombinasjon
med en PSSA-søknad.
Komiteen vil understreke at
Norge, fordi vi forvalter ressurser av global betydning, må ha
en fast håndhevelse av nasjonale bestemmelser, internasjonalt regelverk
og en bærekraftig forvaltningsstrategi. At flere stater
er uenige i vårt syn på deling av havområdene,
gjør ressurskontrollen mer krevende. Komiteen mener
at den eneste måten vi kan videreføre dagens regime
på er at vi forvalter områdene slik at fiskeristormaktene
og USA ser sine interesser best tjent med at Norge forestår
forvaltningen. Utvinning av naturressurser, oljetransport og fiskerivirksomhet
skaper behov for økt miljøovervåking
og ressurskontroll. Komiteen viser til at det foregår
ulovlig fiske. Overvåking, oljevernberedskap og seilingsleder
må til enhver tid tilpasses behovet, og seilingsleden bør
flyttes lenger ut fra kysten. Det må også settes
av tilstrekkelig ressurser til Kystvakten for å bekjempe
miljøkriminalitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at det er oppnådd betydelig fremgang i drøftelsene
om avgrensning av kontinentalsokkel og 200-milssoner i Barentshavet,
og at det er enighet om en videreføring av forhandlingene på grunnlag
av en helhetlig tilnærming som inkluderer fiske, petroleumsvirksomhet
og forsvarsinteresser. Flertallet viser til at forutsetningen
for fullt ut å kunne utnytte energimulighetene i nord er
at det blir fremforhandlet en avgrensningslinje for kontinentalsokkelen.
Inntil dette skjer, mener flertallet at en grundigere
kartlegging av den uomstridte del av Barentshavet kan være
nyttig for å skape bedre oversikt over ressurssituasjonen
og videreutvikle norsk kompetanse som man også fra russisk
side kan se seg tjent med å ta i bruk i partnerskap på russisk
sokkel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener delelinjeproblematikken
til enhver tid må være øverst på den
utenrikspolitiske dagsorden, inntil denne sak har funnet sin endelige
løsning.
Det bilaterale samarbeidet med Russland er etter komiteens mening
av vital betydning, ikke minst når det gjelder forvaltningen
av levende marine ressurser. Det må legges stor vekt på å videreføre
det forsknings- og vitenskapsbaserte forvaltningsarbeidet. Det må være
et mål å skaffe større forståelse
internasjonalt for behovet for en pålitelig ressurskontroll
og håndhevelsestiltak i havområdene i nord, inkludert
i fiskevernsonen rundt Svalbard. Målet må være å få lagt
grunnlaget for en bærekraftig, økosystembasert
forvaltning av havområdene.
Komiteen mener det må tas
nødvendige grep for å hindre overfiske. Skal vi
få til en bærekraftig forvaltning av de marine
ressursene, må ressurser settes inn for å sikre
at alle etterlever gjeldende forvaltningsregime.
Med den økte sjøtransporten
og utsiktene til økt økonomisk aktivitet på russisk
side i Barentshavet, vil det bilaterale miljøsamarbeidet
med Russland bli enda viktigere. Komiteen viser til
at det i 2003 ble innledet et tettere norsk-russisk samarbeid for å bedre
sjøsikkerheten og videreutvikle oljevernberedskapen i Barentsregionen.
Redningsøvelsen Barents Rescue 2005 med deltakelse fra
nordiske land og Russland vil gi viktige innspill til hvordan dette
samarbeidet ytterligere kan styrkes.
Næringssamarbeidet med Russland bør
også styrkes, og komiteen merker seg at
Regjeringen vil støtte opp om norsk næringslivs
fremstøt på det russiske marked.
Komiteen støtter opprettelsen
av en stilling som næringslivsmedarbeider ved generalkonsulatet
i Murmansk.
Komiteen mener grensestasjonen
på Storskog må bli døgnåpen.
Det er nødvendig å se på kostnader og regelverk
for utstedelse av visum fra Russland til Norge med det formål å bedre
situasjonen for det regionale næringsliv i Nord-Norge og
Nordvest-Russland og den menneskelige kontakt på tvers
av grensen.
Komiteen mener at menneskerettighetsspørsmål fortsatt
må være en del av det norsk-russiske samarbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, deler Regjeringens
syn på at norsk deltakelse på kommersiell basis
i utvikling av russiske olje- og gassfelt må være
en prioritert målsetting, og merker seg at Regjeringen
vil støtte aktivt opp om dialog mellom norske og russiske
aktører. Samarbeid om sjøsikkerhet og oljevernberedskap
vil i denne sammenheng bli av stor viktighet.
Komiteen viser til at fra Barentssamarbeidet
ble opprettet i 1993 til i dag har om lag 2 000 norsk-russiske prosjekter
fått støtte gjennom de midler Regjeringen har
bevilget gjennom Barentssekretariatet. Komiteen vil
fremheve betydningen av kompetansen sekretariatet i Kirkenes har
opparbeidet gjennom disse årene, og mener Barentssamarbeidet
er blitt en drivkraft i det regionale samarbeidet i nord.
Komiteen viser til at også kommunene
og fylkeskommune i Barentsregionen gjennom sin pådriverrolle i
Barentssamarbeidet har opparbeidet seg betydelig kompetanse og nyttig
erfaring, og utgjør en viktig ressurs i det videre norsk-russiske
samarbeidet. Det samme gjelder for de frivillige organisasjonene
som har tatt del i Barentssamarbeidet.
Komiteen merker seg at Regjeringen
vil komme tilbake til Stortinget med konkrete bevilgningsforslag for å styrke
prosjektsamarbeidet med Russland. Komiteen støtter
opprettelsen av et Barentsinstitutt i nært samarbeid med
etablerte forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Komiteen deler
oppfatningen om at dette vil kunne bidra til å styrke folk
til folk-relasjonene i regionen.
Komiteen mener Regjeringen under
Norges formannskap i Arktisk råd 2006-2008 må ta
initiativ til å styrke det sirkumpolare samarbeidet. Komiteen mener
det ligger godt til rette for dette på bakgrunn av sammenfallet
med Det internasjonale polaråret 2007-2008, og viser til
at Regjeringen varsler midler til ulike samarbeidsprosjekter. Komiteen deler
Regjeringens målsetting om å styrke Arktisk råd
gjennom etableringen av et fast sekretariat lagt til Tromsø.
I denne sammenheng vil komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
peke på viktigheten av å sikre urfolkgruppenes
representasjon ved et slikt sekretariat.
Komiteen viser til
at det er en lang tradisjon for folk til folk-samarbeid med de øvrige
landene i Barentsregionen, Sverige og Finland, og at samarbeidet
bør videreutvikles. Komiteen mener prosjektet Norsk-russisk
biblioteks- og informasjonstjeneste i Grenseland er et godt eksempel
på hvordan bilateralt kulturarbeid kan drives. Komiteen mener
det bør vurderes etablert en fast norsk-russisk bibliotek-
og informasjonstjeneste i Kirkenes.
Komiteen mener at økt
samarbeid og kontakt på medieområdet er viktig.
Dette samarbeidet bør også inkludere utveksling
av journalister.
Det er komiteens syn
at stabilitet og utvikling i regionen avhenger av positiv sosial
og økonomisk utvikling på russisk side. Det er
derfor et mål at norsk nordområdepolitikk bidrar
til å bekjempe fattigdom og sosial nød, og til å utvikle
demokratiske strukturer og det sivile samfunn i Russland. Komiteen vil
vise til det viktige arbeidet som gjøres innen den tredje
sektor innen disse områdene, og mener at dette må integreres i
de politiske strategiene for nordområdene.
Komiteen mener det er grunn til å advare
mot den trusselen smittsomme sykdommer som tuberkulose og HIV/AIDS
utgjør for befolkningen i nord. Økt reisevirksomhet
over grensene og mer kontakt på tvers er positivt, men
har negative sider i form av økt sykdomsspredning. Det
er derfor nødvendig å styrke helsesamarbeidet
med Russland, også i samarbeid med ulike frivillige organisasjoner.
Komiteen vil også trekke
frem prostitusjon som en utfordring i nordområdene. Ifølge
OSSE er om lag 50 000 russiske kvinner utnyttet i internasjonal
"trafficking". Komiteen mener det må tas
initiativer overfor russiske myndigheter om samarbeid mot organiserte strukturer.
Komiteen mener det er behov
for en klar økning av støtten til prosjektsamarbeid.
Det er viktig at bevilgningene holdes på et relativt stabilt
nivå.
Komiteen er kjent med at det
er laget planer for å knytte Kirkenes til det russiske
jernbanenett i Nikel. Komiteen mener dette er interessant
og at det vil kunne bli en fremtidig transportkorridor for blant
annet russisk gass. Komiteen vil derfor be Regjeringen
om en nærmere vurdering av jernbaneforbindelse Nikel - Kirkenes
og på egnet måte komme tilbake til Stortinget i
dette spørsmålet.
Komiteen mener utveksling av
studenter med Russland er viktig for norsk næringsliv og
norsk diplomati. Det handler om å skape forståelse
og nettverk. Dette vil være svært viktig i de
fremtidige relasjoner med Russland. Komiteen ber
derfor om at det satses sterkere på ulike utvekslingsprogrammer
og målrettede stipendordninger, for norske studenter i
Russland og russiske studenter i Norge.
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning av forskning og vitenskap som en betingelse for beskyttelse og
bærekraftig forvaltning av våre land-, kyst- og
havområder i nord. Miljøovervåking og
miljøkompetanse er vårt viktigste instrument,
også for å nå frem i internasjonale forhandlinger
om avtaler og regelverk. Komiteen viser til ACIA-rapporten
som ble lagt frem i 2004, hvor det fremgår at temperaturen
over store deler av Arktis kan øke. Klimamodeller brukt
i forbindelse med utarbeidelse av helhetlig forvaltningsplan for
Barentshavet, viser at havisen kan være borte fra store
deler av Barentshavet i 2050. Varmere klima vil ha direkte og indirekte
effekter på sektorer som energi, fiskeri, havbruk, transport
og turisme. Dette representerer en betydelig utfordring for norske
myndigheter.
Komiteen er positiv til Regjeringens
målsetting om å styrke marin kunnskapsoppbygging,
blant annet gjennom økt nærvær i nordområdene.
Det er behov for å styrke kunnskapen om miljøgifter,
også for å kunne se effekter av økt tilfang
av miljøgifter i lys av klimaendringene. Norge må også bidra
til å styrke internasjonale konvensjoner for å regulere
tilfanget av miljøgifter.
Komiteen mener Svalbards unike
beliggenhet og tilgjengelighet utgjør en ressurs for Norge
som må utnyttes bedre. Det er etter komiteens mening
et mål at norske forskere sikres tilstrekkelig finansiering
for å opprettholde og styrke sin forskningsaktivitet på Svalbard.
Det er viktig at Norge besitter tilstrekkelig bredde- og dybdekompetanse
for å kunne møte de komplekse utfordringene i
polarområdene. Komiteen støtter
derfor målsettingen om å legge til rette for økt
forskningssamarbeid i nord, særlig på Svalbard
og med russiske forskere. Dette vil være med på å styrke grunnlaget
for en forvaltning av naturområder og ressurser i nordområdene
på et vitenskapelig grunnlag.
Når det gjelder polarområdene,
merker komiteen seg at Regjeringen ser norsk aktivitet
og tilstedeværelse i nær sammenheng med vår
suverenitets- og jurisdiksjonshåndhevelse over norsk territorium. Komiteen vil
understreke sterkt den betydning det internasjonale polaråret
2007-2008 vil få for Norges rolle som polarnasjon, og for
oppbyggingen av internasjonal miljøkunnskap. Komiteen mener
det er en viktig oppgave å sikre våre kompetansemiljøer
gode betingelser for å delta aktivt, både i planlegging
og gjennomføring av aktiviteter i det internasjonale polaråret.
Komiteen mener opprettelse av
et internasjonalt forskningsfond for nordområdene innenfor
rammen av Arktisk råd, slik Regjeringen vil ta initiativ
til, kan bidra til å styrke den internasjonale miljøkompetansen om
klimaendringer og arktiske strøk. Komiteen vil fremheve
den betydelige forskningskompetanse som er etablert i Tromsø,
særlig knyttet til de polare områder, og mener
forvaltningen av et slikt fond bør legges til Tromsø.
Komiteen er opptatt av at et
internasjonalt forskningsfond for nordområdene
ikke kommer på bekostning av annen forskning i nordområdene.
Samtidig er det viktig at et slikt forskningsfond får bred
deltakelse, også på finansieringssiden. Komiteen vil
komme tilbake til denne problemstillingen når de konkrete bevilgningsforslag
foreligger.
Et tett utdanningssamarbeid i Barentsregionen
vil kunne gi et utdanningsløft for de nordligste fylkene. Det
kan handle om økt utveksling av kompetanse, nye partnerskap
og felles prosjekter innenfor kunnskapsnæringer. Det kan
bety mer omfattende utvekslingsprogrammer for elever og studenter
mellom landene. Komiteen vil spesielt henvise til
MBA-studier, utvekslingsprogrammer og andre tiltak som universitetet
i Tromsø og høgskolene i Narvik og Bodø har
i samarbeid med blant annet universitetene i Murmansk og Arkhangelsk.
Komiteen mener at satsing på miljøforskning
og -kunnskap i nord kan gi grunnlag for grønn næringsvirksomhet.
Målrettede innovasjonsprogrammer rettet mot fornybare ressurser
som fisk, energi og reiseliv vil videre kunne øke norsk
eksport av miljøvennlige løsninger og produkter
og på sikt tjene hele Barentsregionen.
Komiteen støtter forslaget
om et Barentsinstitutt i Kirkenes og mener det må være
et tett samarbeid mellom Barentsinstituttet og de øvrige
FoU-miljøene i Nord-Norge. Barentsinstituttet bør
videreutvikle samarbeidet med de russiske universitetene i Barentsregionen,
og internasjonal forskerkompetanse bør knyttes til instituttet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener forskningsaktiviteter knyttet
til urfolk i arktiske strøk er av stor viktighet, ikke
minst i lys av de raske klimaendringene og utsiktene til økt økonomisk
aktivitet i nordområdene.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, mener det bør vurderes om
et eget forskningsfond knyttet mot Nordvest-Russland,
som i dag forvaltes av Senter for Internasjonalt Universitetssamarbeid
(SIU), bør legges til Barentssekretariatet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
industriutbygging i forhold til nordområdene vil kreve
innsats på forskning og utvikling av kaldklima-industribygging.
Aktuelle miljø i nord som Høgskolen i Narvik og
miljøet knyttet til dette bør videreutvikles innenfor
dette området. Det samme gjelder miljøene i nord
innenfor rom og atmosfæreforskning som har hovedbase i
Tromsø. Det juridiske fagområdet ved Universitetet
i Tromsø bør videreutvikles med fokus på nordområdene,
havrettsproblematikk og ressursutnyttelse i Barentshavet. Det er
også behov for kunnskapsutvikling om arktiske forhold innenfor
primærnæringene.
Komiteen konstaterer at atomsikkerhet
er en av de største utfordringene vi står overfor
i nordområdepolitikken, og at konsentrasjonen av atominstallasjoner
og atomavfall i Nordvest-Russland representerer en miljø- og
spredningstrussel. Komiteen viser til at den norske
innsatsen har to hovedmålsettinger: Å bidra til å beskytte
helse, miljø og næringsvirksomhet mot radioaktiv
forurensning, og å bidra til å hindre at radioaktivt og
spaltbart materiale kommer på avveie og blir brukt til
terrorformål. Komiteen anser det for positivt
at atomsikkerhetssamarbeidet med Russland i de siste årene
har økt i omfang, samtidig som det er iverksatt store og
kompliserte prosjekter. Komiteen mener at innsatsen
for atomsikkerhet må økes ytterligere, og merker
seg at Regjeringen i St.prp. nr. 65 (2004-2005) går inn
for å øke bevilgningene for inneværende år
med 37 mill. kroner til atomsikkerhet og prosjektsamarbeid med Russland.
Samtidig er det viktig å koordinere og samordne norsk innsats
med andre bidragsytere til dette arbeidet.
Komiteen erkjenner
at tilstandene ved gjenvinningsanlegget i Majak er problematiske
og at det derfor er behov for store investeringer for å sikre
at anlegget ikke påfører omgivelsene skade. Komiteen viser
til meldingens omtale av at det kan komme forslag om bygging av
lageranlegg i våre nærområder, men at utredning
og beslutningsprosessen kan ta mange år.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er i denne sammenheng enig med Regjeringen som understreker at viktigere
enn lokaliseringsspørsmålet er at slike anlegg
tilfredsstiller strenge miljøkrav. Samtidig er det, som
meldingen understreker, vanskelig å hevde at midlertidig
lagring i påvente av utbedring av Majak er bedre eller
verre enn gjenvinning i det eksisterende anlegget. Flertallet erkjenner
derfor at det er bedre å finne frem til praktiske løsninger
innenfor akseptable rammer, enn å søke etter optimale
løsninger. Dette har i første rekke sammenheng
med at det økte internasjonale engasjementet for løsning
av atomsikkerhetsproblemene i Russland vil kunne øke presset
på anlegget i Majak.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at ulykker ved russiske kjernekraftverk kan få store
konsekvenser også for norske interesser. Meldingen viser
til at norsk innsats for økt sikkerhet ved russiske kjernekraftverk har
bidratt til at de mest akutte sikkerhetsproblemene nå er
løst, og at bidragene derfor blir redusert. Komiteen understreker
at Regjeringen må fortsette sitt arbeid for å få stengt
russiske kjernekraftverk i våre nærområder.
Videre innsats fra norsk side bør derfor konsentreres om
vedlikehold, eventuelt tilpasning av allerede gjennomførte
sikkerhetstiltak. Komiteen understreker også at
det er viktig at norske tilsynsmyndigheter og fagmiljøer
viderefører en nær kontakt med de aktuelle kraftverk,
både av beredskapshensyn og for å bidra til positiv
utvikling av sikkerhetskulturen ved verkene.
Komiteen mener alternativer til
atomkraft som energikilde bør vies større oppmerksomhet.
I en region som er så avhengig av kraft fra atomkraftverk
som drives på overtid, bør det være en
prioritert oppgave.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det må legges
til rette for økte investeringer i alternative, fornybare
energikilder, og viser i denne sammenheng til at det er grunnlag for
vindkraft, bølge- og tidevannskraft i dette området.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietregistrerer
at meldingen ikke legger opp til å støtte opprettelsen
av et midlertidig lager for brukt atombrensel i regionen. Resultatet
av denne politikken er at faren for lekkasjer øker, i og
med at avfallet må lagres til anlegget i Majak, mange hundre
kilometer unna. Disse medlemmer ber Regjeringen arbeide
for etablering av et midlertidig lager av atomavfall i dialog med
russiske myndigheter, og gjøre klart at Norge er villig
til å bidra til finansieringen av et slikt lager.
Komiteen er enig i at et aktivt
næringssamarbeid over grensene i nord må utvikles
av næringslivet selv, samtidig som myndighetene må bidra
som døråpner og tilrettelegger. Komiteen vil
understreke at denne tilretteleggerrollen vil være viktig
for at et bredt spekter av norske bedrifter skal ha mulighet til å delta
aktivt i næringsprosessene i nordområdene. Komiteen har merket
seg den aktivitet som foregår fra norsk side for å utvikle
bedriftsklynger som både kan styrke norske bedrifters konkurranseevne
i Russland, og samtidig legge grunnlag for økt samarbeid
mellom norske og russiske bedrifter og forskningsmiljøer. Komiteen har
merket seg at erfaringene fra SIVAs næringspark i Murmansk
kan gi grunnlag for økt satsing på utvikling av
norskbaserte innovasjonsmiljøer og bedriftsklynger i nordområdene. Komiteen vil
peke på at en slik utvikling vil kunne trekke små og
mellomstore norske bedrifter, blant annet underleverandører
til olje- og gassindustrien, enda sterkere med i næringsutviklingen i
dette område.
Komiteen vil bemerke at en aktiv
næringslivssatsing fra norsk side i nordområdene
vil være viktig både næringsmessig og
politisk for Norge og Russland. Komiteen ser det
som viktig at norske og russiske myndigheter arbeider systematisk
for å forenkle prosedyrer og regler for økonomisk
samkvem mellom landene, blant annet ved å bygge ned unødvendige
byråkratiske hindre mellom de to landene.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
om garanti- og støtteordningene kan forbedres og tilpasses
bedre til situasjonen i regionen.
Komiteen mener at en aktiv nærings-
og distriktspolitikk i nord er avgjørende i en langsiktig
strategi for å sikre våre interesser i nordområdene.
Næringslivet i Nord-Norge må videreutvikles på grunnlag
av kompetansen og på grunnlag av de rike naturressursene
i landsdelen. En offensiv distriktspolitikk i nord basert på Nord-Norges
egne ressurser er også viktig i en langsiktig næringsutvikling
i Nord-Norge.
Videre er komiteen av den oppfatning
at det er behov for robust nærings- og distriktspolitikk
for å skape næringsvirksomhet og trygg bosetting
blant annet i en langsiktig suverenitetsmarkering.
Komiteen mener det er viktig å bidra
til vekst innenfor turisme og reiseliv i Barentsregionen. Dette
er en av de hurtigst voksende næringer. De unike naturopplevelsene
som denne regionen har å by på, representerer
muligheter for helårsturisme, gjerne i et norsk-russisk
samarbeid. Komiteen mener dette bør tilsi satsing
på markedsføring av reiseliv i denne regionen.
Komiteen viser til at Nord-Norge
har et betydelig miljø av teknologibedrifter. Selv om næringssamarbeidet
går tregt generelt, har noen av disse allerede opprettet
sterke økonomiske bånd mot Russland, fra Karelen til
Kola. Det er viktig å styrke disse båndene og
nordnorsk leverandørindustris posisjoner innenfor Barentsregionen
og i et norsk-russisk marked. Det gjelder både i forhold
til petroleumsnæring, ny fornybar energi, skipstrafikk,
oljevernberedskap (Norlense), skipsreparasjoner, oppdrag mot infrastruktur
og transport. Det er viktig at norsk næringsliv bidrar
til å løfte miljøkravene og standardene
i et samarbeid med russerne.
Komiteen viser videre til at
Narvik havn har gyldige planer for videre utbygging av Narvik-terminalen som
vil sette denne i stand til å håndtere 430 000
20-fots containere pr. år. Kommunen samarbeider med Fiskeri-
og kystdepartementet, Kystverket og Nordland fylkeskommune om utvidelsen. Komiteen viser også til
det arbeidet som pågår for å starte prøvetransport
av varer fra USA til Kina over Narvik havn. Det er viktig at staten
støtter lokale myndigheters arbeid med å utrede
forutsetningene for etablering av denne øst/vest-korridoren.
Komiteen mener det må tilrettelegges
for utvikling og et godt samarbeid med Russland innen fiskeri- og
havbruksnæringen. Et tettere regionalt samarbeid bør
vurderes for å bedre samhandelen i nord. Fiskeeksport til
Russland foregår i dag over St. Petersburg, men det kan
på sikt være grunnlag for at en del av eksporten
kan kanaliseres via Murmansk.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, mener det må foretas omfattende
investeringer i infrastruktur dersom Nord-Norge kunne utnytte de
nye næringspotensialer i Barentshavet og i samhandel med
Russland. Logistikkløsninger må prioriteres og
utvikles i forhold til de muligheter og utviklingen vi står
overfor. Infrastrukturen mellom landene i Barentsregionen må styrkes
og samordnes, og alle som ønsker det, må sikres
tilgang til bredbånd. Distriktskommisjonens forslag om
at konsekvensanalyser også bør inneholde tiltak
for lokal og regional utvikling, bør vurderes. Flertallet viser
til at Barentshavet har store fiskeriressurser, men at for liten
del av biomassene utnyttes i dag. Næringspotensialet i
marin bioteknologiutvikling er svært stort. Forskningsmiljøet
i Tromsø er langt framme på dette området
og bør styrkes i det videre arbeidet for å realisere
dette næringspotensialet.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det i St.meld. nr. 30 (2004-2005) er lagt vekt på nordområdepolitikkens
utenrikspolitiske sider. Dette flertallet mener rammebetingelser
for næringsvirksomhet i Nord-Norge er av stor betydning
for bosetting, suverenitetsmarkering og ivaretakelse av norske interesser. Dette
flertallet viser likevel til at norsk næringspolitikk
er drøftet nærmere i andre sammenhenger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at investeringsfondet
for Nordvest-Russland, et fond som forvaltes av Innovasjon Norge, bør
regionaliseres og plasseres i Nord-Norge. Dette fondet vil være
et av de viktigste bidrag til næringsutvikling i nord.
Det må også foretas en ny gjennomgang av kriteriene
for tildeling av midler gjennom dette fondet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener en sentral forutsetning for et godt
samarbeid mellom Norge og Russland er vital næringsaktivitet
og infrastruktur på norsk side. Fiskeri- og havbruksnæringen
står sentralt i næringsutviklingen i landsdelen.
Det er en tett sammenheng mellom fiskerinæringen og havbruksnæringen
og næringsutvikling generelt langs kysten, og mellom fiskerinæringen
og bosetting. Disse medlemmer mener at den liberaliseringen
av fiskeripolitikken som Regjeringen har gjennomført, er
problematisk i forhold til bosettingen langs deler av kysten. Liberaliseringen
trekker i retning av en sentralisering av rettigheter som påvirker
arbeidsmarkedet i mange fiskeriavhengige småsamfunn, særlig
i Finnmark. Råstoffet havner også i for stor grad
utenfor disse stedene på grunn av omfattende brudd på leveringsplikten. Disse
medlemmer er opptatt av de store mulighetene for en positiv
næringsutvikling på dette området og
viser til forslagene fremmet i Dokument nr. 8:30 (2004-2005) for å utløse
rekruttering, skape økt lønnsomhet for fiskeflåten
og en innovativ og mer lønnsom fiskeindustri i nord, herunder
forslag om å bedre tilgangen på risikokapital.
Disse medlemmer viser til at
Nord-Norge i utgangspunktet er et overskuddsområde for
elektrisk kraft. En rekke energiselskaper og kompetansebedrifter
er bygd opp rundt spesielt vannkraften. En stor del av det samlede,
nasjonale potensial for vindkraft er i Finnmark. Det er satt i gang
flere pilotprosjekter innenfor tidevannskraft. I tillegg vil Hammerfest
Energi bygge det første gasskraftverk i sitt slag med CO2-håndtering.
For å få fart på utvikling og produksjon
av miljøvennlig energi må sentralnett og regionalnett
etter disse medlemmers mening styrkes, spesielt i Troms
og Finnmark.
Disse medlemmer mener det bør
være et mål å bygge overføringslinjer
spesielt mot Sverige, Finland og Nordvest-Russland. På sikt
kan en vurdere å utvikle en energiregion på Nordkalotten.
Det bør også være aktuelt, slik disse
medlemmer ser det, å inngå i et samarbeid
med russerne slik at Kola-kraftverket etter hvert kan fases ut og
at norsk kompetanse kan utnyttes til å bygge ut vindkraft
og vannkraft på Kola.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet ber Regjeringen vurdere et avdelingskontor
av Petroleumstilsynet lagt til Harstad.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
komme tilbake til dette spørsmålet under behandlingen
av forvaltningsplanen for Barentshavet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at klimaendringene
i Arktis vil få konsekvenser for mange av urfolkgruppene
i de arktiske områdene, slik Regjeringen påpeker.
Det samme gjelder økt transport og økt kommersielt
press på naturressursene i nord. Flertallet mener
Norge med grunnlag i internasjonale konvensjoner, internasjonalt
samarbeid og nasjonal lovgivning må bidra til å fremme
urfolks rettigheter og bevaring av urfolkssamfunn i nord.
Flertallet viser til at den kalde
krigens avslutning gradvis har bidratt til å sette urfolkrelaterte
problemstillinger høyere på dagsordenen i mange
internasjonale fora. Denne utviklingen har også hatt stor
betydning for utviklingen av urfolks og samiske deltakelse i nordområdene. Flertallet vil
understreke viktigheten av at arbeidet med en FN-erklæring
om urfolks rettigheter prioriteres høyt, ikke minst på bakgrunn
av de miljømessige og økonomiske utviklingstrekk
i nordområdene. Flertallet merker seg at
Regjeringen vil prioritere arbeidet for urfolks rettigheter under
de årlige sesjoner både i FNs generalforsamling
og FNs menneskerettighetskommisjon. Flertallet støtter opp
om de tiltak Regjeringen legger til rette for å styrke utdanning
og forskning knyttet til urfolk i nordområdene. Flertallet merker
seg at Regjeringen fra og med 2005 vil bevilge midler til grunnfinansiering
av Urfolksnettverket innen forskning og utdanning. Flertallet støtter
også Regjeringens forslag om å opprette et internasjonalt
fag- og formidlingssenter for reindriften, lagt til Kautokeino.
Dette er viktig for å styrke samarbeidet mellom urfolkssamfunn
i nord og andre næringsutøvere.