Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund,
Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna
Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot
Valle, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten,
fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen,
viser til at utviklingsministerens redegjørelse 8. juni
2007 ble etterfulgt av en kort debatt og deretter vedtatt oversendt
komiteen til behandling. Komiteen vil gi merknader
til en del spørsmål som ble behandlet i redegjørelsen
og dessuten se dem i sammenheng med mer overordnede linjer i norsk utviklingspolitikk.
Komiteen anser at muntlige redegjørelser
kan gi nyttige muligheter til å belyse og diskutere spesielt aktuelle
aspekter av utviklingspolitikken, men de kan verken ut fra form
eller prosedyre fylle den funksjon som framleggelse av grundig forberedte
stortingsmeldinger med påfølgende komité-
og stortingsbehandling har for fastleggelse av de lange linjer i
norsk utviklingspolitikk.
Komiteen viser til
at de gjeldende retningslinjer for norsk utviklingspolitikk er fastlagt
i Innst. S. nr. 93 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 35 (2003-2004)
Felles kamp mot fattigdom - En helhetlig utviklingspolitikk. Ved
behandlingen i Stortinget ble det lagt stor vekt på å skape
en bred forankring av norsk utviklingspolitikk. Komiteen viser
videre til Budsjett-innst. S. nr. 7 (2005-2006) og (2006-2007),
jf. St.prp. nr. 1 for de samme år.
Komiteen vil understreke de bredt
forankrede føringer som i Innst. S. nr. 93 (2004-2005)
ble gitt når det gjelder viktige punkter som verdigrunnlaget
for utviklingspolitikken, de sentrale målsettingene i norsk utviklingspolitikk,
det globale partnerskap og behovet for bedre samsvar mellom ulike
politikkområder som påvirker utviklingslandenes
muligheter, giverreform, gjeldslette, nasjonalt ansvar og styresettreform,
de internasjonale finansinstitusjonenes rolle, innsats for næringsutvikling,
betydningen av avbinding av norsk bistand samt det sivile samfunns
viktige rolle. For den videre gjennomføring av utviklingspolitikken
er det etter komiteens syn en styrke at det på de
fleste av disse punkter ble oppnådd tilslutning fra en
enstemmig komité.
Komiteen har notert seg at også utviklingsministeren,
i et brev til Stortingets presidentskap forut for den utviklingspolitiske
redegjørelsen 8. juni 2007, understreket dette
aspektet ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 35 (2003-2004):
"Behandlingen viste at det er bred enighet i Stortinget
om de overordnede linjene på feltet. Denne enigheten ligger
fast med Stortingets nåværende sammensetning."
Komiteen vil understreke betydningen
av denne brede politiske forankring og den kontinuitet og langsiktighet
i planleggingen og gjennomføringen av norsk utviklingspolitikk
som dette gjør mulig. Utviklingsprosesser er tidkrevende,
og stabilitet og forutsigbarhet i de politiske rammebetingelsene
er avgjørende viktig for at partnerne i utviklingssamarbeidet
skal lykkes i å oppnå en bærekraftig
utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at en bærekraftig utviklingspolitikk må bygge
på prinsippet om at utviklingslandene i fremtiden skal
kunne klare seg uten bistand. Disse medlemmer uttrykker
bekymring over Regjeringens vektlegging av og økt bruk
av direkte budsjettstøtte og flerårig, indikativt
tilsagn i bistanden. Disse virkemidlene øker risikoen for
korrupsjon og bidrar til bistandsavhengighet blant mottakerlandene.
Komiteen vil understreke at et
helt sentralt mål for utviklingsarbeidet er å redusere
fattigdommen og bringe mennesker ut av fattigdom på varig
basis. Dette var også det samlende mål da FN ved
tusenårsskiftet samlet verdens nasjoner bak åtte
forpliktende mål for fattigdomsbekjempelse og utvikling,
hvorav de fleste skal innfris i løpet av perioden fram
til 2015.
I Innst. S. nr. 93 (2004-2005) ble det vist
til at FNs tusenårsmål er blitt det sentrale internasjonale
mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom. Selv om
disse målene ikke i seg selv rommer helheten i utviklingspolitikken,
er de av avgjørende betydning for å mobilisere
både giverland og utviklingsland til et felles krafttak
fram mot 2015. Det ble videre i innstillingen fastslått
at det er av stor betydning at Norge:
– integrerer
tusenårsmålene som reelle føringer og mål
i norsk utviklingspolitikk, og
– arbeider aktivt for å fremme
tusenårsmålene internasjonalt både i
nord og sør.
Komiteen viser til at man nå er
kommet halvveis i gjennomføringsperioden, og at det er
viktig å gjøre opp status for progresjonen i dette
arbeidet og beholde fokus på og prioritet for målene
i kampen mot fattigdom. Komiteen mener at manglende
samsvar mellom avgitte løfter og reell oppfølging
er en viktig årsak til spriket mellom mål og resultater
i internasjonal utviklingspolitikk.
Når man nå er halvveis i gjennomføringsperioden
for tusenårsmålene, er det etter komiteens syn
spesielt viktig å fastholde industrilandenes forpliktelser
slik at innsatsen både innrettes godt nok og økes
tilstrekkelig til å realisere målene. Komiteen vil
be om at Regjeringen gjør dette til et sentralt tema i
den varslede meldingen om utviklingspolitikken, ved at man gir en grundig
gjennomgang av hva som er oppnådd halvveis i perioden fram
mot 2015, i hvilken grad industrilandene generelt og Norge spesielt
har fulgt opp forpliktelsene for hvert av tusenårsmålene,
en vurdering av hva som kreves i de gjenværende årene
for å nå de oppsatte målene, og hvordan
Norge vil bidra til dette.
Etter komiteens syn er det avgjørende
viktig at Norge i tiden fram mot 2015 bidrar sterkt til å holde fokus
på både eget og andre lands ansvar for å oppfylle forpliktelsene
og nå FNs tusenårsmål. De mest vanskeligstilte
landene har sett nok tilfeller hvor oppmerksomheten flyttes til
stadig nye områder slik at løfter glemmes og forpliktelser
og mål ikke blir innfridd. Stadige skifter i fokus, kortsiktig
jag etter medias oppmerksomhet, prosjektvalg basert på egne
"flaggbehov" mer enn faglige forberedelser i bistandsforvaltningen, en
vridning av samarbeidsinnretningen ut fra industrilands egeninteresser
i stedet for utviklingslandets forutsetninger og behov har, sammen
med manglende vilje til å levere i praksis, skapt betydelige
problemer for det systematiske arbeidet for å bedre kvaliteten
og resultatoppnåelsen i internasjonal utviklingspolitikk.
I denne avgjørende fase for gjennomføringen
av FNs tusenårsmål mener komiteen Norge
må bidra både ved eget eksempel og i aktiv kontakt
med andre til å unngå at regjeringene nok en gang
ikke følger opp løfter og forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
likevel understreke at det ikke nødvendigvis vil være
et uoverstigelig sprik mellom utviklingslandenes og industrilandenes
interesser og behov. Disse medlemmer mener det er
viktig å ta inn over seg at politisk ustabilitet, høyt
korrupsjonsnivå, sviktende institusjoner og politisk lederskap
i en rekke utviklingsland er faktorer som på mange vis
forklarer svikten i det systematiske arbeidet med å bedre
kvaliteten og resultatoppnåelsen i internasjonal utviklingspolitikk.
Utdanning og helse for alle tilhører
de mest sentrale tusenårsmålene. Dette er naturlig
ut fra det menneskerettslige verdigrunnlag som norsk utviklingspolitikk bygger
på, jf. Innst. S. nr. 93 (2004-2005). Det er også naturlig
fordi kunnskap og folkehelse er viktig for at nasjoner skal klare å arbeide
seg ut av fattigdom og skape bærekraftige og velfungerende,
demokratiske samfunn. Tilgang til utdannings- og helsetilbud er
også helt grunnleggende i arbeidet for en mer rettferdig
fordeling av goder i samfunnet.
Komiteen vil understreke betydningen
av at den høye prioritet for bistand til utdanning og helse
opprettholdes i norsk utviklingspolitikk som en avgjørende del
av fattigdomsorienteringen. Komiteen har merket seg
at Norges forpliktelser på helseområdet i senere år
er fulgt aktivt opp av skiftende regjeringer, og at Regjeringen
for tiden fører en aktiv kampanje for økt innsats
for å redusere mødre- og barnedødelighet
i pakt med tusenårsmålene på dette område.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Fremskrittspartiets utviklingspolitikk
tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom
og skape grunnlag for vekst og utvikling blant annet gjennom nedbygging
av toll- og handelsbarrierer samt kanalisering av bistand gjennom
frivillige organisasjoner og globale fond. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2008
setter av 1 mrd. kroner til et globalt fond for bekjempelse av livstruende
sykdommer og epidemier.
Komiteen vil understreke
at også prioriteringen av norsk bistand til utdanning skal
holdes oppe, slik som forutsatt i St.meld. nr. 35 (2003-2004) og
Innst. S. nr. 93 (2004-2005). Tusenårsmål nummer
2 er å sikre grunnskoleutdanning for alle innen 2015, mens
tusenårsmål nummer 3 om likestilling skal måles
ved full likestilling i grunnskole og høyere utdanningsnivåer. Norge
må bidra sterkt til at våre fattige samarbeidsland klarer å nå målet
om at alle barn skal ha mulighet til å gjennomføre
grunnskolen.
At alle skal kunne lese og skrive er viktig
for å motvirke folks avmakt, styrke politisk deltakelse,
skape en informert offentlighet og bygge et sterkere demokrati. Fra
et kjønnsperspektiv er det ikke minst viktig å sikre jenters
og kvinners rett til utdanning i praksis. Selv i krig og konfliktsituasjoner
viser frivillige og internasjonale organisasjoner at mye kan gjøres
for å gi barn grunnleggende utdanning, noe som også kan
være viktig for å skape håp og bygge
en fredelig framtid. Komiteen vil be Regjeringen
komme med forslag til hvordan Norge kan bidra til sterkere innsats
for å få gjennomført tusenårsmålene
for grunnutdanning, samtidig som utviklingssamarbeidet på høyere
utdanningsnivåer videreføres.
Komiteen vil understreke
og bekrefte den enstemmige tilslutning som i Innst. S. nr. 93 (2004-2005)
ble gitt til at de sentrale temaene i norsk utviklingssamarbeid
i årene som kommer, bør være:
– Sikringen
av kvinners og barns rettigheter og rettighetene til sårbare
grupper som urfolk og funksjonshemmede.
– Utdanning.
– Helse, herunder kampen mot HIV/AIDS.
– Bærekraftig utvikling,
herunder særlig fornybar energi, vann og biologisk mangfold.
– Næringsutvikling og
landbruk.
– Kultur.
– Det sivile samfunn, herunder
fagbevegelse, kooperasjoner, kirker og andre folkelige bevegelser.
– Forebygging av konflikter og
fredsbygging.
Komiteen vil også framheve
det åttende tusenårsmål, som i særlig
grad viser at utviklingspolitikk er mer enn bistand og tydeliggjør
betydningen av mer rettferdige globale rammebetingelser for å muliggjøre
utvikling og fattigdom. Det må ikke minst skapes bedre samsvar
i politikken, slik at kampen mot fattigdom ikke blir undergravd
av den politikken som føres på andre områder,
som gjeld, handel, miljø etc.
Komiteen vil vise til at Regjeringens
handlingsplan for kvinner og likestilling gir viktige bidrag til oppfølgingen
av Innst. S. nr. 93 (2004-2005).
Komiteen vil for øvrig
vise til temaer som komiteen har sluttet seg til i senere budsjettinnstillinger.
Etter at tusenårsmålene ble
fastlagt, har FNs klimapanel dokumentert at klimatrusselen er langt
mer alvorlig enn tidligere antatt. Å håndtere
den stadig økende klimatrusselen er også en forutsetning
for å kunne nå andre utviklingsmål.
Komiteen vil vise til at FNs
siste statusoversikt i arbeidet for tusenårsmålene
på ny bekrefter at det er Afrika sør for Sahara
som står lengst fra å nå målene, og
hvor fattigdomsgapet og utviklingsutfordringene er størst. Komiteen viser
samtidig til at erfaring over mange tiår har bekreftet
betydningen av at Norges stat-til-stat-bistand blir konsentrert
om relativt få land, hvor NORAD opparbeider stor landkunnskap. Komiteen har
merket seg at det i redegjørelsen bekreftes at
"Den særlige innsatsen ønsker Regjeringen å gjøre
i det østlige og sørlige Afrika, fordi det er
områder vi har et langvarig historisk forhold til, og derfor
er det mer sannsynlig at vi kan bidra her enn andre steder".
Komiteen har merket seg at Sverige nylig har besluttet å styrke
sin geografiske konsentrasjon av utviklingssamarbeidet
ved å halvere antall samarbeidsland. For Norges del vil komiteen i
alle fall understreke behovet for at det ikke skjer en svekkelse
av den konsentrasjonen om Afrika sør for Sahara - nærmere bestemt
i det østlige og sørlige Afrika - som gjennom lang
tid er opparbeidet i norsk utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
likevel understreke at norsk utviklingspolitikk i forhold til Afrika
sør for Sahara, og andre steder, fremover blir utformet
på en slik måte at bistandssporet ikke blir det
dominerende, og ikke minst at det blir en sterkere sammenheng mellom
utviklingspolitikken i forhold til de fattige landene som føres
fra Utenriksdepartementets side, og politikkområder som ligger
under andre departementer, men som virker inn på utviklingslandenes
muligheter og forutsetninger for vekst, utvikling og fattigdomsbekjempelse.
I denne sammenheng vil disse medlemmer vise at norsk handelspolitikk
ikke må få anledning til å undergrave de
målsettinger som ligger som førende for den norske utviklingspolitikken. Disse
medlemmer vil understreke at det er bred enighet om at frihandel
ikke bare er moralsk riktig å etterstrebe, men også et
effektivt virkemiddel i forhold til fattigdomsbekjempelse i stor skala
på et globalt nivå. Disse medlemmer vil også problematisere
vektleggingen av stat-til-stat-bistand. Slik bistand har ikke vist
seg å være særlig effektiv i forhold
til å oppnå de gode intensjoner som ligger i norsk
utviklingspolitikk, og for øvrig har det fremkommet tydelige
signaler på at denne typen bistand også er spesielt
utsatt for korrupsjon. Disse medlemmer mener det
er av avgjørende betydning at den kompetanse norsk næringsliv
besitter, blir trukket mer veksler på i norske myndigheters
arbeid for å skape vekst og utvikling i den fattige delen
av verden, og viser i den forbindelse til Danmark som et interessant
eksempel.
Komiteen forventer
at det i den kommende melding om utviklingspolitikken gis en grundig
gjennomgang av begrepene hovedsamarbeidsland og samarbeidsland,
og hvilke begreper som framover skal brukes for å sikre
klarhet om samarbeidsrelasjoner og geografisk konsentrasjon innen
bilateral norsk utviklingsbistand, og hvordan Stortinget
skal forelegges eventuelle endringer i den utvalgte kretsen av samarbeidsland
før dette gjennomføres.
Utviklingsministerens redegjørelse
8. juni 2007 berører en rekke enkeltspørsmål
i utenriks- og utviklingspolitikken, men gir ingen referanser
til FNs tusenårsmål, til status for gjennomføringen
av dem og hva som er nødvendig for at det skal lykkes å nå målene innen
2015. Når det gjelder de nevnte sentrale temaene for norsk
utviklingspolitikk, var redegjørelsen særlig innom
to av de åtte temaene - bærekraftig utvikling
og fredsbygging.
I den utviklingspolitiske redegjørelsen
ble ett av de sentrale aspekter av bærekraftig utvikling
- fornybar energi - tatt opp, mens andre viktige aspekter som vann og
biologisk mangfold ikke ble kommentert. Komiteen har
merket seg at den manglende utbygging av vannkraftverk i Afrika
de siste 15 årene, blir påpekt, men mener årsaksforklaringen
ikke kan legges på én faktor alene, dvs. Verdensbanken.
Ulike politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige forhold
i regionen spilte inn, men i særlig grad skyldtes manglende
utbygging miljøkritikk og hensynet til lokale befolkninger
som ble rammet av store damprosjekter. Dette ledet i 1990-årene
til etableringen av "World Commission on Dams" og en mer skånsom
linje i forhold til slike naturinngrep, en utvikling Norge
har støttet. Internasjonale rammevilkår, afrikanske
regjeringers eget ansvar for sviktende økonomisk utvikling,
manglende sikkerhet på grunn av væpnede konflikter,
dårlig styresett, miljøhensyn og en rekke andre
forhold må tas med i en systematisk analyse av problemstillingen
og i arbeidet for å lage en strategi for utbygging av fornybar energi
som møter de faktiske forutsetninger og behov i afrikanske
land.
Når det gjelder hvilke innsatser Norge
bør prioritere for å bidra til en økt
og mer adekvat energitilgang, er det komiteens syn
at utgangspunktet for en slik prioritering må være
tilpasset det enkelte utviklingslands forutsetninger og behov, ikke
hvilken energiteknologi norske produsenter kan tilby. Komiteen viser
i denne forbindelse til prinsippet om en mottakerorientert bistand
og de internasjonalt vel dokumenterte fortrinn som ligger i den
avbinding av bistanden som komiteen enstemmig sluttet opp om i Innst.
S. nr. 93 (2004-2005). Betydningen av dette er gjennom lang tid vel
dokumentert og understreket av blant annet OECDs utviklingskomité (DAC). Komiteen mener
for øvrig at Regjeringens handlingsplan for miljørettet
bistand må få konsekvenser for utformingen av
samarbeidet på energisektoren.
Ved siden av fornybar energi nevnes i redegjørelsen at
Regjeringen vil satse på energieffektivisering, en prioritering komiteen er
enig i. Komiteen har merket seg statsrådens
uttalelse om at
"Det tredje og siste innsatsfeltet er CO2-rensning og deponering. Her vil vi se
på hvilke muligheter det er for samarbeid rundt vårt
Mongstad-prosjekt og andre norske teknologiprosjekter …".
Komiteen vil igjen minne om at det er de stedegne forutsetninger
og behov i de utviklingsland hvor Norge skal konsentrere sin innsats,
som må være utgangspunktet for identifisering
av prioriterte utviklingsprosjekter for norsk bistandsfinansiering,
ikke hvilke teknologiprosjekter som man i Norge arbeider med. En helt
annen problemstilling er at om norsk eller internasjonal industri
lykkes i å utvikle teknologi av stor nytte for utviklingsland,
vil denne teknologien bli etterspurt og gi produsentene et godt
utgangspunkt for å vinne kontrakter i internasjonal konkurranse.
Dersom man i tillegg kan få til internasjonale avtaler
som gjør at slik teknologi kan produseres billig i utviklingsland,
slik man har oppnådd for HIV/AIDS-medisiner, vil
det bli langt lettere for fattige utviklingsland å nyttiggjøre
seg denne teknologien. Komiteen vil dessuten understreke
at bistandsmidler må brukes ut fra utviklingslandenes
behov, og ikke til å finansiere tiltak for å redusere
industrilandenes forpliktelser til å kutte egne utslipp
av klimagasser. Dette er ikke til hinder for at norsk teknologi
kan brukes der den er konkurransedyktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at dette likevel ikke må være til
hinder for at Norge skal kunne utnytte de mekanismer som ligger
i internasjonale avtaler vedrørende reduksjon av klimagasser
på et globalt nivå.
Komiteenhar
merket seg at en del av den utviklingspolitiske redegjørelsen
ble brukt til å gi status for arbeidet for konfliktløsning
i en rekke land, som Sri Lanka, fredsavtalen mellom sør
og nord i Sudan, det voldsherjede Darfur, fredsprosessen i Nepal
og fredsprosessen i Burundi. Komiteen viser til at
det er bred politisk støtte til at Norge skal bidra der
vi har ressurser og forutsetninger og partene ønsker det.
Komiteen deler statsrådens
syn når det gjelder den rolle Norge de siste ti årene
har spilt når det gjelder gjeldslette generelt og knyttet
til den omstridte skipseksportkampanjen spesielt. Denne eksportkampanjen er
blitt stående som en skamplett i norsk u-landspolitikk,
og viser hvor galt det kan gå når man ut fra hjemlige
forutsetninger og interesser velger innsatsområder og teknologi
under dekke av "fellesinteresser" i stedet for å ta utgangspunkt
i hva de aktuelle utviklingsland har mest behov for i sitt utviklingsarbeid. Komiteen deler
for øvrig statsrådens syn på betydningen
av at utviklingslandenes restgjeld knyttet til skipseksportkampanjen
nå endelig er slettet uten å røre bistandsbudsjettet
og uten å rapportere de slettede beløpene som
bistand. Komiteen mener at dersom Norges eksempel
følges av andre land, vil det få stor betydning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av en velfungerende finansforvaltning, åpenhet
rundt staters økonomiske disposisjoner og en velfungerende
sentralbank for å sikre en stabil og fattigdomsorientert
politikk og for å hindre at nye gjeldsproblemer oppstår. Disse medlemmervil også understreke nødvendigheten av
at det stilles krav ved ny belåning, at respektive staters
regimer har legitimitet i befolkningen gjennom demokratiske valg,
at grunnleggende menneskerettigheter respekteres, og at eiendomsrettsinstituttet
reformeres slik at det når det brede lag av befolkningene.
Redegjørelsen gir også bruddstykker
fra utviklingsministerens deltakelse i en mer akademisk diskusjon med
professor Øyvind Østerud om to forskjellige spørsmål.
Det ene er hvorvidt det internasjonale samfunnet kan bidra til statsbygging.
Det andre er hvorvidt det er lettere å skape varig fred
etter en borgerkrig når den ene parten i en krig har vunnet,
enn hvis man forsøker å megle seg fram til fred. Komiteen vil bemerke
at slike mer grunnleggende spørsmål er interessante,
men ser gjerne at de tas opp mer systematisk og grundig, for eksempel
i en stortingsmelding. Det ville dessuten være enda mer
relevant for komiteens arbeid dersom en slik drøfting munner
ut i operative retningslinjer eller forslag for norsk freds- og utviklingspolitikk
som komiteen kan ta stilling til.
Med henvisning til Norges erfaring med forvaltning av
petroleumsinntekter gir redegjørelsen en oppdatering om
Olje for utvikling-programmet. Når det gjelder innretningen
av programmet, sies at
"vi skal styrke miljødimensjonen i Olje
for utvikling-programmet i tråd med de ønsker
som er kommet fra en rekke frivillige organisasjoner".
Det vil komiteen i utgangspunktet formode er fornuftig,
men substansen er vanskelig å ta stilling til siden det
ikke gis noen konkretisering av hva dette i praksis innebærer.
I forbindelse med at de frivillige organisasjonenes rolle
i utviklingssamarbeidet ble evaluert for få år siden,
ble det fra komiteens side understreket at det var
viktig å bevare deres egenart og uavhengighet i forhold
til myndighetene. Samtidig vil overordnede utviklingspolitiske
mål også ha konsekvenser for støtten
til de frivillige organisasjonenes rolle som bistandskanal og partner
i utviklingspolitikken. Komiteen mener det kan være
grunn til en nærmere vurdering av balansen mellom politisk
styring og organisasjonenes uavhengighet i utviklingssamarbeidet,
for å sikre at støtteformene som brukes, bidrar
til at organisasjonene kan planlegge langsiktig og utnytte sin egenart
og sine spesielle fortrinn i det samlede utviklingsarbeidet. Det kan
også være grunn til å vurdere om det
er ulikheter i støtteformer som bidrar til å drive
organisasjonene over fra mer langsiktig utviklingssamarbeid til
en rolle som statens kontraktører for kortsiktig nødhjelp.
Etter komiteenssyn må et
av de viktige mål for bistand kanalisert gjennom frivillige
organisasjoner være å fremme demokrati og menneskerettigheter
gjennom å bidra til å styrke det sivile samfunnet
og demokratiske prosesser i det aktuelle samarbeidslandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den internasjonale Evalueringsgruppen etter tsunamien (TEC).
Den fremla i juli 2006 sin rapport om nødhjelpsarbeidet
etter flodbølgekatastrofen i Asia. Det konkluderes med
at både donorregjeringer og internasjonale frivillige organisasjoner
unnlot å forsikre seg om at det var behov for deres bevilgninger. Disse
medlemmer viser videre til Riksrevisjonens Dokument nr.
1 (2006-2007) hvor det slås fast at det var høy
risiko for at tilskuddsmottakerne fikk utbetalt mer penger enn hva
kapasitet og behov skulle tilsi. Disse medlemmer viser
til Riksrevisjonens Dokument nr. 1 (2007-2008) hvor det påpekes
at Utenriksdepartementet har utilstrekkelige rutiner for å følge
opp bruken av norske bistandskroner kanalisert gjennom frivillige
organisasjoner. Disse medlemmer vil understreke at
Regjeringen tar signalene fra TEC-rapporten samt Riksrevisjonens
konklusjoner på alvor og setter søkelyset på hvordan
bistand ofte virker mot sin hensikt, ved å fortrenge lokalt
næringsliv og kompetanse, gjennom å skape koordinasjonsproblemer
og konflikter mellom donorer og gjennom å overbelaste lokale
institusjoner, som igjen legger forholdene til rette for korrupsjon.
Komiteen har merket seg redegjørelsens
omtale av arbeidet mot korrupsjon, som er i godt samsvar med de
føringer som ble gitt av en enstemmig komité i Innst.
S. nr. 93 (2004-2005).Komiteen ber
Regjeringen særlig følge opp de kritiske merknadene
fra Riksrevisjonen i Dokument nr. 1 (2007-2008) vedrørende korrupsjon
og de stedlige representasjonenes kapasitet til å utøve
budsjettkontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at korrupsjonsforsker Brian Cooksey påpeker at direkte
budsjettstøtte øker incentivene for korrupsjon
i bistanden. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens
Dokument nr. 1 (2007-2008) som understreker at kontrollen med sluttbruken
av slik støtte er svak, og at risikoen for misbruk av midler
er høy. Disse medlemmer vil i så måte
også understreke konklusjonene i artikkelen "Aid Dependence and
the Quality of Governance: Cross-country Empirical Tests" av verdensbankforskeren
Stephen Knack. Den slår fast at bistand tenderer til å forringe
kvaliteten på et lands styresett når dette måles
som byråkrati, korrupsjon og rettssikkerhet. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av et effektivt og
rettferdig sanksjonssystem i bistanden. Mottakerland som fører en
progressiv politikk og oppnår resultater innenfor områder
som menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og demokrati, burde
således belønnes, mens mottakerland som viser
en nedadgående trend på de nevnte indikatorer,
burde straffes. Disse medlemmer mener at man bør
vurdere å innføre en ekstern, uavhengig kontrollmekanisme
for avdekking av misligheter og korrupsjon innen bistanden.
Komiteen har for øvrig
merket seg redegjørelsens korte analyse av de gjentatte
sultkatastrofene i Afrika, og konklusjonen om at "årsaken
er, som alt annet, politisk, og handler om makt". Komiteen mener
imidlertid at det ikke er nok å satse på de to
utviklingspolitiske svar som nevnes i redegjørelsen, nemlig
at "norske bidrag til sultkatastrofer, så sant det er mulig,
skal være i form av penger og ikke i form av mat", samt
at man også vil se på teknologiske aspekter, dvs.
bistand på gjødselsområdet. Pengestøtte
og matvarehjelp er nødhjelp etterskuddsvis, og komiteen mener
det må satses bredere enn på gjødsel
om man vil styrke afrikansk landbruk for å forebygge nye
sultkatastrofer. Komiteen forutsetter at også landbruksrelatert
samarbeid inngår i arbeidet med å fremme næringsutvikling
i Sør. Den økte innsatsen for å verne
om det biologiske mangfoldet vil også verne om landbruksproduksjon
og hjelpe mennesker med begrensede ressurser å brødfø seg
selv.
Komiteen vil derfor minne om
at det var en enstemmig komité som i Innst. S. nr. 93 (2004-2005) påpekte
at mange av verdens fattigste mennesker arbeider innen landbruket,
og derfor ut fra en fattigdomsorientert strategi framhevet handlingsplanen
for landbruksutvikling som innsatsområde innen norsk innsats for
næringsutvikling. I handlingsplanen blir følgende syv
områder særlig prioritert: Politikk og reformer
for fattigdomsrettet landbruksutvikling, matsikkerhet, styrking
av kvinners rettigheter, bærekraftig bruk av naturressurser,
fattiges bruks- og eiendomsrett til jord og vann, utdanning, forskning
og formidling samt utvikling av næringslivet. Komiteen forutsetter
at selv om handlingsplanen for landbruksutvikling ikke ble nevnt
i redegjørelsen, så blir den i praksis fulgt opp som
forutsatt av Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den tidligere egyptiske vann- og irrigasjonsministeren Mahmoud
Abu-Zied. Han fremholder at økt eksport av "vannintensive"
produkter fra vannrike land til vannfattige land og eksport av "ikke-vannintensive"
produkter fra vannfattige land kan bidra til økt global
produktivitet samt bedre utnyttelsen av knappe ressurser. Disse
medlemmer viser til konseptet "virtuelt vann" som refererer
til det volum vann som behøves for å produsere
en bestemt vare eller tjeneste. Disse medlemmer viser
til en studie i regi av det tyske utviklingsinstituttet DIE, som
anslår at om lag 8 pst. mindre vann trengtes globalt i
perioden 1997 til 2001 som følge av handel med vann. Mye
av vannmangelen i Afrika kan forklares med proteksjonisme og mangel
på økonomisk samhandling. Verdens Handelsorganisasjon
viser til at kun 10 pst. av eksporten fra afrikanske land er intraregional. Disse
medlemmer vil understreke at når proteksjonisme
og selvforsynthet sammenfaller med økende ressursknapphet,
er følgene ofte fatale for fattige mennesker som ikke får
dekket sine daglige behov for rent vann. Disse medlemmer vil
i så måte peke på artikkelen "Beyond
the Watershed: Avoiding the Dangers of Hydro-Centricity and Informing
Water Policy" av professor Tony Allan ved School of Oriental and
African Studies i London. Artikkelen omhandler hvordan handel med
virtuelt vann i form av landbruksprodukter har avhjulpet vann- og
matkriser og bidratt til bærekraftig utvikling i flere
land i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse medlemmer mener
handel med virtuelt vann burde vurderes benyttet i flere regioner
for å avhjelpe ressurskriser.