Bakgrunnen for stortingsmeldingen er Soria Moria-erklæringen,
som er den politiske plattform for regjeringen Stoltenberg II. Soria
Moria-erklæringen peker på flere områder hvor det er behov for reformer
i kriminalomsorgen. Formålet med meldingen er å utdype Regjeringens
politikk med særlig sikte på utvikling og forbedring.
Et hovedbudskap i meldingen er at straff som virker
er avgjørende for å bekjempe kriminalitet og trygge samfunnet. Straffen
må være slik at tilbakefallet til ny kriminalitet blir mindre. Det
innebærer blant annet å rehabilitere bedre. Det er en utfordring
med det høye antallet svært korte dommer: over halvparten av dommene
er under to måneder. God rehabilitering krever fleksibilitet innenfor
rammene av den idømte straffereaksjonen, med gode virkemidler både
innenfor og utenfor fengsel. Det krever også en mer planmessig gjennomføring
av straffen, med kontinuitet og koordinering av tiltak i en "sømløs" straffegjennomføring,
uten skott mellom fengsel og friomsorg, og med et tett samarbeid
med andre virksomheter. Regjeringens tilbakeføringsgaranti viderefører
denne tankegangen ut i samfunnet med nødvendig oppfølging.
Virksomheten i kriminalomsorgen bygger på fem
pilarer: det som lovgiver har sagt er formålet med straffen, et
humanistisk menneskesyn, prinsippet om rettssikkerhet og likebehandling,
prinsippet om at domfelte har gjort opp for seg når straffen er
sonet, og normalitetsprinsippet.
Rettssystemet i Norge utvikles i samspill med det
internasjonale samfunnet. Vi er i større og mindre grad bundet av
internasjonale konvensjoner, rekommandasjoner og standarder. Norge ønsker
å være et foregangsland når det gjelder å ivareta menneskerettighetene.
Internasjonale organisasjoner er med stor tyngde med på å utforme
rammene for straffegjennomføring i Norge. På den annen side er Norge
en aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid, både i de store regionale
eller verdensomspennende organisasjonene, eller bilateralt med utvalgte
land. I meldingen gjøres det rede for en del internasjonale regler
som Norge må ta hensyn til, og det gis en oversikt over norsk deltakelse
i internasjonalt arbeid på kriminalomsorgens område.
Den historiske utviklingen av kriminalomsorgen blir
beskrevet i meldingen, og det framgår at det alltid har vært en
sammenheng mellom synet på årsaken til kriminalitet og fangebehandlingen. Lovgrunnlaget
for straffegjennomføringen i Norge har utviklet seg fra den første
felles lov for hele landet, Magnus Lagabøters landslov fra 1274,
og hans bylov fra 1276, og til dagens straffegjennomføringslov.
Regjeringens mål er at straff skal gjennomføres slik
at færre lovbrytere begår nye kriminelle handlinger etter soning.
For å heve kvaliteten i straffegjennomføringen, er ikke bare kjennskap til
den historiske utviklingen viktig. Også grundig kunnskap om hvordan
straff gjennomføres i dag har stor betydning. Stortingsmeldingen
reiser spørsmålet om dagens straffepraksis virker godt nok. Med
det menes om lovbryteren reduserer eller slutter med sine kriminelle
handlinger som følge av straffen. Statistikk om tilbakefall til
ny kriminalitet blir da et nødvendig verktøy i reformarbeidet.
Regjeringen ønsker en kunnskapsbasert kriminalomsorg.
I meldingen er ulik forskning presentert, til dels også motstridende
og usikre resultater. Nasjonal og internasjonal forskning har stor
betydning for Regjeringens valg av tiltak. Selv om det er behov
for ytterligere forskning på mange områder, har vi, etter Regjeringens syn,
nok kunnskap til å handle, og i meldingen beskrives viktige tiltak
som hindrer tilbakefall.
Trygghet for samfunnet er et overordnet mål
for kriminalpolitikken. Dette målet setter rammene for straffegjennomføringen
og tilbakeføringsarbeidet. Hensynet til samfunnstryggheten skal prege
både politikken, lov- og regelverket og den daglige skjønnsutøvelsen.
Departementet vil i forslag til ny straffelov
blant annet foreslå å øke straffene for drap, voldtekt, alvorlig
vold og overgrep mot barn. Departementet vil også i framtiden legge
stor vekt på at innsatte i disse kategoriene ikke kan rømme eller forvolde
ny kriminalitet mens de er under straffegjennomføring. Alternativ
til fengsel er utelukket for de fleste av disse lovbryterne, selv om
det også for disse gruppene skal legges til rette for et godt innhold
og en progresjon i straffegjennomføringen.
Kriminalomsorgen skal gjennomføre straff på
en slik måte at nye lovbrudd ikke skjer under straffegjennomføringen,
samtidig som målet for rehabiliteringsarbeidet er redusert tilbakefall
til ny kriminalitet. Sikkerhetsarbeidet i kriminalomsorgen skal
ikke medføre et unødig høyt sikkerhetsnivå for alle innsatte og
domfelte. Det er bare et fåtall som utgjør en trussel mot samfunnets
eller enkeltpersoners sikkerhet. Ingen domfelt skal gjennomføre
straffen under strengere forhold eller pålegges andre begrensninger enn
det som er nødvendig.
Kriminalomsorgen arbeider metodisk for å redusere
risiko og er i mange tilfeller mer restriktiv enn nødvendig. Svikttall
ved permisjoner og utganger er meget lave. Departementet vil arbeide for
å bedre tilgangen til relevant informasjon om innsatte og styrke
den kvalitative behandlingen av denne informasjonen. Dette vil gi
bedre bakgrunnsmateriale for avgjørelser etter straffegjennomføringsloven.
Målet er å sikre en enda mer hensiktsmessig plassering
av innsatte ut fra individuelle risikovurderinger. Det arbeides
med en gjennomgang av systemet for kategorisering av fengsler. Kriminalomsorgen
skal forebygge muligheten for at innsatte utsettes for press, trusler,
vold og sosial kontroll av medinnsatte. En bedre klassifisering
basert på spesifikke funksjonskrav vil sikre at ulike enheter kompetanse-
og ressursmessig kan håndtere de forventninger som stilles.
Ved straffegjennomføring utenfor fengsel er
det også viktig med sikkerhetstiltak. De statiske sikkerhetstiltakene
er begrenset til alarmsystemer. Friomsorgskontorene må ha de virkemidlene som
er nødvendig for å ivareta samfunnets trygghet under straffegjennomføringen
i lokalsamfunnet. Det gjelder både for de som soner samfunnsstraff
eller deltar i promilleprogram og de som er prøveløslatt på bestemte
vilkår. I dag er virkemidlene i hovedsak oppmøter, kontroller for
å avdekke misbruk av rusmidler og anmeldte og uanmeldte besøk på
skole, arbeidsplass eller i hjemmet. Prøveordningen med elektronisk
kontroll krever at den domfelte befinner seg i hjemmet til bestemte
tider. Denne straffereaksjonen vil i større grad enn tidligere medføre
uanmeldte besøk i domfeltes hjem.
I meldingen belyser departementet ulike sider
av rehabiliteringsarbeidet for straffedømte: fengselsstraff og rehabilitering,
straffegjennomføring i samfunnet, grupper med behov for særlig tilrettelegging,
ofrenes interesser og behov, og innsattes pårørende.
Målet for kriminalomsorgens faglige virksomhet er
en straffedømt som når dommen er sonet, er stoffri eller har kontroll
over sitt stoffbruk, har et passende sted å bo, kan lese, skrive
og regne, har en sjanse på arbeidsmarkedet, kan forholde seg til
familie, venner og samfunnet for øvrig, evner å søke hjelp for problemer
som måtte oppstå etter løslatelsen og kan leve uavhengig. Regjeringen
mener et godt utgangspunkt ved løslatelsen øker sannsynligheten
for at innsatte skal lykkes med å leve et liv uten kriminalitet.
Gjennomføring av fengselsstraff skal bygge på de
fem pilarene som er beskrevet ovenfor: Det som lovgiver har sagt
er formålet med straffen, et humanistisk menneskesyn, prinsippet
om rettssikkerhet og likebehandling, prinsippet om at en har gjort
opp for seg når straffen er sonet, og normalitetsprinsippet. Soningen
må ha et hensiktsmessig innhold, og alle tiltak må være basert på
dokumentert kunnskap. Nye tiltak som prøves ut, skal være gjenstand
for evaluering. Straffegjennomføringspolitikken skal ta tilbørlig hensyn
til alle berørte: ofrene for det enkelte lovbrudd, publikum og samfunnet
generelt, og lovbryterne og deres pårørende.
Arbeidstrening, skole, kulturtilbud, fritidsaktiviteter
og motivasjonsarbeid er kriminalomsorgens tradisjonelle virkemidler
i tillegg til de som følger av selve straffegjennomføringen. Dette
er viktige virkemidler i rehabiliteringen av domfelte og er behandlet
i meldingen. Regjeringens mål er å videreutvikle og heve kvaliteten
på dette arbeidet. Det er avgjørende å få domfelte inn i et rehabiliteringsspor
selv om dommen er kort, ikke minst fordi det nettopp er i gruppen
med korte dommer for mindre alvorlige lovbrudd vi finner mange av
gjengangerne.
Det er krevende å legge til rette for rehabilitering under
frihetsberøvelsen. Overgangen fra fengsel til frihet er lettere
jo mindre forskjellen til livet utenfor fengselet er. Normalitetsprinsippet
er derfor et bærende prinsipp for straffegjennomføringspolitikken.
Det er også i samsvar med prinsippet om at frihetsberøvelsen er
straffen og at fengselsoppholdet ikke skal være mer tyngende enn
det som er nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn. Så langt det er
forsvarlig skal innsatte ha mulighet til sosial kontakt, herunder besøk,
permisjoner og telefonkontakt, og ha tilgang til radio, fjernsyn
og aviser og på andre måter kunne følge med i samfunnet rundt seg. Avvik
fra dette prinsippet må begrunnes særskilt. Å styrke normalitetsprinsippet
innebærer å organisere for en fengselshverdag som i størst mulig
grad gjenspeiler samfunnet ute. Departementet vil over tid innføre
selvforvaltning i norske fengsler. En vil i den forbindelse se nærmere på
hvordan dette er organisert i dansk og svensk kriminalomsorg.
I tråd med normalitetsprinsippet ønsker departementet
å prøve ut ideen om "landsbyfengsel". Landsbyfengsel er en metafor
for et fengsel som har likhetstrekk med noen av de fengslene vi
har i dag, for eksempel Bastøy og Hassel, og fengselsavdelingene
Leira og Osterøy. Landsbyfengselet skal være en treningsarena for
livsmestring. Det skal gi et helhetlig perspektiv på straffegjennomføringen
og gi de innsatte innflytelse over viktige beslutninger i eget liv.
Dette skal oppnås ved å gi de straffedømte mulighet til:
å leve mest mulig
virkelighetsnært under opplæring, veiledning og kontroll
arbeidstrening på en mer samfunnsrealistisk måte
normal lønn for normalt arbeid
å betale regninger og kjøpe mat
botrening
å delta i stormøter og konfliktmegling.
Selv med gode forhold under straffegjennomføringen,
må innsatte gradvis vende seg til å ha frihet under ansvar. Progresjon
i straffegjennomføringen skal sikre dette gjennom bruk av fengsler
med lavere sikkerhetsnivå, og hensiktsmessige regler om prøveløslatelse
og permisjoner. Bedre progresjon i straffegjennomføringen gir bedre
rehabilitering. Departementet vil derfor vurdere utvidet bruk av
permisjoner, frigang og overgangsboliger for å bedre progresjonen
i straffegjennomføringen.
Straffegjennomføringsloven regulerer hvordan straffene
skal gjennomføres og dermed mange av de domfeltes rettigheter og
plikter. Departementet mener at det er gode grunner for å opprettholde
en lovgivning med en stor grad av mulighet til å utøve et kvalifisert
skjønn. Det er i liten grad holdepunkter for å hevde at dagens "kan-regler"
og muligheter til å utøve et skjønn medfører at de innsatte gis
et dårligere tilbud enn det de ville få med en lovgivning med mindre
adgang til skjønnsutøvelse.
Ut fra kunnskapen om at fengsel kan vanskeliggjøre
domfeltes sosiale rehabilitering, vil departementet i størst mulig
utstrekning bruke alternative reaksjons- og straffegjennomføringsformer.
Det er imidlertid en forutsetning at samfunnets sikkerhet til enhver
tid skal være ivaretatt. Departementet vil blant annet vurdere å utvide
rammene for bruk av samfunnsstraff og deldom, utvide ordningen med
narkotikaprogram med domstolskontroll til resten av landet, endre
bestemmelsen om minstestraff for fengsel og erstatte fengsel med
samfunnsstraff når boten ikke kan betales.
Straffegjennomføringsloven gir ulike muligheter for
å gjennomføre ubetinget fengselsstraff utenfor fengsel. For enkelte
grupper kan denne type straffegjennomføring ha en særlig god rehabiliterende
effekt. Nytt er prøveordning med elektronisk kontroll. Justisdepartementet
etablerer høsten 2008 en forsøksordning med elektronisk kontroll
som en ny straffegjennomføringsform utenfor fengsel. Det er vedtatt
en lovendring som åpner for at domfelte som skal fullbyrde opp til fire
måneder ubetinget fengselsstraff eller har fire måneder igjen til
forventet prøveløslatelse, kan søke om straffegjennomføring med
elektronisk kontroll. Det er i statsbudsjettet for 2008 bevilget
40 mill. kroner til å etablere forsøksvirksomhet i seks fylker.
Det er kjøpt inn 160 "fotlenker" som innebærer at man har en kapasitet
på 130 plasser til enhver tid.
Innsatte i fengsel er ingen homogen gruppe,
og mange har behov for spesiell tilrettelegging. I meldingen drøftes
rehabiliteringstiltak for særlig grupper innsatte. Dette gjelder
varetektsinnsatte, forvaringsdømte, barn og unge, samiskspråklige innsatte
og domfelte, innsatte med utenlandsk statsborgerskap herunder innsatte
domfelt av Jugoslavia-domstolen og den internasjonale straffedomstolen
(ICC), og innsatte med psykiske problemer og store atferdsavvik.
Kvinnelige innsatte omtales også særskilt fordi de tallmessig utgjør
en så liten andel av de innsatte.
Samarbeid på tvers av etatene, forvaltningssamarbeidet,
har lange tradisjoner i norsk straffegjennomføring og er lovfestet
i straffegjennomføringsloven. En rekke samarbeidsavtaler og felles
instrukser har som formål å klargjøre ansvarsfordelingen, styrke
samarbeidet mellom tjenestene, og bidra til bedre løsninger. Avtalene
og instruksene skal sikre domfelte gode tilbud både før, under og
etter straffegjennomføring. I meldingen foreslår Regjeringen flere
tiltak for å styrke forvaltningssamarbeidet under straffegjennomføringen.
Den alminnelige rettsoppfatning har også sammenheng
med hvordan ofrene ivaretas etter et lovbrudd. I meldingen omtales
generelle tiltak for å styrke ofrenes interesser og enkelte spesielle
tiltak knyttet til kriminalomsorgens ansvarsområde. Blant annet
vil Regjeringen bidra til å gjenopprette balansen for offeret gjennom
å tilby restorative justice på ethvert tidspunkt under straffegjennomføringen.
Kriminalomsorgen må i sterkere grad involvere de
pårørende som ressurs. Dette vil kunne redusere skadevirkningene
av fengselsoppholdet for pårørende, også for innsattes barn. Oppgaven med
tilrettelegging for samvær med familie skal prioriteres. Hvert fengsel
skal utpeke en eller flere tilsatte med særlig ansvar for tilrettelegging av
besøk, slik at praksis blir mer lik og pårørende har en fast instans
å henvende seg til uavhengig av de tilsattes turnus.
Skal straffen virke, må tilbakeføringsarbeidet være
planlagt og ivaretatt på en god måte.
Det som skjer ved og etter løslatelsen er avgjørende
for hvordan det går med den straffedømte. Det er de første timene
og dagene etter løslatelsen som er mest kritiske når det gjelder
risiko for tilbakefall. Et minimum er at de mest grunnleggende behov
for å kunne klare seg i samfunnet blir dekket. Det er denne "glippsonen"
før støttetiltakene i frihet kan settes inn, som Regjeringens tilbakeføringsgaranti
skal få bort. Regjeringens tilbakeføringsgaranti innebærer at kriminalomsorgen
skal ha ansvar for at domfeltes behov for og rett til tjenester kartlegges
så snart dommen mottas, at informasjon om behovene videreformidles
til den etat som yter tjenesten og at dette skjer så tidlig at etaten
har mulighet for å tilrettelegge tilbudet i god tid før løslatelse.
Deretter er det de ulike etatene som yter tjenestene til domfelte
på samme måte som til andre borgere. Den viktigste garantisten er
domfelte selv. Tilbakeføringsgarantien vil ikke gi de ønskede resultater
dersom ikke den straffedømte selv forplikter seg til å gjøre sitt
for at samfunnets tilbud blir tatt imot og brukt etter forutsetningene.
Også ved straffegjennomføring i samfunnet har man
erfart at tiden rett etter avslutning er meget kritisk med hensyn
til risiko for tilbakefall. Mange av de hensyn som gjør seg gjeldende
ved løslatelse fra fengsel, er også gyldige når straffegjennomføringen
i samfunnet avsluttes.
I meldingen framheves sammenhengen mellom kriminalpolitikk-
og velferdspolitikk. I St.meld. nr. 104 (1977–1978) Om kriminalpolitikken,
ble det for første gang tatt til orde for at ansvaret for straffedømtes
rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet ikke bare var tillagt
Justisdepartementet. Meldingen ga uttrykk for det som nå er allment
godtatt; at straffedømte ikke er fradømt sine borgerrettigheter,
og at offentlige instanser er ansvarlige for å tilby sine tjenester
også overfor domfelte og innsatte. Disse tjenestene er knyttet til
levekår. Som beskrevet i meldingen, er dårlige levekår dokumenterte
risikofaktorer for tilbakefall til ny kriminalitet.
En bred tilnærming til tilbakeføringen har også et
solid faglig fundament. I meldingen er det understreket at redusert
tilbakefall til ny kriminalitet krever mange ulike tiltak. Det er nødvendig
både å gjøre noe med levekårene og tilby tiltak som bidrar til endring
i den domfelte selv. Det understrekes også at tiltakene ikke må være
enten i fengsel eller etterpå – det må være kontinuitet og en koordinert
innsats fra alle berørte, ofte over lang tid.
Målet for straffegjennomføringen er en vellykket
integrering i samfunnet. Et viktig virkemiddel for den praktiske
tilretteleggingen er Regjeringens tilbakeføringsgaranti som er et felles
kriminalpolitisk tiltak, for å redusere problemene med gjengangerkriminalitet.
Redusert kriminalitet forebygger tap av liv og helse og sparer samfunnet
for store utgifter. Garantien skal sikre at innsatte og domfelte,
som i mange tilfeller tilhører de fattigste og mest utslåtte i vårt samfunn,
kan få utløst de samme rettighetene som alle andre har, men som
de på grunn av fengslingen ikke får adgang til. Den inneholder derfor
ingen særrettigheter, men stiller tydelige krav til domfelte.
Tilbakeføringsgarantien er et offentlig ansvar. Det
har imidlertid i mange år vært politisk enighet om at frivillige
organisasjoner er viktige samarbeidspartnere når straffedømte skal
finne tilbake til sin tilhørighet og rolle i lokalsamfunnet. Regjeringen
vil invitere de frivillige organisasjonene til økt innsats og samarbeid
med kriminalomsorgen om tilbakeføringsgarantien. De frivillige organisasjonene
representerer et tilbud innenfor lokalsamfunn, kultur, religiøs
virksomhet, idrett og fritidsaktiviteter som kriminalomsorgen eller
andre myndigheter ikke kan oppfylle.
Utviklingen av straffegjennomføringen som er skissert
i meldingen, stiller store krav til kriminalomsorgen og vil medføre
en rekke konsekvenser – både økonomiske og administrative. Men også
andre konsekvenser, som for eksempel hvilke følger forslagene vil
få for arbeidsmiljøet, er det etter Regjeringens mening viktig å vurdere
og følge opp. Konsekvensene berører ikke bare kriminalomsorgen,
men også en rekke andre.
Skillet mellom fengsel og friomsorg må bygges ytterligere
ned, og samarbeidet med andre etater om den enkelte domfelte må
starte langt tidligere enn i dag. Friomsorgskontorene vil i framtiden bære
en større del av straffegjennomføringen. I hele kriminalomsorgen
kreves kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling.
Departementet går inn for å videreføre dagens ordning
med aspirantopptak og lønnet etatsutdanning. Det har vært vurdert
en omlegging slik at fengselsskolen går inn i det ordinære høyskolesystemet,
at lønn under utdanning faller bort, og at studentene ikke er sikret
ansettelse i kriminalomsorgen etter endt utdanning. Norge har imidlertid
en meget solid tjenestemannsutdanning i et internasjonalt perspektiv.
Selv om grunnutdanningen for fengselsbetjenter etter Regjeringens
mening er meget god, er det behov for både etter- og videreutdanning.
Departementet går inn for at det foretas en faglig vurdering av
undervisningstilbudet med tanke på hvordan undervisningen på Kriminalomsorgens
utdanningssenter (KRUS) kan utvikles videre og tilpasses en moderne
kriminalomsorg.
Dagens direktorat, Kriminalomsorgens sentrale forvaltning,
vurderes flyttet fra Justisdepartementet og etablert som en frittstående
organisatorisk enhet. Kriminalomsorgen forøvrig må organiseres slik
at det lokalt blir gode arenaer for samarbeidet med andre etater.
Selv om tilsynsordningen ble vurdert for bare
få år siden, i forbindelse med straffegjennomføringsloven av 2001,
mener departementet ordningen bør gjennomgås på ny. Dette gjelder særlig
kravet om at tilsynsmyndigheten skal være en aktiv kontrollinstans
med kompetanse og ressurser som sikrer tilstrekkelig innsyn i kriminalomsorgens
virksomhet. Både praktiske og prinsipielle sider av tilsynsvirksomheten
bør vurderes.
For å nå målene som er beskrevet i meldingen,
er det en rekke arbeidsprosesser i kriminalomsorgen og mellom kriminalomsorgen
og samarbeidspartnerne som må endres. Det er derfor et stort behov
for nye IKT-løsninger, som også ivaretar personvernhensyn bedre
enn dagens verktøy.
Forslagene i meldingen representerer den retningen
Regjeringen og Justisdepartementet ønsker for straffegjennomføringspolitikken
i framtiden. Omleggingen i straffegjennomføringspolitikken må derfor
ses i et perspektiv på fem til ti år. Regjeringen vil komme tilbake
til forslag om og iverksetting av mulige tiltak i denne meldingen
i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.