FNs klimapanel har i en serie rapporter lagt
fram dokumentasjon om klimaendringene, utslippsscenarioer og konsekvenser
av global oppvarming. Den siste hovedrapporten fra klimapanelet konkluderer
med at tegnene på et varmere klima er utvetydige. Naturen påvirkes
allerede av temperaturøkningen i mange regioner. Klimapanelet mener
det er svært sannsynlig at økningen i den globale temperaturen skyldes
menneskeskapte klimagassutslipp.
Samtidig er matsikkerheten – tilgangen til nok og
trygg mat – truet i deler av verden. Verdens befolkning øker kraftig.
Det gjør også behovet for mat og energi. I 2050 kan det være ni
milliarder mennesker på jorda; da må vi produsere dobbelt så mye
mat for å unngå sult og nød.
Det er en stor utfordring å produsere nok mat
og energi til verdens befolkning på en bærekraftig og klimavennlig
måte. Klimaproblemet forsterker utfordringene. Verdens matproduksjon
er avhengig av at naturen er i balanse. Økte gjennomsnittstemperaturer
kan samtidig føre til at nye landarealer kan nyttes til landbruk.
Norge har, som pådriver og foregangsland i mange
miljøspørsmål, deltatt aktivt i de internasjonale politiske forhandlingene
om klimautfordringene og hvordan de kan møtes. Gjennom St.meld.
nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og Stortingets behandling
av denne, jf. også Avtale om klimaforliket av januar 2008 og Innst. S.
nr. 145 (2007–2008), er det lagt opp til en ambisiøs norsk klimastrategi.
Norge skal være en pådriver i arbeidet for en
ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale, med utgangspunkt i
målet om at den globale temperaturøkningen skal holdes under to
grader sammenlignet med førindustrielt nivå, bidra til utslippsreduksjoner
i andre land og kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende
30 pst. av Norges utslipp i 1990.
Det er realistisk å ha et mål om å redusere
utslippene i Norge med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet
for 2007, når skog er inkludert. Dette innebærer i så tilfelle at
om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjon tas nasjonalt.
Målet er at Norge skal være karbonnøytralt,
det vil si ikke bidra til netto utslipp av klimagasser, i 2030.
Regjeringen vil prioritere tiltak som har positiv effekt for å motvirke
klimaendringene, og positiv eller akseptabel effekt for bevaring
av biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier.
Regjeringens mål for primærnæringene og avfallsektoren
er at eksisterende og nye virkemidler i primærnæringene og avfallssektoren utløser
en reduksjon i klimagassutslippene med 1,0–1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020 i disse sektorene
i forhold til Statens forurensningstilsyns (SFT) tiltaksanalyse
fra 2007.
Regjeringen mener det er nødvendig å balansere landbrukspolitiske
mål, klima- og miljømål og forbrukerhensyn og livskvalitet i en
helhetlig politikk. Landbruket kan bidra positivt til å løse klimautfordringene.
Som et ledd i oppfølgingen av klimameldingen og klimaforliket fremmer Regjeringen
derfor en stortingsmelding om landbruket og klimautfordringene.
Det er beregnet at landbruket står for om lag
ni pst. av Norges utslipp av klimagasser. Landbrukets utslipp av
CO2 fra bruk av fossile energikilder
er inkludert i dette. Utslippene er særlig knyttet til husdyrhold,
gjødsling og jordarbeiding. For å sikre legitimitet og utvikling
må landbruket ta ansvar for å redusere klimagassutslippene.
Meldingen presenterer tiltak og virkemidler
som er tilstrekkelige for å utløse det tekniske potensialet på 1,1
millioner tonn CO2-ekvivalenter fra SFTs
tiltaksanalyse fra 2007. Dette vil innebære at sektoren vil innfri
minst sin andel av sektormålet for primærnæringer og avfall på 1,0–1,5
millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Om lag tre pst. av Norges areal er dyrket jord
og om lag 37 pst. av arealet er skogkledd. Regjeringen legger til
grunn at Norge skal forsyne forbrukerne med mat basert på egen produksjon,
i tråd med de hovedlinjer som ble trukket opp i St.meld. nr. 19
(1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. I dag importerer
vi om lag halvparten av maten vi spiser. Nasjonal matproduksjon
er et viktig element i en langsiktig forsyningsstrategi, og det
er grunnleggende for matsikkerheten å opprettholde produksjonsmulighetene
i Norge på lang sikt.
Med sine biologiske produksjoner er alle landbruksnæringene
gjennom fotosyntesen og karbonkretsløpet basert på naturens avanserte samspill
mellom opptak og utslipp av CO2 og andre
klimagasser. Store deler av landbruket er avhengig av og tilpasset
de klimatiske forholdene og kan således bli mer påvirket av endringer i
klimaet enn andre næringer.
Netto CO2-opptak
i norske skoger har de siste årene vært i størrelsesorden 25–32
millioner tonn årlig. Dette tilsvarer omtrent halvparten av de samlede,
norske klimagassutslippene.
Det er et sterkt behov for mer kunnskap om karbonbinding
i jord, lystgasstap og utslipp fra husdyrproduksjonen. Disse utfordringene
er ikke ensidig norske. Landbruksproduksjon kan ikke foregå uten
utslipp av metan og lystgass. Forskningen har så langt ikke kommet
fram til tiltak som reduserer utslippene av lystgass vesentlig uten
at det fører til en betydelig reduksjon i matproduksjonen.
Regjeringen mener derfor det er nødvendig å styrke
forskningen og kunnskapsutviklingen, herunder det internasjonale
forskningssamarbeidet, for å skape et bedre fundament for utslippsreduserende
tiltak. Samtidig kan ikke tiltak utsettes i påvente av ny kunnskap;
gjennomføring av tiltak og innhenting av ny kunnskap må i enkelte
tilfeller gå parallelt.
Med endringer i klimaet vil vi oppleve nye utfordringer
og nye muligheter innenfor plante- og dyreproduksjonen. Endringene
kan påvirke vekstforhold, erosjon og avrenning og utslippet av klimagasser,
plante- og dyrehelsesituasjonen, dyrevelferd, driftsformer, handel,
produktivitet og forbrukermønster. For å sikre en størst mulig produksjon
av mat globalt må landbrukets produksjon av mat og landbruksvarer
tilpasses disse endrede forholdene. Regelverket må oppdateres ut
fra ny kunnskap og endrede forhold. I landbruks- og matforvaltningen
må utvikling av kompetanse og kunnskap om klimaendringer og klimatiltak
ha høy prioritet. Samarbeid nasjonalt og internasjonalt er grunnleggende
viktig i et stadig mer globalisert marked for biologiske produkter
og varer.
Tabell 1.1 i meldingen gir en oversikt over
aktuelle klimatiltak i landbruket som bidrar til å oppfylle Norges
forpliktelser til reduserte utslipp av klimagasser innen 2020. De
aktuelle tiltakene er knyttet til jordbruket og er nærmere omtalt
i kapittel 7 i meldingen.
Tabell 1.2 i meldingen gir en oversikt over
aktuelle klimatiltak knyttet til skogbruk og jordbruk som vil gi
økt opptak av CO2 på lang sikt.
Landbruket i Norge står overfor store utfordringer.
Parallelt med tilpasning til et internasjonalt handelsregime er
det behov for strukturelle tilpasninger som gir mer lønnsom drift.
Endringer i klimaet er i dagens situasjon en annen sentral utfordring
som kommer i tillegg til de økonomiske og strukturelle utfordringene
i landbruket. Generelt sett ligger Norge i den regionen av Europa
hvor klimaendringene vil kunne medføre de størst positive mulighetene
for landbruket.
Selv om et betydelig mildere vinterklima i utgangspunktet
kan gi bedre overvintringsmuligheter for en del vekster, økt mulighet
for å ta i bruk nye dyrkingsområder, flere avlinger i året og mulighet
for å dyrke nye vekster, vil et mer variert og ustabilt klima også
gi utfordringer i planteproduksjonen.
Økte nedbørsmengder vil også ha stor betydning for
jordbruket, både når det gjelder valg av vekster og i forhold til
såing, jordarbeiding og innhøsting.
De globale klimagassutslippene fører til økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren, økt temperatur og
økt nedbør. Alle disse faktorene vil bidra til økt plantevekst over
store deler av kloden. Samtidig med at skogens vekst fremmes ved
klimaendringene, overrisles fortsatt skogen i Europa og Norge med
nitrogenforbindelser som kommer ved nedbør, noe som gir en betydelig gjødslingseffekt,
endring av vegetasjonssamfunn og potensiell heving av markas produksjonsevne
med flere bonitetstrinn. Samlet sett er det mange faktorer som trekker
i retning av en langt større produksjon av biomasse.
Økende temperatur vil trolig føre til mer vinter- og
vårfrostskader på skogen som følge av tidligere start av vekstsesongen.
Et varmere klima vil videre føre til at mange
insekter vil øke sin utbredelse mot nord. Naturlig forekommende
arter i Norge vil potensielt kunne bli større skadegjørere på skog
enn i dag.
Økt temperatur og plantevekst vil kunne gi bedre utmarksbeite
for husdyr og forlenge beitesesongen. Kombinasjonen med mer nedbør
om høsten kan imidlertid også virke i retning av en forkortet beitesesong
ved at innmarksbeite om høsten må reduseres. Mye nedbør i form av
regn om vinteren kan også gi økte problemer med isdekke i en del
områder, og føre til vanskeligere beiteforhold for blant annet rein.
Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen utgjør i
dag det viktigste internasjonale rammeverket for arbeidet med å
møte klimautfordringene.
Det overordnede målet for klimakonvensjonen er
å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et
nivå som avverger farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.
Industrilandene og andre som har forpliktet seg, skal individuelt
eller i fellesskap utforme strategier og tiltak med det målet å
bringe utslippene av CO2 og andre klimagasser
tilbake til 1990-nivå. Konvensjonen slår også fast at industriland
skal gå foran i bekjempelsen av klimaendringene og de negative effektene.
Kyotoprotokollen fra desember 1997 inneholder tallfestede
utslippsforpliktelser for industrilandene for tidsperioden 2008–2012
og bygger på prinsippet om felles, men differensierte, forpliktelser
som er nedfelt i Klimakonvensjonen. Kyotoprotokollen innebærer at
landene med utslippsforpliktelser samlet skal redusere utslippet
av klimagasser med rundt fem pst. i perioden 2008–2012 sammenliknet
med nivået i 1990.
Norges forpliktelse i forhold til Kyotoavtalen
innebærer at norske utslipp i perioden 2008–2012 ikke skal øke med
mer enn en pst. i forhold til utslippene i 1990. Norges utslippstildeling
er på 250,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i perioden 2008–2012, det vil si om lag 50,1 million tonn CO2-ekvivalenter for hvert av årene 2008–2012.
Regjeringens framskriving fra nasjonalbudsjettet for 2007 antydet
en økning på opp mot 59 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2020. Dette ble også lagt til grunn for klimameldingen. I St.meld.
nr. 9 (2008–2009) Perspektivmeldingen 2009 presenterte Regjeringen
nye framskrivinger som innebærer en nedjustering av utslippet i
2020 med vel to millioner tonn CO2-ekvivalenter
i forhold til tallgrunnlaget i klimameldingen.
En prioritert sak for Norge i klimaforhandlingene
og arbeidet fram mot partsmøtet i København i desember 2009 er at
det settes ambisiøse utslippsmål globalt som bidrar til å begrense
den globale oppvarmingen til to grader sammenlignet med førindustrielt
nivå. Dette omtales som togradersmålet.
Innen 2050 vil det trolig være ni milliarder
mennesker på jorda. Matproduksjonen må trolig fordobles innen 2050
for å kunne dekke verdens behov for mat. Dette er en stor utfordring
som forsterkes av klimaendringene. Klimaendringene har bidratt til
en økende ustabilitet i det globale matvaremarkedet de siste årene.
I tillegg bidrar internasjonal finansuro til å øke usikkerheten
i matvaremarkedet.
Matsikkerhet i bred forstand ble nærmere definert
under FNs toppmøte om mat i 1996. Samtidig ble det formulert mål
om å minske antall underernærte i verden. Dette målet ble endelig
fastsatt i FN sin millenniumserklæring i 2000, hvor verdenssamfunnet
gikk inn for å halvere andelen underernærte innen 2015.
Scenarioene FNs klimapanel beskriver vil endre forutsetningene
for matproduksjon i store deler av verden. Det er god grunn til
å anta at et endret klima vil forsterke og utvikle matkrisen.
Klimahensyn vektlegges nå betydelig sterkere
i internasjonale organisasjoners arbeid med landbruk og ved utforming
av landbrukspolitikken i ulike land. Dette gjelder både tiltak for
å hindre klimaskadelige utslipp og tilpasning til et endret klima.
FAO setter inn betydelige ressurser i klimaarbeid og ser dette i
sammenheng med matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse.
EU-kommisjonen vedtok i juni 2007 en melding som
omhandler EUs tilnærming til klimaendringene. Dokumentet vurderer
matproduksjon som truet i enkelte deler av Europa fordi hetebølger, tørkeperioder
og plantesykdommer gjør det mer sannsynlig at avlinger kan slå feil.
Meldingen framhever blant annet at en bærekraftig utnytting av vannressurser
vil bli et viktig virkemiddel for å tilpasse landbruket til klimaendringene.
Jorda i EU-landene inneholder store mengder karbon.
Frigjøring av selv små mengder av dette vil viske ut utslippsreduksjoner
fra andre land. Kommisjonen vurderer et eget jorddirektiv som kan
sikre de viktige funksjonene en god og bærekraftig jordpolitikk
kan ha i klimasammenheng. I april 2009 presenterte EU-kommisjonen et
politisk dokument som gir et rammeverk for EUs videre arbeid med
tilpasninger til klimaendringene.
Det ble i desember 2008 enighet om den videre energi-
og klimapolitikken i EU. Hovedmålene er at EU skal redusere utslippene
av klimagasser med minst 20 pst. innen 2020 og at denne andelen
kan økes til 30 pst. dersom det oppnås internasjonal enighet om
en ambisiøs, ny klimaavtale for tiden etter 2012. Videre er det
etablert et EU-mål på 20 pst. fornybarandel i energiforbruket og 10
pst. fornybarandel i energi til transport i EU i 2020. Det er også
enighet om at det skal oppnås en energieffektivisering i EU på 20
pst. innen 2020.
EU har så langt ikke inkludert skog i kvotehandelssystemet,
som er basert på et eget kvotedirektiv.
Medlemslandene vil bli pålagt å presentere planer
for reduksjon av utslipp fra sektorer som ikke inkluderes i kvotehandelssystemet,
herunder jordbruk. Det forutsettes en gjennomsnittlig reduksjon
av utslipp fra ikke kvotepliktige sektorer på om lag 10 pst. innen
2020. Kommisjonen legger til grunn at sektorer som ikke inngår i
kvotehandelssystemet i dag bidrar med 60 pst. av de samlede klimagassutslippene
i EU. Det er ikke avklart om EUs beslutning om reduksjon i utslipp
i sektorer som ikke er kvotepliktige, er EØS-relevant. Regjeringen
legger likevel opp til at Norge skal ha tilsvarende ambisjon som
EU for reduksjon av utslipp i sektorer som ikke er kvotepliktige,
herunder landbruk.
EU har ikke noen omforent, felles skogpolitikk. Drøfting
av skogspørsmålene skjer for en stor del gjennom det europeiske
skogpolitiske samarbeidet – ministerkonferansene for beskyttelse
av Europas skoger – som også omfatter land utenfor EU. Norge leder
for tiden dette arbeidet, og har gjennom dette også en mulighet
til både å fremme norske interesser og påvirke EU-landenes skogprioriteringer.
Det internasjonale og europeiske skogpolitiske arbeidet er omtalt nærmere
i kapittel 6 i meldingen.
Regjeringens mål for primærnæringene og avfallssektoren,
jf. klimameldingen, er at eksisterende og nye virkemidler i primærnæringene
og avfallssektoren utløser en reduksjon i klimagassutslippene med
1,0–1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i disse sektorene, i forhold til SFTs tiltaksanalyse fra 2007. I
2006 sto landbruket for drøyt 60 pst. av utslippene, mens avfall
og fiskeri sto for henholdsvis 21 og 18 pst.
Regjeringen vil sikre målrettet og koordinert virkemiddelbruk
for økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. Regjeringen
la i 2008 fram en egen bioenergistrategi som skal bidra til å nå
dette målet, knyttet til støtte til utbygging av infrastruktur,
justering av plan- og bygningslovens bestemmelser med sikte på strengere
krav til kommunene om planlegging for miljøvennlig energibruk, miljøvennlig
materialvalg i bygg og anlegg og målrettet bruk av Enovas og Landbruks-
og matdepartementets virkemidler for økt produksjon av biobrensel
og leveranse av biovarme. Et sentralt mål er å legge til rette for
balansert utvikling av verdikjeder fra råvarene til sluttbrukerne.
Bioenergi er nærmere omtalt i kapittel 8 i meldingen.
Landbruket i Norge må være innstilt på at det blir
nødvendig med tilpasninger. Regjeringen vil bidra til at landbrukssektoren
kan utvikle bedre og flere tiltak knyttet til reduksjon av klimagassutslipp
og bidra med forsterkede positive klimabidrag. Det legges samtidig
til grunn at landbruksrelaterte klimatiltak skal innpasses i de helhetlige
rammene som landbruks- og matpolitikken er basert på, og det legges
med denne meldingen ikke opp til grunnleggende endringer i målsettingene
for jordbrukspolitikken.
Klimautfordringene krever omstilling og endret ressursbruk
sentralt og lokalt, og både i offentlig og privat virksomhet. Klimarelaterte
tiltak innenfor landbruket vil ha som siktemål å redusere utslipp,
øke opptaket av klimagasser, øke leveranser av fornybar energi fra
landbruket og øke bidraget fra landbruket når det gjelder å håndtere matavfall
fra norske husholdninger. Klimatiltakene i landbrukssektoren kan
være omfattende, og sektorgrenser må ikke bli et hinder for gjennomføring
av tiltak. De mest effektive klimatiltak vil springe ut av samarbeid
og andre og nye former for partnerskap enn det vi tradisjonelt har
bygd på.
Når det gjelder klimatiltak i landbruket har fylkesmennene
viktige oppgaver både som samspiller med kommunal og privat sektor
og som forvaltningsmyndighet i forhold til landbrukspolitiske virkemidler.
Etter Stortingets behandling av forvaltningsreformen,
jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) Lov om endringer i forvaltningslovgivningen
mv. og Innst. O. nr. 30 (2008–2009), skal videre fylkeskommunene
bli en medspiller på landbruks- og matområdet. Fylkeskommunene har fått
nye oppgaver, bl.a. et styrket medansvar for å støtte opp om klimatiltak
på landbruks- og matområdet.
Dyrket og dyrkbar jord er en grunnleggende, men
begrenset ressurs for å sikre matproduksjon, og er en viktig del
av kulturlandskapet. Bevaring av jordsmonnet er også meget viktig
i klimasammenheng på grunn av jordas store karboninnhold. Dette
er viktige fundamenter for en mer restriktiv jordvernpolitikk slik
dette er understreket av Regjeringen og Stortinget. Jordvernhensynet
må stå sentralt i både kommunal planlegging og i større samferdselsprosjekt.
Det er en utfordring for fylkesmennene og fylkeskommunene å medvirke
til å legge til rette for at kommunene ivaretar disse oppgavene
på en god måte.
Som en oppfølging av klimameldingen vurderer Regjeringen
å innføre statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging.
Norge har internasjonale rapporteringsforpliktelser
etter Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Utslipp av klimagasser
fra landbruksproduksjon og opptak av CO2 for
skog og landarealer inngår i rapporteringen. Norges klimagassregnskap
ble revidert og godkjent av et team fra FNs klimapanel i 2007. Det
er likevel en kontinuerlig oppgave å forbedre metodikken og datagrunnlaget.
Rapporteringen skal skje etter et standardisert format
og detaljerte retningslinjer. SFT er ansvarlig for å rapportere
klimagassregnskapet både under Klimakonvensjonen og i henhold til
Kyotoprotokollen, i nært samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB)
og Norsk institutt for skog og landskap. Det er lagt opp til en
videreutvikling av rapporteringen der jordbruk, skog og annen arealbruk
blir behandlet mer i sammenheng (AFOLU – Agriculture, Forestry and
Other Land Use). Partenes endelige godkjenning av dette rapporteringsopplegget
gjenstår, og Norge har foreløpig ikke rapportert etter AFOLU-opplegget.
Nasjonale utslippstall for 2007 (i henhold til
Klimakonvensjonen) for landbrukssektoren ble publisert og rapportert
i april 2009. Landbruket står for om lag ni pst. av Norges totale
klimagassutslipp, og om lag halvparten av utslippene av metan og
lystgass i Norge. I sum utgjorde opptak og utslipp fra skog og arealer
et netto opptak på 25,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2007.
Netto CO2-opptak
i norske skoger har de siste årene vært i størrelsesorden 25–32
millioner tonn årlig. Dette tilsvarer omtrent halvparten av de samlede,
norske klimagassutslippene. Siden 1900 har volumet av tømmer i norske
skoger økt fra 350 millioner m3 til over 700 millioner m3. Samtidig
har hogsten ligget relativt stabilt på om lag 10 millioner m3 per
år over hele perioden. Disse to forholdene har ført til stor økning
i nettoopptaket.
Når Norge rapporterer til Klimakonvensjonen inneholder
regnskapet alle utslipp og alt opptak av klimagasser i skog. Når
Norge rapporterer til Kyotoprotokollen om hvordan utslippsforpliktelsene
følges opp, blir det satt et øvre tak for hvor stor andel av CO2-opptaket i skog Norge kan inkludere
i rapporteringen.
I Kyotoprotokollen ligger det inne en bestemmelse
om at landene innen utgangen av 2006 måtte beslutte om de ville
benytte seg av muligheten til å inkludere skog etter Artikkel 3.4
i protokollen. Ut fra en helhetsvurdering av skogens rolle i klimasammenheng
i dag, og ut fra at skogen bør være en del av løsningen i et framtidig
klimaregime, vedtok Regjeringen høsten 2006 å inkludere skogskjøtsel
i Norges rapportering til Kyotoprotokollen. Regjeringen besluttet
samtidig at den krediteringen Norge kan få gjennom opptak i skog
etter Artikkel 3.4, skal komme i tillegg til de reduksjonsforpliktelsene og
målene Norge har påtatt seg for andre sektorer. Opptaket i skog
skal følgelig bidra til en overoppfylling av Norges forpliktelser
etter Kyotoprotokollen, tilsvarende 1,5 millioner tonn (tre pst.
av utslippsforpliktelsen i 1990) for perioden 2008–2012.
De karbonrelaterte klimagassutslippene fra jordbruket
er CO2-utslipp som følger av bruk av
fossil energi, og karbon som blir sluppet ut i form av metan. I
tillegg kommer utslipp som følge av endringene i lageret av karbon
i jordbruksjord, samt utslipp av lystgass.
Metangassutslipp utgjør om lag 2,2 millioner tonn
CO2-ekvivalenter og utgjør 46 pst. av
jordbrukets utslipp som rapporteres i henhold til Kyotoprotokollen.
Metanutslippene fra jordbruket kommer fra biologiske nedbrytingsprosesser
i vomma hos drøvtyggere, og fra lagring av husdyrgjødsel.
Det er målt økende konsentrasjoner av lystgass
i atmosfæren. En viktig årsak til det er sannsynligvis økt tilførsel
av nitrogen gjennom moderne jordbruk. Lystgass er en svært sterk
drivhusgass og bidrar 310 ganger mer enn CO2 til
den globale oppvarmingen. Utslippskoeffisienten FNs klimapanel anbefaler
for tilførsel av mineralgjødsel og husdyrgjødsel, er på 1,25 pst.
av den tilførte mengden nitrogen. Gjennom denne beregningsmåten
utgjør lystgass 2,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i Norge, noe som tilsvarer 44 pst. av jordbrukets Kyotorelevante
utslipp. Da er også nedbryting av nitrogen i oppdyrket myrjord tatt
med.
Det er beregnet nettoendringer i jordkarbonet forårsaket
av nydyrking og korndyrking (produksjon på åpen åker). I tillegg
er det estimert et årlig utslipp av CO2 fra
dyrket organisk jord (myrjord) på om lag 1,9 millioner tonn. Kornproduksjonen
er beregnet til å bidra til et utslipp på 0,5 millioner tonn med
dagens dyrkings- og jordarbeidingsmetoder. I regnskapet inngår også
beregninger av et årlig utslipp av CO2 fra torvproduksjon
på våtmarksarealer.
Det er stor usikkerhet i estimeringen av CO2-utslipp og lystgassutslipp fra dyrket
organisk jord. Beregningsmetodene og utslippsfaktorene bør forbedres.
Det vil også være aktuelt å foreta undersøkelser som gir data for
å vurdere om eng (grasarealer) og beitearealer på mineraljord binder
eller slipper ut karbon i forhold til naturtilstand uten jordbrukspåvirkningen,
undersøkelser som gir grunnlag for en vurdering av hvordan karbonlagret
i norsk dyrket mark utvikler seg.
Arealinformasjon er en vesentlig del av informasjonsgrunnlaget
for arbeidet med klimautfordringene. LULUCF-området (Land Use, Land
Use Change and Forestry, det vil si arealbruk, arealbruksendringer
og skogbruk) utgjør en viktig del av den internasjonale klimarapporteringen.
Norge har et godt datagrunnlag for LULUCF-rapporteringen
gjennom det arbeidet som utføres ved Norsk institutt for skog og
landskap. Samlet gir følgende undersøkelser data om arealbruk og skog
som er nødvendige i den norske klimarapporteringen: Landsskogtakseringen;
en statistisk utvalgsundersøkelse av skogen i Norge som gjentas
hvert femte år, Markslagskartverket; et heldekkende "vegg til vegg"-kartgrunnlag
som viser arealtilstand og jordbrukets arealbruk. Ved utgangen av
2010 vil dette være ajourført for alt jordbruksareal og, Arealregnskapet
AR18X18; et arealregnskap som fanger opp utmarksareal utenfor skog-
og jordbruksområdene.
Regjeringen mener at Norsk institutt for skog
og landskap kan ha en viktig klimasenterfunksjon på arealinformasjonsområdet,
og ser det som viktig at instituttets rolle og oppgaveløsning innen
klimarapportering blir utviklet videre.
I 2000 la FNs klimapanel fram en spesialrapport om
vitenskapelige og tekniske spørsmål omkring CO2-opptak
og karbonbinding. Rapporten ble et viktig faglig grunnlag for den
videre utformingen av retningslinjene for hvordan effekten av skog
og arealbruk skulle regnes med under landenes Kyotoforpliktelser.
Norge og flere andre land har hatt som posisjon at skog må tas med
og behandles på en helhetlig måte i klimaforhandlingene som nå pågår
om en ny klimaavtale etter 2012. Fra norsk side er det viktig at
det etableres regler som fremmer tiltak for å øke opptaket eller
redusere utslippet gjennom ulike skogtiltak. Dette vil være viktig
for å kunne utnytte skogens muligheter i klimasammenheng, ikke som
et alternativ til utslippsreduksjoner, men som et tillegg til innsatsen
på andre områder.
Regjeringen lanserte i 2007 et klima- og skoginitiativ
under klimaforhandlingene på Bali. Arbeidet med Norges klima- og
skoginitiativ er organisert i et eget prosjekt i Miljøverndepartementet.
Prosjektets fremste og viktigste mål er å bidra til at utslipp fra
skog omfattes av et nytt internasjonalt klimaregime under Klimakonvensjonen.
Midlene til klima- og skoginitiativet er bevilget over bistandsbudsjettet,
og det er et klart utviklingspolitisk mål at de skal bidra til bærekraftig
utvikling og fattigdomsreduksjon.
Midlene skal kanaliseres gjennom både multilaterale
og bilaterale programmer. De to viktigste multilaterale kanalene
vil være FN og Verdensbanken.
FNs skogforum (UNFF) ble etablert i 2000 under
ECOSOC (The Economic and Social Council of the United Nations).
Skogforumets arbeid er basert på overordnede globale skogpolitiske mål.
Hovedoppgaven er å arbeide for bærekraftig forvaltning av skogarealene.
Forumet har et mandat og et arbeidsprogram som varer fram til 2015.
I et møte i FNs skogforum i april 2007 ble landene enige om en ny
politisk forpliktende avtale om verdens skoger.
I tillegg til arbeidet i FN er det etablert
regionale prosesser for mer bærekraftig forvaltning av skogarealene.
Norge leder nå det skogpolitiske samarbeidet i Europa (Ministerial
Conferences on the Protection of Forest in Europe, MCPFE), og har
en viktig påvirkningsmulighet gjennom dette.
Den internasjonale skogprosessen har lidd under mangelen
på forpliktende samarbeid, der mangelen på finansieringsløsninger
har vært et hovedproblem. Sett i lys av avskogingens og skogødeleggelsens
innvirkning på klimagassutslippene, og den oppmerksomhet dette har
fått i de internasjonale klimaforhandlingene, er det ønskelig å
dreie arbeidet i FNs skogforum over i en mer forpliktende retning.
Samtidig vil nye mekanismer som inkluderer skog i et nytt klimaregime,
være viktige drivkrefter for bærekraftig skog- og arealforvaltning.
Norge skal arbeide for at det internasjonale skogsamarbeidet
gjennom FNs skogforum utvikler seg i en mer forpliktende retning,
og at finansieringsordninger for bærekraftig skogforvaltning kommer
på plass. Norge skal arbeide for at skog får en sentral plass i
framtidige internasjonale regelverk for klimatiltak.
Det er godt kjent at skogen i Norge har et netto opptak
av CO2 og at skog representerer et betydelig
karbonlager. Virkemiddelbruken i skogpolitikken har ikke vært direkte
innrettet mot maksimale klimabidrag i form av CO2-opptak. Landbruks-
og matdepartementet etablerte på slutten av 1990-tallet verdiskapingsprogrammer knyttet
til skog, der energi- og klimagevinster fra skogen ble vektlagt.
Verdiskapingsprogrammene knyttet til tre og bioenergi har hatt som
et utgangspunkt at økt bruk av tre til erstatning for andre og mer
energikrevende materialer og fossilt brensel, gir viktige klimabidrag.
Regjeringen mener at skogen skal utnyttes aktivt i
næringsmessig øyemed. Gjennom skogpolitiske tiltak i Norge vil det
være mulig å forsterke skogens positive klimabidrag parallelt med
at det drives aktivt, bærekraftig skogbruk. Det er en forpliktelse
for Norge å utnytte egne skogressurser aktivt. Det er derfor ikke
aktuelt å la betydelige skogarealer stå urørt, med mindre skogen
er vernet eller på annen måte ikke skal eller kan inngå i produksjonsskogbruket.
Tendensen i Norge er at skogarealet øker som følge
av et varmere klima og redusert husdyrbeite. Det er derfor et godt
handlingsrom i skogpolitikken, som kan utnyttes i klimasammenheng.
Det stående volumet i Norges skoger er i dag
2,5 ganger så stort som for 80 år siden. Den årlige hogsten har
imidlertid vært relativt stabil rundt 10 millioner m3 per år. Dermed
har volumet fått bygge seg opp til dagens nivå. De siste årene har det
stående volumet økt med om lag 15 millioner m3 per år. Nær 40 pst.
av skogen er hogstmoden skog med relativt lav tilvekst og relativt
sett lavere CO2-opptak enn yngre, veksterlig
skog.
Ulike kombinasjoner av markedsforhold og politikk
kan fremme eller hemme investeringer i ny skog. Antall planter per
arealenhet er avgjørende for skogens evne til å utnytte markas produksjonsevne.
Resultatkontrollen for skogbruket, som omfatter 1 000 foryngelsesfelter
årlig, viser at nær 40 pst. av arealet er mangelfullt forynget.
Utforming av politikk som kan bidra til å forsterke
de positive klimabidragene fra skogbruket forutsetter god kunnskap
om hvordan mekanismene for opptak av CO2 og
lagring av karbon i skog virker. Globalt fungerer skog- og landopptaket
i dag som et "karbonsluk". Fotosyntesen på verdens landarealer utlikner
de årlige effektene av både tømmerhogst ved ordinært skogbruk og
vedfyring (1–2 Gt C), og tar i tillegg opp 25 pst. av de menneskeskapte
CO2-utslippene. Uten aktiv, bærekraftig
bruk av skogen med foryngelse vil skogens betydning som CO2-sluk avta på lang sikt. Økt bruk av
biomasse fra skogen gir også på sikt en klimagevinst, dersom biomassen
erstatter fossile utslipp.
Gitt en situasjon med fortsatte menneskeskapte klimagassutslipp
og endret klima i retning av økt temperatur vil skogens vekst øke
i nordlige områder. Varmen og den drivende effekten av økt CO2 i atmosfæren vil sammen virke i retning
av betydelig økt tilvekst og CO2-binding
i skogen, så lenge ikke andre vekstfaktorer begrenser mulighetene.
Forståelse av karbondynamikken knyttet til skog og
skogsjord, og estimering av karbonlageret i skogsjord, har blant
annet betydning for vurdering av potensial for og tiltak for større
klimagevinster av skogbruk. Landbruks- og matdepartementet ba i
2009 Norsk institutt for skog og landskap vurdere kortsiktige og
langsiktige prioriteringer for kunnskapsutviklingen på dette feltet.
Det langsiktige siktemålet er forbedrede data og modeller som grunnlag
for klimarapporteringen i 2014.
Til tross for økt skogproduksjon (fotosyntetisk aktivitet),
kan nettoeffekten iblant være at hele dette økosystemet blir en
utslippskilde av klimagasser avhengig av lokalklima, treslag, produksjonsevne
og grunnvannsnivå. Det eksisterende regelverket for skogbrukstiltak
innebærer blant annet derfor allerede i dag forbud mot nygrøfting av
myr og sumpskog med sikte på skogproduksjon.
Landbruks- og matdepartementet ba i 2008 Norsk
institutt for skog og landskap utarbeide scenarioer (prognoser)
for skogens framtidige utvikling og CO2-opptak.
Departementet har med grunnlag i scenarioene vurdert den samlede effekten
av opptak i skog og anvendelse av skogressursene. Scenarioene er
basert på vekstmodeller (biomassefunksjoner), antakelser om framtidens
hogst, skogkulturintensitet, klima og sammenhengen mellom klima
og plantevekst.
De ulike scenarioene er nærmere beskrevet og vurdert
i meldingen.
Regjeringen legger til grunn at det må framskaffes
mer kunnskap om skogens karbonkretsløp, karbon, og nitrogendynamikken
i skog og skogsjord, og klimagevinstene ved en aktiv utnytting av
skogen. Sett i lys av de scenarioene som er omtalt i meldingen legger
Regjeringen imidlertid til grunn at aktivt skogbruk er en viktig
forutsetning for økte klimagevinster fra norske skoger.
Departementet legger til grunn at det ved økt planting
som et minimum vil være mulig å oppnå et økt årlig opptak av CO2 tilsvarende 1,5 millioner tonn ved utgangen
av et omløp, det vil si i løpet av 80–100 år. Tiltakskostnaden vil
være om lag 140 kroner per tonn CO2.
Departementet har foretatt en beregning med
utgangspunkt i etablering av ny skog på en million dekar. Dersom
det legges til grunn at det kan etableres i løpet av om lag 20 år,
vil dette bidra til et CO2-opptak i størrelsesorden
2,2 millioner tonn i løpet av en periode på 50 år. Departementet mener
derfor at etablering av ny skog bør være et element i arbeidet for
å begrense klimautfordringene, også i Norge. Tiltakskostnaden vil
være om lag 100–150 kroner per tonn CO2.
Midlere marktyper (blåbærtypen) i norsk skog vil
typisk ha mye karbon i forhold til nitrogen og vil dermed kunne
få bedre respons på nitrogengjødsling både over og under bakken,
med begrenset fare for utslipp av lystgass.
Departementet legger til grunn at det ved gjødsling
av skog som et minimum vil være mulig å oppnå et økt årlig opptak
av CO2 tilsvarende 0,4 millioner tonn
etter ti år, forutsatt gjødsling av om lag 120 000 dekar per år.
Tiltakskostnaden vil ligge i området fra null til 120 kroner per
tonn CO2, avhengig av treslag og bonitet.
Miljøhensyn må vurderes særskilt for de arealer som skal gjødsles.
Bruk av foredlet plantemateriale gir mindre
tap av planter, tettere skogbestander med høyere produksjon, bedre
og jevnere kvalitet og gir slik en mer arealeffektiv produksjon
av trevirke. Regjeringen mener økt innsats i skogplanteforedling
er en investering for framtiden og vil forsterke innsatsen på dette
feltet.
Økt innsats i planteforedling med i størrelsesorden
10 mill. kroner som et minimum vil kunne gi økt årlig opptak av
CO2 tilsvarende 1,3 millioner tonn i
løpet av 50 til 100 år. Foredlingsframskrittet med hensyn til tilvekst
er da antatt å være om lag ti pst. i forhold til dagens situasjon.
Tiltakskostnaden vil i så fall være om lag 25 kroner per tonn CO2.
Dagens regelverk under Kyotoprotokollen har klare
begrensninger for skog og arealer, blant annet fordi det gir få
incentiver til landene for å gjennomføre nye klimamotiverte skogtiltak. Eventuelle
utvidelser i dette regelverket for nye forpliktelsesperioder, med
styrking av incentiver både for redusert avskoging og aktiv bærekraftig skogbruk,
vil kunne utløse store potensialer for utslippsreduksjoner og opptak
av CO2. Det byr på utfordringer å etablere
et generelt system på dette feltet. For Norge vil det være viktig
at et videreutviklet regime på dette feltet fremmer utnytting av
skogressursene, parallelt med innsats i skogkultur, siden dette
på lang sikt gir det største klimabidraget fra skogen.
Regjeringen vil vurdere opplegg der skog inngår i
kvotehandel dersom det internasjonale klimaregelverket utvikles
og det oppnås enighet om kriteriene for slik handel.
Gjennom klimameldingen og klimaforliket er det
fastslått at skogtiltak er viktige i det samlede arbeidet for å
begrense de menneskeskapte klimagassutslippene. De skogbrukstiltak
som nå er aktuelle for å gjøre skogressursene enda viktigere i klimaarbeidet
kan imidlertid også medføre en risiko for ulike lokale miljøkonsekvenser
for biologisk mangfold, kulturverdier og friluftslivs- og opplevelseskvaliteter.
God kunnskap om miljøverdier og hvilke miljøhensyn som må tas er
en forutsetning for alt skogbruk. Det er dette som ligger til grunn
både for skogbruksloven, forskriften om bærekraftig skogbruk og
Levende Skog-standarden.
Ved økt vekt på klimatiltak i skogbruket, herunder
økte leveranser av bioenergivirke fra skogen, er det også nødvendig
å sikre en god infrastruktur og se på behovet for en videre utvikling
av veinettet, herunder utbedring og opprusting av eksisterende veier.
I løpet av 2009 vil Landbruks- og matdepartementet i samarbeid med
Miljøverndepartementet forbedre datakvaliteten for skogsveier i
forhold til inngrepsfri natur og INON-basen, og vurdere virkemidler for
å unngå at bygging av skogsveier medfører miljømessig forringelse
av viktige inngrepsfrie områder.
St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk
gir, i tillegg til strategier for internasjonalt arbeid og nasjonale
klimamål, også en omtale av klimaarbeidet i de enkelte sektorene
i Norge, herunder landbruket. Det er forutsatt at alle sektorene
skal bidra med utslippsreduserende tiltak og andre tiltak som kan
sikre at Norge bidrar positivt til å få ned Norges og verdens utslipp
av klimagasser.
I kapitlet presenteres tiltak for å redusere
utslippene fra jordbruks- og matproduksjonen med minst 1,1 millioner
tonn CO2-ekvivalenter, slik at landbruket
vil innfri sin andel av sektormålet for primærnæringer og avfall
på 1,0–1,5 millioner tonn. Behovet for virkemiddelanalyser og innføring
av nye virkemidler for å utløse tiltakene, er beskrevet og belyst.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med vurdering av virkemidler
og tiltak innen utgangen av 2010.
Det er lagret store mengder karbon i jordbruksjord.
Jordbrukets rolle i klimasammenheng relaterer seg i betydelig grad
til om jordbruksaktiviteten bidrar til en netto lagring eller til
et netto tap av karbon fra jordbruksjord. Jordbruket slipper også
ut klimagasser når husdyr omdanner karbon til metan, og fra nitrogenbruk
som gir drivhusgassen lystgass. I tillegg kommer jordbrukets bruk
av fossil energi.
Det er sentralt at en ny klimaavtale i København gir
rom for et bredt anlagt klimaarbeid, der matsikkerhet drøftes sammen
med andre viktige problemstillinger. Regjeringen vil arbeide for
at matsikkerhet blir en integrert del av oppfølgingen av klimatoppmøtet
(COP 15) i København.
I et globalt perspektiv er det viktig å ha et
spredt produksjonsmønster for å redusere sårbarheten i matforsyningen.
Det er derfor et mål i seg selv å opprettholde eller øke produksjonen
av mat i Norge. Regjeringen legger til grunn at klimatiltak i jordbruks-
og matpolitikken innrettes slik at klimautslippene ikke eksporteres
til andre land. Norsk landbruks- og matproduksjon skal skje på en
klimavennlig måte. Hele matverdikjeden, fra primærprodusenten til
og med forbrukeren, må vise samfunnsansvar gjennom å redusere utslippene
av klimagasser.
Gjødsel er en av de viktige innsatsfaktorene
i jordbruket. Bruken av nitrogengjødsel øker planteveksten, og dermed
også opptaket av karbon fra lufta. Samtidig gir produksjonen av
gjødsel klimagassutslipp. I denne sammenhengen vil det være sentralt
å bygge opp kompetanse om husholdning med næringsstoffer i landbruket
generelt, og målretting i bruk av mineralgjødsel spesielt.
De livsløpsanalysene vi har i dag, mangler videre
nettobidraget fra jordbruksproduksjonen i forhold til lagring av
karbon i jord. Forskning tyder på at drøvtyggere/grasproduksjon
kan gi et positivt bidrag i form av lagring av karbon i jord, noe
som reduserer klimabelastningen fra disse produksjonene. Produksjonen
av korn og dermed også lyst kjøtt, kan føre til tap av karbon fra
jordbruksjord, og dermed gi et negativt bidrag. Effektene kan være
betydelige og vil i flere tilfeller kunne gi andre resultater enn
de som så langt er presentert.
Kornproduksjonen medfører økt omdanning av organisk
materiale, og dermed slippes det ut mer CO2 enn
i en situasjon med permanent eng eller med eng i et vekstskifte
for disse arealene. En økning i engarealet vil på den annen side
medføre en reduksjon i kornproduksjonen, som må erstattes med import
av matkorn, fôrkorn eller kjøtt. Miljøeffektene av dette, både i
Norge og i de landene maten importeres fra, må vurderes.
Lystgassutslippene er knyttet til mengde nitrogen,
og dermed gir lavere nitrogengjødsling lavere beregnet utslipp av
lystgass. Et nærliggende tiltak for å redusere utslippet vil være
å redusere tilført mengde nitrogen, noe som innebærer at bruken
av arealet blir mindre intensiv. En slik ekstensivering vil imidlertid
føre til mindre avling per arealenhet. Dersom den reduserte produksjonen
skal kompenseres, trengs mer areal. Det vil kunne gå på bekostning
av skog, og dermed føre til lavere binding av karbon i skog.
For å ivareta ulike jordbrukspolitiske målsettinger
mener Landbruks- og matdepartementet at det vil være rom for både
ekstensivt og intensivt drevne arealer.
Produksjoner med drøvtyggere som sau og ku som
omdanner gras til menneskemat, står for en stor del av de norske
utslippene på grunn av metanutslippene fra fordøyelsen og lystgasstap
gjennom lagring og spredning av husdyrgjødsel. Melk og mørkt kjøtt
utgjør en vesentlig del av norsk jordbruksproduksjon, og står også
for en stor del av klimagassutslippet.
Landbruks- og matdepartementet vil arbeide videre
med å optimalisere kjøtt- og melkeproduksjonen, slik at den gir
lavere utslipp per produsert enhet og lavere totalutslipp enn i
dag. Mulighetene er basert på mange små tiltak med godt dokumentert
effekt som i sum kan gi viktige bidrag.
For å oppnå effektiviseringsgevinster i kjøttproduksjon
er næringa avhengig av god kunnskap og et godt veiledningsapparat.
Departementet vil legge til rette for at dagens gode veiledningsapparat
i jordbruket videreføres og styrkes, slik at norsk kjøttproduksjon
kan foregå så klimaeffektivt som mulig innenfor rammene for god
dyreetikk.
Det er beregnet et teknisk potensial for utslippsreduksjoner
fra landbrukssektoren på 1,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
I SFTs tiltaksanalyse fra 2007 er følgende jordbrukstiltak
tatt med:
redusert nitrogengjødsling
av jordbruksareal
bidra til bedre forhold mellom dyras proteinbehov
og nitrogen i fôr, og forbedret fôring
biogassproduksjon ved anaerob nedbryting
oppsamling/oksidasjon av metan fra husdyrrom
alternativ behandling av vekstrester (bioenergi)
redusert bruk av oppdyrket myr (torv/myr)
Av disse tiltakene har oksidasjon av metan fra husdyrrom
vist seg å være langt vanskeligere å få til enn det som var forutsatt
i 2007. Dette tiltaket antas å ikke være realiserbart innen 2020.
Dette utgjør hele 0,273 millioner tonn CO2-ekvivalenter
av potensialet for utslippsreduksjoner i landbruket i tiltaksanalysen.
Nivåene for tiltakene om redusert nitrogengjødsling og redusert
bruk av oppdyrket myr vurderes å være utfordrende å oppfylle innenfor
rammen av en helhetlig jordbrukspolitikk. Det er derfor nødvendig
å utvikle nye tiltak og så langt mulig øke virkningen av de øvrige
tiltakene fra tiltaksanalysen.
Drøvtyggere er den største kilden til metanutslipp.
Etablering av biogassanlegg basert på husdyrgjødsel vil kunne gi
en dobbel klimaeffekt ved at det bidrar til å redusere utslippene
av klimagassene metan og lystgass fra lagring av husdyrgjødsel,
samtidig som vi får produsert klimanøytral energi. Beregninger utført
av SFT viser at ved å benytte 30 pst. av all husdyrgjødsel i Norge
til biogassproduksjon sammen med 600 000 tonn matavfall, reduseres
utslippene av klimagasser med 0,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Utfordringen ligger i å finne fornuftige virkemidler
som realiserer biogassanlegg. Landbruks- og matdepartementet vil
ta initiativ til å gjennomføre en studie for å klargjøre barrierene
som i dag hindrer full realisering av biogasstiltak, og komme tilbake
til Stortinget med mulige tiltak og virkemidler for å realisere
dette potensialet.
Landbruks- og matdepartementet legger til grunn
at et samlet tiltak for melk og storfekjøttsektoren har et potensial
på om lag 0,250 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Dette inkluderer en viss økning i ytelsen (økt melkemengde per ku),
en viss økning av tilsetting av fett i fôr og en viss reduksjon
i framfôringstiden for storfe. Innenfor det foreslåtte omfanget
vil dette kunne være et lønnsomt tiltak.
Ved produksjon av sau er det en utfordring å
få høyest mulig kjøttproduksjon per mordyr. Tiltaket på dette området
er beregnet ut fra at den samlede, norske produksjonen kommer opp
på sauekontrollens gjennomsnittsproduksjon. Dette gir en reduksjon
av utslippene på 0,04 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Tiltaket anses å være lønnsomt uten ytterligere virkemidler.
Landbruks- og matdepartementet arbeider for
å tilpasse reintallet til ressursgrunnlaget. Dette vil innebære
en viss nedgang i reintallet i årene framover, først og fremst i
deler av Finnmark. Tiltaket på dette området er beregnet ut fra
en reduksjon på 30 000 dyr i vårflokk. Dette vil gi en reduksjon
på om lag 0,01 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Tiltaket antas å være lønnsomt på lang sikt siden et tilpasset reintall
til beitegrunnlaget legger til rette for en høyere avkastning og
bedre økonomi for reindriftsutøverne.
Virkemidler på området bør innrettes for å utløse en
optimal gjødsling der miljøfaktorer og produksjon er veid sammen.
Beregninger Bioforsk har gjort med bakgrunn i salgsstatistikk for mineralgjødsel
og avlingsstatistikk, kan tyde på at det kan være så mye som 10
pst. gjødsling over norm i kornsektoren. En samlet reduksjon av
gjødslingen til normgjødsling vil være lønnsomt da det antas at
verdien på redusert avling er mindre enn verdien av det reduserte
gjødselforbruket. Ut fra resonnementet om at optimal gjødsling (normgjødsling)
er den beste tilpasningen både i forhold til produksjon og miljø,
bør virkemidlene stimulere en slik tilpasning.
I grasproduksjonen er hovedutfordringen å utnytte
husdyrgjødsla best mulig. Over jordbruksavtalen er det satt i gang
et storskalaforsøk for å teste ut effekter og kostnader ved bruk
av mer avansert spredeutstyr. Et annet område som er under utvikling
i jordbrukssektoren, er presisjonsgjødsling. Tiltakene her er anslått
til et samlet reduksjonspotensial på 0,140 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Tiltakene er ikke kostnadsberegnet,
men Landbruks- og matdepartementet vil vurdere aktuelle virkemidler
for å utløse dette potensialet.
Tiltak som reduserer tap eller øker lageret
av karbon i jord er det området som har størst potensial for å bedre
jordbrukets klimaregnskap ifølge FNs klimapanel.
Departementet tar sikte på å endre gjeldende
forskrift om nydyrkning, fastsatt 2. mai 1997, med sikte på å redusere
nydyrking av myr til et minimum. Samtidig er det ønskelig å øke
produksjonen av mat i Norge. Det er derfor viktig å øke produksjonen
på eksisterende jordbruksjord gjennom fornuftige agronomiske tiltak.
Utslippet fra hele det norske arealet med åpen åker
anslås i dag til å være om lag 0,5 millioner tonn CO2 per
år. Det er jordarbeiding som er hovedårsaken til utslippene. Et
aktuelt tiltak er å redusere arealet som pløyes om høsten. Det gis
i dag tilskudd til endret jordarbeiding gjennom tilskuddsordningen
"Regionale miljøprogram". I tillegg til tilskudd er det innført
pålegg om jordarbeidingspraksis gjennom produksjonstilskuddsforskriften
i forurensingsutsatte vassdrag. Ytterligere bruk av juridiske virkemidler
som regulerer jordarbeidningspraksis vil bli vurdert.
Trekull kan virke som jordforbedringsmiddel. Trekull
er lite nedbrytbart, og det betyr at spredning av trekull på jordbruksjord
vil bidra til en langvarig lagring av karbon. Biokull kan også redusere
lystgassutslipp fra jord, øke jordas pH, motvirke aluminiumsforgiftning
og stabilisere tilført organisk materiale. Landbruks- og matdepartementet
vil bidra til å øke kunnskapen om biokull for å få kartlagt om dette
kan være et godt klimatiltak.
Det er viktig å stimulere til utvikling av en
miljø- og ressurseffektiv matverdikjede. Landbruks- og matdepartementet
mener at alle aktørene i matverdikjeden, fra primærprodusent og næringsmiddelindustri
til dagligvarehandel og forbruker, må påta seg et økt ansvar for
miljø- og ressursproblemer knyttet til hele matvarens livsløp.
Gode klima- og miljøstyringssystemer er viktige hjelpemidler
for å kunne oppnå ønskede reduksjoner i klimabelastningen. Landbruks-
og matdepartementet forventer at alle aktørene i matverdikjeden
innfører slike systemer. Samtidig har myndighetene et ansvar for
å innføre virkemidler og tiltak som er nødvendige for å få en mer
bærekraftig og klima- og miljøvennlig matproduksjon.
Ifølge SSB er matavfall den avfallstypen som har
vokst raskest i Norge de siste fem årene. I 2007 oppsto det 1,7
millioner tonn våtorganisk avfall, etter en vekst på 21 pst. siden
2004. De største klimaproblemene ved matavfall er knyttet til de
unødige klimagassutslippene som finner sted dersom nyttbar mat ikke
blir utnyttet som menneskeføde. Det er forbrukerne som kaster mesteparten
av den nyttbare maten.
Omtrent 17 pst. av husholdningsavfallet går
til deponering som gir utslipp av metan. I 2006 utgjorde metanutslippet
fra deponier om lag 2,5 pst. av de norske klimagassutslippene. Med
sikte på å redusere klimagassutslippene har Regjeringen innført
forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall fra 1. juli
2009.
Ifølge Enovas varmestudie fra 2007 brukes det
i størrelsesorden 30 TWh elektrisitet og ti TWh oljeprodukter til
oppvarming av boliger og næringsbygg i Norge. Behovet for energi
til oppvarming kan på en mer energieffektiv måte dekkes av andre
energikilder. Forbruket av bioenergi i dag ligger på om lag 15 TWh,
tilsvarende seks pst. av samlet energiforbruk.
Energiomlegging står sentralt i Regjeringens politikk
for en mer bærekraftig energiforsyning. Arbeidet med energiomlegging
har som mål å sikre en effektiv bruk av energi og en økt bruk av fornybare
energikilder.
Bioenergi er en samlebetegnelse på energi utvunnet
fra biologisk materiale (biomasse), slik som trevirke, ulike jordbruksvekster,
biogass fra blant annet husdyrgjødsel og biologisk avfall. Produksjon
og bruk av bioenergi bidrar til å redusere klimagassutslippene,
gir næringsutvikling i distriktene, styrker forsyningssikkerheten
for energi og kan gi positive effekter i forhold til å holde kulturlandskapet
åpent.
Enovas varmeprogram er det virkemidlet som isolert
sett har størst betydning for utbygging av bioenergi i Norge. Bevilgningen
til varmeprogrammene har vært i sterk vekst de siste årene, fra
76 mill. kroner i 2005 til rundt 436 mill. kroner i 2008.
Landbruks- og matdepartementets støtte til utbygging
av bioenergi har også økt. Bioenergiprogrammet, som er det viktigste
virkemidlet, forvaltes av Innovasjon Norge og har et årlig budsjett
på 35 mill. kroner.
Regjeringen har styrket Enova gjennom en ekstraordinær
bevilgning til Energifondet på 1,19 mrd. kroner i 2009. Landbruks-
og matdepartementet er i tillegg tildelt 50 mill. kroner fra Regjeringens
tiltakspakke for å stimulere til økt produksjon og leveranse av
skogsflis til bioenergiformål.
Det teoretiske potensialet for økt uttak av skogråstoff
til bioenergi er i størrelsesorden 16–25 TWh. Innenfor jordbrukssektoren
er det anslått at det ligger et uutnyttet råstoffpotensial først
og fremst i avfall tilsvarende 5,7 TWh. Dette viser at det er tilgjengelige
ressurser i Norge som langt overgår det som er nødvendig for å virkeliggjøre
målet på 14 TWh.
I et internasjonalt energimarked kan overgang
til fornybar energi som bioenergi føre til utslippsreduksjoner dels
i Norge og dels i andre land. For å oppfylle de nasjonale målene
for reduksjon i klimagassutslippene må det legges til grunn at tiltakene
skal bidra til reduksjoner hjemme. Ved økt utbygging av bioenergi
er det naturlig å forutsette at dette først og fremst skal medføre
en substituering av fyringsolje til oppvarming. Klimabidraget fra
utfasing av fyringsolje, samtidig som noe av forbruket av elektrisitet
til oppvarming erstattes, kan komme opp mot 4,8 millioner tonn CO2 redusert utslipp innen 2020.
Det største råstoffpotensialet for økt utbygging av
bioenergi finnes i norske skoger. God lønnsomhet i skogbruket er
en viktig forutsetning for at dette potensialet skal kunne bli utnyttet,
herunder at kostnadene ved å ta ut råstoffet er akseptable og at
det er betalingsvilje i bioenergimarkedet. Greiner og topper (GROT) utnyttes
i liten grad i dag. I forhold til et klimagassregnskap vil det være
mer kostnadseffektivt å stimulere til innsamling av GROT enn å stimulere
uttak av en ny kubikkmeter stammevirke hvor GROT ligger igjen i
skogen.
Norsk jordbruk produserer korn på om lag 3,5 millioner
dekar. Med en halmproduksjon på 350 kg per dekar, blir dette totalt
1,22 millioner tonn halm per år. Det teoretiske energipotensialet
fra halm og kornavrens er beregnet til 4,5 TWh.
Landbruks- og matdepartementet mener at halm bør
utnyttes til energiproduksjon i langt større grad enn hva som skjer
i dag. På noe lengre sikt kan halm også være et aktuelt råstoff
for andregenerasjons biodrivstoff. Inntil det foreligger grundigere
analyser på dette området vil departementet ta utgangspunkt i SFTs
tiltaksanalyse fra 2007, der potensialet for utslippsreduksjoner er
beregnet til 137 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Det er ingen sikker kunnskap om hvorvidt det
er en kobling mellom mat- og energipriser, og om biodrivstoffproduksjon
påvirker matsikkerheten i utviklingsland. Regjeringen mener matproduksjon
skal ha førsteprioritet på jordbruksarealene i Norge. Norge har
imidlertid andre, betydelige ressurser fra primærproduksjonen som
kan nyttes som råstoff for biodrivstoff. Biodiesel produsert på
avfall fra slakterier og fiskeindustri, etanol fra treforedlingsindustrien
og biogass fra blant annet husdyrgjødsel, kan utnyttes i mye større
grad enn i dag. Det er beregnet at mat- og slakteriavfall alene
kan gi grunnlag for en produksjon på 30 millioner liter biodiesel.
Det er betydelig forskjell i energieffektiviteten ved
bruk av biomasse til biodrivstoff og til biovarme. Produksjonsprosessen
til andregenerasjons biodrivstoff har relativt lav virkningsgrad, om
lag 40 pst. med dagens teknologi, mens biomasse til varmeproduksjon
i moderne anlegg gir høy energieffektivitet; opp til 90 pst. Det
er nødvendig å foreta en grundig analyse av hva som er optimal anvendelse
av tilgjengelige biomasseressurser i Norge i klimatiltakssammenheng.
Biogass dannes når organisk materiale brytes ned
av mikroorganismer i oksygenfritt miljø. Biogass består i hovedsak
av metan, som er en sterk klimagass. Ved forbrenning dannes CO2 og vann. Siden råstoffet kommer fra
biologisk materiale, regnes forbrenningen som CO2-nøytral da
denne går inn i det naturlige CO2-kretsløpet. Biogass
kan utnyttes til produksjon av strøm, varme og drivstoff og gir
en forbrenning som er renere enn de fleste alternative energikilder.
I dag fanges 25 pst. av det totale metanutslippet fra
norske deponier. Dette representerer en energimengde på 300 GWh.
Om lag 60 pst. av denne gassen utnyttes til energiproduksjon, mens
resten fakles. Det er således et betydelig potensial for økt utnytting
av biogass til energi. Østlandsforskning og UMB har beregnet det samlede
energipotensialet for biogass fra avfall/biprodukter til nærmere
seks TWh, eksklusive skogsråstoff. Husdyrgjødsel utgjør det største potensialet
med 42 pst. Sammen med andre avfallsprodukter utgjør restprodukter
fra jordbruksdrift over 50 pst. av det tekniske potensialet for
biogass.
Landbruket bruker i dag fyringsolje både til
oppvarming av boliger og driftsbygninger. Bruken av fyringsolje
eller andre fossile brensler er i dag størst i veksthusproduksjon.
Det ligger derfor godt til rette for å utnytte biomasse fra egen
eiendom til å dekke gårdens energibehov. Gjennom initiativ fra næringa
selv og med støtte fra Landbruks- og matdepartementets bioenergiprogram, er
det startet en utbygging av bioenergi i landbruket. Det finnes også
et potensial for bærekraftig utnyttelse av andre ressurser som fallrettigheter
for produksjon av småkraft og spillvarme til lokal fornybar energi.
Bioenergiprogrammet har et budsjett på 35 mill. kroner
for 2009. Siden etableringen i 2003 er det gitt støtte til nesten
500 gårdsvarmeanlegg, med et energiutbytte på i underkant av 40
GWh. Videre har 15 veksthus fått støtte til å installere bioenergikjeler,
som til sammen gir om lag 14 GWh.
Regjeringen mener at det bør være et mål å fase ut
bruk av fossil energi til varmeformål i landbruket innen 2020. En
slik utfasing gir et potensial for utslippsreduksjoner på om lag
50 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Utslipp av CO2 fra
landbruket står for om lag en pst. av de samlede norske klimagassutslippene. Den
største andelen er knyttet til bruk av fossilt drivstoff til landbruks-
og skogsmaskiner (80 pst.). Rundt 95 pst. av disse kjøretøyene har dieselmotorer
som kan kjøres for eksempel på biodiesel basert på planteoljer.
De fleste traktorer produsert etter 1995 er godkjent for 5–100 pst. biodiesel.
Energigården AS har beregnet at gevinsten i form
av reduserte CO2-utslipp ved å konvertere halvparten
av maskinparken til biodiesel vil ligge i størrelsesorden 90 000–190 000
tonn CO2-ekvivalenter, for henholdsvis
førstegenerasjonsbiodiesel basert på raps og syntetisk biodiesel
fra trevirke.
Utenom den kraftkrevende industrien er det næringsmiddelindustrien
som bruker mest energi innen industrisektoren. Enova gjennomførte
i 2007 en egen studie om potensialet for energisparing i næringsmiddelindustrien.
Potensialet for energieffektivisering ble anslått til 30 pst. Dersom
dette potensialet realiseres, kan det bidra til å redusere klimagassutslippene
med om lag 50 000 tonn CO2 – gitt at
bare utslipp fra forbrenning av olje og gass reduseres. Klimagassutslippet
fra bransjen kan reduseres ytterligere gjennom å konvertere mer
av olje- og gassforbruket til CO2-nøytrale
energikilder. Hvis all olje og gass som ble brukt i næringsmiddelindustrien i
2006, blir erstattet med biobrensel eller elektrisitet uten klimagassutslipp,
vil utslippsreduksjonene utgjøre om lag 330 000 tonn CO2.
Landbruks- og matministeren tok høsten 2007 initiativ
til å etablere et samarbeidsforum med næringsmiddel- og treindustrien.
Industrien er gjennom dette forumet blitt utfordret til å utarbeide
klimahandlingsplaner.
Småkraft vil kunne bidra til å redusere CO2-utslipp ved å erstatte kraftproduksjon
basert på fossile energikilder. NVE har anslått at restpotensialet
for utbygging av småkraftverk ved inngangen til 2008 var på drøyt
18 TWh. Regjeringen ser det som viktig at utbygging av små vannkraftverk
bidrar til økt lokal verdiskaping og sysselsetting, i tråd med distriktspolitiske mål.
Småkraften bidrar mange steder positivt til og har blitt en integrert
del av landbruksvirksomheten.
Kravet nasjonalt for omsetning av biodrivstoff, som
er innført fra 2009, om minimum 2,5 pst. volumprosent omsatt mengde
biodrivstoff til veitrafikken, gjelder ikke anleggsdiesel. En tilsvarende
innblanding av biodrivstoff i anleggsdiesel til bruk i landbruket
ville beregningsmessig gi en utslippsreduksjon på om lag 5 000 tonn
CO2 årlig.
Regjeringen legger til grunn at det også i Norge må
foretas en gjennomgang av hvilken risiko klimaendringene representerer
på ulike samfunnsområder, herunder risiko knyttet til primærnæringene
og framtidig ressursforvaltning og matproduksjon. Regjeringen har
derfor oppnevnt et utvalg som skal gjennomføre en bred, offentlig
utredning om Norges sårbarhet og tilpasningsbehov som følge av klimaendringene. Arbeidet
skal munne ut i en offentlig utredning innen 1. november 2010.
Med basis i den kunnskapen som foreligger er det
likevel behov for allerede nå å iverksette flere landbrukspolitiske
tiltak med sikte på å øke landbrukets evne til å møte klimautfordringene og
redusere risiko knyttet til produksjon av mat og trevirke. Regjeringen
ser det som viktig at funksjonsfordelingen mellom myndighetsorganene
er hensiktmessig, og at det foreligger et tilstrekkelig godt system
for overvåking, håndtering av tilsyn, risikovurderinger, risikohåndtering
og beredskap.
Landbruket har som oppgave å opprettholde en framtidig
produksjonsevne av trygg mat. God plante- og dyrehelse og dyrevelferd
er blant flere viktige forutsetninger for dette. Landbruks- og matdepartementet
vil i løpet av 2009 utarbeide en egen strategi om mattrygghet generelt.
Regjeringen mener det er nødvendig å utvikle
arealpolitikken slik at arealforvalterne aktivt vurderer og ivaretar
sårbarhet i forhold til klimaendringer. Dette innebærer økt vekt
på avklaring av langsiktige miljø-, samfunns- og klimakonsekvenser
av ulike tiltak, mer sektorsamordning og samarbeid på tvers av kommunegrensene.
Kommunene må i sin arealplanlegging legge opp til å redusere utslipp
av klimagasser og ta hensyn til lokale konsekvenser av klimaendringene
og tilpasningsbehov gjennom sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner.
Jorda er også et viktig karbonlager, og en effektiv
utnytting av arealene kan gi klimagevinster blant annet i form av
binding av karbon. Arealbruken har konsekvenser for Norges klimaregnskap.
Regjeringen vil legge opp til en mer restriktiv jordvernpolitikk
og stimulere kommunene til aktiv planlegging for å redusere avgangen
av dyrket mark som reduserer lagringen av karbon. Jordvernhensynet
må stå sentralt i både kommunal planlegging og i større samferdselsprosjekt.
Styrking av jordvernet må sees i sammenheng med tiltak for å redusere
nydyrking av myr, som har vært en vesentlig kilde til utslipp av
klimagasser.
Norge nyter plantehelsemessig sett godt av en nordlig
geografisk beliggenhet, men med klimaendringene blir høyst sannsynlig
ugress og planteskadegjørere en større trussel. Mattilsynet har
et særskilt ansvar for plantehelseområdet og må i sterkere grad
vektlegge klimatiske forhold i sin virksomhet. Mattilsynet vil i
løpet av 2009 gjennomføre en grundig analyse på planter (områdeanalyse)
med en gjennomgang av sine aktiviteter på området.
Kunnskapsstøtte for forvaltningen er nødvendig. Regjeringen
vil derfor styrke forskningen blant annet for å framskaffe mer kunnskap
om aktuelle skadegjørere. Bioforsk er en særdeles sentral kunnskapsleverandør
og må styrkes i arbeidet med klimarettede oppgaver.
Regjeringen legger også vekt på internasjonalt samarbeid
som bidrar til kunnskap om plantehelsesituasjonen utenfor Norge.
Dette er en viktig forutsetning for en god beredskap.
Selv om data fra dagens skogovervåking ikke
gir grunn til stor bekymring, mener Regjeringen det er en sentral
beredskapsoppgave å videreutvikle oppleggene for skadekartlegging
og løpende overvåking av skogen. Dagens opplegg for skogberedskap
og overvåking er basert på Norges medvirkning i det europeiske skogovervåkingsarbeidet
gjennom Overvåkingsprogram for skogskader, registreringer knyttet
til Landsskogtakseringen og innberetninger til Norsk institutt for
skog og landskap om skader på skog og senere kontroller i felt.
Nye vekstvilkår forutsetter tilpassede plantesorter.
Graminor AS har i dag ansvar for å drive planteforedling innenfor
korn, engvekster, poteter, frukt og bær. Regjeringen mener at Graminor
AS gjennom et økt samarbeid med planteforedlingsinstitusjonene i
Norden, bør ta sikte på å intensivere og effektivisere planteforedling
som kan bidra til at Norge effektivt kan møte endringer i klimatiske
forhold.
Det er i dag restriksjoner på import av formeringsmateriale
av planter som er vegetativt formert for å beskytte norsk plantehelse.
Det vil kunne oppstå behov for avveininger mellom hensyn til beskyttelse
mot introduksjon av planteskadegjørere og ønsker om import av plantemateriale
av klimatilpassede sorter.
På samme måte som kulturplantene påvirkes også
skogstrærne av klimaendringene. Det er nødvendig med en langsiktig,
offensiv satsing på skogstreforedling og en styrking av de kompetansemiljøene
som arbeider på dette feltet. For å styrke arbeidet med å utvikle
et godt klimatilpasset plantemateriale for jordbruk, skogbruk og hagebruk
i hele landet, vil departementet sammen med berørte parter vurdere
ulike samhandlings- og samordningsløsninger.
Regjeringen vil at Norge skal være blant de ledende
land i arbeidet med kunnskapsproduksjon og innovasjon for et klimatilpasset
landbruk. Dette omfatter hensynene til egen matsikkerhet og til
distrikts- og regionalpolitiske mål relatert til et levende og mangesidig
landbruk i hele landet. Regjeringen vil samtidig at Norge skal være en
aktiv bidragsyter på den internasjonale arena. Et viktig utgangspunkt
for den samlede forskningsinnsatsen blir kretsløpstankegangen der blant
annet tiltak ikke må vurderes isolert, men i forhold til hvordan
de påvirker helheten i kjeden.
Reduksjon av sektorens klimagassutslipp og tiltak
for økt binding av karbon i jord og opptak av CO2 i
skog står sentralt i det videre arbeidet framover. Kunnskapsutvikling
vil bli prioritert. Samtidig har Regjeringen også ambisjoner om
at norske forskningsmiljøer skal være kunnskapsleverandører til
FNs klimapanel.
Med utgangspunkt i behov for kunnskap om hvordan
norsk landbruk påvirkes av klimaendringene og hvordan det best kan
tilpasse seg, prioriterer Regjeringen i første rekke forskning på
seks områder:
reduserte klimagassutslipp
økt karbonbinding i jord og skog
matsikkerhet
mattrygghet
utnytting av mulighetsrommet et endret
klima gir
fornybar energi fra landbruket
Landbrukets utslipp av klimagasser fordeler
seg med 46 pst. på metan, 44 pst. på lystgass og om lag 10 pst.
CO2. Tap av lystgass kommer blant annet
fra spredning av handels- og husdyrgjødsel. Tap av metangass er
hovedsakelig knyttet til drøvtyggere, men også noe fra lagring og spredning
av husdyrgjødsel. I tillegg rapporterer Norge utslipp av CO2 fra dyrket myr og åker på 2,1 millioner
tonn.
Forsknings- og utviklingsarbeid på følgende
områder prioriteres:
forbedring av lystgassberegninger
tiltak som reduserer utslipp av lystgass,
metan og CO2 fra primærleddet, herunder
blant annet forskning på teknologi og driftsformer som effektiviserer
bruk av innsatsfaktorer i jordbruket
kostnads- og styringseffektive virkemidler
som bidrar til å redusere sektorens utslipp av klimagasser
Forsknings- og utviklingsarbeid på følgende
områder prioriteres:
kunnskap om karbonkretsløpene
knyttet til jordbruksarealer og skog, og tiltak for økt opptak av CO2 og lagring av karbon innenfor landbruket
– i dette ligger også kunnskap om konsekvenser av tiltak for produksjon,
biologisk mangfold og andre miljøverdier
kunnskap, teknologiutvikling og byggteknikk som
fremmer økt bruk av tre og bidrar til varig lagring av karbon
Forskning på blant annet følgende områder innenfor
området matsikkerhet prioriteres:
kunnskap som setter
norsk matproduksjon og nasjonal matsikkerhet inn i et globalt perspektiv og
i relasjon til klimaendringer, global matsituasjon, befolkningsvekst,
handelspolitikk med videre
optimalisering av økosystemenes leveranser
tilpasninger innenfor husdyrbaserte og
plantebaserte driftssystemer i landbruket
kunnskap om hvordan ekstremvær vil påvirke landbruket
Det er spesielt aktuelt å øke kunnskapen knyttet til:
klimaeffekter på
dyrevelferd, plante- og dyrehelse
hvordan sykdommer og matsmitte kan overvåkes,
forebygges og bekjempes
beredskap om introduksjon av fremmede, skadelige
arter og spredning av skadegjørere og sykdommer på planter og dyr
sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker
(zoonoser)
Norsk landbruk har betydelige muligheter for
å levere råstoff til produksjon av fornybar energi og til å produsere
slik energi. For landbruks- og matsektorens del er særlig følgende
områder prioritert:
kunnskap som grunnlag
for å gjennomføre prioriterte tiltak som ivaretar både klimahensyn,
biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier
ressurser og råstoff
hogst, opparbeiding, transport og logistikk
forskning for politikkutforming
Regjeringen vil også legge til rette for økt kunnskapsproduksjon
om produksjon av andregenerasjons biodrivstoff fra blant annet avfall og
trevirke, og produksjon av biogass innenfor landbruket. Bevilgninger
til energiforskning innenfor landbruket skal bidra til økt verdiskaping og
nye arbeidsplasser innenfor denne sektoren.
I GATT/WTOs historie har miljø og klima til
nå spilt en marginal rolle i utformingen og implementeringen av
regelverket for handel. Handel er uløselig knyttet til blant annet
klimagassutslipp gjennom koplinger til produksjon, transport og
forbruk av varer.
Norge har vært en aktiv aktør i arbeidet for
at handelspolitikken skal underbygge og styrke ivaretakelsen av
miljøhensyn – inkludert i GATT/WTO.
Det vil være både sannsynlig og i tråd med norske
posisjoner at miljø og klima får en mer sentral plass i WTO framover.
Arbeidet i WTO med handel og miljø forventes å bli betydelig lettere dersom
det er mulig å få multilateral enighet om internasjonale miljøavtaler
utenfor WTO-systemet, inkludert et robust post-Kyoto-regime.
FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk,
har som mandat å oppnå matsikkerhet for alle, i betydningen nok
og trygg mat. FAO har vært engasjert i klimarelatert arbeid gjennom flere
tiår. FAO har også styrket sin kompetanse på klimaområdet ved å
etablere en egen divisjon for forvaltning av naturressurser og miljø
i 2007. Med grunnleggende kompetanse på arbeidsområder relatert
til klima og matsikkerhet spiller derfor FAO en sentral rolle i
internasjonalt arbeid for å bedre verdens matvaresituasjon.
Norge støtter FAO økonomisk både i form av en medlemskontingent
og i form av frivillige bidrag regulert av en programsamarbeidsavtale.
Klima og energi er kommet inn som to nye gjennomgående tema i den
nye samarbeidsavtalen som ble inngått i 2008.
Regjeringen legger opp til å øke norsk bistand
til landbrukssektoren som ledd i den internasjonale satsingen for
å styrke sektoren. Verdensbanken har estimert at vekst i landbrukssektoren
eliminerer flere ganger så mye fattigdom som vekst i hvilken som
helst annen sektor. Utvikling av landbruket står derfor sentralt
i arbeidet med fattigdomsbekjempelse. Klimaendringene forsterker
utfordringene som ligger i å generere vekst i landbrukssektoren.
Det er derfor grunn til å særlig legge vekt på å styrke klimatilpasninger
i landbruket, både i multilateral og bilateral sammenheng.
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling
(OECD) er med sine 30 medlemsland et viktig forum på de fleste politikkområder
– også i økende grad på miljø- og klimapolitikk.
I 2009–2010 vil Direktoratet for handel og landbruk
fokusere på landbrukets rolle i reduseringen av klimagassutslipp
og tilpasning til klimaendringer. En studie som ser på effekten
på landbruk av klimaendringer vil bidra som innholdsmessig bakgrunn.
Målet med tilpasningsstudien er å analysere rollen landbrukspolitikken
i OECD-land spiller når det gjelder å forenkle eller forhindre tilpasning
i landbrukssektoren.
Meldingen vil bli fulgt opp gjennom de årlige budsjettproposisjoner.
Gjennomføringen av tiltak i årene framover vil være avhengig av
den økonomiske utviklingen og budsjettsituasjonen.
Tiltakene i meldingen fordrer ikke vesentlige systemendringer
eller administrative tiltak. Det vil bli redegjort for administrative
kostnader, inkludert finansiering og merutgifter når tiltakene senere
fremmes som forslag i budsjettsammenheng.