Jeg viser til brev av 22. oktober 2010 fra Stortingets transport-
og kommunikasjons- komité hvor det bes om min uttalelse om sakene
nevnt ovenfor.
I Dokument 8:2 S (2010-2011) fremmes følgende forslag:
I
Stortinget ber regjeringen utarbeide
og ta i bruk konkrete mål for hva som er god vei for henholdsvis
stamvei og fylkesvei i form av minstestandard. Stortinget legger
til grunn at veiene jevnlig blir målt av tilsynsmyndighet i henhold til
fastlagt standard, og at brudd på krav møtes med sanksjoner.
II
Stortinget
ber regjeringen etablere et statens transporttilsyn som får til
oppgave å drive tilsyn med og kontroll av all transport på vei,
jernbane, innenfor luftfart og sjøtransport. Transporttilsynet skal
årlig legge frem en rapport for Stortinget om måloppnåelse innenfor
norsk samferdsel. Stortinget legger til grunn at slik rapportering baseres
på konkrete mål og minstestandard for alle transport- sektorer,
og at tilsynet får konkrete sanksjonsmidler.
I Dokument 8:22 S (2010-2011) fremmes følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen opprette et frittstående og
uavhengig Veg- og vegtrafikktilsyn som skal ha tilsynsansvar for
veger, trafikanter og kjøretøy.
Forslaget om etablering av selvstendig tilsyn med ansvar for
bl.a. veginfrastrukturen begrunnes i begge dokumentene med tilstanden
på det offentlige vegnettet.
Etter forvaltningsreformen består det offentlige vegnettet i
dag av ca. 10 500 km statlig veg, ca. 44 000 km fylkesveg og ca.
38 000 km kommunal veg. Det er opp til de respektive vegeiere å fastsette
hvilke krav som gjelder så lenge det ikke er fastsatt spesifikke
krav i lov eller forskrifter. Jeg anser det å være viktig at alle
vegeiere har systemer som beskriver kvaliteten på vegnettet de har
ansvar for, og at de har rutiner for internkontroll for å påse at
disse kvalitetskravene overholdes.
Standard ved utbygging, drift og vedlikehold av det offentlige
vegnettet har betydning for trafikksikkerhet, framkommelighet og
miljø. Dette blir fulgt opp gjennom vegmyndighetenes utforming av
tekniske og funksjonelle standarder som finnes i lov og forskrifter,
normaler og håndbøker etter vegloven. Det gjelder både standarder
ved utbygging og standarder ved drift og vedlikehold gitt som retningslinjer
i bl.a. håndbok 111. Standardene oppdateres jevnlig ut fra ny kunnskap,
forskning, erfaring og når nye behov i samfunnet melder seg. Standardene
er nødvendige for å oppnå et mest mulig sikkert, enhetlig og forutsigbart
vegnett for trafikantene.
Tekniske og funksjonelle standarder gitt etter vegloven er viktige,
men utgjør likevel bare en del av regelverket for å bedre trafikksikkerhet, framkommelighet
og miljø knyttet til vegtrafikken. Vegtrafikkloven med forskrifter
og normaler med bestemmelser knyttet til vegskilt, vegoppmerking,
trafikant, kjøretøy, m.m., er eksempel på annet regelverk for å
bedre trafikksikkerhet, framkommelighet og miljø i vegtransporten.
I de senere årene har regjeringen gått inn for sterkere prioritering
og gradvis økte økonomiske rammer til drift og vedlikehold av riksveg,
jf. Nasjonal transportplan 2010-2019 og Prop. S 1 (2010 – 2011).
Etter min vurdering vil oppfølging av strategiene i NTP 2010- 2019
og riksvegbudsjettet for 2011 være det som raskest kan bedre drifts-
og vedlikeholdsstandarden på riksveg for vegbrukerne. Jeg vil derfor
ikke nå gå inn for at det skal brukes ytterligere juridiske virkemidler
i tillegg til økonomiske, for å oppnå vedtatte tekniske og funksjonelle
standarder på riksveg.
Ved forvaltningsreformen som trådte i kraft 1.1.2010 ble det
alt vesentlige av øvrige riksveger omklassifisert til fylkesveg
(ca. 17.000 kilometer øvrig riksveg ble omklassifisert), jf. også Innst.
S nr. 166 (2006 – 2007). Dette er fulgt opp bl.a. i Ot.prp. nr.
68 (2008-2009), hvor det er forutsatt vurdert nasjonale føringer
for standarden på fylkesveg og fylkeskommunenes trafikksikkerhetsarbeid.
Arbeidet med slike føringer er godt i gang. Det er likevel for tidlig
nå å si noe om i hvilket omfang det vil bli gitt nasjonale føringer
for standarden på fylkesveg og fylkeskommunenes trafikksikkerhetsarbeid.
Når det gjelder etablering av tilsyn i vegsektoren, ser jeg det
som lite realistisk, i det minste på kort sikt, å kunne bygge opp
et frittstående tilsyn som vil ha kapasitet til å følge opp hele
vegnettet gjennom alle planfaser, bygging og drift og vedlikehold
i forhold til slike forventninger som referert i representantforslagene.
Dette vil kreve kapasitet og kompetanse på alle fagområder, noe som
vil være svært vanskelig å skaffe i dag. Det vil også kunne bli
så kostnadskrevende at det på ingen måte lar seg forsvare rent samfunnsøkonomisk
sett. Det vil også for Statens vegvesen åpenbart bety at betydelige
deler av trafikksikkerhetskompetansen her vil kunne bli flyttet
til en tilsynsenhet, og dermed bidra til å svekke trafikksikkerhetsarbeidet
i etaten. Dette vil være en svært lite ønskelig situasjon.
For videre vurderinger rundt de forslag som fremsettes i representantforslagene
vil jeg vise til brev til komiteen av 14. 2010 som uttalelse til representantforslag
8:86 (2009-2010) og til regjeringens vurderinger om tilsyn slik
disse fremkommer i Prop. 1 S (2010-2011) fra Samferdselsdepartementet.