Bakgrunn

Det vises i dokumentet til at det er bred politisk enighet om at Norge trenger utenlandsk arbeidskraft. Det vises blant annet til behandlingen av St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring, der Stortingets flertall, alle unntatt representantene fra Fremskrittspartiet, var enige om at regelverket på området skulle gjøres enklere og mer oversiktlig, at saksbehandlingsprosedyrene skulle forbedres og at det skulle iverksettes en rekke andre tiltak for å legge til rette for å dekke behovet for utenlandsk arbeidskraft. Forslagsstillerne viser til at norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen med internasjonale selskaper, og at det ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker seg til Norge.

Forslagsstillerne mener det fortsatt er for vanskelig å få kvalifisert arbeidskraft til Norge.

Forslagsstillerne mener det var uheldig at utlendingsforskriften § 6-2 om spesialistkvoten ble opphevet 15. januar 2013. I stedet mener forslagsstillerne at en burde ha innført en ordning hvor mennesker som har fått et arbeid i Norge, får oppholdstillatelse på en ubyråkratisk måte – uten å måtte avvente en søknadsbehandling. I Sverige fungerer et slikt etterspørselstyrt system bra, men det er strenge kriterier, og det ønsker forslagsstillerne innført her også.

Forslagsstillerne viser til at det fra bedrifter meldes om saksbehandlingstider på opptil seks måneder for arbeidstakere fra ikke-EU-land. Dette er en klar ulempe for norske bedrifter som er avhengige av utenlandsk kompetanse.

Forslagsstillerne viser til at Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten og Utlendingsdirektoratet har etablert tre servicesentre for utenlandske arbeidstakere i Norge (SUA): i Oslo, Stavanger og Kirkenes. Formålet med sentrene er at både arbeidsgivere og arbeidstakere skal få veiledning og rask behandling av søknader. Forslagsstillerne mener det var et fornuftig tiltak å samlokalisere disse myndighetene. Likevel vil forslagsstillerne understreke at saksbehandlingsprosessen i dag ikke er rask og smidig nok for å tilfredsstille næringslivets behov for rask rekruttering av utenlandsk arbeidskraft. Selve saksbehandlingen i SUA er raskere, men det hjelper søkeren lite, siden det kan ta flere uker fra arbeidstakeren logger seg inn på SUA før vedkommende får time. For borgere fra EU-land tar det enda lengre tid.

Forslagsstillerne viser til at det er politiet som tar imot søknaden om arbeids- og oppholdstillatelsen i de byene der det ikke er SUA. Forslagsstillerne er kjent med at dette er et ledd som gjør at saksbehandlingen tar ytterligere tid.

Forslagsstillerne er glad for at det er krav til UDI om rask saksbehandling også for familien til arbeidstakeren, men er kjent med at det i praksis kan ta lang tid før familien får opphold. Forslagsstillerne har stor forståelse for at en arbeidstaker ikke ønsker å flytte til et annet land uten familien og ønsker derfor at retningslinjene for behandling av søknader til familiemedlemmer behandles samtidig med arbeidstakeren.

Forslagsstillerne viser til at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har store utfordringer knyttet til saksbehandlingstid. Forslagsstillerne mener det er behov for en helhetlig gjennomgang av hele godkjenningssystemet for utenlandsk utdanning, samt innføre en konkret tidsfrist slik at det blir enklere og raskere å få godkjent utdanning fra et annet land. Fremtidige budsjettbevilgninger, samt endringer i dagens finansieringsmodell for NOKUT, må ta hensyn til dette.

Forslagsstillerne viser til at NOU 2011:14 Bedre integrering fremhever hvor viktig det er at arbeidsinnvandrere kan nyttiggjøre seg av medbrakt kompetanse. En viktig forutsetning for dette er norskundervisning. Forslagsstillerne mener at staten bør ta et større finansielt ansvar for norskundervisning til arbeidsinnvandrere, gjennom økt tilskudd til norskopplæring i kommunene. Forslagsstillerne mener også at det er viktig å trekke inn andre aktører i privat sektor og ideelle organisasjoner.

Forslagsstillerne viser til at det er et stort behov for å styrke og modernisere informasjons- og veiledningssystemene rettet mot arbeidsinnvandrere (NOU 2011:14). Det er spesielt i den første tiden mange arbeidsinnvandrere faller utenfor. Informasjons- og veiledningssystemene må styrkes i førstelinjen som møter arbeidsinnvandrerne – både nettsidene og språkkunnskapen hos de ansatte må forbedres. Servicesenteret for utenlandske arbeidstakere (SUA), som yter service for dem som har fått en arbeidskontrakt vedrørende skattekort, registrering hos politiet samt Arbeidstilsynets virkeområde, dekker bare i begrenset grad arbeidsinnvandrernes behov. Det offentlige bør derfor bli avlastet når det gjelder flere av disse tjenestene gjennom privat sektor, herunder frivillige organisasjoner.