Jeg viser til brev av 6. oktober d.å fra Stortingets helse-
og omsorgskomité, hvor det bes om min uttalelse til Dokument 8:129
S (2014-2015) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun
Lysbakken, Kirsti Bergstø, Karin Andersen og Torgeir Knag Fylkesnes
om å stoppe stoppeklokkene og øke bemanningen i eldreomsorgen.
Representantforslaget lyder:
1. Stortinget ber regjeringen
utrede en nasjonal bemanningsnorm for sykehjem, med sikte på å innføre
en slik norm.
2. Stortinget ber regjeringen innføre en
statlig støtteordning for kommuner som ønsker å gjennomføre forsøk
med selvbestemmelse over deler av hjemmehjelpstiden for eldre med
stort pleiebehov.
3. Stortinget ber regjeringen invitere
kommuner til samarbeid om tillitsreform i hjemmetjenestene. Utformingen
av de enkelte forsøk gjøres i samråd med de enkelte forsøkskommunene,
men det sentrale skal være at vurderinger rundt hvordan ressurser
best brukes, i større grad skal overlates til de som mottar og yter
tjenester, og mengden rapportering skal begrenses til det helt nødvendige.
I likhet med forslagsstillerne, er regjeringspartiene
opptatt av kvalitet, kompetanse og valgfrihet i de kommunale helse-
og omsorgstjenestene. I Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste
- nærhet og helhet har regjeringen lansert en rekke tiltak for å heve
kompetansen og sikre god kvalitet i tjenestene, så som Kompetanseløft
2020, innføring av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven,
utvikling av kvalitetsindikatorer for pleie- og omsorgssektoren,
kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), og en trygghetsstandard for
kvalitet i sykehjem. Tiltakene er fulgt opp i Prop. 1 S (2015-2016).
Representantene peker på behovet for å gjenreise
faglig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Jeg er enig i at
kompetanse er en forutsetning for kvalitet. De kommunale helse- og
omsorgstjenestene er personellintensive tjenester, og tjenestenes
kvalitet er avhengig av personellets kvalifikasjoner. I så måte
er de ansatte tjenestenes viktigste ressurs. For å rekruttere og beholde
dyktige ansatte, må kommunene bli en mer attraktiv praksisarena
og arbeidsplass. Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering,
kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Formålet
med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å sikre at
de kommunale helse- og omsorgstjenestene har tilstrekkelig og kompetent
bemanning. I statsbudsjettet for 2016 er det bl.a. foreslått nærmere
300 mill. kroner til grunn-, videre- og etterutdanning for ansatte
i den kommunale helse- og omsorgssektoren som en del av Kompetanseløft
2020.
Jeg er av den oppfatning at en styrking av kompetansen,
slik regjeringen blant annet legger opp til gjennom Kompetanseløft
2020 og innføring av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven,
er en forutsetning for at ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
skal kunne utøve godt, faglig skjønn. Derfor mener jeg at tiltakene
i Primærhelsemeldingen må settes i verk og få tid til å virke før
regjeringen eventuelt innfører den type nasjonale forsøks- eller
støtteordninger som forslagsstillerne beskriver. Eksemplene fra
Kristiansund og Oslo kommune viser også at kommunene allerede i
dag gjennomfører tiltak knyttet til spørsmål om bemanning, kvalitet
og tilrettelegging for utøvelse av økt faglig skjønn i tjenestene.
I likhet med forslagsstillerne, følger jeg forsøket med innføring
av tillitsreform i hjemmetjenestene i Oslo med stor interesse.
Regjeringen vil utvikle et felles verktøy -
en trygghetsstandard - for å sikre god praksis på sykehjem. Trygghetsstandarden
skal blant annet konkretisere hvordan sykehjem kan sikre god ledelse,
organisering og profesjonell praksis. Jeg vil invitere bruker- og
pårørendeorganisasjoner, yrkesorganisasjonene og KS til å delta
i prosjektets styringsgruppe. Dette arbeidet vil gi grunnlag for
å vurdere behov og innretning av arbeidet med norm/veileder for
bemanning og kvalitet.
Videre har regjeringen igangsatt arbeid med
å utvikle verktøy som gjør det mulig for brukere, pårørende, fagpersoner
i tjenestene, kommuneledelsen og nasjonale helsemyndigheter å følge
utviklingen og vurdere kvaliteten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Et kommunalt pasientregister, kvalitetsindikatorer og nasjonale
bruker- og pårørendeundersøkelser skal bidra til nødvendig kunnskap
for å utvikle gode og trygge tjenester.