Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, frå Høgre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, frå Framstegspartiet, Mazyar Keshvari
og leiaren Helge André Njåstad, frå Kristeleg Folkeparti, Geir Sigbjørn
Toskedal, frå Senterpartiet, Heidi Greni, frå Venstre, André N.
Skjelstad, og frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
viser til Prop. 136 S (2015–2016).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre sluttar
seg til proposisjonen.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at årets forhandlingar mellom staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet
og hovudsamanslutningane for tenestemenn, LO Stat, Akademikerne,
Unio og YS Stat, om ny hovudtariffavtale i staten for perioden 1.
mai 2016 til 30. april 2018, blei innleia 12. april 2016. Akademikerne
og staten inngjekk avtale 30. april 2016. Forhandlingane med LO Stat,
Unio og YS Stat endte med brot 1. mai. Riksmeklaren sitt forslag
til ny hovudtariffavtale mellom staten og dei tre hovudsamanslutningane blei
26. mai akseptert av staten. LO Stat, Unio og YS Stat orienterte
om at dei tilrådde meklingsresultatet og ville sende det ut til
avrøysting. Svarfristen for avrøystinga er sett til 21. juni 2016.
Desse medlemene viser til at
både avtalen med Akademikerne og Riksmeklaren sitt forslag til avtale
mellom staten og LO Stat, Unio og YS Stat, har ei ramme som inneber
ei årslønsauke på 2,4 pst for første avtaleår. Ramma er i tråd med oppgjeret
i Industrioverenskomsten mellom Norsk Industri og Fellesforbundet,
òg omtalt som frontfaget. Samla bruttoutgifter ved lønsreguleringa
for arbeidstakarar i det statlege tariffområdet per 1. mai 2016
er for tidsrommet 1. mai–31. desember 2016 rekna ut til 1,912 mrd.
kroner.
Desse medlemene merkar seg at
det i avtalen med Akademikerne med verknad frå 1. mai 2016 er gitt
eit likt prosenttillegg på lønstabellen tilsvarande 0,5 pst. Med
verknad frå 1. juli 2016 skal det førast lokale forhandlingar innafor
ei økonomisk ramme på 2,3 pst. per dato av lønsmassen. Akademikerne
vil gjennom avtalen få eigen lønstabell.
Desse medlemene merkar seg vidare
at det i Riksmeklaren sitt forslag til avtale med dei tre andre
hovudsamanslutningane med verknad frå 1. mai 2016 er gitt eit likt
prosenttillegg på lønstabellen tilsvarande 1,15 pst. Med verknad
frå 1. juli 2016 skal det førast lokale forhandlingar innafor ei
økonomisk ramme på 1,5 pst. per dato av lønsmassen. LO Stat, Unio
og YS Stat vil gjennom Riksmeklaren sitt forslag få ein felles lønstabell
som er annleis enn lønstabellen til Akademikerne.
Desse medlemene merkar seg at
forhandlingsløysinga mellom Akademikerne og staten, og Riksmeklaren
sitt forslag til avtale mellom staten og LO Stat, Unio og YS Stat,
har ført til at det for første gong mellom tariffpartane i staten
er inngått hovudtariffavtalar med ulikt innhald. Det forhandlingstema
som openbert har skapt størst avstand mellom partane, er fyrste
fase i regjeringa sitt ønskje om å innføre eit nytt løns- og forhandlingssystem.
Desse medlemene viser til at
staten tidlegare har inngått fire likelydande hovudtariffavtalar med
hovudsamanslutningane, og same hovudtariffavtale har difor blitt
gjort gjeldande for dei uorganiserte. I årets oppgjer har staten
inngått to ulikelydande tariffavtalar. Dei sosiale føresegnene er
like i begge avtalane, men dei er ulike når det gjeld føresegnene
om fordelinga av løn. Desse medlemene viser til at
Kommunal- og moderniseringsdepartementet tilrår at tariffavtalane
mellom staten og LO Stat, Unio og YS Stat blir gjort gjeldande for
dei uorganiserte arbeidstakarane i staten. Bakgrunnen er at desse
tariffavtalane dekkjer flest av dei tilsette i staten. Desse
medlemene sluttar seg til tilrådinga om at tariffavtalane
mellom staten og LO Stat, Unio og YS Stat blir gjort gjeldande for
dei uorganiserte arbeidstakarane i staten.
Desse medlemene viser til at
fram til årets oppgjer har partane i staten vore samde om å byggje
på den inngåtte semja av 1. mai 1991. Då skjedde den førre store
endringa av statens løns- og forhandlingssystem. Denne endringa
var på førehand grundig utgreidd gjennom NOU 1990:32 Statens lønnskomité
av 1988, nedsett ved kongeleg resolusjon. Stortinget var slik på førehand
gjort kjent med at hovudtariffpartane skulle greie ut eit nytt lønssystem.
Tilrådinga frå lønnskomiteen følgde dessutan den gongen med som
særskilt vedlegg til St.prp. nr. 75 (1990–1991) om regulering av
lønningene m.v. for offentlige tjenestemenn. I forkant av årets
lønsoppgjer for arbeidstakarar i det statlege tariffområdet føreligg
det ikkje noka slik offentleg utgreiing. Årets endringar ber preg
av mangel på utgreiing og konsekvensvurdering. Stortinget har ikkje
i forkant av lønnsoppgjøret fått noko varsel om at ein stod andsynes
ei vesentleg omlegging av løns- og forhandlingssystemet i statleg
sektor. Stortinget har heller ikkje i samband med handsaminga av
lønsreguleringa i det statlege tariffområdet dei siste to åra gjeve uttrykk
for noko ønskje om ei slik omlegging.
Desse medlemene meiner ein slik
mangel på ope førearbeid må oppfattast som eit press på Stortinget
til å akseptera både premissa som oppgjeret er gjennomført på, og
prosessen fram til Stortinget får seg førelagd resultatet av lønsoppgjøret. Desse
medlemene vil understreke at denne framgangsmåten er uakseptabel.
Desse medlemene vil visa til
at når staten inngjekk ein einsidig tariffavtale med Akademikerne,
hadde staten ikkje nokon garanti for at det berre ville bli éin
avtale til, ved at dei tre andre hovudsamanslutningane blei samde
om éin ny tariffavtale etter bistand frå Riksmeklaren.
Konsekvensane av at det no ligg føre to ulikelydande
hovudtariffavtalar vil openbert vera kompliserande for staten å
praktisere. To ulikelydande hovudtariffavtalar vil óg innebere eit
effektivitetstap for staten, fordi det vil bli stadige gnissingar
mellom arbeidstakarar i det statlege tariffområdet som har ulik
fagforeiningstilknyting.
Desse medlemene vil vidare peika
på at årets to avtalar står i motsetnad til regjeringa sitt mål om
å «forenkle» og «modernisere» løns- og forhandlingssystemet, då
årets løysing medfører meir byråkrati. Dette fordi staten framover
må handtera to ulikelydande hovudtariffavtalar i virksomhetene og
på forhandlingsstadane.
Desse medlemene vil visa til
at løn er hovudtema i nesten kvart tariffoppgjer. Hovudsamanslutningane
er gjennom tjenestetvistloven gitt ein heilt dominerande posisjon
på arbeidstakarsida. Regjeringa Bondevik II understrekte dette då
tjenestetvistloven blei endra i 2002. Formålet med lovendringsforslaga
då var å: «…opprettholde og styrke hovedsammenslutningenes posisjon
i det statlige tarifforhandlingssystemet.» (Ot. prp. nr. 38 (2001–2002),
side 4). Ei overføring av betydelege lønsmidlar frå sentralt til
lokalplanet inneber det motsette. Med andre ord blir betydelege
lønsmidlar overført frå sentrale, samordna lønsoppgjer på hovudsamanslutningsnivå,
til desentrale, forbundsvise forhandlingar under fredsplikt.
Desse medlemene meiner Stortinget
burde vore førelagt ei utgreiing av konsekvensane for streikeretten
når meir og meir av lønsdanninga blir flytta frå sentral- til lokalplanet.
Desse medlemene vil understreke
at staten som arbeidsgjevarpart er i ei særstilling fordi tariffoppgjera
i staten er ein del av regjeringa sin inntektspolitikk. Gjennom
inntektspolitikken har regjeringa eit overordna nasjonalt ansvar
for lønsutviklinga og sysselsettinga. Statens lønns- og forhandlingssystem
har vore nøytralt, uavhengig av virksomhet og organisasjonstilknyting.
Hovudsamanslutningane er både vertikale og horisontale med medlemskonkurranse
innanfor grupper. Staten har mellom anna av den grunn fram til no
hatt likelydande hovudtariffavtalar.
Etter desse medlemene si meining
er det vesentleg at hovudsamanslutningane sin sentrale posisjon
ved forhandlingar av generelle løns- og arbeidsvilkår i statleg
sektor blir oppretthalde, slik tjenestetvistloven føreset. Desse
medlemene meiner regjeringa gjennom si framferd i samband
med årets oppgjer har brote med sentrale prinsipp som fram til no
har blitt lagt til grunn for eit heilskapleg løns- og forhandlingssystem
i staten. Desse medlemene meiner dette er svært uheldig.
Etter desse medlemene sitt syn
kan ikkje staten si framferd i år forståast annleis enn at ein gjennomfører
eit nytt løns- og forhandlingssystem som inneber større lønsskilnader
i samfunnet og meir byråkrati, noko desse medlemene ikkje
støttar.
Det er etter desse medlemene si
meining ikkje mogleg for Stortinget i dag å vurdera dei langsiktige
konsekvensane av ulike avtalar for tilsette i staten som har same
utdanning, same stilling og ansvarsområde. Ikkje desto mindre inneber
resultatet av årets forhandlingar om ny hovudtariffavtale i staten
eit klårt brot med dei prinsipp som desse medlemene held
høgt, nemleg lik løn for likt arbeid – óg innan det statlege tariffområdet.
Dette prinsippet har Stortinget slått fast i likestillingsloven
§ 21.
Desse medlemene meiner årets
lønsregulering for arbeidstakarar i det statlege tariffområdet må
bli eit unntak, ved at regjeringa ved neste revisjon av hovudtariffavtalen
i 2018 gjennomfører lønsoppgjeret i staten slik at resultatet blir likelydande
hovudtariffavtalar gjeldande for alle arbeidstakarar i det statlege
tariffområdet uavhengig av organisasjonstilknyting. Desse medlemene vil
ikkje vera med på ei ferd der tradisjonen med at staten opptrer
slik at ein får likelydande tariffavtalar med dei fire hovudsamanslutningane,
blir forlatt. Desse medlemene vil ikkje støtte ei
slik politisk kursendring i den statlege løns- og arbeidsgivarpolitikken
framover.
På denne bakgrunn fremjar desse medlemene følgjande
forslag:
«Stortinget bed regjeringa ved neste revisjon
av hovudtariffavtalen i 2018 gjennomføre lønsoppgjeret i staten
slik at resultatet blir fire likelydande hovudtarifavtalar, slik
at det blir éin hovudtariffavtale gjeldande for alle arbeidstakarar
i det statlege tariffområdet uavhengig av organisasjonstilknyting.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at staten har lagt til grunn
at lønnsrammen for oppgjøret i det statlige tariffområdet skal forhandles
med de sentrale partene, for å sikre en ansvarlig lønnsutvikling
i tråd med frontfagsmodellen. Dette innebærer at det fortsatt er
streikerett. Disse medlemmer understreker at hovedtariffavtalene
for 2016–2018 i all hovedsak er likelydende, men med en ulik andel
av lønnsmidlene til lokal fordeling.
Disse medlemmer viser til Prop.
1 S (2015–2016) der det fremgår at staten ønsker større grad av
lokal handlefrihet i lønnsdannelsen i de statlige virksomhetene
og en videreutvikling av lønns- og forhandlingssystemet. Alle hovedsammenslutningene
har deltatt i et samarbeid om en slik videreutvikling over lang
tid. Disse medlemmer mener det er viktig at lokale
arbeidsgivere og tillitsvalgte kan samarbeide om å rekruttere, utvikle
og beholde gode medarbeidere i tråd med virksomhetenes ulike behov. De
lokale partene kan benytte flere forskjellige virkemidler for å
oppnå dette. Disse medlemmer har tillit til at de
lokale partene også vil sikre en god lønnsfordeling og likelønn
for kvinner og menn.
Før forhandlingene om årets tariffoppgjør startet,
varslet staten partene om at man primært ønsket likelydende avtaler,
men at det også var mulig å inngå ulike avtaler. Disse medlemmer konstaterer
at arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne Stat takket ja til statens
tilbud om at 2,3 pst av lønnsmassen pr. dato skal fordeles lokalt,
mens de øvrige organisasjonene har inngått en avtale som gir om
lag 1,5 pst. avsetning til lokal fordeling.
Slik disse medlemmer ser det,
er muligheten for ulikelydende avtaler en konsekvens av avtalefriheten
mellom partene i arbeidslivet. Disse medlemmer viser
til at det er ulikelydende avtaler i Spekter-området, i kommunal sektor
og i privat sektor. Staten har ved enkelte anledninger også tidligere
inngått egne tariffavtaler med grupper av ansatte avhengig av fagforeningstilknytning.
Det vises eksempelvis til romertallsvedtak I og II i St.prp. nr.
74 (1999–2000) Om lønnsregulering for arbeidstakere i det statlige
tariffområdet 2000 m.v., jf. Innst. S. nr. 217. Ved den anledning
ble det inngått en tariffavtale for medlemmer i LO Stat, Akademikernes
Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Stat, Akademikerne
og Norsk Lærerlag. I tillegg ble det inngått tariffavtaler for medlemmer
i Politiets Fellesforbund, Norges Ingeniørorganisasjon og Norges
Farmaceutiske forening. Videre har staten i flere år vært part i
ulike overenskomster i tillegg til Hovedtariffavtalen, slik som
Verkstedsoverenskomsten i Forsvaret, Overenskomst om mønstret sjøpersonell
i Kartverket m.fl.
Disse medlemmer viser til at
alle partene er enige om å fortsette arbeidet om en videreutvikling
av lønns- og forhandlingssystemet i staten, noe disse medlemmer støtter.