Sykdommen smitter hovedsakelig via spytt; enten med direkte kontakt med smittet person, eller via gjenstander som leker o.l. En smittet person er smittsom i flere måneder, og langvarig virusutskillelse (opp mot ett år) er observert. Sykdommen diagnostiseres ved kliniske symptomer og/eller laboratoriepåvisning ved hjelp av blodprøver eller prøver tatt fra hals. Hurtigtester brukes gjerne i primærhelsetjenesten.

Inkubasjonstiden (tid fra smitte til symptomer) er 4–6 uker. Primærinfeksjonen forløper i barneårene vanligvis uten symptomer og blir derfor sjelden erkjent. Når den opptrer i ungdomsårene fører den hos hver tredje pasient til sykdomsbildet mononukleose. De vanligste symptomene er feber, halssmerter og slapphet. Rundt halvparten får forhøyede leververdier på blodprøver, og en del av disse får også midlertidig forstørret lever. Milten kan også affiseres og forstørret milt med forhøyet risiko for miltruptur, som medfører indre blødninger og risiko for sjokk. For de aller fleste er symptomene over etter noen uker, men for en mindre andel vil infeksjonen medføre en lengre periode (2–6 måneder) med slapphet og lavere energinivå. Mononukleose har derfor, i likhet med mange andre infeksjoner, blitt forbundet med myalgisk encefalopati (ME) også kalt kronisk tretthetssyndrom, men det finnes ikke entydig holdepunkter for en slik sammenheng.

Det finnes ingen medikamenter for å behandle sykdommen. Grunnet leveraffeksjon bør smittede holde seg unna alkohol og medikamenter som brytes ned i leveren (inkludert paracetamol). For å redusere risiko for miltruptur anbefales også at personer med mononukleose holder seg unna høyintensiv fysisk trening i perioden etter infeksjon.

Det finnes ingen vaksine tilgjengelig mot sykdommen. Det foregår forsøk på å utvikle vaksine, men det vil ta lang tid før disse eventuelt kan tas i bruk. For å hindre smitte er grunnleggende smitteverntiltak som god hygiene og å unngå overføring av spytt fra syk til frisk person viktigste tiltak. Dette vil imidlertid ha begrenset effekt da rundt halvparten av de smittede ikke har symptomer. Den langvarige virusutskillelsen gjør det også vanskelig å stanse smitteoverføring. Å hindre videre smitte anses derfor som vanskelig, og informasjon til den syke som kan hindre utvikling av miltruptur og leverskade er derfor viktigste tiltak.

Det er ikke mulig å forutsi hvem som vil utvikle symptomer, og hvem av disse som vil få langvarige problemer med tretthet. De viktigste tiltakene vil være å tilpasse aktivitetsnivået til den enkelte, og gi informasjon til den syke om redusert aktivitetsnivå, unngå alkohol og medikamenter som nedbrytes i leveren.

Sykdommen er utbredt i Norge og velkjent blant landets fastleger. Diagnostikk er tilgjengelig, både ved mikrobiologiske laboratorier og som hurtigtester brukt i primærhelsetjenesten. Hovedvekten av pasientene diagnostiseres i primærhelsetjenesten og får informasjon om sykdommen der. Landets fastleger og legevaktsleger vil ha god kunnskap om sykdommen; både symptomer, diagnostikk og forebyggende tiltak for å hindre videre smitte samt informasjon om mulige komplikasjoner. Sannsynligvis får også landets helsesøstre en del henvendelser om sykdommen.

Eventuell sykemelding eller redusert aktivitet i skolen vil måtte tilpasses den enkelte elev, og vil måtte gjøres uansett medisinsk årsak. Spesifikke tiltak mot denne virussykdommen i skole/arbeid anes som lite relevant, utover redusert aktivitetsnivå i den akutte fasen av sykdommen.