Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i denne proposisjonen foreslår endringer i tvisteloven § 20-11. Etter gjeldende regler kan en saksøker som ikke har bopel i Norge, bli avkrevd sikkerhet for sitt mulige ansvar for sakskostnader i forbindelse med søksmålet. Unntak gjelder blant annet dersom det «ville stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge».

Komiteen viser til at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) i september 2014 mottok en klage fra en privatperson hvor det ble anført at tvisteloven § 20-11 ikke er i samsvar med EØS-avtalen. ESA konkluderte med at tvisteloven § 20-11 er i strid med EØS-avtalen artikkel 4 (forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet), artikkel 28 (fri bevegelighet for arbeidstakere), artikkel 31 (etableringsfrihet), artikkel 36 (fri adgang til å yte tjenester) og artikkel 40 (fri adgang til overføring av kapital).

Komiteen viser til at departementet på bakgrunn av dette foreslår at tvisteloven § 20-11 første ledd annet punktum endres slik at det ikke kan kreves sikkerhetsstillelse fra saksøkere med bopel i en EØS-stat, uavhengig av hva søksmålet gjelder. Loven foreslås gitt virkning for søksmål som er anlagt etter at lovendringen trer i kraft. Avgjørende vil være om stevning eller anke er tatt ut forut for eller etter lovens ikrafttredelse.

Komiteen registrerer at forslaget vil medføre at det aldri kan kreves stilt sikkerhet for saksøkers mulige sakskostnadsansvar så fremt saksøker har bopel i en EØS-stat. Dette er i tråd med gjeldende rett for så vidt tvistegjenstanden faller inn under EØS-avtalens virkeområde.

Komiteen registrerer at departementet legger til grunn at lovendringen vil ha praktiske konsekvenser for et meget begrenset antall saker. I disse sakene vil en lovendring som foreslått kunne påføre saksøkte noe større kostnader i inndrivelsen av en eventuell tilkjent erstatning for sakskostnader. På den annen side vil en lovendring som foreslått kunne medføre færre begjæringer om sikkerhetsstillelse og være mer anvendelig for domstolene og aktørene. En lovendring som foreslått vil dermed også kunne virke ressursbesparende. Komiteen registrerer videre at departementet legger til grunn at forslaget ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.