Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik,
ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og å legge til rette for
et organisert arbeidsliv. Arbeidsmarkedet er i stadig endring. Endringer
i teknologi, demografi og globalisering skaper muligheter, og utviklingen i
arbeidslivet kan få betydning for hvordan vi organiserer oss og
hvordan arbeidslivet bør reguleres. Selv om det er legitimt at næringslivet
benytter handlingsrommet i lovverket til å skape størst mulig vekst,
er det vesentlig at reglene følges, og at arbeidstakerrettigheter ikke
undergraves.
Komiteen viser til at representantforslaget
inneholder to forslag; om å sette ned et lovutvalg som skal kartlegge
hvordan lovverk som tar sikte på å ivareta arbeidstakeres stilling,
blir omgått, og om opphevelse av arbeidsmiljøloven § 16-1 annet
ledd.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til
at arbeidsmiljøloven i dag definerer arbeidsgiverbegrepet. En ytterligere
utvidelse av arbeidsgiverbegrepet ble blant annet grundig vurdert
i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov.
Flertallet mener dagens system
gir nok fleksibilitet til å kunne møte ulike former for organisering
i arbeidslivet.
Flertallet viser videre til
at arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd er en unntaksbestemmelse
med tanke på overdragelser fra konkursbo om lønns- og arbeidsvilkår
og oppsigelsesvern.
Flertallet viser til at reglene
om virksomhetsoverdragelse bygger på et EU-direktiv, og at unntakene ved
konkurs er satt for å ha mulighet til å sikre videre drift av insolvente
foretak.
Flertallet tilrår på denne
bakgrunn at representantforslaget ikke vedtas.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til arbeidsmiljølovens bestemmelser som sier at arbeidsgiver er
den som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste,
og at arbeidsgiver skal sørge for at bestemmelsene gitt i og i medhold
av loven blir overholdt. I franchisebedrifter er ofte arbeidsgiver
(franchisetaker), selv om vedkommende utøver styringsrett, strippet
for muligheter til å utøve en reell arbeidsgiverfunksjon på grunn
av felles regler for alle franchisetakere som det ikke er mulig
å fravike. I konsernforhold ser man ofte at arbeidstakere ansettes
i egne juridiske enheter, noe som gjør at de fratas rettigheter
som de ville hatt som ansatte i morselskapet. Dette skjer også når
de rent operasjonelt utfører arbeidsoppgaver som om de skulle vært
ansatt i morselskapet. I slike situasjoner blir det reelt utøvd
bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet også av andre enn
de som er arbeidsgiver i medhold av arbeidsmiljøloven § 1-8 annet
ledd. Dette rammer forhold som stillingsvern, retten til informasjon
og medvirkning, virksomhetsoverdragelse, medvirkning i HMS-arbeidet,
tilretteleggingsplikten for arbeidstakere med redusert arbeidsevne
osv.
Disse medlemmer viser også
til Høyesteretts avgjørelse i sak av 12. desember 2018 om arbeidsgiveransvar
for piloter og kabinansatte i Norwegian, hvor Høyesterett sier:
«Som Høyesterett
bemerket i Rt-2013-998 (Quality People) avsnitt 63, kan nye måter
å organisere næringsvirksomhet på utfordre arbeidsmiljølovens formål
om å sikre trygge ansettelsesforhold. Det er videre slik at flytting
av arbeidstakere til andre selskaper innen et konsern får konsekvenser
for deres rett til informasjon, samarbeid og medbestemmelse i henhold
til hovedavtalen og arbeidsmiljøloven. Gitt de klare lovgiveruttalelsene
knyttet til gjeldende arbeidsgiverbegrep må det imidlertid være
opp til lovgiver å avgjøre om det bør gis en slik regel som arbeidstakersiden
her har argumentert for. »
Disse medlemmer ønsker å ta
på alvor Høyesteretts påpekning av at dagens lov muliggjør at bedriftene
kan organiseres slik at formålet med arbeidsmiljøloven ikke blir
ivaretatt overfor de ansatte, og at de rettigheter lovgiver har
ment å gi de ansatte, derfor ikke blir reelle. Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av Representantforslag 204 S (2017–2018), jf. Innst.
392 S (2017–2018), 12. juni 2018, der Stortinget etter at forslagene
1–6 fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og forslag
7 fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om tydeligere regler
når det gjelder franchise, konsern og lignende, falt, enstemmig
vedtok følgende:
«Stortinget ber regjeringa
greie ut omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, konsern
og liknande, med vekt på arbeidsgivaransvar og arbeidstakar sine
rettar samt franchisetakar sin posisjon overfor franchisegivar.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til
sitt forslag i samme innstilling:
Forslag 1: «Stortinget
ber regjeringen legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som
tydeliggjør arbeidsgiveransvaret i franchise, konsern og liknende organiseringer.
Forslaget skal sikre at den som har styringsrett, og gjennom dette
reelt sett er arbeidsgiver, også får retter og plikter som arbeidsgiver
i henhold til arbeidsmiljøloven.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som
tydeliggjør at den som reelt har bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet,
i tillegg til det som fremkommer av arbeidsmiljøloven § 1-8 annet
ledd, også har retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til
arbeidsmiljøloven.»
Disse medlemmer viser
til Artikkel 5 i EUs direktiv om virksomhetsoverdragelser. Der fremgår
det klart at den enkelte nasjon kan velge å gjøre gjeldende at §§ 16-2
og 16-4 om overføring av lønns- og arbeidsvilkår og vern mot oppsigelse
også skal gjelde ved overdragelse fra konkursbo. Unntaksbestemmelsen
i arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd må derfor oppheves. Dagens
bestemmelser betyr at ansatte mister rettigheter ved videre drift
av foretak som har gått konkurs. På grunn av denne bestemmelsen
kan et konkursrammet foretak drives videre uten at bestemmelsene
som skal beskytte de ansatte ved virksomhetsoverdragelse, kommer
til anvendelse. Isteden ser vi eksempler på at arbeidsgivere plukker
fritt blant de ansatte fra den konkursrammede bedriften. Et nylig
eksempel fra Sotra viser at arbeidsgiverne i slike tilfeller fritt
kan plukke folk som er uorganiserte. Bestemmelsen i § 16-1 annet
ledd, slik den er i dag, gjør at arbeidsmiljølovens bestemmelser
om virksomhetsoverdragelse ikke har noen funksjon ved konkurs. Disse medlemmer mener
derfor at arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd må oppheves, slik
at de ansatte i en konkursrammet bedrift som drives videre, er beskyttet
av reglene for virksomhetsoverdragelse.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem et forslag om å oppheve arbeidsmiljøloven
§ 16-1 annet ledd, slik at kapittel 16 i arbeidsmiljøloven, som
gir ansatte rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, også gjelder
ved overdragelse fra konkursbo.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at Stortinget enstemmig gjorde
følgende vedtak 12. desember 2017:
«Stortinget ber regjeringen
sørge for at informasjon om konkurskarantene blir offentlig tilgjengelig,
og vurdere om det er annen informasjon om lovbrudd som er relevant
for næringsvirksomheten som bør gjøres offentlig tilgjengelig.»
Dette medlem viser til at regjeringen
ikke har fulgt opp dette enstemmige vedtaket. Dette medlem vil understreke
viktigheten av at informasjon om konkurskarantene blir offentlig
tilgjengelig, og imøteser regjeringens oppfølging av dette. Dette medlem mener
dette er nok et eksempel på at arbeidslivskriminalitet får skje
som følge av manglende informasjonsutveksling mellom ulike deler
av offentlig sektor.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det onsdag 12. desember
2018 ble avsagt dom i saken mellom Norwegian Air Shuttle ASA og
ansatte i Norwegian, der arbeidstakersiden tapte saken. Dette medlem viser
til at dommen får betydning for ansattes mulighet til å håndheve arbeidstakeres
rettigheter, fordi arbeidsgiverbegrepet og -ansvaret pulveriseres.
Når arbeidstakere organiseres bort og fjernes fra den virksomheten
de faktisk er tilknyttet, svekkes de ansattes reelle og formelle
stilling. Dette
medlem viser til Representantforslag 63 S (2018–2019) fra
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti om å hindre en utvikling
der arbeidstakere mister fundamentale rettigheter. Representantforslaget
tar opp helt sentrale elementer knyttet til arbeidstakeres rettigheter
i lys av denne høyesterettsdommen. Dette medlem mener sakens karakter
er så sentral at den bør behandles i sin helhet i Stortinget, noe
dette representantforslaget legger opp til.
Dette medlem viser til at det
er grunnleggende å hindre at loven omgås av arbeidsgivere som vil
unngå tariffavtale eller forpliktelser som følger av tariffavtale. Flere
alvorlige saker fra norsk arbeidsliv, som ved Sekkingstad, har vist
at det er nødvendig å gjennomgå lovverket for å sikre arbeidstakeres
stilling ved å balansere maktbalansen i arbeidslivet.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette ned et lovutvalg som skal kartlegge hvordan
lovverk som tar sikte på å ivareta arbeidstakeres stilling, blir
omgått. Utvalget skal:
-
foreslå lovendringer
som hindrer at loven kan omgås av arbeidsgivere som vil unngå tariffavtale eller
forpliktelser som følger av tariffavtale,
-
gjennomgå konkurslovgivningen
og foreslå endringer slik at lovgivningen blir mer effektiv, for eksempel
ved skjerping av strafferammer og konkurskarantene.»