2.1 Utvisning
Komiteen mener at et sentralt
element i utlendingskontrollen er å hindre adgang til landet for
utlendinger som begår lovbrudd eller utgjør en fare, samt å legge
til rette for utsendelse av utlendinger som har begått straffbare
handlinger etter innreise, for blant annet på den måten å hindre
ytterligere kriminalitet.
Komiteen mener det er viktig
at utlendingslovgivningen både skal virke preventivt og skape aksept
for innvandring. Derfor er det også viktig å vurdere utvisning i
tilfeller hvor dette fremstår som en rimelig og forholdsmessig reaksjon.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener at forvaltningen bør ha adgang
til å utvise utlendinger med midlertidig og permanent oppholdstillatelse
for visse seksuallovbrudd som i dag ikke fører til utvisning, og
for ulovlig bevæpning på offentlig sted, samt adgang til å utvise
utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse som straffes for
alvorlige overtredelser av vegtrafikkloven.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at forvaltningen bør ha
adgang til å vurdere å utvise utlendinger med midlertidig og permanent
oppholdstillatelse for visse seksuallovbrudd som i dag ikke fører
til utvisning, og for ulovlig bevæpning på offentlig sted, samt
adgang til å vurdere å utvise utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse
som straffes for alvorlige overtredelser av vegtrafikkloven.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til erfaringer fra asyl- og transittmottak, hvor
det jevnlig blir beslaglagt ulike typer våpen fra beboere, deriblant
stikk- og slagvåpen. Disse
medlemmer mener det er viktig av hensyn til asylinstituttets legitimitet
at bestemmelsene om utvisning grunnet ilagt straff og bæring av
våpen benyttes i forbindelse med denne typen lovbrudd begått av
asylsøkere og på asylmottak. Det er rimelig å forvente at utlendinger
som blir fratatt stikkvåpen i en bygate, vil møte de samme reaksjonene
som en som blir fratatt stikkvåpen i tilknytning til et asylmottak.
Disse medlemmer mener utvidelsene
som foreslås i proposisjonen, er gode og vil utgjøre en videreutvikling
av de verktøy utlendingsmyndighetene har i ivaretakelsen av ansvaret
sitt. Det er i disse
medlemmers øyne viktig at utlendingsmyndighetene har mulighet
for å ta avgjørelser på et bredest og best mulig grunnlag. Det vil
derfor i den sammenheng være formålstjenlig at de samme myndighetene
får adgang til å benytte brudd på lokale politivedtekter i sin helhetsvurdering
i utvisningssaker.
Disse medlemmer mener regjeringen
må utarbeide forslag om en slik utvidelse, og på bakgrunn av dette
fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide og komme tilbake til Stortinget med forslag
som åpner for å benytte brudd på lokale politivedtekter som grunnlag
i utvisningssaker.»
Disse medlemmer viser
til at terskelen for å utvise EØS-borgere er høy med dagens ordning
og fortsatt vil være det med proposisjonens foreslåtte endringer. Med
den allerede høye terskelen lagt til grunn mener disse medlemmer at skjermingsbestemmelsen
i utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav b burde skjerpes fra
ti til femten år. Når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet
tilsier det, og det foreligger personlige forhold ved en EØS-borger
som kan tilsi at vedkommende vil begå fremtidige straffbare handlinger
eller forstyrrelser av den offentlige orden, vil en skjermingsbestemmelse
som unntar fra utvisning etter 15 års lovlig opphold, være mer naturlig
og formålstjenlig for å ivareta rettsoppfatningen i samfunnet.
Disse medlemmer fremmer på
bakgrunn av dette følgende forslag:
«I utlendingsloven
gjøres følgende endring:
§ 122 annet ledd
bokstav b skal lyde:
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti understreker at departementet
påpeker i proposisjonen når det gjelder de nye overtredelsene i § 297
(seksuell handling med noen som ikke samtykker), § 298 (seksuelt
krenkende eller uanstendig atferd offentlig eller uten samtykke)
og § 306 (avtale om møte med barn under 16 år med forsett om å begå
seksuelle overgrep) at
«ved enkeltstående
handlinger som ligger nær den nedre grense for bestemmelsenes anvendelsesområde vil
det i de fleste tilfeller være uaktuelt å vurdere en så alvorlig
forvaltningsmessig reaksjon som utvisning av en utlending som har
oppholdstillatelse. Ved gjentatte overtredelser av de aktuelle overtredelsene
kan det derimot være kunne være god grunn til å vurdere utvisning».
Departementet uttaler
også at når det gjelder utlendinger med permanent oppholdstillatelse
«er det særlig grunn
til å fremheve at det må være tale om grove eller gjentatte overtredelser
av de aktuelle bestemmelsene for at det skal bli aktuelt med utvisning.»
Komiteen viser
til proposisjonen side 16, som omhandler utvisning ved brudd på
vegtrafikkloven, der departementet skriver følgende:
«Departementet antydet
i høringsnotatet at det ville være vesentlig om det er idømt straff
i det øvre sjikt av strafferammen. Så strenge straffer forekommer
imidlertid svært sjelden, og departementet har etter en ny vurdering
kommet til at det er mer hensiktsmessig å legge vekt på om utlendingen
er dømt til ubetinget fengselsstraff. En dom på ubetinget fengselsstraff bekrefter
at det er tale om et særlig alvorlig forhold.
Samtidig bør det
ikke gjelde noe absolutt kra til at forholdet er straffet så strengt.[……]»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser videre til at forholdsmessighetsvurderingen
vil sette viktige skranker for om en utlending kan utvises også
etter de nye bestemmelsene, og som det påpekes i proposisjonen vil
det i første rekke være for utlendinger med begrenset tilknytning
at det i praksis vil bli spørsmål om utvisning etter de nye bestemmelsene. Det
samme gjelder dersom saken berører barn og hensynet til barnets
beste taler mot utvisning.
Dette medlem viser til at
det i dag ikke gis fritt rettsråd (rettshjelp) uten behovsprøving
i saker om utvisning på grunn av ilagt straff, jf. utlendingsloven
§ 92 første ledd. Dette
medlem mener at et så inngripende forvaltningsvedtak som utvisning
er, tilsier at det bør gis fritt rettsråd i disse sakene. I dag
gis det fritt rettsråd i saker som gjelder utvisning på grunn av
brudd på utlendingsloven, men ikke ilagt straff, og heller ikke
etter brudd på vegtrafikkloven, som det nå foreslås å kunne utvise
på bakgrunn av. Dette
medlem er enig med Advokatforeningen, Jussbuss, Jussformidlingen,
NOAS, Antirasistisk Senter og Rettspolitisk forening, som alle tar
til orde for at det bør gis fritt rettsråd i alle utvisningssaker.
Advokatforeningen sier i sin høringsuttalelse at de:
«er prinsipielt
uenig at det bør gjøres forskjell i tilgangen til fritt rettsråd
basert på grunnlaget for utvisning. Som omtalt i Advokatforeningens
Rapport om fremtidens frie rettshjelpsordning har utvisningssakene den
samme dramatiske konsekvensen uavhengig av hvilken lov utlendingen
har brutt som førte til utvisningsvedtaket.»
På bakgrunn av dette
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag til lovendring slik at det også gis
fritt rettsråd i saker om utvisning på grunn av ilagt straff etter
straffeloven eller vegtrafikkloven, på lik linje som ved utvisning
på grunn av brudd på utlendingsloven.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at utlendingsloven ikke
gir noen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning
på grunn av ilagt straff. I en tidlig periode under den forrige
utlendingsloven gjaldt det en slik rett, men denne ble senere opphevet,
se Ot.prp. nr. 2 (1994–95) avsnitt 2.2.1 og Innst. O. nr. 42 (1994–1995) avsnitt
3. Det var også et bevisst valg ved vedtakelsen av dagens utlendingslov
at en rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ikke ble gjeninnført,
se Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) avsnitt 17.6.6.
Det sentrale politiske
synspunkt som ligger til grunn for at det ikke gis rett til fritt
rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning på grunn av ilagt
straff, er at det ikke er rimelig å prioritere tilbudet om fritt
rettsråd i saker om utvisning på grunn av ilagt straff høyere enn
i andre saker som omfattes av loven om fri rettshjelp, og som underlegges
en behovsprøving. I forarbeidene er det vist til at utvisning blir
grundig vurdert og etablert gjennom en forutgående rettslig prosess
i straffesaken, og at det vil variere hvor sterk personlig og velferdsmessig
betydning saken har for den enkelte utlending.
Disse medlemmer mener det
ikke er noen grunn til å gjøre endringer i denne prinsipielle tilnærmingen
nå, eller å foreslå noen særregulering i tilknytning til de nye
utvisningsgrunnlagene som nå innføres.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at det i forbindelse med
utvisningssaker per i dag er anledning til å få fritt rettsråd gjennom en
ordning med behovsprøving. Videre vil rettssikkerheten til utlendinger
i utvisningssaker med grunnlag i ilagt ubetinget straff være ivaretatt
ved at de har hatt adgang til fritt rettsråd i straffesaken.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke
betydningen av at regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget
med forslaget om alternative reaksjonsformer til utvisning så snart
høringsrunden er ferdig.